Muren klamrer seg til åskammen for å gi vaktpostene best mulig oversikt. 

Den kinesiske mur: Fra brutalt forsvarsverk til ledende turistattraksjon

I løpet av 1800 år oppførte kinesiske slaver, bønder og håndverkere Den kinesiske mur – og mer enn en million av dem omkom under arbeidet med historiens største byggverk.

2. juni 2016 av Ib Salomon

«Du får sette kona til å passe åkeren. Keiseren trenger deg. Og det med en gang! Du skal bygge mur, for vi må beskytte oss mot barbarene».

Omtrent slik hørtes det ut da Qin-keiserens tropper for cirka 2200 år siden oppsøkte en landsby for å tvangsutskrive bønder. Bønder som ikke adlød keiserens ordre, ble henrettet.

Bøndenes arbeidskraft skulle brukes til keiserens gigantiske prosjekt: En 5300 kilometer lang mur som skulle beskytte det nye keiserdømmet mot de sentralasiatiske stammene som angrep Kinas bondebefolkning.

Keiser Qin Shihuangdi hadde samlet flere kongedømmer som hadde ligget i krig med hverandre i flere århundrer, og utnevnt seg selv til Kinas første keiser. Det nye landet var verdens største, og keiseren utnyttet sin enorme makt til fulle. Han tvang ikke bare tusenvis av undersåtter til å bygge den gigantiske muren, men også sitt eget mausoleum og en hær av terrakottakrigere til å bevokte det. 

Fanger beordret ut av fengsel

Ideen om å beskytte seg bak en mur var ikke ny i Kina på Qin Shihuangdis tid. Arkeologer har funnet konstruksjoner som er oppført for bortimot 6000 år siden, og da Shihuangdi var keiser, var stort sett alle byer omkranset av murer. 

Byer og murer er så nært beslektet at det kinesiske ordet for by også betyr mur, og en gammel talemåte sier at en by uten mur er som et hus uten tak. Bak de høye murene kunne innbyggerne leve i sikkerhet for angrep – først og fremst fra nomadefolkene mot nord, der landet ikke har en naturlig grense – og etter hvert som byer samlet seg i stater, vokste murene i lengde. Noen strakte seg over flere hundre kilometer.

Men keiser Qin Shihuangdi hadde større ambisjoner. Han ville oppføre en mur på 10 000 li – over 5300 kilometer – og satte en betrodd general og 300 000 soldater til å lede arbeidet. 

Den kinesiske mur tok livet av hver 20. kineser

Generalens første oppgave var å skaffe arbeidskraft. Store mengder arbeidskraft. Historikere anslår at omkring en million bønder ble tvangsutskrevet og sendt mot nord til byggeplassene. Også fanger ble beordret ut av fengslene og sendt nordover. For at man skulle kunne se forskjell på dem og bøndene bar fangene kjeder, fikk issen barbert og ansiktene brennemerket.

Qin Shihuangdis mur var opptil ni meter høy og 6-9 meter bred – bredest ved foten. Byggematerialet var jord som ble presset så hardt sammen at muren kunne motstå vær og vind.

Bortsett fra noen små metallskovler var det dårlig med verktøy. Først brukte de noen tunge steiner til å slå to rekker med påler i jorden. Kineserne kjente ennå ikke til trillebåren, så jorden til muren måtte hentes i kurver, tømmes mellom pålene og presses godt sammen. Etter hvert som muren ble høyere, måtte arbeiderne klatre opp spinkle bambusstiger med de tunge kurvene med jord. Når en seksjon var ferdig, trakk arbeiderne pålene opp og fortsatte med neste seksjon.

