I det britiske lovverket vises det ingen nåde. Fattigfolk sendes bak lås og slå for den minste forseelse. I fengselet blir fangene utsatt for umenneskelige grusomheter, og cellene er nesten like dødbringende som galgen. 

© Bridgeman Images & Heritage image/Age

Newgate-fengselet i London var helvete på jord

Utøy, sult og tortur preger hverdagen i Newgate. Fra 1188 til 1902 fungerer fengselets primitive celler som en menneskelig søppeldynge, der en brokete forsamling av mordere, landeveisrøvere og lommetyver tilbringer sine siste dager før de ender i galgen. Fangene må til og med betale for sin usle kost og losji.

15. desember 2017 av Stine Overbye

Å gå over gulvet i Newgate er som å gå på en grussti. Det knaser under føttene, men ikke av småstein. 

Gulvet er levende av utøy og like klissete og uhumskt som alt annet i fengselet. 

I krokene ligger dammer av urin, veggene er brune av avføring, og overalt er det mennesker i raslende lenker og med tomme blikk.

Stanken fra den menneskelige søppeldyngen river i nesen, likevel står Londons innbyggere hver søndag morgen i kø for å komme inn. De er til og med villige til å betale for det. 

En fangevokter tar grådig imot småmyntene deres, og kirkebenkene i fengselet fylles raskt med nysgjerrige sjeler som er kommet for å se døden i øynene.

1770-årenes søndagsgudstjenester er alltid en attraksjon. På denne dagen tvinges de forbryterne som skal henrettes om mandagen, til å møte opp i kapellet og høre sitt livs siste preken. 

Som tilskuere til sin egen begravelse sitter de i en krets rundt en tom kiste som presten symbolsk har slept inn i det nakne kirkerommet. 

Han ser manende på gruppen med fanger som skal henrettes om noen timer.

Noen av de dødsdømte er bare barn som i et svakt øyeblikk har stjålet litt klær eller mat. Nå er de lammet av frykt. Voksne takler ofte situasjonen med en porsjon ekte galgenhumor. 

Mange av dem er synlig beruset og spøker med hverandre, andre roper eder og forbannelser etter presten, som må brøle seg gjennom prekenen.

Presten oppfordrer igjen og igjen fangene til å angre sine synder, og imens strekker tilskuerne hals for å få et glimt av de dødsdømte som dagen etter skal ut på sin siste reise – til galgen. 

«Catherine Hayes skar av mannens hode». «Svindlerske brent på bålet». Slik lød noen av overskriftene i en av 1700- og 1800-tallets mest populære publikasjoner: The Newgate Calendar. 

© Petra & Panther Books

Newgate er død og lidelse

Helt siden Newgate på slutten av 1100-tallet slo opp porten for de første forbryterne, har fengselets navn vært uunngåelig knyttet til død og lidelse. 

I de litt over 700 årene fengselet eksisterer, blir det om- og utbygd en rekke ganger, men for de mange tusen ulykksalige menneskene som gjennom århundrene ender bak lås og slå, er døden alltid en trofast cellekamerat.

I Newgate er henrettelsesmetodene mange. Noen blir brent på bålet, andre får hodet skilt fra kroppen, og vel tre kilometer fra fengselet, i Tyburn – i et hjørne av dagens Hyde Park – er galgene reist. 

Overlever fangene innesperringen, ender de sine dager i Tyburn. 

Men ikke alle kommer så langt som til å innta den skranglende kjerren som skal føre dem gjennom storbyvrimmelen til retterstedet – de bukker under for sykdom eller mishandling.

Når londonerne omtaler fengselet som «helvete på jord» og «de levendes grav», er det ikke uten grunn. 

Newgate er et stinkende og overfylt fangehull, og på en varm sommerdag siver dunsten av kloakk og råtnende menneskekjøtt ut gjennom alle sprekker og ut i gatene og bygningene i nærheten.

Butikkeierne i nabolaget må stenge når stanken er som verst, fotgjengere haster forbi de tykke murene mens de holder seg for nesen, men for morderne, tyvene, småsvindlerne og landeveisrøverne er det ingen nåde. 

De må leve med lukten og elendigheten helt til retten har beseglet deres skjebne.

Innesperring er iskald forretning

Mange av de innsatte i Newgate er ennå ikke dømt for forbrytelsene sine – de har bare havnet bak lås og slå mens de avventer dommene. 

