Når en viking ble drept, kunne det utvikle seg til en blodfeide der hele slekten deltok i brutale hevndrap.

© Wallpapersontime.net

Vikinger drepte for slektens ære

En brutt ed, et forbudt kyss eller bare et skjevt ord i forbifarten. Vikingens ære hang i en tynn tråd – og var den først mistet, måtte den krenkede ty til vikingtidens eneste løsning: blodig hevn med sverdet i hånd.

4. juli 2017 av Bjørn Bojesen

En tidlig julimorgen på begynnelsen av 900-tallet galopperer den islandske vikinghøvdingen Ravnkjell Frøysgode ut fra gården sin, Adalbol, med et fast grep om øksa, ifølge «Ravnkjell Frøysgodes saga». 

Kvelden før har hans gjeveste hingst, Frøyfakse, kommet tilbake fra beitemarkene med svetten silende. 

Ravnkjell mistenker gårdsgutten Einar for å ha ridd på den under sauesankingen – selv om han vet at Ravnkjell har sverget på at han skal drepe enhver som setter seg på hingsten.

I dalen finner Ravnkjell den korpulente Einar sittende på et gjerde og telle sauer. Han hilser på sin husbonde og innrømmer uten videre at han har tatt seg en tur på Frøyfakse. 

Ravnkjell strammer grepet om øksa. Holder han ikke ord, vil resten av samfunnet for alltid se på ham som en veik edsbryter – og Ravnkjell er ikke innstilt på et liv i vanære for en simpel gårdsgutts skyld.

Med et brøl kaster han seg over Einar og kløyver issen hans med ett enkelt hogg. Ravnkjell Frøysgode har gjenopprettet sin ære, men Einars mange frender er blitt vanæret. 

Selv om Ravnkjell er områdets mektigste mann, må han innstille seg på et liv i usikkerhet mens han venter på deres neste trekk.

Øye for øye, tann for tann

De islandske sagaene gir et enestående innblikk i vikingenes forestillinger om ære i perioden som er kjent som sagatiden (ca. år 930 til 1030 e.Kr.). 

Æreløshet var det verste en viking kunne forestille seg. Jakten på ære og berømmelse drev derfor skandinavene ut på farefulle reiser og blodige plyndringstokt.

Vikingenes ærespregede kultur var resultatet av at datidens konger umulig kunne opprettholde orden i sine ofte vidstrakte småkongedømmer. 

Skandinavene levde spredt og isolert og var derfor helt avhengige av at alle – fra handelspartnere til krigsallierte – overholdt avtaler. Å opprettholde sin ære ble dermed avgjørende for enhver viking.

Krenket en person en annens navn eller eiendom, måtte han også være forberedt på ubehagelige konsekvenser.

Den sannheten opplevde den islandske bonden Skjæring i «Gudmund Dyres saga». Da en gruppe norske handelsmenn mistenkte ham for tyveri, hogde de som straff av den ene hånda hans. 

Senere viste det seg at bonden var uskyldig. Det fikk slektningen hans, Gudmund, til å forlange erstatning.

Men nordmennene nektet å betale. Ifølge sagaen kom Gudmund da med følgende tilbud:

«Jeg betaler Skjæring den summen dere ble idømt som bot. Så velger dere en av deres menn som etter mitt syn har samme status som Skjæring, og hogger av hånden hans». De handelsreisende fikk fart på seg og betalte boten.

Æren strålte på hele slekten

I et samfunn uten sosiale sikkerhetsnett var selv den barskeste vikingkrigeren helt avhengig av ætten. Enten han høstet ære eller skam i livet, smittet det av på hele slekten. 

Han hadde derfor ikke noe annet valg enn å underkaste seg familiens krav og forventninger. Det var ikke plass til individualisme slik vi kjenner det i dag.

Et nyfødt barn overtok farens navn – for eksempel Grimsson eller Grimsdatter – og hans status i slekten og samfunnet. 

Selv om vikingkvinnene i europeisk sammenligning var uvanlig selvstendige, fikk de også status, og dermed ære, gjennom mannen de giftet seg med.

På sitt vis inngikk æren i et sosialt regnskap som måtte være i balanse. Derfor ga det bare mening for sagaens Gudmund å hogge hånden av en mann med samme sosiale status som den lemlestede Skjæring. 

Gjengjeldelsen ville ikke vært fullkommen hvis den avstraffede hadde lavere status. 

Rangerte han derimot høyere i hierarkiet, ville handelsmennene ha det største æresunderskuddet og kunne stille nye krav overfor Gudmund.

Ettersom en høvding hadde langt høyere status enn en trell, er sagaene fulle av eksempler på mektige menn som i raseri slår treller i hjel for å få utløp for aggresjonen. 

