Problemene hopet seg opp under planleggingen og byggingen av Taj Mahal. Myrlendt terreng truet fundamentet, arbeiderne jobbet om kapp med regntiden og steinbruddet hadde for liten kapasitet.

Taj Mahal står trygt på utrygg grunn

Da Shah Jahans yndlingshustru, Mumtaz Mahal, døde i 1631, besluttet den indiske stormogulen å bygge et mausoleum som for alltid skulle prise hennes skjønnhet. I et kappløp med regntiden gikk en hær av slavearbeidere i gang med å skape Taj Mahal.

29. juni 2015 av Natasja Broström

Skulle bygges til minne om ektefellen

Med bekymret mine studerte arkitektene Mir Abd al-Karim og Makramat Khan elva Yamuna som slynget seg gjennom Agra. Vannet var hellig for Indias millioner av hinduer, som kom til byen for å spre asken etter sine kjære avdøde i Yamuna. Men den over 1300 kilometer lange sideelva til Ganges var også livsfarlig. På vei gjennom Agra svingte den 200 meter brede Yamuna flere steder og skiftet retning med over 90 grader.

Når smeltevann fra Himala­ya presset seg gjennom elveleiet i august, svulmet Yamuna opp og gikk over sine bredder, ofte 100 meter inn over land. I verste fall slukte elva alt på sin vei: hus, folk og selv store palasser.

På akkurat dette stedet – i en sving ved Yamunas gjørmete bredd – ønsket herskeren over Indias mogulrike å bygge et enormt mausoleum. Mir Abd al-Karim og Makramat Khan visste at oppgaven ville bli deres livs utfordring.I sval skygge under en rød baldakin ventet sjah Jahan spent på arkitektenes forslag. Stormogulens navn betyr «verdens konge», og han var vant til å få viljen sin. Som en erfaren byggherre var han likevel klar over at planen var ytterst ambisiøs.

Samme sommer, i 1631, hadde stormogulen mistet sin yndlingskone, Mumtaz Mahal. Knuget av sorg hadde sjah Jahan sverget å bygge et gravmæle til henne. Mausoleets skjønnhet og størrelse skulle overgå alle gravmæler i mogulenes rike.

Selv om sjah Jahan var muslim, ønsket han å gi konas siste hvilested en markant plassering ved bredden av hinduenes hellige elv. Herfra ville alle som seilte forbi kunne beundre mausoleet – og sjah Jahans makt.

Samtidig skulle bygningen avspeile det multietniske India. Tegningene viste persisk-inspirerte løkkupler, islamsk kalligrafi, stram hinduistisk symmetri og en klassisk mogulsk vannhage med kanaler og springvann.

Spørsmålet var hvordan et mange tonn tungt mausoleum i stein kunne plasseres så nær den mudrete elva som årlig forårsaket oversvømmelser, død og ødeleggelse. Stormogulen så avventende på de to arkitektene sine.

Taj Mahal-bygget ble invadert av ufaglærte

Mir Abd al-Karim og Makramat Khan skisserte planen. Verdens vakreste mausoleum skulle bygges på smale søyler av stein og mørtel. Søylene skulle graves dypt ned i bakken og gjøre underlaget stabilt. Ideen var dristig, men sjah Jahan endte med å godkjenne planen.

Like etter møtet med arkitektene høsten 1631 begynte vannstanden i Yamuna å falle, og tørken satte inn. Over de neste par månedene ble jorden ved elvebredden så fast at arbeidet med mausoleets fundament kunne begynne. Arkitektene og medhjelperne tegnet opp bygningens ulike områder med lysende hvitt kritt i den røde jorden. Over 17 hektar eller 176 000 m2 land ble inndratt til prosjektet.

Ryktene om det storstilte byggverket hadde spredt seg til hele India, og på bare noen måneder kom arbeidere i hopetall langveisfra til Agra. Første bølge be­sto primært av ufaglærte, og oppgaven ble å grave det 300 x 150 meter store hullet til fundamentet.

