En stor del av Øst-England er bebodd av vikinger, og det setter et betydelig nordisk preg på byen. Danelagen heter området, og her har verken den engelske kongen eller lovene hans noe å si.

© York Archaeological Trust & fanart.tv

Vikinger forvandlet engelsk småby til handelsmekka

I år 866 erobrer en vikinghær byen York i det østlige England. I løpet av kort tid vokser byen til en blomstrende metropol. Handel og håndverk trives, og byen blir så viktig at selv de engelske herskerne kan se fordelen av å la vikingene være i fred.

17. februar 2017 av Else Christensen

Arkeologene visste godt at det fantes spor etter vikingtiden i jorden under byen York. Gjenstander som kammer, ringer og spenner dukket opp fra tid til annen når det ble gravd ut til nye hus eller veier.

Men det som viste seg da de i 1972 gravde opp fortauet utenfor en av bank-ene i sentrum, kom likevel som en stor overraskelse. Frem fra jorden veltet lærsko, tømmer og stumper av grovvevd tøy – alt sammen fra 900-årene.

Under normale omstendigheter ville disse gjenstandene ha råtnet eller smuldret bort. Men jorden under Coppergate – gaten arkeologene undersøkte – var langt fra normal. 

Lag på lag av avfall og byggerester hadde gjennom århundrene hopet seg opp slik at undergrunnen nærmest fungerte som en tidsmaskin. Arkeo-

logene bestemte seg derfor for å grave videre på en ubebygd tomt ved siden av banken.

Utgravningen begynte i 1976, og da arbeidet ble avsluttet fem år senere, hadde et helt vikingkvartal blitt avdekket – med hus, gater, verksteder og det hele. 

Gjennom funnene kunne de i detalj ikke bare rekonstruere hvordan vikingene hadde bodd, arbeidet, spist og levd i York, men også følge byens utvikling gjennom århundrene. York var, viste det seg, ikke bare hovedstad for

vikingkrigerne som erobret England, men en av vikingtidens driftigste handelsbyer og et viktig knutepunkt i den verdensomspennende handelen deres.

Skandinavene inntok byen

Opprinnelig var det ikke handel som trakk vikingene til York. Siden slutten av 700-årene hadde de gjennom plutselige, raske angrep røvet og plyndret langs vestkysten av England. 

Rundt år 850 overvintret vikingene for første gang på De britiske øyer, og fra øya Thanet øst for London beveget de seg gradvis nordover.

1. november 866 sto de ved York, og snart hadde de nedkjempet byens angelsaksiske herskere og inntatt byen.

Erobringen var litt av en fangst for vikingene. Ikke bare var byen hovedstad i kongedømmet Northumbria, den hadde også en ideell beliggenhet. 

York lå godt beskyttet mellom elvene Ouse og Foss, som gjorde det lett å kontrollere adgangen til byen fra sjøsiden. 

Mot land lå høye voller og solide murer som stammet fra tiden mellom år 71 og 400-tallet, da York hadde vært en romersk festningsby. Samtidig ga elva Ouse skandinavene direkte adgang til Nordsjøen, og herfra videre forbindelse til resten av vikingriket.

De gode forholdene fikk mange skandinaver til å slå seg ned i byen. Imens marsjerte vikinghæren nordover, der den underla seg East Anglia og Mercia. 

I årene som fulgte, sikret «Den store hedenske hær», som Den angelsaksiske krøniken senere skulle kalle den, seg landet rundt York, som ble den nye hovedstaden i Danelagen.

York var for alle. En mynt funnet i Coppergate ble for eksempel preget med både «SCI PETRI MO» – St. Peters penger – og Tors hammer.

© World of Coins

Håndverkerne laget alt

York vokste raskt etter at skandinavene strømmet til. Gater og plasser fikk nordisk-klingende navn som «Steingata», «Mikilgata» (Storgata) og «Steinbogi» (Steinbuen). 

Byen, som angelsakserne frem til da hadde kalt Eoforwic, døpte skandinavene om til Jorvík.

En stor del av befolkningen var håndverkere, og funn viser at så godt som alle typer fag har vært representert i York. 

Mange av verkstedene lå i Coppergate, et navn som på norrønt betydde koppmakernes gate. Funn av kopper og tallerkener viser også at gatens navn er berettiget. Bebyggelsen har imidlertid også inneholdt en hel rekke andre verksteder.

Blant annet lå det en del metallsmier her. Håndverkerne forsynte Yorks beboere med dagligdagse bruksgjenstander som for eksempel kniver og verktøy av jern, men også med smykker i sølv eller gull. 

