Når fjellet først var formet med dynamitt, kunne ansiktstrekkene hogges ut med hammer og meisel.

Mount Rushmore: Gal skulptør gikk amok i granitt

I 1925 hyrer South Dakota en beryktet skulptør til å skape et enestående monument, Mount Rushmore, som kan lokke turister til delstaten. Men lenger fremme truer en økonomisk krise, en verdenskrig og billedhuggerens vanvidd med å kullkaste drømmen.

7. september 2015

Skulptøren Borglum ble fascinert av Mount Rushmore

Bergtatt var et stort ord, men det var en presis beskrivelse av Gutzon Borglums følelser da han i september 1925 for første gang besteg den 1745 meter høye granittklippen Mount Rush­more. Han hadde straks lagt merke til at fjellet ikke lignet de andre i nærheten. Overflaten var buet og kurvet, som om den allerede inneholdt ansiktene delstaten South Dakota hadde bestilt Borglum til å hogge ut av det massive berget.

Fra toppen kunne man se fem delstater og tusenvis av kilometer med skoger og jorder. Utsikten var overveldende. Stedet lå perfekt til. «Bare den allmektige kan stoppe meg fra å fullføre dette arbeidet», erklærte skulptøren Borglum.

Han skulle få bruk for alt han kunne hoste opp av begeistring. For arbeidet med å skape et gigantisk monument over fire av USAs mest berømte presidenter skulle bli møtt av hindringer som overgikk alle forventninger. Smuldrende fjell, den største økonomiske krisen i USAs historie og en ulmende verdenskrig var bare noen av utfordringene som møtte Borglum i løpet av de 16 årene det tok å hogge ut et av USAs mest kjente nasjonalklenodier.

Turister til Mount Rushmore skulle redde delstaten

Mount Rushmore var ellers langt ifra selvskrevet til rollen som nasjonalt monument. Rundt 50 år tidligere hadde ikke fjellet tilhørt USA engang, for ifølge en traktat fra 1868 skulle området «for evig» være eid av den lokale indianerstammen siouxene.

«For evig» varte imidlertid bare til det ble funnet gull i området. Nybyggere strømmet til, og snart fyltes stedet av det verste det ville vesten hadde å by på. Drap, ran og prostitusjon herjet de nye byene, der blant andre «Wild Bill» Hickok og «Calamity Jane» Canary gjorde gater og salooner utrygge.

Men alt dette hadde South Dakota lagt bak seg da Borglum gjorde sin entré midt i 1920-årene. Faktisk var delstaten blitt både kjedelig og fattig de siste årene. Gullgruvene lå tomme og forlatte, og turistene som nettopp i disse årene strømmet ut på veiene i sine nye automobiler, lot seg ikke friste av South Dakota, for spesielle severdigheter bortsett fra flott natur fantes ikke. «Turister blir raskt lei av vakkert landskap, med mindre noe annet kan gjøre stedet mer imponerende», argumenterte Doane Robinson, South Dakotas statshistoriker.

Han foreslo en stor skulptur i et fjellområde, og gikk straks i gang med å lete etter en dyktig billedhogger. Blant kunstnerne Robinson kontaktet, var Gutzon Borglum, som allerede hadde skapt seg et navn med sine pompøse, patriotiske skulpturer.

«Særdeles interessert i ditt forslag. Fantastisk plan. Hold på den», svarte Borglum på Robinsons forespørsel i et telegram fra august 1924.

Borglum måtte pantsette huset

Tettbygd, skallet og med et granskende blikk over den buskete barten utstrålte Borglum besluttsomhet og viljestyrke. At han var riktig mann til jobben, var verken Robinson eller senator Peter Norbeck i tvil om. «Borglum er en av de største – om ikke den største – skulptøren i verden», slo Norbeck fast på en pressekonferanse. Skulptøren var klar til «å etterlate seg monumentale verker som ville bli stående til evig tid».

Guvernørens gode inntrykk av Borglum skyldtes ikke hans kunstneriske evner alene. Skulptøren var kjent for å ha forbindelser til de rike og berømte – inkludert presidenter – og hadde under sitt første besøk i South Dakota mer enn antydet at han kunne skaffe penger til Mount Rushmore-prosjektet, som ennå ikke var finansiert. Han hadde, bemerket Borglum lett henkastet, mange venner «med et par millioner dollar til overs».

Det viste seg snart at Borglum hadde tatt munnen for full, for de mange tiggerbrevene forble ubesvarte. For i det hele tatt å ha råd til å gå i gang med arbeidet, måtte Borglum derfor pantsette sitt eget hus.

Først da et lokalt kongressmedlem fikk lokket president Calvin Coolidge til å feriere i South Dakota – og Borglum overtalte ham til å tale under en seremoni i august 1927 som markerte begynnelsen på arbeidet – ble det fart på pengeinnsamlingen.

Oppglødd av patriotisk begeistring samlet South Dakota raskt inn 42 000 dollar – et beløp som imponerte Coolidge nok til at han signerte en stor bevilgning til Mount Rushmore-prosjektet da han kom hjem til Washington.