Det var et beinhardt slit. Soldater så til at arbeiderne sto på i alle døgnets lyse timer, og i de provisoriske leirene var det knapt mulig å finne ly mot regn, sludd og snø. Forsyninger ble kjørt til arbeidsleirene i vogner trukket av esler, hester eller mennesker. Og når forsyningssituasjonen var god, fikk arbeiderne en skål ris og en porsjon grøt hver dag. Men muren skar ofte gjennom ufremkommelig terreng, og det var hele tiden en utfordring å få skaffet tilstrekkelig med proviant og materiell. Det var ikke uvanlig at arbeiderne måtte sulte og gå nakne når klærne var slitt ut.

Dødeligheten på byggeplassene var ekstremt høy. Ingen kjenner det nøyaktige dødstallet, men historikere har anslått at minst en million arbeidere omkom i løpet av byggingen. På dette tidspunktet lå landets samlede folketall på rundt 20 millioner.

Hele landsbyer var etter hvert utelukkende befolket av enker, men heller ikke kvinnene kunne føle seg trygge. Hvis ektemannen deres hadde omkommet på byggeplassen, ga keiserens menn ofte ordre om at enken skulle overta husbondens plass i arbeidslaget. Dermed måtte enkene forlate barna sine.

Qin-keiseren fikk aldri muren på 10 000 li som han ønsket seg, men i løpet av bare sju år fikk han med vold og makt gjort ferdig cirka 2400 kilometer. 

Vil du vite mer? Slik ble Den kinesiske mur bygget!

Kinas første keiser, Qin Shihuangdi, tvangsutskrev omtrent hver tjuende kineser til å bygge et gigantisk forsvarsverk. Keiseren var lei av overfall fra nomadestammene som herjet de nordlige delene av riket. Muren besto av stampet jord, og i dag eksisterer det bare spor av den noen få steder. 

© Polfoto/Corbis

Naboene var barbarer

Qin Shihuangdis forsvarsverk fungerte. De krigerske nomadestammene som før hadde herjet kinesiske bondesamfunn i grenseområdet, torde ikke engang la hestene sine gå på beite nær muren, og i en periode tok angrepene slutt.

Byggingen av den skremmende muren hadde påført bøndene store lidelser, men angsten for nomadefolkene var større enn omkostningene ved byggingen. Mens de kinesiske bøndene levde av nøysomt landbruk, trente nomadefolkene – barbarene, som kineserne kalte dem – til kamp helt fra de var små. De var dyktige ryttere og foretok både små og store angrep inn i Kina.

Bøndene forsto ikke livsstilen deres. En kinesisk historiker skrev for eksempel undrende om dem at «de beveger seg omkring på leting etter vann og beite, de har ingen byer med murer rundt eller faste bosettinger. De driver ingen form for landbruk og vet ingenting om rettferdighet». 

Hvis fiendene skulle greie å storme den høye muren, kunne vaktene trekke seg tilbake til tårnene

© Osprey & Mikkel Juul Jensen

Den kinesiske mur er i balanse med naturen

Men selv om det hastet, nøyde ikke kineserne seg med å bygge kortest mulige mur fra øst til vest. Muren er anlagt etter såkalte feng shui-prinsipper, som skal skape balanse mellom mennesker og natur. Den følger derfor konturene i landskapet og bukter seg utenom bestemte områder.

Prinsippet forlenget byggetiden, og da keiser Qin Shihuangdi døde uventet i år 210 f. Kr., gikk arbeidet i stå. Selv om den hardt stampede jorden var forbausende sterk, begynte muren snart å forfalle, og i dag fins det bare noen få rester av den første kinesiske muren.

I mange år torde ingen hersker i Kina foreslå nye byggeprosjekter i samme størrelsesorden, men under Han-dynastiet hundre år senere ble det behov for en ny mur. Kinas innbyggertall hadde økt til omkring 50 millioner, og keiseren utkommanderte opp mot en fjerdedel av befolkningen til å forsterke og utvide den gamle muren. Han-keiserens soldater hadde erobret store landområder, og muren skulle hindre fiendene i å ta tilbake landet de hadde mistet.

