Vikingene skålte uten stans de tre lange nettene julefesten varte.

Vikingenes jul var preget av alkohol

Før julen ble kjent som dagen da Jesus ble født, var høytiden vikingenes viktigste fest. De pyntet med blod, drakk sterkt øl og forspiste seg på svinekjøtt til gudenes ære.

23. november 2015 av Esben Mønster Kjær

Julen var et lyspunkt for vikingerne

Vinteren var en hard og langdryg årstid for vikingene. Når frost og snø la seg over landet, søkte de ly i sine mørke hus og pakket seg inn i skinnfeller for å holde varmen. Beboerne hadde knapt med varme­kilder til å motvirke trekken fra det utette langhuset. Ildstedet i midten ga god varme, men gjorde også et stort daglig innhogg i vedstabelen.

Dyrene, som holdt til i den ene enden av huset, var også med på å varme opp rommet. Hester, kyr, sauer og geiter fikk ly for vinteren og bidro til gjengjeld med kroppsvarme og melk til smør og ost.
Med dyrene så tett på måtte beboerne også holde ut en konstant eim av møkk, uansett hvor mye det ble måkt. Stanken blandet seg med røyken fra ildstedet og kunne merkes i alle kroker før den sivet ut av et hull i taket.

Mens vikingene hostet og krøp sammen under skinnfellene, hadde de god tid til å bekymre seg for matlagrene. Gjennom sommerhalvåret hadde de stått på for å få avlingene i hus, men dersom utbyttet var magert, kunne det blir en utfordring å holde liv i familie, dyr og treller hele vinteren, selv med streng rasjonering.

Det var ikke fritt for at vikingene også kjente på kjedsomheten. Tiden sneglet seg av gårde i halvmørket innendørs mens menn og kvinner fordrev tiden med å produsere klær, flette tau, ­reparere hullete seil og slipe redskapene.

Vikingene hadde bare én ting å se frem til i mørketiden: julen. All frykt for fremtiden ble glemt, og vikingene ga seg selv lov til å fråtse hemningsløst.

Festen begynte

Det norrøne ordet for jul var «jól». Ordets opprinnelse er ukjent, men kjent er det at det ble brukt om en festperiode som fant sted i midtvintersmånedene desember og januar. Vikingene markerte at vinteren var halvveis over og solen på vei tilbake, og de feiret grundig, for ifølge de islandske sagaene varte gildet tre dager til ende.

Vikingene samlet så mange som mulig for å spise og drikke til gudenes ære. De færreste vertene hadde nok å by på til et stort selskap i dagevis, så julen var tradisjonelt et spleiselag der alle som deltok bidro med noe.

Naboer og slektninger hadde derfor kjøtt, øl, mjød og gjerne et par slaktedyr med når de ankom festen. Fremmede på gjennomreise var også velkomne rundt langbordet, selv om de sjelden hadde noe å by de øvrige gjestene på. I stedet kunne de underholde med beretninger fra fjerne strøk slik at forsamlingen fikk «siste nytt» om resten av verden – og slapp å høre de samme gamle historiene fra de samme gamle gjestene om igjen.

For enkelte ble denne årlige seansen en traurig affære. Skal vi tro skalden Torbjørn Hornklove, for eksempel, drømte Harald Hårfagre om å dra ut og heller tilbringe julen langt hjemmefra, til havs med skipene sine. I diktet Haraldskvadet fra rundt år 900 forteller skalden om den norske kongen at «ut vil han jul drikke».

Kvadet er skrevet i Harald Hårfagres samtid og er den eldste kilden til de hedenske vikingenes jul. Uttrykket «å drikke jul» var synonymt med å feire jul, og viser til et viktig aspekt av festen: Midtvinteren ble feiret med fylte drikkehorn.

Øl var alvor

I hverdagen slukket vikingene tørsten med tynt øl som selv barna tålte. Det sterke og mer velsmakende brygget ble spart til viktige anledninger, og da særlig julen.Foruten øl drakk de oppstemte gjestene også mjød som ble fremstilt av honning, vann og krydder.

Gjæringen ga en alkoholprosent på mellom 10 og 20 – det høyest mulige frem til destilleringsprosessen ble utbredt rundt år 1500. Høvdinger og stormenn som følte behov for å vise sin status. drakk i stedet vin som de på ulikt vis hadde skaffet seg fra Sør-Europa.