Pyntegjenstander av edelt metall ble båret overalt i vikingriket. Sølv var særlig utbredt ettersom metallet også utgjorde det vanligste betalingsmiddelet for handelsfolk på denne tiden. Dersom en person manglet kontanter, kunne han eller hun bare hogge litt av en armring eller en beltespenne.

Yorks rikdom avsløres også ved at det var mer gull i omløp her enn det som ellers var vanlig. For eksempel er det funnet flere fingerringer og en massiv armring av gull.

Klikk på tegningen for å finne ut mer om byen

Handelen sentrert i York

Vikingene hadde kontakter overalt på De britiske øyer. Håndverkerne hentet for eksempel kobber og bly fra fjellkjeden Penninene i nærheten, mens tinn ble hentet i Cornwall i vest. 

Dette ga god anledning til å skape handelskontakter, og varene strømmet ut fra York og til stort sett hele England.

Vikingene dro nytte av nettverket av brosteinbelagte veier som romerne hadde bygd, og som gikk fra byene og ut i omtrent alle retninger. 

For nyankomne skandinaver som var vant til de nordiske landenes ufremkommelige og gjørmete hjulspor, må transportforholdene ha vært imponerende, men Yorks forbindelser hadde enda videre forgreininger.

Byen inngikk nemlig også i vikingenes verdensomspennende handelsnett. Skandinavene drev på 900-tallet handel med stort sett hele den kjente verden fra Grønland, Island og Færøyene i vest til Det kaspiske hav og Svartehavet i øst. 

Fra vikingenes handelsstasjoner langs de russiske elvene hadde de gjennom mellomhandlere forbindelser til det østlige Middelhavet og Det bysantinske riket, som var knutepunktet for handelen videre ut til Kina og det fjerne Østen.

Varer fra alle disse områdene fant også veien til York, der langskip fra hele vikingriket la til. Silke var blant de mest populære, men også mest sjeldne varene fra de fjerne strøkene. 

Kunsten å spinne og veve trådene fra silkeormen var i vikingtiden en ferdighet bare håndverkere i Det bysantinske riket, Kina og Midtøsten mestret, så all silke i Europa kom fra et av disse områdene.

I York har arkeologene funnet store mengder silke, for eksempel to stykker av gult stoff, som en gang har vært en del av en kvinnehette. 

Også andre gjenstander fra denne delen av verden er funnet i York, blant annet en mynt fra Samarkand, som ligger i dagens Usbekistan. Mynten er falsk, kan arkeologene se, ettersom bare et tynt lag sølv dekker kobberet den egentlig er laget av. 

Forsølvingen har nok blitt slitt bort lenge før mynten havnet i York, og kanskje har noen derfor kastet den på bakken i ren frustrasjon. 

Et annet funn er huset fra en porselenssnegl. Porselenssneglen ble brukt som betalingsmiddel noen steder i Østen, men for innbyggerne i York har den nok heller vært en suvenir.

Varene har trolig kommet fra handelsplassene i Russland, men det er ikke funnet noen varer fra selve Russland. 

Det skyldes nok at den mest ettertraktede handelsvaren fra dette området ikke etterlot seg tydelige arkeologiske spor. Herfra kom nemlig de som utførte vikingenes harde arbeid – trellene.

Keramikk fra Rhinen og krydder fra Østen ble flittig handlet i Coppergate.

© Jorvik Viking Centre & York Archaeological Trust

Byen tiltrakk stormennenes sønner

Vikingenes York hadde sin storhetstid i 900-årene. Byens innflytelse rakte langt ut over bymurene, og førte til at området etter nordisk skikk ble delt inn i tre administrative enheter – North, West og East – som blant annet ble brukt av vikingkongen til å kalle inn soldater til krig. 

Enhetene ble kalt ridings etter det norrøne þriðjungr, som betyr 'tredel', og inndelingen eksisterte i Yorkshire frem til 1970-tallet.

York slo også sine egne mynter, et privilegium bare de viktigste byene hadde i vikingtiden. 

Enkelte historikere mener dessuten at skandinaviske stormenn fra andre deler av landet sendte sønnene til byen slik at de kunne få erfaring med storbylivet, handel og verden som sådan før de vendte hjem og overtok gården.

Men vikingenes liv var også en politisk balansegang. Blant annet levde de sammen med den kristne angelsaksiske befolkningen i York.