5000 arbeidere var hver dag i sving med å grave. En del av overskuddsjorden ble brukt til å anlegge en beskyttende voll ut mot Yamunaelva.Mange arbeidere hadde med seg familiene sine, ettersom byggingen skulle vare i flere år. De fleste slo seg ned i den nærmeste byen, Mumtazabad. På sjah Jahans ordre var byen delt av to kryssende hovedveier slik at den fikk fire separate markedsplasser. Tanken var at den symmetriske byen skulle inngå i den sørlige delen av mausoleumskomplekset.

Her ville fremtidens pilegrimer kunne handle og bo i de mange gjestehusene. Mumtazabad fikk raskt sitt eget liv, med et jevnt sig av folk til byens fire markeder. Og over Mumtazabads konstante summing av liv hørtes uavbrutt støy fra byggeplassen. Men 8. januar 1632 stanset alt opp. Arbeiderne la ned verktøyet, og selgerne stengte markedsplassen.

Shah Jahan henter opp sin døde kone

For første gang på mange måneder senket stillheten seg over byggeplassen, og folk fra hele området samlet seg i andektig bønn. Langsomt nærmet en kjempeprosesjon seg fra sør. I front red prins Shuja, sønn av sjah Jahan. Bak prinsen marsjerte elefanter iført dekkener av gull og fløyel. Vuggende på elefantryggen satt medlemmer av kongefamilien og landets adelige elite.

Stille bøyde de hodet i forventning, for alle i prosesjonen var kledd i hvitt – den symbolske begravelsesfargen. Bak elefantene gikk tusenvis av soldater med hvite bannere, og i midten bar ti mann en overdekket, forgylt oppsats. Under baldakinen lå liket av Mumtaz Mahal.

Stikk i strid med skikk og bruk hadde sjah Jahan fjernet sin avdøde kone fra graven i Burhanpur 700 kilometer unna. Ingen våget å kritisere stormogulens beslutning. Etter seremonien der hellige menn leste opp tekster fra Koranen, ble Mumtaz Mahal gravlagt på ny nær byggetomten – klar til å inn­ta sitt kommende gravmæle.

Katastrofen ventet i juni

Etter begravelsen ble byggearbeidet satt i gang igjen. I januar 1632 jobbet arbeiderne for full kraft – selv i temperaturer på opptil 40 varmegrader. Fra byggeplassen hørtes lyden av hakker og spader og dumpe dunk når sand og jord ble kastet opp på ventende kjerrer. Det hadde ikke regnet på to måneder, derfor var luften rød av virvlende støv når kolonner av oksekjerrer kjørte jorden bort til et depot litt utenfor byen.

Utpå vårparten kom arbeiderne gjennom de mange lagene i elvebredden, og gjørme ble avløst av hardpakket jord. Men arbeidet var en kamp mot tiden, og lederne for arbeidslagene presset folkene til det ytterste. I juni kom monsunvinden til å trekke heftige byger inn over Agra og forvandle byggeplassen til et gjørmehav. Gikk Yamuna over sine bredder, kunne det uferdige fundamentet rase ut og forsvinne med elva.

Ifølge sjah Jahans offisielle krønikeskriver, Lahori, la arbeiderne alle krefter til for å forhindre katastrofen: «Med robuste armer og hender som stål nådde de spadesvingende graverne med en ukuelig innsats ned til vannets nivå», skrev han.

Da hullet var tolv meter dypt, var bunnen på nivå med elveleiet. Tiden var kommet til å få på plass støttepilarene som sjah Jahans to rådgivende arkitekter hadde foreslått, før byggarbeidene ble satt i gang.

«De dyktige murerne og arkitektene, som alt var kjent for sine forbløffende bragder, bygde nå et solid fundament med stein og mørtel opp til bakkenivå», var Lahoris beskrivelse.

Dyktige håndverkere skapte fundamentet

Steinsøylene ble fundamentert i åpne kasser av mahogni. Kassene ble gravd enda dypere ned i jordlaget for å sikre at de sto stabilt i den faste grunnen under elveleiet. Deretter ble de fylt med grus, brent leire og vannfast mørtel som holdt blandingen sammen når den stivnet. Søylene ble bygd oppå kassene, og mellom dem la arbeiderne et tettpakket lag med grus.

Prosessen fortsatte til hullet var helt fylt opp. I fundamentet ble det samtidig lagt inn et system av dreneringsrør som ble kapslet inn i stein og vannfast mørtel. Dersom vann fra Yamuna rant inn i gruslaget, ville rørene lede det ut igjen.