Hold musen over de røde prikkene og les om monumentets berømte ansikter

Arbeidet med Mount Rushmore krevde sterke nerver

Skulpturen som Borglum begynte på i oktober 1927, skulle i ferdig form vise fire presidenter: George Washington, Thomas Jefferson, Abraham Lincoln og Theodore Roosevelt. Alle skulle hogges ut slik at de fremsto fra livet og opp, som om de strakte seg ut av fjellet.

I løpet av høsten hadde Borglum fått bygd en hel liten by på fjellet. Kjøkken, spiserom og latriner til arbeiderne lå spredt omkring. I forskjellige skur var det blant annet smie, åtte heiseverk og kompressorer til de store luftborene.

På toppen av fjellet sto Borglums kontor samt et hus der arbeidere med tittelen «pekere» skulle bo. Oppgaven deres gikk ut på å ta mål og markere med maling slik at skulpturene ble oppført korrekt i forhold til modellene.

Washingtons hode skulle hogges først, og arbeiderne gikk i gang med å sprenge bort store steinblokker med dynamitt. Sprengstoffet ble pakket og plassert om formiddagen, og detonert mens arbeiderne gikk til lunsj. Om ettermiddagen ble prosedyren gjentatt.

I neste fase ble overflødig stein ned til 15 centimeter fra det ferdige ansiktet fjernet med trykkluftbor. Et bor veide 40 kilo og de kraftige vibrasjonene fikk det til å kjennes levende. For å styre det plasserte arbeideren boret mellom føttene, som han stemte imot fjellet. Imens lente han seg tilbake, noe som ga en fornemmelse av å sveve i tynn luft – bare holdt oppe av en 1,5 centimeter tykk kabel fra heiseanordingen. Mange ble vant med følelsen, men andre ble grepet av en frykt som satte seg i sjelen.

«Jeg gjorde det i tre-fire dager, og jeg våknet om natten og klamret meg til sengen så hardt jeg kunne, fordi jeg trodde jeg var i ferd med å falle ned fra fjellet», forteller en arbeider.

Washingtons ansikt trakk turister til Mount Rushmore

Sakte, men sikkert tok Washingtons ansikt form, og 4. juli 1930 kunne Borglum ønske velkommen til den første avdukingen på Mount Rushmore.

Interessen for monumentet viste seg å være enorm, og i løpet av de følgende månedene strømmet titusener av nysgjerrige til området. Oppildnet av interessen erklærte Borglum at de resterende skulpturene ville være ferdige allerede i 1934. Men slik skulle det ikke gå, for i løpet av 1931 begynte arbeidet på Mount Rushmore å gå Borglum imot.

Ifølge det originale utkastet til skulpturene skulle Lincoln plasseres til venstre for Washington, og Jefferson til høyre. Uthoggingen av Jefferson var allerede begynt da Borglum i 1931 dro på ferie og overlot arbeidet til assistentene. Da han kom hjem, ventet en ubehagelig overraskelse. Mens han var borte, hadde hans betrodde assistent, Hugo Villa, brukt tiden på å drikke vin og bedåre kvinner. Aktivitetene hadde gått så hardt ut over arbeidsevnen at Jeffersons panne var blitt hogd altfor flat og nesen 15 centimeter for kort.

Borglum var rasende og hevdet at han kunne se feilene flere kilometer unna. Beskyldninger om «grove feil» og «ulydighet» haglet over Villa. I fullt raseri begynte Borglum å hogge en ny Jefferson – denne gangen til høyre for Washington. Det hele endte med at den ødelagte figuren ble sprengt i luften. Også på sin nye plass skulle Jefferson vise seg å være litt av en prøvelse.

Da Borglum begynte arbeidet med presidentens nese, oppdaget han en foruroligende sprekk ved høyre nesebor. I frykt for at det skulle samle seg fukt som ville fryse til is og ødelegge presidentens nese, valgte Borglum å la hele ansiktet dreie noen grader mot nord og vippe ansiktet slik at nesen unngikk sprekken.

Borglum klarte å lokke president Franklin D. Roosevelt til avdukingen av Jeffersons hode i 1936. Foto: AP/Polfoto

Krisen reddet Mount Rushmore

Snart skulle det bli klart at Borglum hadde verre problemer enn Jeffersons nese. Året før, i oktober 1930, var de siste årenes oppgangstider brått blitt avløst av svart depresjon, da børsen i New York kollapset. Selskaper gikk konkurs, og millioner av mennesker ble sendt ut i arbeidsløshet og uvisshet.

Allerede ved avdukingen av Wa­shing­ton hadde kritikere murret over regjeringens bidrag til monumentet. Dersom pengekrevende prosjekter som dette grep om seg i disse krisetider, «vil vi ikke lenger beskue milde, trøstende fjell, men i stedet bli tvunget til å se på de harde ansiktstrekkene til direktøren for USAs nasjonalbank», bemerket en journalist.