Julegjestene drakk tett og ble fulle, men de gjorde det med stor høytidelighet. I hvert fall i begynnelsen, mens de fortsatt kunne huske at de deltok i et blót – et ritual der mennesker opprettet kontakt med guder.

Etter vikingenes trosoppfatning behøvde Odin og de andre åsene ekstra krefter hvis de skulle drive kulden og den onde vinteren bort. Den styrken kunne menneskene formidle, blant annet gjennom hyllest, og derfor drakk julegjes­tene til gudenes ære.

Sagaforfatteren Snorre Sturlason har beskrevet ritualene vikingene fulgte under juleblótet. Skålene ble utropt av verten, og den første ble alltid tilegnet Odin, åsenes konge. Alle i salen tømte begeret for «seier og makt», og så kunne julen begynne. Neste skål var for hav-guden Njord, som skulle fylle havet med fisk og sikre sjø­farere en trygg seilas.

Så drakk selskapet for fruktbarhetens gud, Frøy, med ønsker om «år og fred» – det vil si om et langt liv, velstand og lykke. Frøy sørget for at plantene begynte å spire og gro etter vinteren, og vikingene regnet ham som den viktigste i julen.

På det tidspunktet begynte effekten av det sterke ølet å gjøre seg gjeldende, og nå sto selve gildet i fokus. Ofte gikk neste skål derfor til skalde­guden Brage slik at underholdningen skulle være sikret i de tre nettene.

Når de mest betydningsfulle gudene var husket, begynte de berusede vikingene i salen å foreslå minneskåler for folk som hadde gått bort i løpet av året. Bare fantasien satte grenser for hvilke navn selskapet skålte for.

Snorre Sturlason forteller ikke hvor lenge det nattlige gildet sto på, og om gjestene bare falt om én etter én, eller om verten på et tidspunkt sendte sine fulle venner til køys. Men neste kveld var det «på'n igjen» for alle mann.

Grisen var hedersgjest

Selv om ølet var viktigst under juleblótet, spilte også kjøtt en stor rolle. Husdyr og hester ble avlivet, og blodet ble samlet i kar slik at vikingene kunne smøre det på veggene i bygningene. Alle gjestene fikk også et stenk blod over seg, mens kvinnene kokte offerkjøttet over ildstedet.

Før maten ble satt på langbordet, velsignet verten det med religiøse ord og håndtegn. Kjøttet vikingene satte til livs under juleblótet, kom både fra ofringer og fra dyr som var slaktet om høsten og tørket eller saltet. Maten gjorde gjestene tørste, så de skålte ivrig i det sterke ølet mens de gaflet i seg.

Fersk fisk var en velkommen avveksling på julebordet, men den mest ettertraktede retten var svinekjøtt. Det hadde høy status blant vikingene, og en av gavene i det hinsidige livet var muligheten til å spise det hver dag.

Ifølge mytologien hadde Odin grisen Særimne hos seg i Valhall, og hver gang det ble skåret ut et stykke fra sideflesket, vokste det ut nytt. Slik kunne ett dyr mette alle de døde krigerne som gudehøvdingen kalte til seg.

Vikingtidens griser var en annen art enn den som ruller rundt i bingene i dag. Fettinnholdet var vesentlig høyere, så vikingenes ansikter og skjegg glinset i det svake lyset mens de fortærte store stykker med fingrene.

Etter hvert som julenettene skred frem, utgjorde deltakerne et mer og mer uhumsk syn. De var stenket til med offerblod, smurt inn i kjøttsaft og våte av ølskvetter, mjød og i noen tilfeller også oppkast. Alkoholen gjorde øynene deres blanke, og de fór opp i glede eller raseri over fyllerøret sidemennene kunne lire av seg i løpet av gildet.

Etter tre festlige netter var det omsider tomt for øl og mat, og julen var over. Gjestene kunne dra hver til sitt med dundrende hodepine, mens de lovpriset verten og satte sin lit til at blótet hadde ført noe godt med seg. Først et par måneder senere kunne de vite om gudene hadde vunnet krefter nok til å beseire vinteren og sørge for en fruktbar vår.

Før den tid måtte vikingene krype til­bake under skinnfellene i langhusene, der kulden tok grep, og tiden igjen sneglet seg av gårde. Men nå hadde de i det minste noen saftige historier fra tre dagers gilde å more seg over.