Den potensielle konflikten mellom de åsatroende viking- ene og de kristne glattet de ut ved for eksempel å trykke både Tors hammer og kristne symboler på myntene. 

Mye tyder også på at mange skandinaver konverterte til kristendommen. I hvert fall motsatte de seg ikke tilbedelsen av den kristne troen, for et stort antall av sognekirkene i York er grunnlagt i perioden da vikingene dominerte.

Engelskmenn beskyttet vikingene

Verre sto det til med Danelagens ytre grenser. De grensene var aldri verken klare eller sikre, og vikingkongene var ofte utsatt for angrep både fra sør og nord. 

I 927 klarte den engelske kong Adalstein å innta York.

Adalstein hersket over landet til sin død i 940. De neste 15 årene ble York igjen regjert av en rekke vikingkonger. 

Den siste av dem ble Eirik Blodøks, som ble nedkjempet i 954. Fra da av var York en del av et forent angelsaksisk kongerike. 

For vikingene i York hadde det imidlertid ikke den store betydningen. De angelsaksiske kongene hadde stor interesse av å la skandinavene skjøtte seg selv og handelen sin. 

Kongene tok ikke lett på det dersom noen angrep vikingene og deres dyrebare handelsvarer – noe som ikke var uvanlig når det ble kjent at de satt godt i det.

«Rundt denne tiden kom kjøpmenn fra York til øya Thanet, der de straks ble tatt til fange av øyboerne og frarøvet alle sine varer», forteller en krønike skrevet av munken Roger av Wendover på 1200-tallet.

Dette fikk kong Edgar (959-975) til å rykke ut.

«Kong Edgar ble sint. Så rasende var han på plyndringsmennene at han tok fra dem alle eiendelene – og for enkeltes vedkommende også livet», forteller Roger av Wendover. York-vikingene kunne på sin side glede seg over at Edgar sørget for fred og harmoni med naborikene, noe som skaffet ham tilnavnet «den fredsommelige», og som kom både York og handelen til gode.

I denne perioden vokste vikingenes York til sin største utstrekning. 

Det vrimlet av liv i gatene. Lekende barn, skramlende oksekjerrer, omstreifende høns og menn og kvinner slepende på lyngkvister har utgjort en del av folkevrimmelen. 

Til fester og høytider har lyden av lyrer og fløyter blandet seg med skaldenes kvad og eventyrfortellinger.

Men først og fremst ble det arbeidet. 

Hele dagen hørtes lyden av hamring og saging fra verksteder, skramlende kjerrer over ujevne steiner og den konstante summingen av fremmede tungemål fra kjøpmennene som samlet seg i byen for å drive handel.

Byen strakte seg nå langt utover de romerske murene. Den hellige Osvald av Worcesters krønike, som er skrevet av en angelsaksisk munk rundt år 1000, forteller for eksempel:

«Byen York er hovedstad for alle folk fra Northumbria. Byen gir gjenlyd av sin tallrike befolkning, som, når man tar med både menn og kvinner, men utelater barn, teller ikke mindre enn 30 000. 

Det er så trangt i byen at det ikke kan uttrykkes. Den er befolket av kjøpmenn fra hele verden, men mest av alt fra danskenes land».

Enkelte historikere har satt spørsmålstegn ved tallet, men fordi krønikens forfatter, angelsakseren Byrhtferth, var en av sin tids fremste matematikere, er det nok ikke helt feil. 

Moderne historikere mener at byen i hvert fall har hatt rundt 15 000 innbyggere. Byen var definitivt større enn andre viktige handelssteder på den tiden, som Hedeby i Danmark og Birka i Sverige. 

Hedeby, som var den største, hadde på samme tid bare 2000 innbyggere, mens Norges viktigste markedsplass, Skiringssal- kaupangen, trolig hadde en befolkning på rundt 500. 

Denne terningen funnet i Coppergate er et mysterium. Ingen kan forklare hvorfor ikke alle tall mellom ett og seks er å finne på sidene.

© York Archaeological Trust

York var møkkete

Under vikingene ble innbyggertallet i York tidoblet. Veksten avspeiler seg i at husene i Coppergate fikk gravd ut kjellere rundt år 970. Kjellerne, som er 1 og 2,5 meter dype under bakkenivå, har nok mest vært brukt til å lagre varer. 

Trolig har husene også fått tilføyd en ekstra etasje, men forholdene i York på denne tiden var likevel både trange og uhygieniske.

Som i andre vikingbyer bodde familiene tett sammen i små rom uten vinduer. Lyset kom fra ildstedet i midten av huset og fra oljelamper som sto i nisjer i veggene eller på gulvet.

