I øst kjøpte svenske vikinger sølv og silketepper som de hadde med til de stadig voksende markedene hjemme.

Kjøpmannen tok Norden inn i en ny tid

I løpet av 800-tallet ebbet vikingenes brutale plyndringer ut. I stedet skapte vikingkjøpmenn lukrative handelsimperier, og nye storbyer skjøt opp over hele Skandinavia.

22. november 2010 av Else Christensen & Henrik Elling

I år 890 gjestet den nordnorske høvdingen Ottar fra Hålogaland engelske kong Alfred den stores residens. Her fortalte Ottar i det vide og brede om landet sitt. En sekretær noterte omhyggelig ned hvert eneste ord av det Ottar fortalte om geografi, seilforhold og ikke minst alle varene som landet hans mot nord hadde å by på.

Det som i dag er kjent om Ottar, stammer fra notatene kong Alfreds sekretær tok. Basert på dette forstår vi at høvdingen ikke hadde noe særlig til felles med skandinavene som hadde plyndret og herjet klosteret ved Lindisfarne hundre år tidligere. Ottar var nemlig ikke kriger, men handelsmann – en ny type viking som langsomt avløste de harde krigerne. På midten av 800-tallet innså nemlig driftige høvdinger hvilke enorme inntekter handelen med eksotiske varer kunne utløse, og sendte handelsfolk ut i hele den kjente verden.

De reisende fulgte i kjølvannet på langskip over Nordsjøen til De britiske øyer og rodde langs østeuropeiske elver dypt inn i Russland. Varene som vikingkjøpmennene byttet seg til underveis, tok de hjem til markedsplasser som hadde etablert seg sentrale steder langs kysten i Skandinavia. Med den økte handelen ble handelsplassene til byer der kjøpmenn fra hele verden møttes for å utveksle varer.

Alle ville ha hvalross

Som gave til Alfred hadde Ottar med hvalrosstenner fra Nord-Norge. «Hvalrossen har meget fine bein i tennene...og huden egner seg svært godt som reip til skip», noterte kong Alfreds sekretær.

Angivelig skal Ottar også ha deltatt i hvalfangst, og beretter at fangstlaget nedla hele 60 eksemplarer på bare to dager. Mange historikere stiller seg kritiske til dette, og det har vært spekulert i om det kan ha vært hvalross de jaktet på. Det er imidlertid uklart om det fantes noe særlig med hvalross i Nord-Norge. Uansett så var etterspørselen etter særlig hvalrosstenner stor blant de pengesterke i Europa. Tannen ble brukt til å lage smykker, spillbrikker eller til å skjære ut pyntefigurer.

Med seg fra Nord-Norge hadde Ottar også – ifølge beretningen – verdifulle dyreskinn, hvalknokler og fuglefjær. Sannsynligvis edderdun, som kunne selges med god fortjeneste over hele Europa.

I likhet med de fleste av sine kolleger solgte Ottar trolig varene sine på en av de tre store markedsplassene i Norden – Kaupang i Norge, eller Skiringssal som vikingene trolig kalte stedet selv, Hedeby i Danmark og Birka i Sverige.

Ifølge Alfred den stores skriver skal Ottar ha vært innom to av disse markedsplassene på sin vei til England, nemlig Norges første by Kaupang ved Larvik i Vestfold og danske Hedeby. Kaupang var det norrøne ordet for «kjøpstad», eller by, og skriverens beretning er den eldste kilden vi har til kunnskap om kaupangen i Skiringssal.

Først skal han ha brukt en måned på å seile fra Hålogaland til Kaupang. Seilasen videre fra Kaupang til Hedeby skal ha tatt fem dager.

I Kaupang byttet handelsmenn pelsverk, skinn og reip for arabisk sølv, proviant og luksusvarer. Byen hadde dessuten en lukrativ eksport av jernarbeider og såpestein, som ble solgt til danskene i sør. Kaupang-markedet som fant sted hver sommer, hadde hard konkurranse. Nordmenn flest foretrakk nemlig å selge varene sine på De britiske øyer, og da særlig på det store markedet i Dublin.

Kongen kidnappet kjøpmennene

Birka i Sverige var både bedre besøkt og organisert enn det norske markedet. Byen ble anlagt midt på 700-tallet, antagelig ved kongelig forordning, og var styrt av en kongelig embetsmann. I motsetning til Kaupang var det aktivitet i Birka året rundt. Om vinteren kom pelsjegere og fangstfolk til byen nær dagens Stockholm. Her arbeidet de med å gjøre alt klart til sommeren, da handelsfolk fra fjern og nær fikk Birka til å syde av liv.

En av svenskenes viktigste inntektskilder var jernmalm, som ble hentet i gruvene i nord og vest. Den ble primært solgt til danske handelsfolk og fraktet til Nord-Europas viktigste handelsplass i Hedeby sør i Danmark.

Byen ble grunnlagt rundt år 810 av den danske kong Godfred. Ifølge frankiske historieskrivere etter at Godfred hadde herjet den saksiske handelsbyen Reric – som historikere mener er Rostock – og tvunget byens kjøpmenn til å flytte lenger nord. Ved munningen av fjorden Slien (Schlei) opprettet Godfred sin nye handelsplass, og den ga straks de danske kongene store skatteinntekter.

Tjente stort på slaver

Vikingenes kjøpmenn nådde ut i hele Europa.