Hvis trellenes ærefattige familier forsøkte å hevne drapet, ville gjengjeldelsen ha vært langt voldsommere: Høvdingens familie ville måtte gjenvinne all æren de hadde mistet – og da måtte det mange døde treller til.

I virkelighetens verden var det derfor alltid den drepte trellens eier som krevde erstatning, akkurat som han ville gjort det dersom noen hadde drept hesten eller sauene hans. 

I noen feider ble selv frie fattige mennesker brukt som mål for hevndrap. Som oftest var det likevel ikke noen som torde hevne dem.

Mennene svertet hverandre til

En manns ære var det eneste som overlevde ham etter døden. Følgelig kunne det å snakke dårlig om ham være like ille som vold og tyveri.

Ifølge den islandske lovsamlingen «Grågåsa», som angivelig fikk sitt navn fordi den ble skrevet med fjær fra en «grågås», kunne den som hånet andre med nidvers, gjøres fredløs. 

Det vil si at hvem som helst hadde rett til å drepe ham fordi han var en mann uten ære. Men ifølge sagaene stoppet ikke det nordboerne fra å rakke ned på hverandre. 

I «Bjørn Hitdølakjempes saga» fornærmet de to fiendene Tord og Bjørn hverandre med en rekke nidviser. Etter at konflikten mellom dem førte til et dødsfall, holdt Tord og Bjørn et forliksmøte. 

Det lå lenge an til at møtet ville ende med at de sluttet fred, men så innså Tord at Bjørn hadde fremsagt ett nidvers mer enn ham selv. 

For å redde sin ære improviserte han på stedet et nytt kvad for å spotte Bjørn. Fredsforhandlingene brøt øyeblikkelig sammen.

Ville en viking virkelig krenke en annen mann, måtte han trekke hans mandighet i tvil. Ifølge «Grågåsa» hadde den fornærmede lov til å drepe enhver som beskyldte ham for å være «kvinnfolkaktig» eller ha homofile tilbøyeligheter.

Dette ses blant annet i «Njåls saga». Etter en lang konflikt over et drap kom Njål og Flose frem til et forlik der Njål gikk med på å betale Flose en bunke sølv. 

Men så greide ikke Njål å dy seg for å legge en kappe av silke på toppen av bunken. Flose oppfattet dette «kvinneplagget» som et angrep på sin maskulinitet, og utbrøt rasende: 

«For mange som ham (Njål, red.) ser, vet ikke enten han er karfolk eller kvinnfolk».

En av Njåls sønner svarte med samme mynt: «Folk sier at du er hyggen til Svinefells-risen, som niende hver natt gjør kvinnfolk av deg!»

Konflikten endte med at Flose satte fyr på Njåls hus slik at både han og sønnen omkom i flammene.

Vikingene slo seg løs i utlandet

Når det kom til å vinne heder og ære, var det en klar fordel å tilhøre en familie av høvdinger og stormenn.

Velstående islendinger dro for eksempel ofte til Trondheim, der de inngikk i den norske kongens hird – blant annet som skalder som diktet til regentens pris. Kongen belønnet hyllesten med gjeve gaver og rosende uttalelser. 

Selv i en tynt befolket verden der nesten all kommunikasjon foregikk muntlig, ryktes det fort når en ung mann var blitt æret av kongen. Dermed økte hans anseelse.

En slik mulighet hadde ikke fattige bønder og treller, og derfor måtte de i større grad akseptere sin underdanige stilling i de norrøne samfunnene.

For de aller fleste var tokt derfor den beste muligheten for å forbedre omdømmet de hadde hjemme. 

Ved å dra ut og plyndre fremmede folkeferd for gull og treller kunne de nemlig utvise mot og styrke – to kvaliteter som ble vektet særdeles høyt hos vikingene.

I de fremmede omgivelsene behøvde vikingene heller ikke å ta hensyn til æresbalansen, så mennene kunne fritt stjel, drepe og voldta.

Det gikk kanskje an å oppføre seg slik ute, men hjemme var det både forbudt og skamfullt å begå slike handlinger. 

For eksempel ble voldtekt regnet som et særdeles alvorlig angrep på æren. Ikke bare for den krenkede kvinnen, men for hele hennes slekt, som nå hadde rett til å drepe gjerningspersonen.

Det var heller ingen god idé å drepe en mann med sønner, ettersom de hadde plikt til å hevne ham.

Nordvest-Europa 930-1030: Vikingene dominerer kysten av Europa og herjer fremmede folkeslag med sin brutale fremferd. Men hjemme i sine egne samfunn er nordboerne underlagt en rekke strenge normer i et sosialt spill om ære og skam.