Jordmuren ble utvidet etter en detaljert plan. Det fantes regler som tilsa hvor tett vakttårnene skulle ligge og hvor mange større festningsverk som skulle oppføres. Stampet jord var stadig det foretrukne byggematerialet, men teknikken hadde endret seg. 

Det ble for eksempel lagt tynne lag av greiner eller halm mellom lag av stampet jord, og resultatet var en mur som var like hard som betong. Deler av Han-dynastiets mur står fortsatt, og noen steder kan man tydelig se lagene av greiner mellom jordlagene. Selv etter 2000 år ser greinene friske ut.

Enkelte seksjoner av muren er bygd av stein og har holdt seg svært godt. Her ble steinene lødd med stor nøyaktighet, og innimellom er det lagt små steiner som skal låse de større steinene fast.

Også Han-dynastiet tvangsutskrev bønder til byggearbeidet. Men fraværet av beretninger om umenneskelige arbeidsforhold antyder at arbeiderne ikke ble behandlet like dårlig her som under byggingen av Qin-muren. 

Trusselen fra mongolene i nord fikk på 1300-tallet Ming-keiseren til å befale byggingen av den siste kinesiske muren. Denne er langt mer avansert enn de to tidligere og var så kostbar å oppføre og vedlikeholde at den aldri ble ferdig. I dag vedlikeholdes stort sett bare partiene i nærheten av Beijing.

© Image select/Alamy

Den kinesiske mur beskyttet handelsmenn

Den nye, forlengede kinesiske muren fikk en ny og utilsiktet rolle. Kina lå ikke i krig med naboene, men de øde landområdene var herjet av røverbander. Av frykt for overfall fraktet handelsreisende derfor verdifull last av silke, papir, te, krydder og jade langs muren. Her sørget soldater for god beskyttelse.

Soldatene fikk også en ny rolle. De fungerte som lokalt politi og tollere, og kontrollerte trafikken gjennom portene i muren. Mange soldater slo seg ned ved muren. Her stiftet de familie og begynte med landbruk.

I år 220 kollapset Han-dynastiet. «Barbarene» fra nord bosatte seg på den kinesiske siden av muren og ble med tiden en del av det kinesiske samfunnet. I århundrenes løp forvitret muren, og etter hvert ble den forvandlet til en lang, glemt ruin.

Ideen om å bruke enorme ressurser på å bygge, bemanne og vedlikeholde en gigantisk beskyttende mur var helt fremmed for de kinesiske lederne – frem til Djengis Khan ble mongolenes hersker på 1200-tallet.

Djengis Khan og hans menn erobret store områder i Kina før kineserne etter mye om og men fikk jaget dem ut av landet igjen. Kineserne hadde lite til overs for mongolene, som de så på som kulturløse, og da Ming-dynastiet i 1368 kom til makten, bestemte keiser Hongwu seg for å gjenreise muren for å hindre mongolene i å vende tilbake.

Beslutningen var kontroversiell, og landets ledere var ikke enige. Noen så muren som en nødvendig sikring av det kinesiske riket, mens andre hevdet at det var en altfor dyr og lite fleksibel løsning, som ville være altfor kostbar å vedlikeholde. Til slutt skar keiseren gjennom. Hongwu beordret 40 000 mann i gang med å bygge mur, fort, utkikkstårn og vakttårn.

De mer enn tusen år gamle seksjonene av de første kinesiske murene var i så dårlig stand at det bare på enkelte strekninger svarte seg å la restene av de gamle murene inngå i den nye.

Isglatte slisker lettet arbeidet

De neste 276 årene bygde Ming-keisernes undersåtter 6300 kilometer mur. Store deler av den står fortsatt i dag. Denne gangen var stort sett hele muren av stein, og moderne hjelpemidler gjorde arbeidet betydelig lettere. 

