Den 381 meter høye Empire State Building hadde rekorden som verdens høyeste skyskraper frem til 1970, da World Trade Center ble innviet. 
© Polfoto/Ullstein Bild

Empire State Building: Verdens åttende underverk

I løpet av 1930 reiste en 365 000 tonn tung søyle av stål og aluminium seg midt på Manhattan. 3000 fryktløse arbeidere skapte på rekordtid Empire State Building – den høyeste bygningen verden hadde sett.

22. desember 2016 av Pelle Stampe
Hjørnet av 5th Avenue og 34th Street var tettpakket med nysgjerrige newyorkere denne maimorgenen i 1931. 


De fleste hadde gått forbi jevnlig det siste året. Med hodene bøyd godt bakover hadde de sett opp på arbeiderne som balanserte på det tynne stålskjelettet langt oppe i disen. Men denne dagen foregikk begivenhetene på bakken.

Tusenvis av skuelystne hadde møtt opp for å overvære den offisielle åpningen av Empire State Building. USAs ypperste bygning – skutt i været på rekordtid midt i den verste økonomiske krisen folk kunne huske.

Foran det spente publikummet sto en herre kledd i grå dress. Selv om Al Smith tidligere hadde stått foran store folkemasser i sin tid som guvernør i New York og som presidentkandidat for Demokratene, var denne dagen likevel noe helt spesielt.


Tre år tidligere hadde han tapt presidentvalget med klar margin til Herbert Hoover – men i dag sto politikeren som seierherre. Stolt kikket han opp på Empire States 102 etasjer.

“Jeg vil nå la mine barnebarn klippe snoren som et symbol på at denne bygningen er vårt monument for fremtidige generasjoner”, erklærte Smith.


Klokken 11.29 klippet de to barna det røde silkebåndet med en forgylt saks – og jubelen brøt løs. Nesten samtidig, 330 km mot sør i Washington, forlot USAs president Herbert Hoover kabinettmøtet og satte seg ved et bord med en elektrisk bryter.

Som avtalt trykket han på bryteren kl. 11.30, og med ett kunne publikum se det lyse i alle de 6500 vinduene i skyskraperen.

Til lyden av tilskuernes begeistrede tilrop tok Smith frem en sølvnøkkel og låste opp inngangsdøren til bygningen.


Empire State Building var åpnet. Ingen tvilte på at de var vitne til en historisk begivenhet, og “verdens åttende underverk” – som pressen hadde døpt den himmelstrebende bygningen – sendte et signal om at selv ikke de tøffe økonomiske tidene kunne knekke USA. 

Politikeren Al Smith (t.v.) og aksjespekulanten John Raskob (t.h.) var hovedmennene bak byggingen av Empire State Building.

© Polfoto/Corbis

Kappløp mot himmelen

Bare halvannet år tidligere hadde bybildet på 5th Avenue sett helt annerledes ut. Her hadde det vakre Waldorf-Astoria tronet. 


Luksushotellet var solid bygd og bare 26 år gammelt da Al Smiths venn og forretningspartner, aksjespekulanten John Raskob, kjøpte det i 1929.

Selv om ingen av de to hadde bygd så mye som en carport før, hadde Al Smith og John Raskob store planer for tomten i Manhattans midtown.


Hotellet skulle rives ned til grunnen slik at Raskob og Smith en gang for alle kunne vinne kappløpet mot himmelen. De ville bygge verdens høyeste og vakreste skyskraper.

Som et monument over de to mennenes suksess – og som en sikker investering når leieinntektene begynte å rulle inn. Multimillionæren John Raskob finansierte byggingen, og politikeren Al Smith var PR-mann for prosjektet.

Allerede før den første mursteinen var revet i Waldorf-Astoria, gikk Al Smith i gang med å skape oppmerksomhet rundt prosjektet. 29. august 1930 kunngjorde han stolt på en pressekonferanse at han og Raskob skulle “bygge en 333 meter høy kontorbygning på 80 etasjer – verdens høyeste”.

