Til sammen mistet ti mennesker livet i forbindelse med The Dole Air Race i 1927.
© Claus Lunau/Historie

Kappløp til Hawaii endte i tragedie

For å reklamere for ananas på boks utlover rikmannen James Dole i 1927 en stor pengepremie til vinneren av et halsbrekkende flykappløp fra California til Hawaii. Ingenting går etter planen, og løpet utvikler seg til en tragedie.

7. januar 2017 av Thomas Hebsgaard
Mens Arthur Rogers gjorde seg klar i cockpiten på sitt selvbygde fly Angel of Los Angeles, betraktet kona Anna ham på trygg avstand. 


Hele morgenen hadde hun brukt på å pakke gemalens koffert med alt han kunne få bruk for. Nå sto hun taus ved hangaren og ventet på å se sin unge mann lette, mens naboen passet den bare seks måneder gamle datteren deres hjemme i en forstad til Los Angeles.

Angel of Los Angeles hadde aldri vært i luften før. Jomfruturen skulle gå fra den lokale flyplassen i Vail utenfor Los Angeles, til Oakland. 


Herfra ville Arthur sette kursen for Hawaii som deltager i tidenes største og mest risikable luftkappløp – The Dole Air Race. 

En 3800 kilometer lang ferd over åpent hav, med håp om 35 000 dollar i premie som eneste ledsager. Starten skulle gå fire dager senere, 16. august 1927.

Prøvetur ender fatalt

Motorduren fra Angel of Los Angeles steg jevnt og trutt da Arthur Rogers ga full gass, og flyet satte seg i bevegelse nedover startbanen. 


Side om side med Anna sto en liten flokk menn og så på, alle med et sammenbitt uttrykk i ansiktet. Blant dem var flykonstruktøren Lee Bryant, som hadde arbeidet med Arthur i ukevis for å få flyet klart.

Det 30 fot lange monoplanet kom raskt opp i fart, suste av gårde opp mot vinden, steg, sank noen hakk igjen og steg så til værs med et brøl. 


Plutselig svingte det tilbake mot startbanen, som for å sirkle rundt, men svingte skarpt i motsatt retning og vant mer høyde. 

Skrekken for gjennom Anna da flyet bare noen sekunder senere igjen svingte tilbake mot startbanen og begynte å miste høyde, mens bråket fra motoren ble sterkere.

Mennene begynte å rope og la på sprang over startbanen mens flyet styrtet mot bakken. Et øyeblikk senere hørtes et gigantisk, knasende drønn da maskinen traff landingsbanen og rikosjetterte opp igjen for til slutt å lande i en sky av svart røyk og gulaktig støv. 


Bak flyet hang en liten, hjelpeløs skikkelse, fanget i snorene fra fallskjermen. De hadde satt seg fast i flyets haleparti.

«Arthur, Arthur!» skrek Anna mens hun sprang mot vraket. Datteren hennes hadde ikke lenger noen far.

12. august testet Arthur Rogers flyet sitt – Angel of Los Angeles. Men motoren sloknet, og Rogers styrtet i døden.

© San Diego Air & Space Museum

Redaktører får en idé

The Dole Air Race skulle ikke starte før om fire dager, men flygeren Arthur Rogers var allerede løpets tredje dødsoffer. 


Noen dager tidligere hadde to andre håpefulle deltagere flydd inn i en fjellvegg og omkommet da flyet deres eksploderte.

Ideen til luftkappløpet hadde oppstått noen måneder tidligere i en avisredaksjon på Hawaii. 


Her så redaktørene Riley Allen og Joe Farrington fra Honolulu Star-Bulletin store muligheter i den verdensomspennende flyfeberen som flypioneren Charles Lindbergh hadde utløst. 

Han fløy alene over Atlanterhavet, fra Long Island til Paris, i mai 1927.

«I lys av Lindberghs atlanterhavsflygning mener vi at Stillehavet gjenstår som et storslått område for luftfartserobring», skrev de to redaktørene i et telegram til en av Hawaiis mest innflytelsesrike menn, «ananaskongen» James D. Dole. 


Han hadde forvandlet den hawaiiske øya Lanai til en gigantisk ananasplantasje, og eksporterte hermetisk ananas i stor stil til hele USA. 

Hvis Dole var villig til å utlove en premie til vinneren, ville det være en «eksepsjonell mulighet» for å reklamere for såvel Hawaii som Doles ananas, argumenterte redaktørene.

«Vi venter spent på et positivt svar, og vil i så tilfelle gjerne publisere nyheten. Setter pris på raskt svar per telegram», sluttet de.

