Først etter ni måneders blodrus stoppet Pattersons kuler de to menneskeetende hannløvene.

© Field Museum

Glupske løver åt 100 menn i ustyrlig blodrus

I Kenyas ødemark legger et arbeidslag jernbaneskinner for den britiske kolonimakten. Men arbeiderne er ikke alene. To sultne, mankeløse hannløver lurer i det høye gresset, og om natten går de på menneskejakt i teltleiren.

7. februar 2017 av Hans Henrik Fafner

I likhet med de andre arbeiderne som deltok i byggingen av den midlertidige jernbanebroen over Tsavoelva i Øst-Afrika, sov han i telt. 

Om kvelden hadde han lagt seg til ro på sin faste plass nærmest teltåpningen. Neste morgen var han tilsynelatende sporløst forsvunnet.

Han hadde vært en dyktig arbeider, og hadde spart seg opp penger. Derfor mente jernbaneingeniøren Ronald O. Preston at den savnede muligens var blitt drept av en misunnelig kollega. 

Preston satte i gang en leteaksjon, og etter kort tid ble liket funnet. Preston forsto straks at dette ikke var et vanlig drap.

«Jeg har sett mange ulykker med fatale konsekvenser, der de ulykkelige ofrene er blitt stygt lemlestet», skrev han i dagboken. 

«Men dette skjelettet, med kjøttet brutalt revet av, er et av de grusomste synene noen kan tenke seg».

Preston var sikker i sin sak. Arbeideren var drept av en løve. Ingeniøren ga instruks om at arbeiderens lik skulle begraves på stedet, og resten av dagen brukte arbeidslaget på å gjerde inn hele teltleiren med en høy boma – en innhegning av tornekratt. 

Også de lokale bygde slike rundt landsbyene sine som beskyttelse mot ville dyr.

Jernbane gjennom slaktestedet

«Vinden skapte bare en trist rasling eller knaking, full av sorg, som om den sa, ‘her er alt død og elendighet’». 

Slik beskrev eventyreren Joseph Thomson området. Han ble sendt dit av Royal Geographical Society i 1883, for å finne ut hvor det var best å legge jernbanen.

Arbeidet på Uganda-banen startet i 1896. Den begynte i havnebyen Mombasa, og skulle ende ved bredden av Victoriasjøen i det indre av Afrika. 

Mange arbeidere hadde mistet livet under sporleggingen i Taru-ørkenen, og strekningen mellom Voi og Ndi hadde vært særdeles vanskelig på grunn av en tett forekomst av akasietrær.

Flertallet av de 3000 arbeiderne var hyret i India, fordi de britiske kolonimyndighetene ikke fant kvalifisert arbeidskraft lokalt. 

Inderne ble helt slått ut av afrikanske tropesykdommer. Under arbeidet i ørkenen hadde det dessuten vært et problem å skaffe rent drikkevann. Det måtte hentes i Mombasa – 200 kilometer unna.

I 1898 så problemene ut til å være over. Anleggsarbeidet var kommet frem til området rundt elva Tsavo. Her var det grønt og frodig, drikkevann var ikke lenger noe problem, og klimaet var langt mer behagelig.

Lederne av prosjektet visste godt at Tsavo betyr «slaktestedet» på det lokale språket, kikamba. 

Her hendte det at masaiene angrep landsbyene i området – og masaier tok ikke slaver. De slaktet fiendene sine. 

Britiske ingeniører betraktet imidlertid angrepene som et lokalt oppgjør som ikke utgjorde noen trussel mot jernbanebyggingen, og etter prøvelsene i ørkenen var Tsavo som et sant paradis å regne.

Mindre enn en uke etter det første angrepet lå mennene og sov i teltene sine da de brått ble vekket av løvebrøl. 

Så ble det stille, og arbeiderne la seg til å sove igjen. De stolte på at bomaen de hadde bygd ville holde de ville dyrene ute. 

Men med ett kom en stor løve til syne i en teltåpning. Mennene hadde latt teltet stå åpent for å få inn litt luft. 

