Den frankiske grev Odo nektet å la vikinger på tokt passere Paris. Hans knallharde forsvar mot alle odds ble belønnet med en kongekrone.
© Scala

Parisisk superforsvar ydmyket vikingene

I 885 seilte tusenvis av vikinger oppover Seinen for å plyndre. Bare to befestede broer og en liten hær ved Paris sperret veien for de selvsikre mennene fra nord. Vikingene forventet en rask seier, men i et helt år prøvde de seg med forgjeves stormløp mot barrieren.

3. januar 2017 av Jonas Bechgaard
Pariserne lærte de blodtørstige vikingene å kjenne i 845. Ledet av høvdingen Ragnar Lodbrok plyndret en flåte seg oppover Seinen. «Råtnende lik av utallige kristne» fylte elva, ifølge de vestfrankiske krønikene.

Ragnars flåte talte angivelig 120 skip, med tusenvis av menn om bord. For dem var den rike byen Paris et fristende bytte. 

Da normannerne, som vikingene ble kalt, ankom, hadde innbyggerne flyktet og tatt med seg alt av verdi. 

I raseri begynte vikingene å brenne ned hus og rasere kirker. For å redde byen fra flammene måtte vestfrankernes konge, Karl den skallete, bestikke Ragnar med 3,5 tonn sølv. Paris var reddet, men snart vendte de grådige utbytterne tilbake. 

Vikingene var Guds straff

Hvert år ankom nye flåter med plageånder fra havet, og blant frankerne bredte det seg en oppfatning av at plyndringen var Guds straff for syndene deres:

«Vi har oss selv å takke for at Herren sendte de mest grusomme og høyst umenneskelige forfølgere av kristenheten», slo deltakerne fast i et kirkemøte i 845. 

Etter det første angrepet på Paris vendte vikingene tilbake i 856 og 861. Plyndringene var god butikk, og antall vikinger på elvene økte stadig.

Den vestfrankiske kongen måtte gjøre noe for å forsvare riket, og Karl den skallete sendte i 864 ut Pistres-ediktet. Her var hans strategi mot vikingene nedfelt.

Uten skip til å ta opp kampen på vannet måtte i stedet styrker til hest rykke raskt frem og angripe når vikingene vågde seg i land for å plyndre. Samtidig ble det forbudt å handle med de fremmede – salg av våpen og hester ga dødsstraff.

Ediktet befalte også at det skulle bygges befestede broer over de store elvene for å sperre veien for vikingskipene. Av alle kongens ordrer skulle denne vise seg å få størst effekt, for 21 år senere bremset broene en invasjon. 
På 800-tallet var ikke Paris større enn at hele byens befolkning kunne leve på øya Île de la Cité midt i Seinen. Befestede broer ga tilkomst til fastlandet både mot sør og nord.
© Scanpix/Granger

Paris fikk igjen besøk

I 885 førte vikingen Sigurd Orm-i-øyet en flåte opp Seinen. Han var sønn av Ragnar Lodbrok, som 40 år tidligere hadde plyndret frankerne langs elva. 


Sigurds tilnavn skyldtes angivelig at pupillen i det venstre øyet hans var omkranset av en misfarging med form som en slange.

Sigurd var høvding for en stor hær.

Benediktinermunken Abbo Cernuus, som var øyenvitne til vikingenes angrep, beskrev s

senere hvordan vikingenes skip «fylte en strekning på over to mil, der de var pakket så tett at man ikke kunne se vannet i elva». I tillegg til krigere talte Sigurds hær også kvinner og barn, for han planla å bli værende lenge.

Vikingenes dristige plan gikk ut på å følge Seinen langt inn i landet og overvintre der. De kunne ikke ha valgt et bedre tidspunkt, for Det vestfrankiske riket var plaget av interne konflikter. 


Østfrankernes konge, Karl den tykke, hadde vunnet den vestfrankiske kronen, men hadde liten makt over de lokale stormennene.

25. november 885 nådde Sigurds flåte frem til Paris, der broer sperret for videre seilas. Vikinghøvdingen regnet likevel ikke med at byens vesle styrke av krigere ville gjøre motstand mot den mektige hæren hans. 


Storsinnet ville han la være å plyndre byen hvis pariserne lot flåten passere. Til Sigurds store overraskelse ble tilbudet blankt avvist:

«Byen ble betrodd oss av kong Karl slik at riket skulle bli frelst og nyte uforstyrret ro», erklærte grev Odo av Paris høytidelig ifølge Abbo Cernuus. Ville vikingene forbi Paris, hadde de ikke annet valg enn å bane seg vei med våpenmakt.

