I et ombygd bombefly fra 1. verdenskrig forsøkte to veteraner å fly over Atlanteren – æren og 10 000 engelske pund stod på spill.

Histories årbok: Veteraner fløy ombygd bombefly over Atlanteren

1919: John Alcock og Arthur Brown hadde begge fløyet under 1. verdenskrig og savnet eventyret. Midt på sommeren lettet de to mennene fra østkysten av Canada i jakten på en pengepremie, en ny flyrekord og stor berømmelse. Målet var å bli de første til å krysse Atlanteren uten stopp – men overraskende dårlig vær og utstyr som ikke var testet sendte flyet i spinn rett mot havet.

24. oktober 2017 av Historie Årbog

Flyet slingret fra side til side på rullebanen mens flyet stadig økte farten – en hard vestavind hadde tatt godt tak i skroget og de brede vingene. 

Banen var lagt på en knudrete åker, og ujevnhetene fikk flyet til å hoppe opp og ned. Tempoet steg og steg helt til hjulene lettet fra bakken. 

Flyet hadde brukt nesten hver eneste meter av den 275 meter lange rullebanen og var forferdelig nær ved å streife tretoppene da det ombygde bombeflyet passerte skogen i enden av rullebanen. 

Inne i cockpit snudde navigatøren Arthur Brown seg til høyre mot flygeren. Han kunne se at ansiktet til John Alcock var vått av svette.

Klokken var 14 om ettermiddagen 14. juni 1919 da Alcock og Brown lettet fra flyplassen utenfor St. John’s – hovedstaden på øya Newfoundland i dagens Canada. 

Foran mennene lå over 3000 kilometer med åpent hav og deres livs største utfordring. De to mennene aktet å bli de første menneskene som fløy over Atlanteren i ett strekk.

Den lille besetningen hadde alle forutsetninger for å gjennomføre oppgaven. 

>>Nytt nazivitne sto frem i 2017 - få hele historien bak i Histories årbok 2017

Både Alcock og Brown var bitt av flybasillen og hadde tjenestegjort i ­luften under 1. verdenskrig. Begge hadde blitt skutt ned i luftkamper og tatt som krigsfanger, Alcock i Tyrkia og Brown i Tyskland. 

Opplevelsene skremte likevel ikke britene ut av cockpiten. De to mennene var langt fra alene om å være fascinert – flyging, en revolusjonerende teknologisk oppfinnelse, er i rivende utvikling.

Bare rundt 16 år tidligere hadde de amerikans­ke brødrene Wright lettet med et fly som de første i historien. 

Bragden hadde inspirert en rekke våghalser til å eksperimentere med fly, og luftfar­tøyene ble stadig bedre.

Publikum strømmet til oppvisninger, og beretninger om rekordforsøk fikk avisenes opplagstall til å nå nye høyder. 

I 1912 utlovet den britiske avisen Daily Mail en dusør på hele 10 000 pund til ”den første flygeren som på under 72 sammenhengende timer – i et fly – greide å krysse Atlanteren fra et punkt i USA, Canada eller Newfoundland til et hvilket som helst sted i Irland eller Storbritannia”.

1. verdenskrig utsatte forsøkene på å sette rekorden, men bruken av fly under krigen forbedret til gjengjeld flyene og klekket ut nye, flinke og modige piloter og navigatører – blant dem altså John Alcock og Arthur Brown, og krigsveteranene var klar til å ta opp utfordringen fra avisen.

>> Vikinggrav funnet i 2017 - les alt om vikingenes begravelsesritualer i Histories årbok 2017

Radioen død

Alcock og Browns fly var et ombygd ­Vickers Vimy – et bombefly fra 1. verdenskrig – som fabrikken i England hadde demontert, pakket i store kasser og sendt med lasteskip til Newfoundland, der teknikere hadde satt sammen flyet igjen. 

I tillegg til navigasjonsutstyr hadde mennene kaffe, smørbrød, sjokolade, øl og whisky med om bord.

Foreløpig tegnet alt vel. De to Rolls-Royce-motorene duret jevnt av gårde, og Brown grep radioen for å melde til stasjonen i St. John’s at alt hadde gått bra. 