Kampen om å bygge New Yorks høyeste skyskraper var knallhard, og Smith underdrev bevisst høyden på den nye bygningen.

Empire State Buildings virkelige høyde skulle forbli en hemmelighet for å sikre at ingen andre bygde en høyere skyskraper. Dagen etter slo New York Times fast med krigstyper på forsiden: “Smith vil bygge verdens høyeste skyskraper”.

De neste månedene fylte byens journalister avisspaltene med stoff om den kommende skyskraperens størrelse og skjønnhet. Med store armbevegelser fortalte Smith at byggearbeidet kom til å slå alle rekorder.


Han lovet at Empire State Building ville vokse i et tempo ingen trodde var mulig. Skyskraperen skulle stå klar 20 måneder senere, i mai 1931, erklærte han.

Pressen slukte den karismatiske Smiths ord rå, og før det første spadestikket var tatt, hadde journalistene utnevnt Empire State Building til New Yorks kommende landemerke.

600 mann river Waldorf-Astoria

Tross alle store ord ble prosjektet forsinket allerede fra begynnelsen av. New Yorks bystyre hadde av hensyn til byens innbyggere forbudt store rivningsmaskiner på Manhattan. 


Arbeidet med å rive den solide mursteinsborgen Waldorf-Astoria foregikk derfor for hånd. 600 mann gikk løs på hotellet med slegge og brekkjern, og rev det fra hverandre stein for stein. 

Selv om natten kunne man høre lyden av hamring og boring fra den flombelyste anleggsplassen.

Mens arbeiderne svettet og strevde døgnet rundt, var Al Smith opptatt i lange møter med prosjektets ingeniører og entreprenører om tidsplanen. 


For å vinne tid avgjorde Smith at utgravingen til fundamentet skulle begynne før byggeplassen var ferdig ryddet.

Hver gang arbeiderne hadde fjernet en del av hotellet på tomten, rykket derfor jord- og betongarbeiderne inn.

Mens rivningsarbeiderne hamret løs på restene av Waldorf-Astoria, kunne de se jord- og betongarbeiderne sprenge seg ned i Manhattans granittundergrunn bare noen meter unna.

Bevæpnet med trykkluftbor laget de store hull i berget som de fylte med dynamitt. En arbeider i en liten gravemaskin dekket hullene med tunge matter av flettet stål. 


Mattene skulle hindre at steiner ble slengt ut på 5th Avenue, men dempet ikke den infernalske støyen på byggeplassen.

Naboene til anleggsplassen levde i månedsvis med larmen fra trykkluftborene og de tunge lastebilene som kjørte opp rampen fra byggeplassen hvert fjerde minutt.

Etter fem måneders arbeid ble det 28 529. og siste lasset med bruddstein, mur, granitt og jord fylt på en lastebil, kjørt til New Yorks havn, der det ble lagt på en pram, seilt 30 km ut i Atlanterhavet og dumpet på sjøen.
Det tok nesten et halvt år å rive Waldorf-Astoria, og bare åtte måneder å bygge Empire State Building.

Bygningen som byggesett 

I mars 1930 var Waldorf-Astoria borte, og arbeiderne hadde gravd seg 12 meter ned til grunnfjellet og støpt 210 betongfundamenter som skulle bære Empire State Building. Nå var tiden kommet for å stige til værs.

Straks begynte lastebilene å rulle byggemateriale inn på Manhattan. Samtlige elementer til bygget var blitt merket med en kode hos leverandørene som anga elementets plassering i bygningen, og et nummer for kranen som skulle heise dem opp. 

Som et gigantisk byggesett ankom byggematerialene anleggsplassen. Alt ble avlevert etter strenge kjøreplaner av en endeløs rekke med lastebiler.

Inne på byggeområdet var arbeidet planlagt like detaljert. Det første arbeiderne gjorde, var å feste 210 loddrette ståldragere i betongfundamentene. 


De ble i rasende tempo forbundet med hundrevis av vannrette stålbjelker i et gitter som vokste seg høyere og høyere.