Fengselet fungerer rett og slett som en oppbevaringsanstalt, ikke som en bygning til soning av straff. De ufrivillig innlosjerte må selv punge ut for oppholdet.

Fengselet er på private hender, og forpakteren tar seg godt betalt for sine ytelser. 

Helt fra øyeblikket da fangen ankommer fengselet, og til han eller hun forlater det igjen – død eller levende – må den innsatte eller innsattes slektninger grave dypt i lommene.

«Fangevokterne destillerer penger ut av de stakkars fangenes tårer», klager en innsatt på 1700-tallet. 

Når fangen ankommer fengselet, krever portvakten et beløp til lys, kull og de omtrent 20 kilo tunge jernkjedene som skal lenke fangen fast til gulvet i cellen. 

Folk uten penger må betale med klærne sine, og de som har råd, kan kjøpe seg til lettere lenker. Fanger som har god råd, kan til og med slippe helt unna å bli lagt i lenker.

Nødvendigheter som såpe, klær, seng og et teppe må de innsatte også betale selv, men velstående fanger behøver ikke bekymre seg for å måtte gå ned i levestandard – de kan kjøpe seg til et luksusopphold med privat bolig og tjenestefolk som lager mat og vasker klær, og med prostituerte som sørger for å tilfredsstille de mest intime behov.

En av disse velbeslåtte fangene beskriver i 1717 hvordan han like etter ankomst – og etter å ha betalt en mindre formue – blir budt på et stort glass brennevin av en tykk dame som orienterer ham om at den varme middagen snart er klar.

«Sir, jeg forstår at De er en gentleman, og altfor velutdannet til å ta bolig i en kjeller blant tyver, mordere og landsforrædere. 

De vil bli innlosjert i et værelse som i et privat hus, der De vil være sikret den beste konversasjon med likesinnede», garanterer fangevokteren – og holder løftet sitt.

Hver kveld får mannen lov til å ta imot besøk av andre velbeslåtte fanger og av venner og slektninger utenfra, og da står hygge med kortspill, drinker og dypsindige samtaler på programmet.

Kister brukes som senger

Mens de rike er garantert hjemlige forhold og til og med har mulighet for å innlosjere ektefelle, barn og hunder i fengselet, er de fattige forvist til bekmørke, rottebefengte og fuktige grotter under jorden. 

Her må de sove på iskalde steingulv uten særlig mye klær, med lenker rundt armer og bein og uten så mye som et teppe til å ha over seg.

«Der ligger de, som griser på bakken, den ene oppå den andre, jamrende og hylende». Slik beskriver en besøkende forholdene i fengselet.

Newgate er etter ombygningen i slutten av 1660-årene beregnet for maksimalt 150 fanger, men huser stort sett alltid minst det dobbelte. 

I de trange cellene ligger fangene derfor oppå hverandre, hvis de da ikke er henvist til å tilbringe natten i en kiste. 

Fengselets tømrer har alltid nok av dem på lager, og i forhold til de fangene som stues sammen med råtnende lik av avdøde medfanger, er kiste-soverne faktisk ganske privilegerte.

Maten må fangene også betale av egen lomme, og fattiglemmene må ta til takke med smulene som barmhjertige sjeler bringer til fengselet. 

Gavene når ofte ikke frem til fangene. De sulter, mens fangevokterne stikker all maten til side til seg selv.

Drikke kan kjøpes i fengselets livlige og døgnåpne bar, men til hårreisende priser. 

De som ikke har råd til å slukke tørsten i rene drikkevarer som gin og øl, må derfor klare seg med grumsete vann fra en bøtte – med risiko for å bli smittet av sykdommer. 

Jack Ketch var Newgates mest fryktede og beryktede bøddel. Hans blodige henrettelser tiltrakk tusenvis av tilskuere. 

© Bridgeman Images

Vil du ha flere fengslende historier?

Da kan du få HISTORIE rett i postkassen! Her får du de beste tilbudene

Fengselsfeberen herjer

Stort sett alle fangene i Newgate er plaget av lus og lopper, og utøyet skiller ikke mellom høy og lav. 

De små parasittene fremkaller ikke bare en fryktelig kløe, men også den dødbringende sykdommen tyfus. 

Lidelsen går under navnet gaol fever, «fengselsfeber», og utbruddene er så hyppige at hver fjerde av Newgates innsatte bukker under før de når å bli henrettet. 

I 1726 ender 21 fanger sine dager i galgen, mens 83 dør av tyfus.