Da fundamentet vel var på plass, begynte arbeidet med mausoleets røde sokkel. Den skulle bygges av murstein og sandsteinsplater. Mens mursteinen ankom med båt, ble sandsteinsblokkene transportert over land på oksekjerrer. På verksteder i nærheten av byggeplassen slo steinhoggere jernstenger ned i blokkene. Med nøyaktige slag kunne en dyktig steinhogger kløyve blokken som om den var en vedkubbe, slik at han fikk tynne, glatte plater. Deretter bandt to mann et tau rundt en av de to meter lange platene og festet det til en kraftig bambusstang.

Med stangen på skulderen bar de to mennene platen bort til sokkelen, der den ble festet til platene rundt ved hjelp av plugger og jernklamper. Lahori fortalte: «Sandsteinsplatene var så jevnt skåret og føyd sammen med så stor håndverksmessig ekspertise at selv nærgående inspeksjoner ikke kunne avsløre sprekker mellom dem».

Arbeidernes innsats var en suksess, for allerede samme år, før regn­tiden satte inn, kunne sjah Jahan ta sokkelen i bruk.

De rike festet på sokkelen til Taj Mahal

I juni 1632 holdt stormogulen den første urs – årsdag – for sin elskedes død. Hoffolk, hellige menn og adelige var alle invitert til markeringen. Festen ble holdt under enorme baldakiner som var reist på den brede steinsokkelen. I mange dager serverte flere tusen tjenere den lekreste mat og drikke til de mannlige gjestene som lå makelig henslengt i myke silkeputer. Litt avsides nøt kvinnelige gjester akkurat de samme måltidene i en avskjermet hage der bakken var dekket av tepper.

Også de nå nesten 20 000 arbeiderne fikk glede av festmenyen. Ifølge stormogulens persiske hoffkrønikeskriver, Jala-ud-Din Tabataba’i, ble Mumtaz Mahal minnet på behørig vis: «Høytidelighetene varte hele natten og dagen for de hellige mennene. De resiterte Koranen, den første sure og bønnene om tilgivelse for de avdøde».

Tabataba’i skrev at sjah Jahan ga «mat til de fattige og al­misser til de trengende». I alt delte han ut 50 000 rupier – en enorm formue på den tiden.

Oppføringen krevde enorme mengder materialer

Straks festlighetene var over, ble arbeidet gjenopptatt. Utålmodig inspiserte stormogulen byggingen av enda en sokkel, denne gang i marmor, samt mausoleet og de to sidebygningene – en moské og et gjestehus. Alle murer skulle innerst bestå av rød murstein. Også de store stillasene ble bygd av stein.

Ingeniørene regnet ut at de trengte så mange mursteiner at det ville ta et år å plukke ned bare stillaset rundt hovedbygningen. Men sjah Jahan sto på sitt. Når byggingen var ferdig, kunne de som ville forsyne seg med murstein, mente han. Da kom nok stillaset til å forsvinne på kort tid.

Legenden forteller at stillaset forsvant på én natt. I virkeligheten forsynte arbeiderne seg hele tiden av de mange mursteinene for å bygge moskeen og gjeste­huset som flankerer Taj Mahal. Dermed forsvant stillasene helt naturlig i løpet av byggeprosessen.

I tillegg til mengder av murstein krevde byggingen tonnevis av hvit marmor. Både mausoleets rundt seks meter høye sokkel, kuppelen og murene skulle dekkes av det kostbare materialet. Mens murstein kunne fremstilles lokalt, måtte marmor hentes fra et brudd i byen Makrana, 400 kilometer unna. Hvert lass krevde 30 trekkokser, og når marmorblokkene nådde frem, gikk titusener av arbeidere og tusen elefanter i gang med å heise blokkene på plass ved hjelp av et sinnrikt system av bjelker, taljer og trinser.

For å lette arbeidet med å frakte materialene opp til toppen av sokkelen, fikk sjah Jahan konstruert en jordrampe. Rampen vokste både i høyde og lengde i takt med byggingen, og etter 12 år var den 16 kilometer lang. For å gi plass til rampen, som skar seg tvers gjennom Agra, måtte hele kvartaler i byen jevnes med jorden.