Etter hvert som transportmulighetene ble forbedret, kunne arbeiderne hogge steinblokker fra steinbrudd i nærheten og transportere dem til byggeplassen. Her kunne arbeiderne bakse de opptil 500 kilo tunge fundamentblokkene på plass ved hjelp av slisker eller heisverk. Om vinteren ble sliskene gjerne gjort våte om dagen slik at de ble dekket av glatt is om natten.

De store steinblokkene dannet et solid fundament for hele muren – bortsett fra i områder der muren gikk over solid berggrunn, der det ikke var nødvendig med et fundament. På noen seksjoner av muren besto kjernen av stampet jord – akkurat som i de eldre murene – og andre steder fylte arbeiderne Ming-muren opp med grus og stein. 

Brent leire, eller teglstein, var det foretrukne byggematerialet, men i områdene langs muren der jorden ikke var leirholdig, måtte man klare seg med steiner av soltørket jord. For å unngå frø og gress i steinene hentet arbeiderne jorden et godt stykke under overflaten.

Teglsteinene ble som regel brent i ovner som ble satt opp i nærheten av muren. Steinene ble transportert frem til byggeplassen fra hånd til hånd i lange rekker eller med det moderne arbeidsredskapet trillebåren. 

Bueskytter godkjente Den kinesiske mur

I motsetning til de to første murene ble det innhentet spesialister da Ming-muren skulle bygges. Det ambisiøse prosjektet krevde fagkunnskaper, både når steinene i fundamentet skulle hogges til med meisler og hammere, og når mørtelen skulle blandes.

Mørtel ble laget av kalk, leire og en ingrediens som var en hemmelighet i mange århundrer. Først i de senere årene har analyser vist at den siste ingrediensen er rismel, som gjorde mørtelen betydelig sterkere. Materialet er så sterkt at mørtelen enkelte steder er det eneste som er igjen. Mursteinene er for lengst smuldret bort.

For å sikre at murverket var sterkt nok gjennomgikk det en streng kvalitetskontroll: Når et nytt stykke mur ble erklært ferdig, sendte en bueskytter en pil i muren. Prellet pilen av, var alt i orden. Kilte den seg fast i murstein eller mørtel, var muren for svak.

Anleggsarbeidet sysselsatte en hær av dyktige arkitekter, og særlig en av dem, Yi Kaizhan, hadde ifølge fortellingen stor tillit til sine egne beregninger. Da han sto for byggingen av et fort langs muren, regnet han ut akkurat hvor mange mursteiner det var behov for, og bestilte deretter akkurat det antallet. Da sjefen hans spurte om han ikke burde bestille litt mer stein, bare for sikkerhets skyld, bestilte han én ekstra. Steinen er i dag utstilt ved muren, for Yi Kaizhan hadde selvsagt regnet riktig.

Murens forløp og generelle utseende var bestemt på forhånd, men arkitektene kunne gjerne legge til visse detaljer. For eksempel ble det lagt inn avløpsrør som ledet regnvann bort fra muren i stedet for å sive ned og langsomt ødelegge muren. Avløpsrørene ble ledet ut på den siden av muren som vendte mot Kina, slik at regnvannet ikke fikk planter til å vokse opp langs muren og gi angripere bedre muligheter for å klatre opp.

Av samme årsak ble alle trær på den «fiendtlige» nordsiden av Den kinesiske mur felt hvis de vokste for nært muren.

Langs utsiden av den ferdige muren strødde vaktene sand slik at de kunne se fotspor etter en eventuell fiende når de patruljerte muren med vakthundene. Muren var også forsynt med sjakter slik at forsvarerne kunne sende tunge steiner over eventuelle angripere.

Muren mistet sin betydning som forsvarsverk på 1600-tallet, men kinesiske soldater brukte den likevel som dekning under den kinesisk-japanske krigen i 1937.