Ideen falt i god jord hos Dole. «La oss gjøre det til et kappløp», erklærte han. Og 25. mai 1927, bare fire dager etter at Lindbergh hadde landet i Paris, presenterte Star-Bulletin nyheten:

«Charles A. Lindberghs ekstraordinære ferd over Atlanterhavet bærer ifølge James D. Dole bud om at lufttransport over Stillehavet snart vil bli mulig. I den forbindelse utlover Dole 25 000 dollar til den første flygeren og 10 000 dollar til den neste som uten stopp flyr fra det nordamerikanske kontinentet til Honolulu innen et år fra 12. august 1927».

Ingen hadde noensinne fløyet den lange turen.

James Dole grunnla sin virksomhet i 1901. Dole Food Company er i dag verdens største fruktprodusent.

© Manu Antiques & Corbis/Getty Images

Lærer maser om å få blir med

Nyheten om konkurransen spredte seg raskt over hele USA, og satte fantasien i gang hos en broket skare mennesker med store drømmer om luft under flyvingene.

I bilbyen Flint i Michigan hadde 22 år gamle Mildred Doran lenge fantasert om å bytte ut den grå hverdagen som lærer med en fremtid som fetert flyheltinne. 

Da hun hørte om Dole-løpet, tok hun kontakt med en venn – en velstående forretningsmann som sponset flyoppvisninger – for å høre om han var interessert i å melde på et fly der hun kunne være passasjer. 

Hun var flink til å snakke for seg, og fikk til slutt ja.

Vennen, Bill Malloska, kjøpte et rødt, hvitt og blått Buhl Air-sedan biplan. Flyet ble døpt Miss Doran, etter Mildred, og flygeren var 24 år gamle Augy Pedlar.

Militæret tjuvstarter

I alt 15 lag var representert da loddtrekningen om startposisjonene ble foretatt av komiteen i Oakland 8. august 1927. 


I mellomtiden hadde to unge flygerløytnanter rappet muligheten til å bli de første til å fly fra California til Hawaii, rett foran nesen på deltagerne i Dole-derbyet. 26. juni landet Lester J. Maitland og Albert F. Hegenberger trygt på Wheeler Air Field nordøst for Honolulu.

Og for sikkerhets skyld gjentok en sivil postflyger bragden bare to en halv uke senere, da han sammen med navigatøren sin nødlandet i et tornekratt på Hawaii-øya Molokai.

To dager før løpet skulle starte, begynte imidlertid de dårlige varslene å tårne seg opp. 

Onsdag 10. august fløy to av de påmeldte deltagerne rett inn i en bergvegg nær San Diego, og omkom i et hav av flammer – og mange av de påmeldte flyene hadde ennå ikke bestått de påkrevde tekniske sikkerhetskontrollene.

Tynget av omstendighetene rådførte løpskomiteen seg med James Dole og bestemte seg for å utsette starten med fire dager. 


To dager senere kom nyheten om Arthur Rogers’ tragiske bortgang. Men arrangørene og de resterende deltagerne var likevel enige – kappløpet skulle gjennomføres.

Den 22 år gamle læreren Mildred Doran kom seg med på et av flyene i kappløpet. Hun ville bli berømt.

© San Diego Air & Space Museum

Starten trekker publikum

Nærmere 100 000 mennesker strømmet inn på det støvete flyplassområdet i Oakland i løpet av formiddagen 16. august, da startdagen endelig opprant. 


Feltet besto nå av åtte fly som hadde klart kvalifikasjonskravene. Det første flyet skulle etter planen sendes nedover den støvete startbanen presis klokken 12 om ettermiddagen, før flyene skulle følge med ett minutts mellomrom.

Publikum eksploderte i et brøl av begeistring da det første av de åtte flyene gasset opp. Oklahoma var et stort, litt klumpete monoplan fra produsenten Travel Air. 


Tunglastet med drivstoff til den lange ferden brummet flyet nedover den brede startbanen og kom seg i luften uten problemer. Løpet var i gang!

Det neste flyet så til sammenlingning temmelig skrøpelig ut – et lite, sølvfarget monoplan ved navn El Encanto, som var satt sammen av reservedeler fra utrangerte marinefly.

Flyets eier, Norman Goddard, drev til daglig et lite luftfartsselskap, og håpet å kunne bruke premiesummen fra Dole-løpet på nye fly til forretningen sin. 

Drømmen brast før flyet nådde enden av startbanen. Det vesle flyet begynte raskt å slingre voldsomt fra høyre til venstre, til den ene vingen traff bakken og ble splintret. Ingen kom til skade, men flyet var totalvrak.

Det neste flyet i rekken klarte seg ikke særlig bedre. Breese-flyet Pabco Pacific Flyer slingret av gårde og var ved enden av startbanen uten å ha kommet på vingene. Dermed måtte flygeren slå av motoren og la flyet gå langsomt ned i fart.

I motsetning de to foregående lettet Lockheed-flyet Golden Eagle uten problemer. Det samme gjorde Mildred Doran, Augy Pedlar og navigatøren Cy Knopes i Miss Doran – men det skulle i første omgang ikke vare lenge.

