Hvordan landet en zeppeliner?

En zeppeliner kunne fly bare fordi den var fylt med enten hydrogen eller helium, som er lettere enn luft og dermed skaper oppdrift. Derfor var det langt fra enkelt å lande de enorme luftskipene som gled over himmelen tidlig på 1900-tallet.

Når fartøyet nærmet seg landingsplassen, slapp mannskapet langsomt ut hydrogen eller helium. Da ble luftskipet tyngre og gikk nedover. Når luftskipet svevde lavt over land, kastet besetningen tau ut til bakkemannskapet. Med hjelp fra luftskipets motorer halte og dro så mange som 200 mann i tauene for å få de gigantiske luftskipene ned. Deretter ble skipet fortøyd med gondolen hvilende på bakken, slik at passasjerene kunne­ gå fra borde.

For å kutte ned på arbeidskraften utviklet britene i 1920-årene høye fortøyningsmaster til zeppelinerne. Store maskindrevne kabeltromler ved bunnen av mastene trakk luftskipene ned, slik at det bare var behov for tolv mann på bakken. Luftskipet ble fortøyd til mastetoppen, og så kunne passasjerene gå fra borde fra stavnen på luftskipet. Via en trapp eller heis kunne passasjerene deretter ta seg ned til bakken.