En rekke andre sykdommer florerer i fengselet, inkludert kopper, og Newgate er i det hele tatt så usunn og uhygienisk at mange leger nekter plent å sette sine bein på stedet – av frykt for sitt eget ve og vel. 

Alle som har vært i nærheten av de kriminelle, bør straks etter besøket vrenge magesekken og tømme tarmene. 

Det er den eneste måten man kan bli kvitt de motbydelige sykdommene og råtne substansene som kan ha tatt bolig i kroppen, formaner legene.

Håndverkere med oppdrag i fengselet må betale dyrt for å få gjort jobben sin. 

Da stanken fra fengselet i 1750 blir så ulidelig at naboene ikke holder ut lenger, hyrer Newgate elleve mann til å vaske ned tak og vegger med eddik. 

Sju av mennene blir smittet med fengsels-feber og dør. Innsatsen deres viser seg på toppen av alt å være forgjeves. 

Feberen fortsetter å rase som aldri før og brer seg til og med til nabobygningen, straffedomstolen Old Bailey, der 60 mennesker, blant dem Londons borgermester, blir smittet og dør.

Tunge steiner gir rask tilståelse

Newgate er beryktet for en mengde andre måter å bli tatt smertefullt av dage på. 

De som blir dømt til henging, slipper aller nådigst. Så lenge fengselet eksisterer, hører mishandling av fangene til dagens orden. 

Mens de innsatte venter på å bli dømt, blir de underkastet alt fra brennemerking med glødende jern til pisk og tortur.

I fengselets første år risikerer de innsatte til og med å bli kastrert, få stukket øynene ut eller få hendene hogd av, men en av Newgates mest fryktede og bestialske torturmetoder foregår i det såkalte pressing room, «pressrommet», som er i bruk helt frem til 1772. 

I forsøk på å tvinge frem en tilståelse blir fangen avkledd og spent fast til gulvet med armer og bein strakt ut til sidene. 

Mens han ligger på ryggen, får han en planke over seg, som er tynget ned med blylodd eller stein.

Til tross for den umenneskelige smerten velger de fleste å tie og dermed dø – av hensyn til slektningene sine. 

I det øyeblikket en fange har tilstått forbrytelsen, har staten ifølge loven rett til å beslaglegge alt han og familien hans eier.

Dersom fangen tar hemmeligheten med seg i graven, redder han sine etterlatte fra økonomisk ruin.

En av fangene som nekter å erkjenne skyld, er major Strangeways, som i 1659 står tiltalt for å ha myrdet sin søsters mann. 

I retten erklærer Strangeways seg uskyldig, men i pressrommet skal tortur få tungen på glid. 

Blant tilskuerne til mishandlingen er en skare av majorens venner, som grøsser av gru da de hører at ribbeina hans knekker og gir etter for vekten.

Vennene puster lettet ut da de hører major Strangeways stønne «Herre Jesus, ta imot min sjel». 

De tror at majoren er på nippet til å dø, men det viser seg at han fremdeles puster. 

I desperasjon bestemmer vennene seg for å hjelpe stakkaren på vei – de setter seg på brettet for å gi det ekstra tyngde og omsider få en slutt på majorens lidelser. 

Etter åtte-ti minutter under press drar Strangeways omsider sitt siste sukk.

Kokte hoder blir stilt ut offentlig

I likhet med alle andre døde Newgate-fanger blir Strangeways' avsjelede legeme oppbevart i fengselet helt til de etterlatte betaler for å få liket utlevert. 

Noen lik blir aldri avhentet, men blir liggende å råtne opp inne i fengselet. 

Andre lik parteres i et slakterom, slik at fangenes hoder kan settes på stake og stilles ut til skrekk og advarsel – enten på fengselsmuren eller på fremtredende steder som London Bridge. 

En innsatt i Newgate, Thomas Ellwood, blir i 1662 vitne til det makabre arbeidet som foregår i slakterommet. 

Han beskriver senere prosedyren, som fyller ham med avsky: «Bøddelen fisket hodene opp av en skitten avfallskurv og plasserte dem ved siden av noen fanger. Han og fangene moret seg med hodene. 

De tok tak i håret, hånte og spottet og lo av dem, og så – etter at de hadde kalt dem stygge navn – slo de dem på ørene og kinnene. 

Da de hadde gjort det, stappet bøddelen hodene ned i kjelen sin og kokte dem med kamfer for at de ikke skulle råtne».