Toalettbesøk foregikk bak huset, i hull som var gravd ut i bakken. 

Når hullene var fulle, ble de dekket med jord, men stanken må ha vært ulidelig, særlig på varme sommerdager. 

Undersøkelser av innholdet i toaletthullene viser at nordboerne led av innvollsorm – en lidelse som kommer av dårlig hygiene og tett kontakt med husdyr.

Også smittsomme og livsfarlige sykdommer som dysenteri og kolera, som begge skyldes bakterier, har florert. 

Vikingene har imidlertid prøvd å holde seg rene så godt de kunne. Utgravninger viser at beboerne i Coppergate etter toalettbesøk har tørket seg med klumper av mose og stykker av vevd stoff, datidens toalettpapir. 

Det store antallet kammer avslører dessuten at vikingene har ført en tapper kamp mot lus og lopper, som trivdes under de trange forholdene.

Stort bedre sto det ikke til med hygienen i gatene. Kjøkkenavfall og andre rester kastet vikingene der det passet dem, og så ble massen trampet ned i jorden av forbipasserende. 

I Coppergate har jordlaget gjennom de tre århundrene skandinavene dominerte York, økt med rundt 1,5 meter. 

Opphopningen av avfall er forklaringen bak de godt bevarte gjenstandene under Coppergate. 

Det organiske materialet i form av mat- og planterester har skapt en oksygenfattig puppe der bakterier ikke kan trives, og det har bidratt til å bevare gjenstandene.

Platesaksen her var fra en vikingesmeds verksted og vitner om at det fantes nesten alle typer håndverkere i Coppergate i York.

© York Archaeological Trust

Vikingene ble sultet ut

På 1000-tallet var York på sitt høyeste som handels- og håndverksby. Kontaktene med omverdenen var godt etablert, og som havneby mottok byen både mange reisende og et utall immigranter, også fra andre land enn de skandinaviske. 

Disse tok med sine egne språk og kulturelle særpreg til byen, som etter hvert fikk sin helt egen blandingskultur.

Dette særpreget og selvstendighetsfølelsen som fulgte med, ble stort sett akseptert av de engelske kongene. Men det skulle snart endre seg. 

I 1066 beseiret den normanniske hertugen Vilhelm, senere kjent som Vilhelm Erobreren, den engelske kong Harald Godvinsson ved Hastings. 

Det plutselige maktskiftet ble begynnelsen på slutten for vikingene, for Vilhelm var fast bestemt på å innføre stram kontroll med hele landet.

Befolkningen i og omkring York visste at Vilhelms ønske om strengere kontroll med landet var uforenelig med det utstrakte, men uformelle selvstyret de hadde nytt godt av under angelsakserne. Snart ulmet opprøret derfor i området.

Økonomisk, politisk og strategisk var York for viktig til at Vilhelm kunne ignorere opprøret. I 1068 marsjerte han derfor nordover for å få orden på de egenrådige vikingene og deres engelske allierte. 

Da styrkene nærmet seg, innså byens innbyggere at det var nytteløst å prøve å kjempe imot, og leverte fra seg nøklene til byen sammen med et par gisler for troverdighetens skyld. 

Men Vilhelm følte seg ikke helt trygg ennå. Han oppførte derfor to borger på hver sin side av elva Ouse og bemannet dem med til sammen 500 riddere – den mest massive befestningen av noen by bortsett fra London.

For å gi plass til en av borgene i området ødela Vilhelm en av de sju bydelene – shires – i York, noe som bare gjorde innbyggerne enda mer rasende. 

I 1069 angrep lokale uten hell Vilhelms befestning, men i august fikk de hjelp. Opp Ouse sto 240 langskip, sendt av Danmarks kong Svein og med Sveins bror, Asbjørn, om bord.

Svein inntok York, men triumfen ble kortvarig. Da Vilhelm hørte hva som hadde skjedd, sverget han «ved Guds herlighet» at han ville hevne seg. 

Det gjorde han ved å brenne ned store deler av området rundt York. 

Dermed forsvant befolkningens livsgrunnlag, og de sultende skandinavene hadde ikke mer der å gjøre. Slukøret pakket Sveins krigere sakene og lot langskipene stevne østover tilbake til de nordiske landene.

Vilhelm tilbrakte julen 1069 i byen, men nå var den bare en ruin og et fattig minne om den gang vikingene hadde gjort byen stor.

Kanskje du er interessert i