Guide: Viktoriatidens London

Med rundt seks millioner innbyggere hadde London mot slutten av 1800-tallet vokst til den største byen i menneskehetens historie. ­Imperiets regent – ­dronning Victoria – brukte millioner av pund på byggeprosjekter som skulle vise Storbritannias makt og velde, og blant britene var den generelle holdningen at metropolen deres var på høyde med – eller til og med overgikk – antikkens Roma. Et populært ordspråk sa at «den som er lei av London, er lei av livet».

Men britene visste også at en annen virkelighet lurte bak den vakre fasaden. «Ingen andre steder finner man overflod og fattigdom og luksus og lidelse så tett på hverandre som i London», skrev en av byens innbyggere om den sosiale situasjonen i byen på 1800-tallet.

Rik og fattig

Londons befolkning var mer enn seksdoblet siden begynnelsen av 1800-tallet, og de fattige var stuet sammen under usle forhold. Sykdom og kriminalitet herjet de overfylte slumkvarterene, der Jack the Ripper og andre mørkemenn spredte redsel nattestid.

Byens rikeste måtte også venne seg til de nye forholdene. Penere strøk med store, hvitmalte boliger skjøt opp vest i byen – langt unna slummens støy og skitt. Her kunne overklassen spasere i Kensington Gardens om dagen og gå på konsert i Royal Albert Hall om kvelden.

Victorias død i 1901 varslet slutten på det britiske imperiets storhetstid. Langsomt – bit for bit – ­mistet britene koloniene. Men de overdådige bygningene fra viktoriatiden står fremdeles og ­­vitner om årene da millionbyen London var verdens sentrum.