Hvem innførte korsfestelsen?

Korsfestelse ble sannsynligvis oppfunnet av perserne på 500-tallet f.Kr. Derfra spredte den smertefulle straffen seg til resten av Middelhavet, der særlig romerne brukte metoden flittig.

Det var særlig slaver, pirater, landeveisrøvere og forrædere som ble korsfestet. Hensikten var at straffen skulle være så smertefull og ydmykende som mulig for å skremme andre fra å begå tilsvarende forbrytelser. Den dømte ble bundet til korset med tau eller naglet fast med lange nagler gjennom hender og hæler.

Opptil fire dager før man døde

Flere typer kors ble brukt. De fleste var formet som en T, men også et X-kors eller det latinske korset, som Jesus angivelig døde på, ble brukt. Den dømte bar selv tverrbjelken, som veide ca. 50 kg, mens den loddrette stolpen allerede sto på retterstedet. For de heldige inntraff døden etter noen timer. For de uheldige kunne det ta opptil fire dager. Dødsårsaken var blodtap, hjertestans, dehydrering eller pustebesvær.

Skinnbeina ble knust

I noen tilfeller ble offerets skinnbein knust. Det var ikke ment som en ekstra straff, men som en hjelp til offeret fordi det forkortet pinslene. Når kroppen hang fritt i armene, gikk åndedrettet raskt i stå. Korsfestelse var en så hard straff at selv den romerske taleren Cicero kalte den for «den ondeste og mest motbydelige straff» som fantes.

Da keiser Konstantin den store innførte kristendommen som statsreligion i Romerriket i 313 e.Kr., avskaffet han korsfestelse av respekt for Jesus.

I middelalderen ble jødene i Europa beskyldt for å korsfeste kristne­ barn i hemmelighet.