Men navigatøren fikk seg en stygg overraskelse – ­radioen var død. Apparatet fikk strøm fra en liten propell som satt under flyskroget. 

For å sjekke propellen måtte Brown lene seg halvveis ut av cockpit mens vinden presset navigatørens hode bakover.

Veteranens bange anelser ble bekreftet. I bråket fra motoren kunne ikke mennene prate, så Brown tok penn og papir.

”Generatoren til radioen er knust. Propellen er borte”, skrev han på en lapp til Alcock. Etter 70 minutter i luften var de to avskåret fra omverdenen. 

Krigsmaskin ble til distansefly: Bombeflyet Vickers Vimy ble bygd omg slik at flyet fikk mer plass til drivstoff, og fikk samtidig skrellet av unødig utstyr.

Tett tåke overrasker

Forut dukket det opp et foruroligende syn – en stor tåkebanke bredte seg som en vegg foran nesen på flyet. 

Det kom som en overraskelse, for meteorologene hadde lovet klarvær hele veien. Britene hadde bare én mulighet hvis de ville gjennomføre rekordforsøket: å fly rett fram gjennom den grå massen.

Før flyet forsvant inn i tåken, prøvde Brown å måle flyets posisjon. Med om bord hadde navigatøren en seks­tant, men instrumentet krever at han kan se enten sol eller stjerner. Flyets instrumentpanel besto stort sett bare av høyde- og en fartsmåler. 

Først noen år senere fikk flynavigatører hjelp av den kunstige horisonten, et instrument som hjelper flygeren til å holde flyet på rett kurs gjennom tåke og skyer.

”Jeg kan ikke observere noe. Regner med at vinden holder, og navigerer på måfå”, skriblet Brown og viste ­beskjeden til Alcock. Kort tid etter var flyet innpakket i en tåke som var så tett at mennene ikke engang kunne se propellene på flyet.

”Innestengt som vi var fra både luft og hav, var flygingen en svært ensom affære”, fortalte Alcock senere om ferden gjennom tåkebankene, som først forsvant på slutten av ettermiddagen.

I det tåken lettet, ventet en annen ubehagelig overraskelse: Fra styrbords motor hørte de en høy, klaprende lyd. 

Brown ­husket med forferdelse at en annen flybesetning en måned tidligere hadde styrtet i Atlanteren som følge av motorproblemer. 

Besetningen overlevde, men måtte vente i sju dager på å bli reddet av et lasteskip. Brown lente seg fram og kikket nærmere på motoren. 

En del av eksosrøret hadde sprukket, og metallet glødet – først rødt og deretter hvitt. Flammer fra eksosrøret sto rett ut bakover og fikk også en av stålvaierne som holdt vingene på plass til å lyse rødt. 

Hvis vaieren røyk, ville vingen mangle støtte, og flyet vil sannsynligvis styrte. Før navigatøren rakk å tenke tanken ut, falt eksosrøret av.

Metallbiten virvlet mot havet, og vaieren på flyvingen ble igjen metallgrå. Motoren brølte høyere, og en konstant flamme fra eksosen minnet både piloten og navigatøren om hvor sårbart flyet var.

Storm sendte flyet i spinn

Etter fire timer i luften stakk flyet nesen opp over det øverste skylaget, og Brown målte posisjon og kurs. Under strabasene hadde de fløyet litt for langt sørover.

Alcock rakk å korrigere flyets retning før skyene igjen skygget for solen.

Selv om flygeren steg opp til 1500 meters høyde, kom ikke flyet seg fri av skylaget. Snart senket mørket seg. Bare lyset i ­instrumentpanelet og en enslig lyspære i kompasset spredte et svakt skjær i kabinen. 

De to mennene spiste smørbrød drakk øl og prøvde å gjøre det så behagelig som mulig for seg selv i den lille cockpiten, mens flyet brummende gled gjennom det fløyelsmyke mørket med kurs mot Europa og morgengryet i øst. 

Klokken tre om natten begynte Brown så smått å forberede seg på soloppgangen og justerte kursen mot den irske vestkysten, der mennene hadde planlagt å lande.