Slakterommets gjennomtrengende stank av kamfer og kokt menneskekjøtt er uutholdelig og henger i luften som en konstant påminnelse til de dødsdømte om skjebnen de snart skal lide.

Og dersom de bare et øyeblikk skulle klare å fortrenge at de lever på lånt tid, da sørger klokkeren i kirken i nabolaget, St. Sepulchre-without-Newgate Church, for å minne dem på det.

1780: The Gordon Riots, et blodig opprør mot britiske katolikker, bryter ut. Under opptøyene setter en rasende folkemengde fyr på Newgate. Store deler av fengselet blir ødelagt og må gjenoppbygges. 

© Bridgeman Images

Sørgeklokken kimer

Mandag er alltid dagen da de dødsdømte blir henrettet, og søndag ved midnattstid kommer klokkeren på besøk i fengselet, der han slår tolv sørgeslag på sin medbrakte klokke og resiterer et dikt som er forfattet for anledningen.

«Forbered dere, for i morgen skal dere dø. Vær på vakt, og be den time komme da dere skal stå frem foran den allmektige. Gransk deres sinn, angre i tide, så dere ikke blir sendt til de evige flammer», messer han.

Ved daggry fjernes fangenes lenker, og de dødsdømte får mulighet til å iføre seg sine beste klær. 

De fleste velger å ta på seg bryllupsklærne, andre har ikke annet enn det de går og står i. Uansett påkledning bærer det nå bare én vei: mot galgen utenfor byen.

Utenfor fengselsporten venter hest og kjerre som skal frakte fangene de vel tre kilometerne til Tyburn. 

På tross av den korte avstanden kan turen fort ta tre timer, ettersom tusenvis av mennesker har tatt oppstilling langs hele ruten for å få et glimt av fangene.

På vei til galgen sitter fangene på sin egen kiste, og med i opptoget er også bøddelen som skal ekspedere dem ut av denne verden.

Henrettelsesdagene er store folkefester. Både barn og voksne går mann av huse, de hoier, jubler og kaster mat og blomster opp til de fangene de har sympati for. 

De mindre populære får døde hunder og katter slengt etter seg. 

Underveis til galgen stanser vognen ved minst én pub, der fangene hiver nedpå en velvoksen gin og en øl før de tradisjonen tro roper ut:

«Jeg river i en øl på veien tilbake».

Om det er hektisk på vei til retterstedet, er det ingenting mot det som venter ved Tyburn Tree, som galgen kalles på folkemunne. 

Her har gjerne mer enn 10 000 tilskuere møtt opp. Det er satt opp tribuner der publikum kan kjøpe seg en plass med god utsikt til galgene, og for de som har råd til det, er det også øl, aviser og mat å få kjøpt.

«Dø vel» roper tilskuerne

Før fangene blir hengt, får de lov til å snakke fra kjerren. Noen er kortfattet og nøyer seg med å be Gud om tilgivelse, andre snakker og snakker og bedyrer sin uskyld i en uendelighet:

«Jeg er uskyldig dømt», messer fangen i håp om et mirakel. Av og til skjer mirakelet, og en fange blir benådet i siste øyeblikk – men det hender også at benådningen kommer akkurat for sent.

Foran øynene på et stadig mer opphisset og hoiende publikum setter bøddelen bind for øynene på fangen og legger løkken om halsen på ham. 

Når den dødsdømte gir tegn om at han er klar, trekkes kjerren bort slik at han mister fotfestet.

«Good dying» – «dø vel» – roper tilskuerne, mens fangen spreller i galgen og gisper etter luft. 

De fleste lider en langsom og smertefull død, og det kan ta en halv time før fangen er kvalt. 

Populære fanger kan få hjelp av bøddelen, som hopper opp på skuldrene hans slik at nakken knekker. Dermed fremskyndes døden, og lidelsene varer ikke så lenge.

Bøddelen plukker den livløse kroppen ned fra galgen og bukserer den ned i en kiste. 

Selv i døden tilhører fangen Newgate, så nå går turen tilbake til helvete på jord. Her kan den henrettede forpeste luften ytterligere, til de etterlatte har råd til å få liket utlevert. 

Les mer

Stephen Halliday: Newgate, London's prototype of hell, The History Press, 2009. Kelly Grovier: The Gaol – The story of Newgate, London's most notorious prison, John Murray Publishers, 2008. Anthony Babington: The English Bastille, Macdonald and Company Publishers, 2008. 

Kanskje du er interessert i