Med en rask bevegelse grep løven tak i strupen til mannen som lå nærmest åpningen, og slepte ham ut. Fra teltet kunne kameratene høre redselsskrikene hans. Løven bet til, og skrikene stoppet.

Under en leteaksjon neste morgen fant mennene det maltrakterte liket av den ulykksalige arbeideren hundre meter fra leiren. Rovdyret hadde bare latt hodet og føttene ligge igjen. 

Både arbeiderne og de britiske lederne bodde i telt. For løvene var det bare å forsyne seg. 

© Field Museum

Erfaren løvejeger

Like etter de første angrepene kom oberst John Henry Patterson til arbeidsleiren. Han var ingeniør, og skulle lede byggingen av en permanent stålbro på kampesteinsfundament over Tsavo. 

Han hadde tidligere konstruert jernbanebroer i India, og der hadde han vært borti problemer med menneskeetende tigre. Da han hørte om de glupske Tsavo-

løvene, bestemte han seg straks for å gjøre noe med saken.

Patterson bygde en liten plattform i et tre – en machan – som var vanlig å bruke under tigerjakt i India. 

Her satt han klar med riflen natt etter natt i håp om å få øye på den livsfarlige fienden. Og natt etter natt ble enda en arbeider maltraktert av en løve.

Etter hvert forsto Patterson at det var to løver, og at de var sammen om angrepene. Den ene gikk på rov i leiren, mens den andre ventet utenfor. 

Etter drapet delte de byttet. Patterson forsøkte å finne et mønster i løveangrepene, men hver gang han hadde flyttet machanen til det stedet der de hadde angrepet sist, hørte han offerets skrik fra en helt annen del av leiren.

«Pass på, brødre, djevelen er over oss», lød ropet i natten når en løve dukket opp i leiren. I de indiske arbeidernes øyne hadde ikke Patterson noe å stille opp mot den livsfarlige fienden.

De mente løvene var avdøde stammehøvdinger som ville hindre at det ble bygd jernbane gjennom landet deres.

Dyrene levde av menneskekjøtt 

Patterson satt stadig på post, men han klarte likevel ikke å stanse rovdyrene. I april 1898 hadde løvene tatt 16 indiske arbeidere, i tillegg til et ukjent antall afrikanere som arbeidet som vannbærere eller vedhoggere. 

Jernbaneselskapet hadde ikke oversikt over hvor mange afrikanere som ble drept. Dette hadde sammenheng med at de ble betalt i

naturalia, og derfor ikke sto oppført på lønningslistene.

Men Patterson kunne likevel anslå omfanget. Han visste at en sulten løve kan spise 40 kilo kjøtt om dagen, og antok at disse to løvene primært levde av menneskekjøtt. Han kom også frem til en mulig forklaring på drapene. 

Tsavo lå ved en av hovedrutene til slavehandlerne. Når en slave i en karavane viste tegn til svakhet, ble han etterlatt. Slik kunne løvene ha fått smaken på menneskekjøtt.

Inderne trosset dødsangsten og fortsatte arbeidet, og snart flyttet leiren videre – ut av løvenes jaktrevir. 

Patterson ble igjen med et par hundre arbeidere som skulle bygge ferdig stålbroen. Han måte gi dem en klekkelig lønnsforhøyelse for at de skulle bli værende i nærheten av de morderiske løvene. 

Som en indisk kuli forklarte ham, hadde risikoen for å bli løvenes neste offer vært begrenset så lenge de var 3000 mann i leiren. Nå stilte saken seg naturlig nok noe annerledes.

Patterson trappet opp innsatsen. Han utlovet en dusør på 200 rupier til den som kom med skinnet av en løve. 

Til sammenligning tjente en steinhogger 45 rupier i måneden, mens en kuli fikk 12. Bomaen rundt leiren hadde tilsynelatende ingen effekt. 

Patterson fikk gjort den høyere. Han hengte også tomme blikkbokser i trærne slik at vakten kunne slå på disse for å skremme vekk løvene. 

Men samtidig skiftet løvene taktikk. Nå begynte begge to å gå på rov i leiren samtidig.