”Så snart du ser solen stå opp, må du rette flyet rett mot den, slik at vi kan få en kompassmåling”, skrev Brown på en lapp til piloten. Men før soloppgang fløy britene direkte inn i en storm.

Heftig regn og hagl pisket mot flyet. En isnende kulde la seg over cockpiten, som var åpen bortsett fra at de hadde en vindskjerm. Voldsomme vindkast rev og slet flyet fra side til side, som om flyet bare var et leketøy.

Alcock trakk styreroret tilbake for å redusere hastigheten, men pilen på farts­måleren sto stille. 

Til sin redsel oppdaget flygeren at fuktigheten hadde frosset fast fartsmåleren. Alcock hadde faktisk ­redusert hastigheten, slik at flyet nå fløy faretruende langsomt. 

Plutselig merket de to mennene et sug i magen. Flyet virvlet mot havet. Brown forberedte seg på det verste, og rakk å løsne sikkerhetsbeltet da Alcock var heldig og greide å trekke flyet ut av det livsfarlige fallet. 

Høydemåleren hadde passert 150-metersmerket, og det ­tidligere krigsflyet fløy nå på siden. De to mennene kikket ut av vinduet og stirret direkte inn i hvittoppede bølger. Alcock retter opp flyet og trakk styreroret tilbake. Flyet steg.

Redningen skjedde i siste øyeblikk. ”Saltsmaken som vi senere merket på tungen, var skum fra havet”, fortalte flygeren. 

For å få nok bensin til å tilbakelegge de over 3000 kilometerne plasserte teknikerne fat med drivstoff inn i alle hulrom. Flyet hadde hele 3932 liter bensin om bord.

Snø holdt å å tette motoren

Prøvelsene var imidlertid ikke over ennå, for haglværet ble til snø, og den tunge, hvite massen tynget vinger og skrog og truet med å tette luftinntaket på motorene og filteret til forgasserne. 

Hvis snøværet fortsatte, ville motorene slokne. Brown så ingen annen utvei enn å fjerne isen og snøen for hånd. 

Han knelte på setet og strakk hele overkroppen ut av cockpiten og greide akkurat å nå bort til de største snøansamlingene. 

Men operasjonen krevde alt engelskmannen hadde av viljestyrke, for iskald vind traff ham midt i ansiktet, og Brown måtte holde seg fast i en avstiver for vingen for ikke å miste balansen. 

Flere ganger må briten gjenta denne øvelsen før flyet endelig var ute av uværet.

>> Få alle historiene fra Histories årbok 2017 - bestill nå

Isen på vingene begynte å smelte, og en mild, sørvestlig bris bar flyet framover mot kysten av Irland. 

Klokken 08.15 om morgenen 15. juni fikk mennene øye på land, og kort tid etterpå strøk flyet lavt over de grønne engene ved Clifden i Irland.

Enda en overraskelse ventet imidlertid eventyrerne da de uforvarende landet i en myr. 

Hjulene og nesen på flyet boret seg ned i den myke bakken. Både Alcock og Brown kunne likevel klatre uskadd ut av flyet – tiljublet av en folkemengde som raskt ­samlet seg. 

Klokken 08.40 lokal tid satte mennene beina på bakken.

Alcock og Brown hadde gjennomført utfordringen fra Daily Mail på 15 timer og 57 minutter. I dagene som fulgte, opplevde de to rekordinnehaverne et sant triumftog. 

Under en seremoni overrakte selveste Winston Churchill, Storbritannias krigs- og luftfartsminister, og senere statsmini­ster, premien på 10 000 pund til flygerne. 

Dagen etter ble Alcock og Brown adlet på Buckingham Palace. Avisene ryddet forsidene og krevde at de to mennene måtte fortelle: 

”I går var jeg i Amerika”, sa John Alcock kort tid etter landingen og fortsatte: ”Og det er jeg den første mannen i Europa som kan si.”

I Irland landet eventyrerne på en myr og snuten på flyet boret seg ned i bakken. Alcock og Brown kom ikke til skade.

Kanskje du er interessert i