© AKG-Images

Vakter hadde god utsikt fra Den kinesiske mur

Muren ble ført høyt opp over fjellkjeder der den følger åskammen. Dels fordi vaktene herfra hadde den beste oversikten, dels fordi den høye plasseringen gjorde den ekstra vanskelig å angripe. 

På mange strekninger er muren svært bratt – på ett sted er helningen på hele 70 grader. På de bratte partiene er veien på toppen av muren avløst av trapper. Den lengste har 800 trinn – like mange som et hus på 50 etasjer.

På de bratte strekningene gikk byggherren litt på kompromiss med det arkitektoniske uttrykket. Her følger bare fundamentblokkene helningen i terrenget, mens mursteinene ligger vannrett. Ellers hadde det vært altfor tidkrevende å bygge den murte delen. På de høyeste stedene er muren heller ikke så bred – enkelte steder bare en halv meter.

Den kinesiske mur er ikke bare én lang mur, men en serie mindre murer. Mange steder går to murer parallelt, eller sidegreiner løper mer enn 100 km gjennom landskapet for så å ende blindt. Det skyldes blant annet at det gikk prestisje i å ha en mur. Prosjektet ga arbeid, og den ferdige muren ga områdets innbyggere en følelse av trygghet.

Den lange muren, som kineserne kaller den sammenhengende muren, er derfor «bare» 2500 kilometer lang. Men med alle forgreiningene er murens samlede lengde cirka 6300 kilometer. Arkeologer finner stadig nye og hittil ukjente seksjoner av de gamle murene, så den samlede lengden vokser. 

Fred åpnet portene 

Formålet med muren var å skape en markant grense – ikke et ugjennomtrengelig forsvarsverk – og byggverket skulle ikke bare holde fremmede ute. Det skulle også holde kineserne inne. Makthaverne fremstilte alt utenfor muren som skremmende, og for kinesere flest var det å bli sendt ut på feil side av muren en straff verre enn døden.

I 1568 fikk muren en ny sjefarkitekt, Qi Jiguang, og han var ikke fornøyd med forsvarsverkets tilstand. For mange seksjoner var ikke var forbundet, og som han skrev: Hvis det fins ett svakt punkt og hundre sterke, så er alt sammen svakt. Qi Jiguang satte seg fore å lappe hullene i muren og øke den byggetekniske standarden, men det gigantiske prosjektet ble aldri fullført.

Den politiske situasjonen i Kina endret seg, og i 1571 inngikk Kina en fredsavtale med naboene mot nord. Portene i muren ble slått opp, og i flere år var det helt slutt på angrep. Freden betydde at utbyggingen av muren stoppet rundt 1644, og langsomt gikk den i forfall. Det ga stammer fra nord mot til å angripe på nytt, og da Kinas siste dynasti falt i 1912, hadde muren helt mistet sin betydning som forsvarsverk. Bare noen få utenlandske gjester interesserte seg for det lange forsvarsverket.

Under Kinas kulturrevolusjon i 1960-årene ble det til og med brukt både dynamitt og gravemaskiner for å ødelegge muren, fordi den sto som et symbol på keisertiden. Flere hundre kilometer mur gikk tapt, mens andre deler av muren ble brukt som steinbrudd eller langsomt smuldret opp. 

Den kinesiske mur er Kinas turistattraksjon nr. 1

Først i 1984 endret Kina holdning til muren. «La oss elske vårt land og restaurere den lange muren», erklærte landets nye leder, Deng Xiaoping. Muren har siden fått plass på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv, og deler av den er gjenoppbygd. Andre steder ligger muren fortsatt i ruiner eller er så gjengrodd at den er vanskelig å få øye på.

De mest tilgjengelige strekningene er til gjengjeld populære utfluktsmål, og Den kinesiske mur regnes i dag som landets viktigste turistattraksjon. En av de mest populære strekningene av muren, en kupert strekning ved Badaling nær Beijing, har foreløpig hatt mer enn 130 millioner besøkende.  

Kanskje du er interessert i