Mussolini kalte Hitler en ape

De neste årene avskaffet Mussolini pressefriheten og forbød alle andre partier enn sitt eget. Samtidig bega han seg ut på en lang rekke mer eller mindre vellykkede tiltak som skulle forbedre nasjonens økonomi, og ikke minst hans eget omdømme.

Overalt ble det bygd boliger, offentlige bygninger og veier, og på få år ble landets hveteavlinger femdoblet, slik at italienerne ble uavhengige av dyr import. Myrer ble drenert og skogsområder ryddet for å sikre bøndene mer landbruksjord. Men Mussolini klarte verken å avskaffe fattigdommen i Sør-Italia eller å få befolkningstallet til å stige.

I et forsøk på å øke militærets rekrutteringsgrunnlag forbød Mussolini opplysning om barnebegrensning. Samtidig innførte han en egen ungkarsskatt og lav skatt for familier med mer enn fem barn. Mødre til sju barn fikk en medalje, og det var ofte Il Duce selv som overrakte den, i kameraenes blitsregn.

I mediene og på plakater ble italienerne utsatt for massiv propaganda. «Mussolini har fått togene til å holde rutetidene», og «Mussolini har alltid rett», lød et par av slagordene, og på bilder, postkort og filmklipp så man Il Duce posere i utallige situasjoner: Mussolini på løpetur, Mussolini som tørket seg etter en svømmetur, Mussolini på ski og Mussolini som red, fløy, spilte fiolin eller hjalp en bonde med innhøstingen.

Fra balkonger holdt han flammende taler, tiljublet av et trollbundet publikum. Via knitrende høyttalere på torg og plasser kunne italienere i selv de fjerneste avkroker av riket følge med.
Ingenting lot til å kunne stoppe Mussolinis seiersgang, og suksessen gikk til hodet på ham: Nå drømte han om å gjenskape det romerske imperiet med seg selv i rollen som keiser Augustus. Byen Roma skulle omskapes for å avspeile arven fra den gamle keisertiden og imperiets gjenfødelse.

«Om fem år skal Roma fremstå som et underverk for alle verdens folkeslag. Stor, velordnet, mektig», proklamerte han i en tale nyttårsaften 1925.

Italienerne forgudet sin sterke mann. Hvert år mottok han over 200 000 fanbrev fra undersåttene sine. Et av brevene var fra en tenåringsjente, som betrodde ham at hun for første gang i sitt liv hadde gått til nattverd. «Jeg ble fylt med håpet om at jeg vil motta både Jesus og Il Duce», skrev hun og tilføyde: «Dere vil begge være på min tunge, bo i mitt stakkars hjerte. Hvor fantastisk».

Og Jesus – eller rettere kirken – var et ømt punkt for Mussolini. Propagandaen hadde riktig nok ført til at Il Duce var på alles lepper – til gjengjeld hadde paven en spesiell plass i de flestes hjerter. Pave Pius 11. var den eneste mannen utenom Mussolini med reell makt i landet, en formidabel mulig rival som det var klokt å stå på god fot med.

Hele livet hadde Mussolini ment at religion var hykleri, og som ung hånet han den katolske kirkens prester ved å kalle dem for «svarte mikrober». Men nå var situasjonen en annen: Mussolini trengte pavens støtte for å styrke sin egen maktposisjon, og ved en overdådig seremoni i Lateranet i Roma i 1929 inngikk han og Pius 11. et forlik. Paven fikk Vatikanstaten i bytte mot å anerkjenne Italias suverenitet. Ved forliket ble katolisismen gjort til statsreligion, i skolene ble det innført obligatorisk religionsundervisning, og samtidig sikret Mussolini seg pavens støtte til regimet sitt.

«Forsynet har sendt oss denne mannen», sa Pius 11. om diktatoren, som i hans øyne hadde gitt Italia tilbake til Gud og Gud tilbake til Italia.

Med ro i egne rekker kunne Mussolini nå vende blikket utover. Han drømte om å gjøre Middelhavet til et italiensk hav, om å la riket sitt vokse. Landet han hadde sett seg ut til sitt første erobringstokt var Abessinia i Øst-Afrika. 3. oktober 1935 meddelte diktatoren at «ikke bare en hær, men et helt folk på 44 millioner sjeler» i dette øyeblikk rullet over grensen til Abessinia.

Kampen var ujevn og brutal. Med sine gamle rifler, sverd og spyd hadde ikke abessinerne en sjanse. Italienerne angrep med bombefly, giftgass, stridsvogner og maskingevær. Etter åtte måneders kamp kunne Mussolini proklamere seier og imperiets gjenkomst.

Mussolini sto sterkere enn noen gang da den spanske borgerkrigen brøt ut senere i 1936. Han hadde sikret seg full støtte til å sende 70 000 italienske soldater i krig for å hjelpe opprørsgeneralen Francisco Franco.

Også Tyskland støttet fascistene i Spania, dermed hadde omstendighetene ført Mussolini og Hitler sammen, som nå kjempet side om side. Hitler var for øvrig en av de få statslederne som hadde anerkjent Italias erobring av Abessinia.

De to regjeringssjefene hadde møtt hverandre i Venezia i juni 1934. Hitler beundret Mussolini og kalte ham en «glimrende statsmann uten sidestykke». Beundringen var imidlertid langt fra gjensidig. I lukket selskap omtalte Mussolini den tyske føreren som «en blikkenslager i regnfrakk», «en grammofon som går i samme spor», og «en dum, liten klovn». Han kritiserte også «den plaprende apens» ideologi, som han kalte «hundre prosent rasistisk».

I november 1936 fikk pipen en helt annen låt. Nå erklærte Mussolini at det var skapt en Roma-Berlin-akse, «som alle de europeiske landene som ønsker fred, kan dreie rundt».

I september året etter dro han for første gang på offisielt besøk til Tyskland, der han skulle få seg en opplevelse for livet. For å imponere Il Duce hadde nazistene skrudd propagandaapparatet på full styrke. Berlin var snudd på hodet, og Mussolini ble overveldet av store parader med uendelige rekker av soldater og en menneskemengde på 800 000 tyskere som hadde trosset regn og torden for å høre ham tale.

Foran begeistrede tyske tilhørere fremhevet Mussolini det ideologiske slektskapet mellom fascistene og nazistene, og slo deretter fast at «Tyskland og Italia er de største og mest autentiske demokratier i verden».

• Forrige Side 3 av 5 Neste