Nesten 5000 arbeidere sto på dag og natt for å få demningen ferdig på fem år.

© Getty Images & Shutterstock

Hoover-demningen kostet blod, svette og 6 millioner tonn betong

Under den økonomiske krisen i 1931 strømmer tusenvis av arbeidsløse amerikanere til elva Colorado i USA. Her klyver de hver dag opp i usikre stillaser og tar seg rundt i gassfylte sjakter for å bygge verdens største demning. Etter fem års blodslit kneiser den 221 meter høye Hoover Dam midt i den frådende elva.

1. september 2017 av Kasper Schlie

Tusenvis av spente tilskuere har samlet seg langs kanten av Black Canyon 13. november 1932. 

De har kommet for å se mennesket temme naturen. I løpet av de neste timene skal arbeidere presse den mektige Colorado-

elva ut av leiet og inn i fire omdirigeringstunneler. Målet er å lage plass til å støpe den mektige Hoover Dam på elvebunnen.

Oppgaven virker komplett umulig, for hvert sekund fosser 20 000 liter gjørmete vann forbi nedenfor bergveggen.

Hundre lastebiler går på tomgang, alle med tolv tonn stein og grus hver som skal helles ned i vannet. Målet er å danne en midlertidig barriere nord for den kommende demningen.

Klokken 11.30 gir byggelederen, Frank Crowe, tegn til folkene sine. Øyeblikket etter braker eksplosjoner nede fra kløften, der 3500 dynamittkubber er boret inn i de høye bergveggene.

Vannet piskes opp da det blir truffet av tusenvis av steinblokker. Så brummer den første lastebilen ut på midten av en midlertidig bro, tipper lasteplanet og lar lasten dumpe ned i den brusende elva, før den kjører tilbake for å hente et nytt lass. 

Hvert 15. sekund blir det tømt et lass, og slik fortsetter det i timevis uten at elva flytter seg en tomme. 

Først klokken 19.00 samme kveld stanser det nå 22 500 tonn tunge steindiket det frådende vannet slik at det tvinges mot den første tunnelen. Vannmassene forsvinner inn i mørket og fosser først ut igjen omtrent 400 meter lenger fremme.

«Dette går veien, gutter, dette går veien», roper en arbeider så det gjaller mellom bergveggene.

Han har nettopp vært med på å tørr- legge byggeplassen der verdens største demning om kort tid skal støpes av 5000 arbeidere. 

Byggeleder Crowe kan gni seg i hendene. Han har bare holdt på her i 22 måneder, og hele prosjektet ligger et år foran planen.

Den 221 meter høye Hoover-demningen skal bli en av det 20. århundrets største ingeniørperler. 

Det skal nesten seks millioner tonn betong til for å reise den enorme konstruksjonen som skal stå midt i den voldsomme Colorado-elva.

Aldri før har noen klart å bygge en demning av denne størrelsen, og eksperter tviler på om det i det hele tatt kan la seg gjøre. 

Men firmaet «Six Companies» har bestemt seg. Ikke bare vil de bygge demningen – de vil bevise sin kompetanse ved å overlevere demningen til regjeringen under budsjett og før fristen.

Byggelederen planla å spare store summer ved å bygge Hoover Dam på fem år i stedet for sju. 

© Creative Commons, Getty Images & Shutterstock

Katastrofe fremskynder prosjektet

Innbyggerne vest i USA hadde lenge drømt om å temme den 2334 kilometer lange Colorado-elva. 

Raskt voksende byer som Las Vegas, Los Angeles og San Francisco trengte desperat mer strøm – noe et enormt vannkraftverk i elva ville kunne produsere. 

Samtidig ønsket bøndene langs elva en stabil tilgang til vanningskanaler og drikkevann.

Kunne elva temmes, håpet folk at det også kunne bøte på et annet problem – nemlig at den ofte gikk over sine bredder og forårsaket ødeleggelser.

Opp gjennom 1920-årene kranglet de seks delstatene langs elveløpet med hverandre og regjeringen om nøyaktig fordeling av vann og strøm. 

Byggingen ble derfor stadig utsatt – helt til en fryktelig hendelse fikk fart på prosjektet. I 1927 døde hele 246 mennesker da Mississippi gikk over sine bredder. 

Katastrofen var så forferdelig og behovet for mer strøm så stort at landets president, Herbert Hoover, i 1929 slo i bordet: En ny demning, med arbeidstittelen Boulder Dam, skulle anlegges i Black Canyon – 40 kilometer fra Las Vegas.

