Dagens mange fordommer mot vikingene skyldes engelske munker, som skrev ned løgnaktige krøniker om skandinavene.

© Wiki commons

Vikingene var forfengelige skjørtejegere

De pleide skjegget, hadde flotte frisyrer og tok lange bad. Vikingene var så uimotståelige at engelske kvinner gjerne forlot mann og barn for en nordboer.

15. november 2017 av Michelle Skov

En dampende varme slår mot de fire mennene idet eikedøren blir åpnet. 

Varmen i badstuen er en kjærkommen avveksling fra det traurige yret utenfor, og mennene sukker av velvære da de synker ned i karene med varmt vann. 

Snart faller roen over badehytta, mens mennene skrubber huden, kjemmer håret og omhyggelig renser både negler og ører.

Omtrent slik kan det ha gått for seg når vikingtidens skandinaver badet hver lørdag. Ordet «lørdag» kommer fra norrønt «laugardagr», som ganske enkelt betyr vaskedag. 

Begrepet er ett av mange eksempler på at vikingene lå langt foran sin samtid når det gjaldt å interessere seg for eget utseende og personlig hygiene. 

Populærkulturens forestilling om skitne, uhumske vikingkrigere med kroppslukt, utseende og oppførsel som en olm okse, holder ikke.

I forhold til folk i resten av Europa var vikingene motebevisste, flotte karer med sjarm, selvtillit og lekkert hår.

Ikke abonnent? Få bladet her:

Skandinavene var Europas reneste

Vikingene prøvde å ta seg godt ut til enhver tid. Selv de månedlange plyndringstoktene de dro ut på, var ingen hindring. 

For eksempel inngikk svenske vikinger i 907 en fredsavtale med det bysantinske imperiet etter tiår med blodige trefninger. 

Avtalen innebar blant annet at vikingene fikk ubegrenset tilgang til badeanlegg når langskipene deres la til i imperiets havnebyer.

14 år senere møtte den arabiske utsendingen Ibn Fadlan en gruppe vikingkjøpmenn ved elven Volga. Araberen la merke til at en slavejente hentet et fat vann hver morgen. 

Hun ga det til sin herre, som «både vasket og kjemmet håret ned i karet. Deretter snøt han nesen og spyttet i det». 

Da mannen var ferdig, bar slaven vaskefatet rundt til resten av mennene, som gjorde det samme.

Ibn Fadlan så med forakt på vaske-ritualet, og kalte de nordiske mennene «de skitneste av alle Allahs skapninger». 

Som muslim var han vant til å vaske seg i rent vann fem ganger daglig før dagens bønner. 

Men egentlig var vikingenes daglige vask svært uvanlig i forhold til datidens europeere, som ofte bare tok et bad en eller to ganger i året.

Gifte kvinner og adelsdøtre kastet seg for vikingenes føtter, ifølge en angelsaksisk krønike.

© Bridgeman Images

Kvinnene elsket vikingene

Da danske vikinger på slutten av 800-tallet erobret og bosatte seg på De britiske øyer, oppdaget angelsakserne snart at de tøffe krigerne var svært opptatt av hvordan de tok seg ut. 

Munken John av Wallingford skrev rundt år 1200 i sin krønike at vikingene «hadde for vane – ifølge deres lands skikker – å stelle håret hver dag, bade hver lørdag, skifte klær ofte og fremheve seg selv ved hjelp av mange slike lettsindige påfunn».

De forfengelige skandinavene vakte stor harme, og var ifølge krønikeskriveren skyld i «mange stridigheter og kriger i riket». 

Rasende angelsaksere klaget til og med til kongen over de rene vikingene. Særlig fordi de velstelte nordboerne var svært tiltrekkende i de angelsaksiske adelskvinnenes øyne. 

De «beleiret de gifte kvinnenes dyd og overtalte døtre av selv fornemme menn til å bli deres friller», skrev Wallingford.

Arkeologiske funn viser at jakten på skjønnhet var temmelig utbredt blant både norske, svenske, danske og islandske vikinger. 

For eksempel vitner utallige vikinggraver over hele Norden om at neglerensere, tannstikker og pinsetter var populære gravgaver. Remediene har sannsynligvis vært i enhver vikings eie.

Håret lå perfekt

Et av de hyppigste funnene fra viking-tiden er kammer av bein eller tre. Vikingene oppbevarte dem ofte i esker for å beskytte taggene, så de har sannsynligvis hatt svært stor verdi.

Vikingene var da også uvanlig opptatt av håret sitt. Noen av dem bleket det et par nyanser med sterk såpe. 

Og i en periode dikterte moten en slags omvendt «hockeysveis», med lang lugg og kort bak. 

Frisyren er nevnt i et gammel-engelsk brev, der en mann formaner sin bror om å følge angelsaksisk skikk, og ikke innlate seg på «dansk mote».

En viking med respekt for seg selv måtte også trimme skjegget. Utsmykninger på gjenstander i Osebergfunnet, et rikt gravgods fra 834, viser for eksempel omhyggelig stelt skjeggvekst og frisyrer. 

På treskurd fra denne perioden er det funnet alt fra helskjegg til barter og bukkeskjegg. Felles for hårveksten er at den er omhyggelig pleiet og kjemmet.

En pen frisyre og en duftende, nyvasket kropp måtte selvfølgelig kles opp i rene, vakre klær. 

For eksempel var en persisk oppdagelsesreisende fra 900- tallet overrasket over den høye kvaliteten på nordboernes klær. 

Også den arabiske krønikeskriveren Ibn Rustah fortalte rundt år 1000 at vikingene var «renslige i tøyet» og bar de fineste klær.

Akkurat som i dag skiftet moten over tid og fra område til område. I en periode gikk de for eksempel i røde eller blå ballongbukser.

Dessuten kjente de svært godt til luksusvarer som kunne piffe opp ethvert plagg – som pyntebånd av silke og tråder av sølv og gull. 

Armbånd, halskjeder og amuletter kunne også få en viking til å ta seg godt ut – særlig hvis smykkene var laget av gull eller rav.

Smykker og velkjemmet hår var blant våpnene vikingene tok i bruk når de skulle sjarmere kvinnene.

© All Over Press/Getty Images & British Museum C/O Scala

Skitt var straffbart

Vikingenes pynte-syke grenset til besettelse i samtidens øyne – og skandinavene gikk faktisk så langt at de vedtok lover som beskyttet personlig hygiene. 

Ifølge den middelalderske islandske lovsamlingen Grågås var det straffbart å kaste skitt på en annen for å håne ham. 

Det samme gjaldt hvis en mann skubbet en viking ned i «vann, urin, mat eller gjørme», uansett hvilken grunn han hadde til å ydmyke motparten.

Noen hundre år etter vikingenes storhetstid gikk renslighet imidlertid av moten igjen i Skandinavia. 

Og rundt år 1500 begynte europeiske leger å spre ideen om at vann kunne føre til pest.

Forestillingen holdt stand i nærmere 300 år. Men arven etter de rene og velkledde vikingene døde ikke helt: 

De høyere samfunnslag var fortsatt flittige brukere av flotte frisyrer, skjønnhets-remedier og moteklær. 

Les mer

Richard Vaughan: The Chronicle Attributed to John of Wallingford, Offices of the Royal Historical Society, 1958. Thor Ewing: Viking Clothing, The History Press ltd,, 2006. Ibn Fadlan: Ibn Fadlan and the Land of Darkness – Arab Travellers in the Far North, Penguin Classics, 2011.

www.tinyurl.com/cphghkj

Kanskje du er interessert i