80 timer etter at dragerne hadde forlatt masovnene i Pennsylvanias stålverk, var de satt på plass i Empire State Building.

“Når alt gikk som det skulle, kunne vi bygge 14,5 etasjer på ti dager. Stål, sement, murstein, alt. 


Byggearbeidet var et eneste stort samlebåndsarbeid, der det var samlebåndet som beveget seg, og det ferdige produktet som ble stående”, beskrev en av arkitektene. 

Glødende stål gjennom luften

Kraner plasserte de vannrette ståldragerne på de loddrette, og dragerne ble festet til hverandre med stålnagler av de såkalte klinkelagene. 


Klinkerne var det mest samkjørte arbeidslaget på byggeplassen. De øvde seg i timevis utenfor skyskraperområdet for å finne den perfekte metoden til å feste stålnaglene raskt og effektivt.

Og arbeidsgjengene på Empire State var de beste i USA.

Den såkalte naglevarmeren varmet naglen opp i en kullfyrt esse til den var rødglødende.


Så plukket han den opp med en meterlang tang. I én bevegelse kastet han – med et underhåndskast – naglen 25 meter opp til naglelangeren på stålskjelettet. Han tok imot den glødende, myke naglen i en bøtte av tinn og stappet den inn i et forhåndsboret hull.

En tredje arbeider – motholderen – presset for full kraft på den ene siden mot hodet på naglen, mens klinkeren hamret den spisse enden av naglen flat med en trykklufthammer.

Presset gjorde at naglen nærmest smeltet sammen med bygningen. De beste klinkelagene kunne feste over 500 nagler i løpet av en åtte timers arbeidsdag – mer enn én i minuttet – og farten på klinkelagets arbeid avgjorde hvor fort byggingen gikk.

Fem arbeidere omkom under byggingen, men bare en av dem døde som følge av et fall.
© Polfoto/Ullstein bild

3000 arbeidere sto på samtidig

Så snart stålskjelettet hadde vokst en etasje, rykket betongarbeiderne inn. 


De støpte gulvet, og før betongen var tørr, murte arbeiderne den grove mursteinsveggen som skulle brannsikre bygningen. Innvendig rykket en hær av tømrere, elektrikere og malere inn.

Til sammen var 3000 arbeidere i sving samtidig med 60 forskjellige håndverk. Arbeidet gikk så fort at tømrere og malere allerede var i gang med å legge gulv og sparkle vegger før neste etasjeskiller var ferdig.


De største problemene med å holde tidsplanen oppsto ikke på byggeplassen, men hos leverandørene, som ikke kunne holde tritt med det rasende tempoet.

Da et amerikansk marmorbrudd ikke kunne levere i tide, annullerte Al Smith straks kontrakten, kjøpte et helt marmorbrudd i Tyskland og “gravde ut tonnevis av skiten”, som han sa.

Stjernestatus i byen

Den raskt voksende skyskraperen vakte oppsikt blant newyorkerne. Siden de glade jubeldagene da Smith stolt hadde fortalt om planene sine, hadde århundrets verste økonomiske nedtur rammet USA. 


Krakket på Wall Street i 1929 hadde kastet verdensøkonomien ut i depresjon, og arbeidsløsheten herjet. For de fattige newyorkerne ble byggingen en kjærkommen gratis underholdning.

Med ærefrykt så de på stålarbeiderne som med total dødsforakt tok seg rundt på skjelettet – bokstavelig talt på kanten av stupet, flere hundre meter over bakken. Arbeiderne balanserte flere tonn tunge stålbjelker på plass med millimeterpresisjon: “Som edderkopper spant de et nett av stål med himmelen som bakgrunn”, skrev magasinet The New Yorker. På tross av at byggingen gikk fort, var arbeiderne nesten skånet for alvorlige ulykker.


For å hindre at tretthet skulle få arbeiderne til å gjøre feil eller bli utsatt for ulykker, var arbeidsdagen skåret ned fra de normale ti timene til åtte, og arbeidsuken forkortet til fem dager. 