Som en propp skulle den plasseres mellom klippene i kløften, og dermed skape en enorm innsjø i området bak demningen. 

Presidentens ingeniører krevde at prosjektet skulle utføres etter «ul­tra­kon­ser­va­ti­ve beregninger» – for kol­­lap­set demningen, ville vann­mas­sene drepe mange på vei mot Stillehavet.

Prosjektet var så kolossalt at byggefirmaer over hele USA måtte gå sammen for å skaffe nok kapital til å legge inn anbud på oppgaven. Vinneren ble det såkalte Six Companies, der den erfarne byggelederen Frank Crowe i 1931 slo konkurrentene med et anbud på rundt 49 millioner dollar.

Men regjeringen ville ikke bare ha en billig demning, de ville også ha den bygget raskt. Det kunne maksimalt ta sju år, med mindre «Six Companies» ønsket dagbøter på 3000 dollar. 

En tidsfrist som absolutt ikke var realistisk, ifølge en av den amerikanske regjeringens egne økonomiske konsulenter.

Det skremte ikke Frank Crowe: «Jeg hadde tilbrakt hele mitt liv på byggeplasser langs elver, og Boulder skulle bli et vidunderlig klimaks. Jeg klødde etter å komme i gang med byggingen», uttalte han senere.

«Six Companies» signerte 18. april 1931 statens kontrakt for byggingen av Hoover Dam.

© Sun File Photo

Arbeidsløse valfarter til Nevada

Til Crowes hell hadde depresjonen rammet USA med full styrke – og tusenvis av arbeidsløse jublet over tanken på flere års godt betalt arbeid i Nevadas ørken. 

Før «Six Companies» overhodet hadde rukket å etablere hoved­kvar­ter ovenfor Black Canyon, strøm­me­t håpefulle familier til området i utrangerte biler, til fots eller med hest og vogn.

Enda verre så det ut nærmere den kommende byggeplassen. Våren 1931 samlet hundrevis seg i en ussel teltleir ved Colorado-elvas bredder, som raskt ble døpt «Rag Town» – fillebyen.

En av familiene som prøvde lykken her, var Tom og Erma Godbey med de fire små barna sine. «Alt var bygd av papp», sa Erma. «Alle hadde bare kommet i bil uten møbler eller noe».

Den tidligere gruve­arbeideren Tom Godbey hadde i desperasjon surret familiens eiendeler fast på taket av den gamle Dodgen deres og satt kursen mot Nevada. 

Men forholdene i fillebyen skulle raskt vise seg å være uutholdelige. Hver dag steg temperaturen til over 40 grader. 

Stanken av søppel og avføring tiltrakk rotter mellom slumhusene, og om natten måtte folk vikle seg inn i våte laken for å få sove i varmen.

Arbeidere flokker seg rundt sjefen

Det var et lyspunkt for tilflytterne da Frank Crowe en dag stakk innom fille- byen mens han var ute for å inspisere byggeplassen like ved. Nyheten om at «den store sjefen har kommet!» spredte seg raskt, og tusenvis stimlet sammen.

«Hvor mange menn trenger du, boss?», «Jeg skal arbeide hardt!», «Vi er sultne, please!». Ropene fra folkemengden gled over i hverandre. 

Crowe kunne velge og vrake, men foreløpig fantes det bare arbeid til noen få hundre – blant dem Tom Godbey.

Før arbeidet på demningen kunne ta til, måtte infrastrukturen på plass.

De som var så heldige å bli ansatt, anla veier, jernbane og høyspentledninger.

Varmebølge fører til dødsfall

I mai 1931 tok Frank Crowe og «Six Companies» endelig fatt på prosjektets første store fase. 

Fire tunneler, to på hver side av elva, skulle sprenges gjennom klippen og brukes til å omdirigere vannet, slik at demningen kunne bygges på et tørt elveleie. 

1200 arbeidere ble derfor hyret til å bore og sprenge seg gjennom i alt 5200 meter fjell, dag og natt. Uheldigvis holdt en hetebølge på å stanse arbeidet før det var kommet i gang.

I juli viste termometeret 48 grader i skyggen, og arbeidere kollapset av heteslag. Øyenvitnet John Gieck var rasende: 

«Da de ankom Las Vegas, var de døde, oppblåste og så ut som om de var blitt kokt levende», uttalte han.

Etter to måneder med tunnelarbeid var hele 14 døde av heteslag. «Six Companies truer arbeidernes liv!» het det i fagforeningsavisen «Industrial Solidarity» – og bladet hadde et poeng.