En natt fikk Patterson nesten has på den ene. Sammen med leirlegen, doktor Brock, satt han på post i en godsvogn på jernbanelinjen. 

De lot døren stå åpen for å kunne holde utkikk, i den grad det lot seg gjøre i den beksvarte natten.

I forsøk på å holde løvene ute laget arbeiderne en «boma» – et gjerde av tornekratt – rundt leiren. 

© Field Museum

Etter flere timers venting hørte de en tørr grein som knakk i mørket. Løvene var nå like ved godsvognen. 

Plutselig så Patterson og Brock en stor skygge i lange sprang direkte mot døren. Begge skjøt samtidig, og skyggen stoppet opp. Så forsvant den ut i natten.

Neste morgen kunne de se spor etter løvepoter, men det var ingen tegn på blod. Rovdyret var ikke truffet.

Månedene gikk. Løvene fortsatte jakten, og broen over Tsavo var ennå ikke ferdig da de indiske arbeiderne gikk i protest 1. desember. 

De erklærte at de var kommet for å arbeide, ikke for å ende som løvemat. 

Patterson ble alene igjen i leiren, sammen med en liten gruppe tjenestefolk og hjelpere.

Ettersom bygningsarbeidet hadde stoppet opp, rettet Patterson all oppmerksomhet mot løvene. 

To dager senere hadde han hellet med seg. Patterson hadde bygd et stort bur av treplanker. Buret hadde to rom, og i det innerste buret plasserte han to indere som lokkemat. Så falt natten på.

I løpet av natten kom den ene løven. Den gikk inn i buret, inderne utløste fall-lemmen, og løven ble sperret inne. 

Men rovdyret gikk amok, og før de vettskremte inderne fikk samlet seg til å bruke riflene Patterson hadde utstyrt dem med, hadde den brutt seg ut i friheten igjen.

Løven kunne velte Patterson

Noen dager senere satte Patterson seg igjen på machanen, som han hadde plassert på høye pæler. Han var alene. 

Den faste våpenbæreren hans, Mahina, hadde en stygg hoste som kunne komme til å skremme vekk løvene. 

Den natten kom en av løvene helt bort under det spinkle jakttårnet, som løven ville kunne velte med et enkelt slag med poten. 

Nervøst, men omhyggelig tok Patterson sikte. Han fikk sakte pusten under kontroll, og da han så omrisset av løven like under seg, trakk han av.

Løven satte i et rasende brøl og løp haltende mot et kratt. Patterson skjøt mot krattet, og hørte noe falle tungt om.

Like etter hørtes høye, rytmiske rop fra leiren. «Mabarak, mabarak!», som betyr «redningsmann». 

Mens Patterson klatret ned fra machanen, nærmet folkene fra leiren seg. De hadde med seg lykter, og slo på trommer for å skremme vekk den andre løven. Mennene fant det døde dyret og slepte det inn i leiren.

Patterson fikk bygd en plattform i et tre. Der satt han natt etter natt på utkikk etter de sultne løvene. 

© Field Museum

Kuler stoppet ikke løven

Jakten på den overlevende løven fortsatte. Noen netter senere nærmet den seg da Patterson satt på post i machanen. 

Sikten var god. Månen sto høyt på en skyfri himmel. Patterson skjøt etter rovdyret. Det ble bare skadeskutt, men neste dag ledet blodsporene Patterson og Mahina frem til løven.

Da de fant den sårede menneskeeteren, gikk den til angrep. Patterson skjøt to ganger, men løven stoppet ikke. 

Han ba Mahina om en ny rifle, men assistenten hadde flyktet opp i et tre. I siste øyeblikk kom også Patterson seg i sikkerhet. Her grep han den andre riflen sin og skjøt løven igjen. Den falt død om.

I løpet av ni måneder hadde løvene drept 28 indiske arbeidere, og kanskje mer enn hundre lokale. 

Patterson tok løvenes skinn og hodeskaller som trofeer. I 1924 solgte han dem til det naturhistoriske Field Museum i Chicago i USA. Her står de glupske menneskeeterne fra Tsavo utstilt. 

Kanskje du er interessert i