Jul var ikke for kristne

Kristne prester så med avsky på vikingenes hedenske tro og særlig juleblótet, der barbariske vaner fikk utfolde seg. En av de mest fordømmende var en tysk biskop ved navn Thietmar, som rundt år 1015 skrev om en gruppe daner. Ifølge presten avholdt de hvert niende år en stor fest i januar der 99 mennesker, 99 hester samt en mengde andre dyr ble ofret.

60 år senere skrev Adam av Bremen ned en beslektet historie som utspilte seg i Uppsala. Arkeologiske funn i Trelleborg antyder at menneskeofringer faktisk fant sted i vikingtiden – men neppe i det omfanget kristne krønikeskrivere hevdet.

Prestene trodde villig vekk på de verste ryktene om vikingenes voldsomme fester. Motviljen var ikke mindre i motsatt leir. Det fikk den kristne Håkon Adalsteinsfostre, også kjent som Håkon den gode, merke da han kom til Norge rundt år 930 for å overta kongemakten.

Håkon var sønn av den hedenske Harald Hårfagre, men ble oppfostret i England hos kong Adalstein, der han ble oppdratt i den kristne tro. Snorre Sturlason forteller i Håkon den godes saga om hvordan julen utviklet seg faretruende for den nye kongen.

Håkon var invitert til Mære i Trondheimsfjorden, der en stor forsamling gjorde seg klar til å feire midtvinteren. Kongen prøvde å holde seg i bakgrunnen, men rasende bønder trengte inn på livet av ham og forlangte at han skulle delta fullt ut i blótet.

«Kong Håkon åt noen stykker hestelever og drakk alle minnebegerne bøndene skjenket ham», skrev Snorre Sturlason. Av frykt for livet sitt måtte kongen til og med la være å gjøre korsets tegn over maten og drikken han fikk stukket i hendene.

Den kristne kong Håkon hisset på seg halve Norge da han nektet folk å feire hedensk jul rundt år 950. Foto: Peter Nicolai Arbo

Da julen og prøvelsene omsider var over, skyndte Håkon seg bort fra området mens han rasende pønsket på hevn. Bare kloke ord fra en trofast jarl overbeviste Håkon om at hirden hans ikke var sterk nok til å vinne et åpent oppgjør med folk i trøndelagstraktene. I stedet måtte han bevæpne seg med tålmodighet og langsomt lirke kristendommen inn bakveien.

Kirken avlyste festen

Ifølge Snorre Sturlason var det Håkon som innledet transformasjonen av den hedenske jól til en fest for Jesusbarnet. Det begynte da han forlangte at blótet skulle flyttes fra midten av januar til 25. desember, da de kristne feiret sin frelsers fødselsdag.

Befalingen var en erkjennelse av at det ikke lot seg gjøre å avskaffe vikingenes jul. I stedet skulle ritualene fylles med ny symbolikk slik at de kunne fremme omvendelsen. Tradisjonen med å pynte med blod skulle stoppe, men julegjestene fikk fortsatt spise så mye de ville. Og de kunne gjerne drikke seg fra sans og samling slik de pleide – så lenge de skålte for Jesus.

Grisen er stadig en favoritt på julebordet i dag

Andre retter har kanskje sneket seg inn på bordet, men svinekjøtt er fortsatt det vanligste når vikingenes etterkommere feirer jul.

Sverige: Fett på dyppedagen
Den tradisjonelle jule­skinken griljeres med sennep, egg, sukker og kavring. Kokekraften brukes til «dopp i grytan» – der folk samles rundt gryten og dypper brød i den varme kraften.

Island: Grisen har tapt
Griseavl finnes i den nordatlantiske øystaten, men til jul spiser de fleste islendinger «hangikjöt» – røkt og kokt lammeskank, servert med poteter, bønner og en hvit saus.

Færøyene: Julen lukter
Skinkesteik er utbredt blant færingene, men noen foretrekker en spesiell lufttørket fisk som er kjennetegnet ved sin svært karakteristiske lukt.

Danmark: Skinnet er det beste
«Flæskestegen» av nakke eller rygg har fortsatt skinn på når den settes i ovnen. Svoren skal være salt og sprø, slik at det knaser mellom tennene når julegjestene setter dem til livs.

Norge: Svin slår sau
Svineribbe er julefavoritten hos rundt 60 prosent av oss. Den står sterkest i Trøndelag og på Østlandet, mens pinnekjøtt-tradisjonen er mest utbredt på Vestlandet.

Kanskje du er interessert i