Frank Crowe hadde raskt fått tilnavnet «Hurry Up» fordi han døgnet rundt dukket opp på stillaser, i tunneler og til og med i kantinene for å holde gangen i arbeidet – uansett temperatur.

Alt skulle gjøres så raskt og billig som mulig. I løpet av de første månedene døde arbeidere i fall- og sprengningsulykker som kunne vært unngått. Selv drikkevannet besto av lunkent elvevann som ifølge en ansatt så ut som «kaffe med for mye fløte», og 20 arbeidere ble forgiftet av bedervet mat.

Reaksjonen fra «Six Companies» var bare at mennene «ikke var vant til å arbeide under ørkensolen».

Derfor ble ingenting gjort for å bøte på problemene, og det tøffe arbeidet fortsatte som om ingenting var hendt.

7. august 1931 antente «Six Companies» selv den ulmende kruttønnen. Da tunnelarbeiderne fikk vite at de skulle gå ned i lønn – fra fem til fire dollar om dagen – gikk de til streik. Men Crowe var iskald: 

Arbeiderne måtte akseptere de nye forholdene eller gå. Da de streikende nektet å gi seg, fikk samtlige sparken. Uken etter begynte Crowe å hyre en ny arbeidsstyrke fra bunnen av, slik at byggingen kunne fortsette.

Fire store tunneler omdirigerte elveløpet så lenge byggearbeidet pågikk.

© rsvlts.com

Ny maskin får fart på arbeidet

På sensommeren 1931 fant arbeidslederen Bernard Williams opp en maskin som fikk avgjørende betydning for arbeidet. 

Ideen kom til Williams en dag han observerte en lastebil av merket «International» fra 1916 som fjernet uthogde steinblokker fra byggeplassen.

Her innså han at den kunne brukes til å effektivisere borearbeidet i tunnelene. Williams bygde to plattformer på lasteplanet, slik at nesten 30 menn nå kunne bore direkte inn i fjellet. 

Til da hadde tunnelarbeiderne bare stått på bakken når de arbeidet – derfor fikk den nye oppfinnelsen fart på utboringen av tunnelene. Bilen ble kalt en Jumbo.

Når de 30 hullene var klare, kjørte lastebilen ut av tunnelen, før «kruttmenn» stappet dynamittstenger inn i de 3-4 meter dype hullene. Etter braket kjørte en kran og et ryddelag frem og fjernet steinblokkene. 

Det var en ytterst effektiv syklus som gikk døgnet rundt i hver ende av de fire tunnelene. Og det var ikke tid til unødige pauser.

Det fikk en ung arbeider merke da han en dag fikk kjeft av Crowe for å stå og lene seg på spaden sin. 

«Hva venter du på?» ropte sjefen rasende. «På at klokken skal slå halv fire, det er jo lønningsdag», kom det fra den unge mannen. I lønningsposen lå den avtalte lønnen og mannens oppsigelse – på dagen.

Crowe pirret også mennenes konkurranseinstinkt i forsøket på å øke tempoet. Hvert skift ble oppfordret til å grave lenger enn de andre i løpet av de åtte timene en vakt varte. 

Hastverket førte imidlertid til at et lag en dag glemte å undersøke om det hadde dannet seg sprekker i fjellveggen etter en sprengning. 

Da Jumboen deres like etter ble begravd i et steinras, var det bare flaks at alle slapp med beinbrudd og hjernerystelser. Mange nektet å dra på sykehus – for da ville de andre lagene passere dem. 

Dødsulykker bortforklares

Arbeidet skred raskt frem, men etter hvert som mennene nådde dypere inn i fjellet, begynte flere å klage over hodepine og oppkast. 

Eksosen fra lastebiler, kraner og generatorer skapte nemlig farlige mengder av kullos. Det skulle i graveperioden koste 42 mennesker livet.

«Direktørene våre vil heller investere 100 000 dollar enn å gjøre skade på bare en eneste arbeider», uttalte Frank Crowe til pressen.

«Six Companies» investerte imidlertid aldri i elektriske kjøretøy, som ikke slapp ut eksos og dermed kunne ha redusert dødstallet betraktelig. 

Firmaet unngikk også å utbetale erstatning til de etterlatte ved å klassifisere kullosforgiftninger som lungebetennelse – klassifisert som en naturlig dødsårsak.

Sjefene opprettet til og med et PR-kontor der den viktigste oppgaven var å forsyne pressen med positive historier om arbeidsforholdene. 