Tankene vant gjenklang, og snart forsvant støttebidragene til Mount Rushmore. Høsten 1931 kunne Borglum konstatere at kommisjonen bak byggingen bare hadde 500 dollar igjen, mens den skyldte 16 000 dollar. Snart gikk arbeidet helt i stå.

Ironisk nok ble den voldsomme økonomiske krisen Mount Rushmores redning. I et forsøk på å få den amerikanske økonomien i gang igjen bestemte president Herbert Hoover seg i 1932 for å bruke mye penger på offentlige anleggsprosjekter.

Mount Rushmore fikk 100 000 dollar. Samtidig ble området rundt Mount Rushmore også gjort til nasjonalpark under den føderale regjeringen – et trekk som sikret at regjeringen fortsatt ville bevilge penger til prosjektet. Våren 1933 kunne folk igjen høre lyden av slag i granitten etter halvannet års stillhet.

Pengestrømmen var nå sikret, men utfordringene langt ifra forbi. De største problemene skapte Borglum imidlertid selv. Skulptøren var notorisk vanskelig å omgås, og oppsigelser og trusler hørte til dagens orden på Mount Rushmore.

Dessuten hadde Borglum en uvane med å bruke opp alt han fikk fatt i av penger. Skulptøren førte aldri regnskap, og privatøkonomien hans lå i store trekk i ruiner.

Økonomien var et eneste rot

John Boland, formannen for kommisjonen som sto for Mount Rushmores pengesaker, holdt lenge hånden over Borglum. Men da Borglums kontrakt for 1938 skulle fornyes, og Kongressen begynte å stille ubehagelige spørsmål, kunne han ikke lenger skjule tingenes faktiske tilstand.

«Det egentlige problemet er ikke hva Borglum tjener, men hva han bruker. Inntekten hans plasserer ham blant landets best betalte, og likevel er han alltid blakk», avslørte Boland. Tross Borglums privatøkonomiske kaos klarte Boland å overtale Kongressen til å forlenge Borglums kontrakt, og våren 1939 hadde Borglum det største budsjettet i historien. Det ga ham mulighet for å hyre det største arbeidslaget som noensinne hadde vært på Mount Rushmore.

Arbeidet skred frem jevnt og trutt. Lincoln var blitt avduket i september 1937, og i juli 1939 kom turen til den siste av de fire presidentene, Theodore Roosevelt. Seremonien fant sted en søndag, og fremmøtet var over all forventning. 3000 biler og 12 000 mennesker hadde tatt turen til Mount Rushmore. Borglum selv ble kjendis over natten, og dukket blant annet opp i annonser for hodepinetabletter.

Under et bilde av Borglum hengende ved siden av Lincolns nese forkynte teksten: «Vedvarende boring og mange problemer fører til hodepine. Han sier: Jeg tar alltid Bromo-Seltzer mot hodepine. Det hjelper også mot anspenthet i kroppen og dårlig mage».

Mount Rushmore ble et samlingspunkt

Borglum fikk bruk for pillene selv, for han hadde begynt å skrante. I 1940 var han på sykehuset i Colorado Springs «for et lettere kirurgisk inngrep og komme i bedre form», ifølge kona Mary. Ryktene ville imidlertid ha det til at Borglums tilstand var kritisk, for da han kom hjem igjen, ansatte kona en hjemmesykepleier til å stelle mannen.

Til tross for dårlig helse ble Borglum hardt presset av den føderale regjeringen, som betalte for Mount Rushmore. Den krevde at Borglum som skulptør selv skulle stå for finpussingen av ansiktene, og presset samtidig på for å få Borglum til å offentliggjøre budsjettet og den endelige tidsplanen.

Borglum unnvek spørsmålene, men i februar 1941 var det tydelig at han snart var tom for penger og måtte på nok en tiggerferd til Kongressen. «Jeg tviler ikke på at nasjonen vil komme oss i møte med et hvilket som helst beløp som er nødvendig for å ferdigstille dette arbeidet», erklærte Borglum før Kongressen avviste ham. De folkevalgte var lei av tullprat. Bare noen dager senere fikk skulptøren en blodpropp i lungen. Han overlevde, men da samme scenario gjentok seg to uker senere, utåndet Borglum.

Alle regnet med at monumentet nå ville bli skrinlagt. Men så trådte Borglums sønn, Lincoln, frem og erklærte at han ville avslutte farens arbeid. Det stramme budsjettet tvang ham imidlertid til å gi opp den opprinnelige planen: Det var ikke penger nok til å hogge presidentene fra livet, så i stedet nøyde Lincoln seg med å finpusse ansiktene.

Monumentet sto ferdig 31. oktober 1941. Bare fem uker senere gikk USA inn i andre verdenskrig, og patriotismen begynte for alvor å ta av. For mange amerikanere ble den urokkelige klippen med de fire presidentene nå et symbol på et sterkt og forent USA. Snart strømmet turister til South Dakota – og strømmen har fortsatt frem til i dag. Mount Rush­more-mo­nu­mentet i South Dakota har mer enn to millioner besøkende hvert år.

Les mer om byggeriet og hvordan Mount Rushmore ble til i 5 faser

Kanskje du er interessert i