Kampene ved tårnet kostet

Ved soloppgang 26. november stormet Sigurds vikinger frem mot tårnet som forsvarte nordbroen ved Paris.

Steintårnet var omgitt av en vollgrav, men det var ikke ferdigstilt. Derfor regnet angriperne med en enkel seier. 

Piler, spyd og steiner haglet over forsvarsverkene, og så rykket Sigurds menn frem med sverd og økser. 

Kampen sto på i flere timer, men selv om de var i undertall, klarte frankerne å holde stillingen. Vikingene måtte vende slukøret tilbake til skipene sine.

Neste morgen ville Sigurds menn forsøke igjen. Til deres store overraskelse var tårnet blitt høyere i løpet av natten. 

Tømrere hadde bygd på en ny etasje. Vikingene ga opp.

Målet for dagens angrep ble i stedet steinfundamentet. Selv om frankerne helte både kokende olje og bek ned over vikingene, klarte de å slå et hull. 


Angriperne skulle akkurat til å trenge inn, da grev Odo sendte et gedigent vognhjul ned på dem fra toppen av tårnet. Seks mann ble drept, og hullet de hadde laget var helt blokkert. Vikingene trakk seg nok en gang tilbake.

Etter to dager med store tap var det klart for Sigurd at vikingene måtte gå mer metodisk til verks. Han ga ordre om at det skulle anlegges en befestet leir, og sendte krigere ut for å samle forsyninger. De frankiske bøndene måtte betale en høy pris for parisernes motstand:

«Det fins ikke en vei i riket som ikke er fylt med døde prester, menn, kvinner, barn og nyfødte», het det i en vestfrankisk krønike.

Med en trygg base og rikelig med proviant kunne vikingene gå i gang med å forberede en hel serie med angrep. 


Beleiringsmaskiner hamret løs på murene, og brennende skip ble sendt nedover elven for å sette broene i brann. En gang klarte vikingene til og med å trenge inn i selve Paris, og de ble først drevet ut igjen etter et desperat motangrep ledet av grev Odo.

«Vi hadde ikke nok jord inne i byen til at vi kunne få de dødes legemer begravet», skrev Abbo om beleiringen. Den kostet forsvarerne nye ofre hver eneste dag. Samtidig begynte sulten å gnage, for vikingene sørget for at ingen matvarer nådde frem til Paris. 

Rolf påtok seg å forsvare Det vestfrankiske riket mot andre vikinger.

© Scanppix/Bridgeman

Kongen sviktet pariserne

Mens byen sultet, samlet kong Karl den tykke langsomt en unnsetningshær. Først fire måneder etter at beleiringen var begynt nådde en østfrankisk styrke under hertug Henrik av Sachsen frem og gikk til angrep på vikingenes leir.

Selv om mange av Sigurds menn var borte på plyndringstokt, klarte resten å stanse angrepet. Ikke bare det, de drev også hertugens menn inn i Paris. Dermed fikk byen enda flere munner å mette.

Nå bestemte kongen seg for selv å gripe inn for å redde byen. Etter nesten et års beleiring ankom Karl den tykke i oktober 886 i spissen for en mektig hær. 


Vikingene trakk seg tilbake til langskipene sine, og kongen kunne marsjere inn i byen der kirkeklokkene ringte og befolkningen jublet.

Men hyllesten tok snart slutt. For vikingene var fremdeles i nærheten, og i stedet for å angripe Sigurd inngikk kongen en hestehandel. Vikingene fikk sølv, og til og med lov til å seile forbi Paris til Burgund. 


Burgunderne anerkjente nemlig ikke kongens overherredømme. Alt Karl krevde var at vikingene etterpå seilte bort og lot Paris være i fred.

«Begge folkeslag så med for­undring at de var blandet med hverandre», skrev Abbo om den merkverdige situasjonen da byportene ble slått opp for vikingene, før de fortsatte oppover elva.

Pariserne var rasende, for Karl hadde nå gitt Sigurd det han hadde krevd fra begynnelsen. Et helt års prøvelser og utallige ofre hadde vært forgjeves. Burgund ble likevel plyndret – med Karls velsignelse.

I 887 avsatte de rasende vestfrankerne Karl den tykke, og valgte grev Odo til ny konge. 


Det nye konge­dynastiet han grunnla beholdt tronen helt frem til den franske revolusjon.

Vikinghøvdingen Sigurd vendte aldri tilbake til byen. Han ble drept under et plyndringstokt mot friserne.

Kanskje du er interessert i