© Shutterstock & Even Mehl Amundsen

Døden var forutbestemt

Vikingene trodde at nornene – tre skjebnegudinner – på forhånd hadde avgjort når et menneske skulle dø.

Det ga mange menn en fandenivoldsk holdning til tilværelsen. Når livslengden likevel var bestemt, kunne de like godt dra ut og kjempe som å sitte fredelig med hendene i fanget hjemme på familiens gård.

I «Kjalnesingenes sagaer» kommer denne mentaliteten til syne. Da folk prøvde å snakke Kolfinn fra å duellere mot sin fiende, Bue, svarte han: 

«Det er to utfall av enhver fare. Enten lever jeg, eller så dør jeg».

De som var for ivrige etter å øke statusen sin, risikerte imidlertid å sette sin ære over styr. I «Gunnlaug Ormstunges saga» dro for eksempel skalden Gunnlaug fra sin forlovede, Helga, på Island for å vinne heder i utlandet. 

Ved avreisen sverget han at han ikke ville vende tilbake før han hadde besøkt tre konger og tre jarler. Da han endelig hadde nådd målet, var det gått for lang tid, og Helga hadde giftet seg med hans rival, Ravn. 

Gunnlaug ble så fornærmet over den brutte forlovelsen at han utfordret Ravn til holmgang. Duellen kostet begge menn livet.

Latskap førte til skilsmisser

Kvinner hadde sjelden selv muligheten for å vinne ære i vikingtiden. Noe av beste de kunne bidra med, var å egge late menn i familien til handling.

En effektiv metode var å kalle dem «kullbiter» – latsabb – som ikke gjorde annet enn å sitte og varme seg ved ildstedet. Fikk en mann først et slikt rykte på seg, brettet han som regel opp ermene og dro på tokt. 

Men var en mann så lat og giddalaus at han i tillegg til å sitte hjemme uten å bidra til slektens ære, heller ikke forsvarte familien mot ærekrenkelser, var det skilsmissegrunn.

Også kvinnene kunne bite fra seg. Da en viss Øyolv i «Gisle Surssons saga» ville betale Gisles kone, Aud, for å svikte sin ektemann, slengte hun pungen med sølvmynter tilbake i ansiktet på ham med ordene: 

«Dette skal du ha, og skam og skjendsel med det. Du skal få minnes hele livet, din usling, at en kvinne har slått deg».

Blodhevn var en ond sirkel

Formålet med feidene sagaene skildrer, var å gjenopprette tapt ære. Hvordan mennene i en familie reagerte på en krenkelse, kom imidlertid an på hvor alvorlig saken var.

Gjaldt det et sauetyveri, kunne den rammede familien for eksempel anlegge sak mot tyvene på tinget og kreve økonomisk erstatning. 

Alvorligere krenkelser kunne løses ved holmgang der én mann fra hver av de stridende partene duellerte på en liten øy – en holme. Andre ganger var krenkelsen så grov at blodhevn var eneste løsning.

Når en mann hadde drept en annen mann, var det likevel ikke nødvendigvis morderen den dreptes familie hevnet seg på. Det ble regnet som like nyttig å la morderens bror eller fetter bøte med livet.

Blodhevnen kunne bølge frem og tilbake i årevis og fortsette frem til de to slektene inngikk forlik eller ble leie av å ligge i konflikt. 

Ettersom en viking risikerte å miste livet på grunn av sine familiemedlemmers handlinger, holdt slektninger nøye oppsikt med hverandre.

Skyldig slektning måtte dø

Konsekvensene av en blodhevn kom Ravnkjell Frøysgode også til å føle etter drapet på gårdsgutten Einar. 

Anført av slektningen Såm overfalt og fordrev en gruppe av Einars frender ham nemlig like etter. De overtok Ravnkjells gård, Adalbol, og høvdingmakten hans, og tok livet av hingsten Frøyfakse ved å jage den ut over et stup.

Ravnkjell investerte da sine siste penger i et landområde lenger øst på Island, der han brukte seks år på å bygge opp igjen rikdommen og vente på det rette tidspunktet til å ta hevn. 

Anledningen kom da Såms bror Øyvind kom tilbake til øya etter en reise. Da Øyvind red forbi Ravnkjells nye gård, ble han sett av en tjenestejente som vasket klær i elva. Hun løp inn og advarte husbonden.

Ravnkjell bestemte at tiden var kommet. Nå skulle han få sin hevn. Han dro rett ut og drepte Øyvind med øksa si, og ga seg ikke før også Såm var fordrevet. 

Dermed hadde Ravnkjell gjenvunnet gården, stillingen og æren.

Kanskje du er interessert i