Taj Mahal-bygget gikk tom for marmor

Takket være rampen skred arbeidet raskt frem, men så oppsto et nytt problem. Stormogulens praktbygg var i ferd med å gå tom for marmorblokker fordi arbeiderne i steinbruddet ikke klarte å holde tritt med byggingen.

I september 1632 mottok adelsmannen Raja Singh, som eide en del av bruddet i Makrana, en skriftlig ordre om å «stille alle sine steinhoggere i Makrana til rådighet». Da «saken var av største viktighet», måtte Singh «ikke avvike fra denne ordren».

Samme bryske tone gikk igjen i nye ordrer fra 1633 og 1637, der Singh skulle sende «enhver ledig steinhogger til de kongelige utsendingene i Makrana». Stormogulen ville ha byggverket sitt ferdig, og han lot seg ikke bremse av mangel på materialer.

Veggene ble pyntet med edelstener

Fundamentet og soklene hadde bevist sin styrke gjennom flere regntider, så både arkitekter, ingeniører og sjah Jahan kunne trygt fortsette med byggverkets neste stadium – det 73 meter høye gravmælet. For å understøtte den kommende kuppelen ble gravmælets murer flere meter tykke. Konstruksjonen måtte være så sterk at den kunne bære to mindre kupler og den store, ytre løkkuppelen på 13 000 tonn.

Vekten ble fordelt via 28 spissbuede hvelvinger, kalt iwan. Selv om de så spinkle ut, utjevnet buene trykket fra toppen og fordelte vekten ned i fundamentet. Utenpå sandsteinen festet arbeiderne plater av marmor. Etter hvert som de hvite murene skjøt i været, begynte kalligrafene og smykkekunstnernes arbeid. Fra Persia kom noen av verdens beste kalligrafer.

Med stor presisjon og eleganse dekorerte de vegger og buekanter med arabiske skrifttegn i svart marmor. Fra Europa og Midtøsten kom juvelerer og valgte ut de vakreste og klareste edelsteinene og halvedelsteinene – fra Afghanistans blå lapis lazuli til Kinas dypgrønne jade. På verkstedene vest for byggeplassen skar smykkekunstnere til de fargede steinene slik at de passet perfekt inn i uthogde hulrom i marmorveggene.

Shah Jahan glemte seg selv

Over veggene skjøt gravmælets to hovedkupler i været. For å holde mursteinene på plass, ble de satt i et tykt underlag av kalkmørtel. Det sterke materialet besto av kalk, vann og sand som flere tusen kvinner bar opp på stillaset. Kalkmørtelen gjorde det mulig å bygge begge kuplene uten annen avstivning enn iwan-buer. Både innsiden og utsiden av kuplene ble belagt med marmor.

Mens løkkuppelen vokste 35 meter mot himmelen, begynte arbeidet med sidebygningene. For å beholde Taj Mahals stramme symmetri hadde sjah Jahan selv designet de to bygningene som skulle flankere gravmælet. Begge fikk kupler, men disse ble bare dekket med hvit gips innvendig. Foran bygningene begynte arbeidere å anlegge en enorm hage med kanaler og springvann. Også hagen skulle være fullstendig symmetrisk.

To år senere var den lange jordrampen borte, og Taj Mahal med sine hagemurer og store inngangsport var klart til å bli innviet. 6. februar 1653 holdt sjah Jahan en storslått fest og feiret samtidig den årlige urs for Mumtaz Mahal, fem måneder før tiden. Endelig kunne hans elskede innta sitt siste hvilested.

Etter sjah Jahans bygningsmessige triumf gikk det nedoverbakke med stormogulen. Da han ble syk i 1658, tok sønnen Aurangzeb makten og kastet faren i fengsel. Her døde den detroniserte herskeren åtte år senere. Til tross for fiendskapet gravla sønnen sin far ved siden av Mumtaz Mahal. Sjah Jahans sarkofag er det eneste asymmetriske elementet i Taj Mahal.

Arkitektonisk sett var Taj Mahal inspirert aa Indias mange kulturer - utforsk arkitekturen bak det imponerende mausoleet i vår store klikkbare tegning

Kanskje du er interessert i