«Naturlige luftstrømmer» og «kraftige ventilatorer» sørger for «kjølige, rene og behagelige forhold for arbeiderne», het det blant annet i en pressemelding.

Senere fikk avisene en forklaring fra kontoret om «de mange tilfellene av lungebetennelser ifølge legene skyldes arbeidernes høye inntak av hjemmebrygget alkohol».

I 1932 var det så mange kullos-rettssaker på vei mot «Six Companies» at de satte tempoet ytterligere opp slik at tunnelene ville være ferdige før en eventuell dom kunne stanse arbeidet.

Kullosforgiftning var imidlertid ikke den eneste faren under byggingen. I løpet av 1931 og 1932 døde til sammen 37 arbeidere i forskjellige sprengnings-ulykker, sammenstøt med kjøretøy, jordskred og fall fra store høyder. 

Tog og taubaner leverer betong

Til tross for søksmålene tenkte Frank Crowe allerede på neste fase i byggeprosjektet. Etter at de fire tunnelene var fullført, ble Colorado-elva ledet under bakken i november 1932. 

Deretter kunne arbeiderne begynne å rydde det tørrlagte elveleiet for slam og steinblokker.

Oppgaven var enorm. Hver eneste dag i seks måneder fjernet de nærmere 18 000 m³ slam og grus – resultatet av mange tusen år med elve­av­lei­ringer.

Mens utgravningen pågikk tenkte Frank Crowe ut en genial plan for å transportere betongen ned i kløften. 

Ni små lokomotiver skulle trekke metallbeholdere med opptil 20 tonn betong til kanten av Black Canyon. Derfra skulle de heises resten av veien ned i dypet ved hjelp av en taubane.

De i alt ti taubanene var de kraftigste verden hadde sett – en av dem kunne løfte 170 tonn, og forankringstårnene var montert på skinner slik at taubanene kunne flyttes i takt med arbeidet. 

6. juni 1933 ble det første betongspannet senket 250 meter ned i dypet, der arbeiderne tømte den våte lasten i en trekasse på 230 m². Deretter gikk de i gang med å trampe og skuffe betongen på plass.

Crowe visste at han måtte støpe demningen i mindre blokker: Støpt i ett stykke ville betongen nemlig trenge omtrent 125 år for å størkne. 

For å få ekstra fart på prosessen fant han opp et system av vannrør som skulle kjøle ned betongen innenfra. Oppfinnelsen var en suksess som mangedoblet farten på arbeidet.

Crowes oppfinnelser var imidlertid også farlige prototyper. På et tidspunkt, da taubanen heiste et av de mange betongspannene ned mot arbeiderne, røk en av de to linene. Spannet begynte å dingle som en dødbringende pendel over demningen. 

Johnson og Pitts, to av betongarbeiderne, rakk ikke å komme seg unna i tide, og ble truffet av spannet med stor kraft.

Pitts falt 30 meter ned i dypet, før han med et hult drønn ble knust mot et stillas. Johnson kunne ingen se. 

Sent samme kveld ble han funnet på et annet stillas – 400 meter unna. Han var blitt skuffet opp i spannet, og hadde først falt ut da bunnlukene åpnet seg. Johnson kom mirakuløst fra det med blåmerker og betong i øynene. Han var tilbake på jobb allerede dagen etter. 

Elvebunnen måtte ryddes for et 30 meter dypt lag av slam og stein, slik at selve demningen kunne anlegges på et solid fundament.

© Boulder City Museum, W.A. Davis

Roosevelt vil innvie Hoover Dam

I 1934 toppet «Six Companies’» arbeidsstyrken. Som et finstemt maskineri arbeidet 5000 menn døgnet rundt, og demningen vokste fortere og fortere for hver uke som gikk.

En journalist som besøkte byggeplassen, var målløs over effektiviteten: «De kaster ikke vekk et øyeblikk på unødig prat. I stedet hersker en mørk, målbevisst stemning. «Six Companies» hyrer og sparker aggressivt, så nå er bare de mest effektive igjen».

Og det var godt observert. I juni 1933 ble det støpt 19 000 m³ betong, mens det i mars 1934 ble senket hele 200 000 m³ betong ned i kløften.

Hver dag ble nye beholdere sendt ned og tømt og betongen fordelt. Demningen vokste blokk for blokk – til den omsider raget mer enn 200 meter opp over elveleiet i bunnen av kløften.