Et sikkerhetsnett som skulle fange opp arbeidere og fallende gjenstander, ble spent ut under etasjene som arbeiderne befant seg på. 

Nettet sikret samtidig Smith og Raskob mot å måtte utbetale store erstatninger til skadde arbeidere eller forbipasserende på gaten som ble truffet av for eksempel verktøy eller mursteiner.

Til sammen omkom fem arbeidere under byggingen, og bare ett av dødsfallene skyldtes fall fra stillas. 


Den andre ble overkjørt av en lastebil under ryddingen av Waldorf-Astoria; en tredje omkom under sprengningsarbeidet på eiendommen; den fjerde falt ned i en heissjakt; og den femte ble truffet av en arbeidsheis da han stakk hodet inn i heissjakten for å se etter heisen.

Hvis Smith og Raskob sparte penger på erstatninger, brukte de til gjengjeld store summer på at arbeiderne skulle ha det bra. 


De to byggherrene sikret seg den beste og raskeste arbeidskraften ved å lønne arbeiderne på Empire State Building med så mye som 15 dollar om dagen – fire ganger mer enn andre byggeplasser i New York.

Med en storslått utsikt over millionbyen inntok de feterte arbeiderne lunsjen fra en av bygningens fem kantiner i 3., 9., 24., 47. og 64. etasje. Samtidig løp vanngutter rundt på stålskjelettet med vann til arbeidskarene. 


Bare prisen for denne ordningen kom opp i 25 000 dollar, men til gjengjeld unngikk arbeiderne de lange turene ned etter vann, som kunne ha forsinket arbeidet.

Det 48 meter høye tårnet skulle fungere som ankerplass for luftskip. Kastevindene i høyden gjorde planen umulig. 
© Polfoto/Topfoto

112 km vannrør

Stålskjelettet og fasaden på Empire State Building sto ferdig 13. november 1930. På 242 dager hadde arbeiderne murt, klinket og støpt 102 etasjer fordelt på 381 meter.

Arbeidet med det innvendige tok ytterligere fire måneder. Blant annet trakk elektrikere 762 km strømkabler, og vvs-arbeidere la 112 km vannrør inn i skyskraperen.

1. mai 1931 kunne en stolt Al Smith endelig innvie den 365 000 tonn tunge skyskraperen. Under innvielsen mottok han et kortfattet telegram fra en av arkitektene, William Lamb, som hadde forlatt New York med skip dagen før: 


“Jeg er nå et døgn unna, og jeg kan fortsatt se bygningen”, sto det.

Etter åtte måneder sto Empire State Builing ferdig. Høyde: 381 m med spir. Antall etasjer: 102
© New York Public Library

“Empty State Building”

I løpet av noen få måneder var den storslåtte innvielsen glemt. Depresjonens hverdag meldte seg, og arbeidsløsheten hadde eksplodert. 


Mesteparten av de 3000 som hadde arbeidet med byggingen, måtte stille seg i trygdekøen uten mulighet for å finne nytt arbeid.

Også Smith og Raskob fikk merke krisen. Det å leie ut kontorene i Empire State Building skulle ha vært en gullgruve, men ingen hadde råd til å flytte inn i nybygget. 


Det 41 millioner dollar (ca. 600 millioner i dag) dyre bygget sto tomt, og newyorkerne døpte sarkastisk bygningen “Empty State Building”. 

Al Smith lot lysene i bygningen stå på døgnet rundt slik at den ikke skulle se tom ut, og snart fylte glade mennesker den enorme marmorlobbyen. Newyorkerne strømmet til for å kjøre med heisen opp til observasjonsdekket. 

Bare i 1931 spanderte nesten en million mennesker en dollar for å få lov til å kjøre de 70 sekundene i heisen opp til 86. etasje og se ut over Manhattan.

Inntektene fra observasjonsdekket reddet Raskob og Smiths skyskraperprosjekt fra konkurs, og Empire State Building ble det synlige symbolet på at New York var blitt verdens ledende storby.

Kanskje du er interessert i