Den strategisk perfekte plasseringen av Hedeby ved Østersjøen ga direkte adgang til de russiske vannveiene og handelsrutene i Midtøsten. Samtidig var avstanden til Nordsjøen så kort at også De britiske øyer og frankiske kystene snart kunne nås, mens Hærvejen – hovedhandelsruten gjennom Jylland – bare gikk en kilometer unna.

Fra fjern og nær kom kjøpmenn til Hedeby og falbød varer. Byen var så kjent at samtidige kilder fra Island til Bagdad nevner markedet i Hedeby. Særlig skulle handelen med slaver snart vise seg å være innbringende. Slaveri hadde vært kjent i Norden i århundrer, men vikingenes erobringer og handelsreiser satte slaveimporten i system og skapte en sann pengemaskin som får historikere til å trekke paralleller til 1700-tallets transatlantiske slavetransporter.

Slavene hentet vikingene først og fremst på tokt i Øst-Europa og på De britiske øyer. Men også drapsdømte skandinaver kunne selges til et liv i trelldom. Kjøperne var vikingbønder, som brukte slaver til det hardeste og skitneste arbeidet på jordene og med dyra.

Slavehandelen fikk kristne besøkende til å korse seg, og det fortelles at en franciskaner i 870 ble så opprørt over å se kristne slaver for salg i Hedeby, at han solgte alle sine eiendeler og personlig kjøpte slavene fri.

Underlige sanger fra Hedeby

Også andre deler av livet i Hedeby har vært ubehagelig. Skal man tro den mauriske handelsmannen al-Tartushi, gjennomsyret barbariet byen. Hedeby, som for araberen var «en stor by ved den fjerneste ende av verdenshavet», var preget av handelsfolkenes usiviliserte og uhygieniske oppførsel:

«Han som slakter et offerdyr, henger det opp på en stang ved inngangen til huset slik at naboene kan se at han har ofret», fortalte Al-Tartushi, som trolig har vært vitne til vikingenes forsøk på å konservere kjøtt ved å salte og tørke det.

«Spedbarn kastes på sjøen av økonomiske grunner, og retten til skilsmisse ligger hos kvinnene», noterte handelsmannen hoderystende. Dessuten gikk både kvinner og menn med øyesminke, og folkene her sang mer jammerlig enn noe annet sted:

«Det kommer en rumlelyd fra halsen deres, nesten som fra en hund, bare mye mer bestialsk».

Kjøpmenn flyktet sørover

Hedebyboerne håvet inn penger til tross for sine særheter. Kongene tok sin del til skatt, og fortjenesten brukte vikingene til å sende ut enda større handelsflåter. Pengene fra den økte handelen gjorde Skandinavias konger i stand til å sende av sted velutrustede krigerhærer – ikke for å plyndre tilfeldige kyststrekninger, men nå for å erobre store landområder. Med kjøpmennenes rikdom begynte en ny tid for nordboerne, der skandinaviske konger erobret blant annet store deler av England.

Men rikdommen og storheten skulle ikke vare. Vikingtiden nærmet seg slutten allerede da Hedeby i 1050 ble herjet og brent ned av norske kong Harald Hardråde, som hadde sin egen dagsorden om makt og storhet.

Forklaringene på forfallet er mange, men primært peker historikerne på at vikingene i Russland og England i større grad ble fastboende og ikke lenger returnerte til Skandinavia med varer. Samtidig var regionen rundt Det kaspiske hav preget av ufred som gjorde handelsrutene usikre og la handelen død.

Flere konger forsøkte å kompensere for manglende skatteinntekter ved å legge store skatter og toll på innenlandshandelen, men tiltakene fikk i stedet handelsfolkene til å søke mer lukrative markeder mot sør.

Med dem forsvant den økonomiske styrken som hadde skapt de sterke kongene og deres fryktede hærer. Vikingenes storhetstid var over for godt.

Arkiv: Middelalderen

1. Galleri: Sensasjonelt vikingfunn i Estland 2. Kjøpmannen tok Norden inn i en ny tid 3. Topp 10: Historiens mektigste vikinger 4. Knut den mektige : Yngstesønnen ble konge av Nord-Europa 5. Malteserridderne: 900 års nedtur 6. Topp 10: Middelalderens største byggverk 7. Tid i middelalderen og renessansen 8. Hvor mange ridderordener ble grunnlagt av korsfarerne? 9. Historisk guide: Tempelriddernes verden 10. Den perfekte ridderborgen 11. Guide: Guimarães-borgen, Portugal 12. Innvollsorm tok knekken på korsfarere 13. Topp 10: Historiens beste riddere 14. Vikingene var velstelte og forfengelige 15. Hvor mange studerte ved middelalderens universiteter? 16. Middelalderen: Fingerring ble brukt til giftmord 17. Barske riddere fikk krigstraumer 18. Guide: Her møtte Englands verste fiende sin død 19. Middelalderens bedrestilte fattige 20. Tempelridderne og den gjeveste skatten 21. Blind krigerkonge galopperte i døden 22. Våte somre fikk fart på pesten 23. Franske riddere var for tunge til kamp 24. Når ble det slutt på ridderturneringer? 25. Storbyguide: Gå i keisernes fotspor i Konstantinopel 26. Hvor langt kom vikingene? 27. Guide: Normannernes verden 28. Hvordan så de første ridderborgene ut? 29. Tower of London - en uhyggelig festning 30. Korstogene: Hellig krig 31. Bordskikk i middelalderen: Spytting og raping med stil 32. Paver forbannet Fredrik 2. - ønsket å styre verden 33. Marco Polo åpnet veien til Kina 34. Massegraver avslører gåten bak Svartedauden

Kanskje du er interessert i