Og endelig, 21. februar 1935, ble det siste spannet med betong heist ut over Black Canyon og tømt i en treform på demningens 14 meter breie topp. 

Dermed hadde Frank Crowe avsluttet støpeprosessen hele to år før datoen Kongressen hadde satt som krav. Hastverket hadde kostet flere titall menn livet, selv om «Six Companies» ikke fikk ekstra bonus for å være så raske.

Men megafirmaet sparte store penger på den tidlige overleveringen. En stor del av de 5000 arbeiderne kunne nå sies opp, og lønnsutgiftene reduseres betraktelig. 

Dessuten kunne de nyte godt av to års ekstra renter på de millioner av dollar som ble utbetalt fra regjeringen.

Franklin D. Roosevelt, som hadde overtatt som president i løpet av anleggsperioden, var nå ivrig etter å innvie demningen og vise den frem som et resultat av sin «New Deal» – det omfattende reformprogrammet som skulle løfte titusener ut av depresjonens arbeidsløshet. 

Demningen ble derfor innviet før alt sto ferdig – selve vannkraftverket kunne nemlig først produsere strøm fra oktober 1936. 30. september 1935 var hele Boulder City kledd til fest da presidentens spesialtog rullet inn på stasjonen. 

Herfra kjørte en konvoi av limousiner frem til et podium ovenfor demningen, der presidenten tok plass.

Flere tusen amerikanere hadde møtt frem for å overvære innvielsen, og et orkester fra skolen i Boulder City spilte. 

Blant publikum sto en mor og så stolt på sin sønn, som spilte fiolin i orkesteret. 

Det var familien Godbeys eldste sønn, Tommy. Han hadde kommet til fillebyen som liten sammen med foreldrene, og nå hadde faren fast arbeid i byen.

I sin tale til de mange tilskuerne og millioner av andre som fulgte med påradiosendingen, sa Roose velt:

«Jeg kom, jeg så, og jeg ble overveldet – slik alle som ser dette underet for første gang blir. Dimensjonene er ufattelige. Når vi ser på verket, bør vi tenke på dets skapere. Vi må anerkjenne deres energi, ressurser og utholdenhet. Men vi må være særlig takknemlige overfor de tusener av arbeidere som har investert all sin kløkt og kraft i byggingen».

Ikke abonnent? Få bladet her

Arbeiderne måtte bygge et enormt treskjelett til støtte for betongformene som demningens fundament skulle støpes i.

Demningen leverer vann og strøm

Nesten 21 000 arbeidere var innom det enorme byggeprosjektet fra 1931 til 1935 – og ingen i landet kunne så tvil om demningens verdi for det vestlige USA da den endelig sto ferdig.

Først og fremst kunne vannkraftverket levere strøm til byene i området – fra Las Vegas i ørkenen til Los Angeles ved stillehavskysten. 

I tillegg gjorde Hoover Dam det mulig å kontrollere elvevannet, slik at oversvømmelser lettere kunne unngås i Imperial Valley, og det oppdemmede vannet kunne brukes i landbruket langs Colorado-elva.

Anleggsarbeiderne kom fra hele USA. Mens 500 av dem ble igjen for å fullføre kraftverket og vedlikeholde demningen, dro de fleste tilbake til sine hjemstater for å arbeide i industrien. 

Etter depresjonen var økonomien nå i ferd med å stable seg på beina igjen. Andre slo seg ned i Las Vegas, som i byggeperioden hadde firedoblet innbyggertallet.

Frank Crowe var byggeprosjektets egentlige bakmann, og til tross for at prosjektet hadde gjort ham til en velstående mann, var han slett ikke ferdig med å bygge demninger. «Dette er tungt», sa han kort etter innvielsen.

«Jeg leter etter en jobb, for jeg vil bygge demninger så lenge jeg lever».

Og som sagt, så gjort. Crowe sto i spissen for ytterligere tre store demninger, før han trakk seg tilbake i 1944.

Like før han døde ble han intervjuet av Time Magazine. Her avslørte Crowe at han, tross alt, hadde en dypfølt respekt for de menige arbeiderne: 

«Hvis du vil se hvem som virkelig bygde denne demningen, så skal du ta en tur bort i kantinen. Han går med vernehjelm, er i gjennomsnitt 31 år gammel og av den typen som kan få ting gjort».

Les mer om Hoover Dam

  •  Michael Hiltzik: Colossus, Free Press, 2010 

  •  Joseph E. Stevens: Hoover Dam: An American Adventure, University of Oklahoma Press, 1988

Kanskje du er interessert i