Fire fly setter kurs mot Hawaii

Etter noen øyeblikk i luften konstaterte Pedlar at han ikke fikk motoren opp i høyt nok turtall. 


Han snudde raskt, landet og avleverte flyet til mekanikerne sine, som kunne slå fast at det var noe galt med tennpluggene.

Ikke lenge etterpå kom et av flyene som hadde startet i mellomtiden, også tilbake igjen. 


Med en løsrevet bit av skroget hengende fra midten av flyet landet flygeren Bill Erwin i sitt monoplan Dallas Spirit. 

Like etter fikk publikum øye på nok et fly i horisonten. Det fløy også feil vei, og trakk en hale av svart røyk etter seg. Det var det store Travel Air-flyet Oklahoma, som også måtte nødlande.

Klokken 20 minutter over ett forsøkte flygeren i Pabco Pacific Flyer igjen å komme seg på vingene, men forgjeves. 


Flyet hoppet og slingret av gårde til det begynte å snurre rundt og veltet ned på den ene vingen, tett fulgt av brannbiler med høye, hylende sirener.

Omtrent tre kvarter senere klatret Mildred ufortrødent om bord igjen i Miss Doran, som var gjort klar til nok et startforsøk med nye tennplugger. 


Flere tilskuere mente senere at de så den unge kvinnen blunke vekk en tåre idet hun ble hjulpet om bord, mens hun kontant avfeide navigatøren Cy Knopes forsøk på å overtale henne til å bli hjemme med et «Ikke vær tåpelig, Cy, selvfølgelig skal jeg dra igjen».

Like etter klokken to var Miss Doran igjen i luften. Dermed var det fire deltagere som hadde klart å få flyene sine på vingene med kurs mot Hawaii.

I tillegg til Miss Doran var det stuntflygeren Art Goebel i det store, blåmalte Travel Air-flyet Woolaroc, Lockheed-flyet Golden Eagle med Jack Frost ved stikka og så den hawaiiske hjemmefavoritten, stunt- og turistflygeren Martin Jensen, som med nød og neppe hadde klart å skrape sammen nok penger til å stille opp i sitt blomsterdekorerte Breese-fly Aloha.

Både El Encanto og Golden Eagle hadde metallskrog – men bare Golden Eagle kom seg av gårde fra flyplassen i Oakland.

© San Diego Air & Space Museum

Hawaiianer viker unna dampskip

Foran seg har de en lang og utfordrende flytur. De første omtrent 160 kilometerne måtte flygerne regne med tåke eller lavthengende skyer. Deretter kom skydekket til å bli enda tettere, og først lette nær øyene.

Rundt klokken åtte om kvelden ville nattemørket omslutte flyene, før sollyset igjen kom til å bryte frem rundt klokken halv seks om morgenen – så sant de kom så langt.

Natteflygning i tett skydekke og bekmørke var vanskelig og farlig. 


Under slike forhold var det krevende for selv den mest erfarne flyger å holde flyet plant og under kontroll. 

Martin Jensen fløy lavt og konsentrerte seg iherdig om kompasset for å holde den kursen navigatøren Paul Schluter hadde stukket ut før avgang. 

Først i siste øyeblikk fikk han øye på dampskipet SS Silver Fir halvannen times flygning utenfor Oakland. Jensen rakk akkurat å løfte flyet over telefonmastene på skipet.

Goebels Woolaroc passerte dampskipet like etter. 


Navigatøren hans, Bill Davis, var den eneste i løpet som kunne holde kursen ved å peile radiosignalet mellom to punkter – Fort Scott på fastlandet og Hawaii-øya Maui – og samtidig sjekke retningen via radiokommunikasjon med skip på havet. 

Deltagerne var brifet på forhånd om skipenes posisjon.

Lenger bak brummet Augy Pedlar, Cy Knope og Mildred Doran av sted i Miss Doran, ledsaget av lokale kaliforniske flygere som hadde gått på vingene for å følge deltagerne det første stykket ut over havet. 


Pedlar satt forrest iført stråhatt, og bak satt Knope på navigatørposten med Mildred ved siden av seg. 

Hun smilte og vinket til de andre flyene, som ett etter ett snudde og fløy hjemover.

Jensen mister kontrollen tre ganger

Natten 1000 kilometer ute over Stille- havet var det dypeste mørket Martin Jensen noensinne hadde fløyet i. 


Skydekket slapp ikke gjennom det minste lys som han kunne bruke til å navigere etter i kampen for å holde flyet plant, og de primitive instrumentene var ikke mye til hjelp. Han måtte opp over skydekket, slik at han kunne styre etter stjernene.

Med klump i magen og en hals som var tørr av frykt trakk stuntflygeren fra Hawaii stikka tilbake og begynte å stige opp gjennom det kilometerhøye skydekket. 


Det kjentes som om oppstigningen varte i en evighet. Plutselig la han merke til at motorduren ble sterkere og flyet føltes med ett som om det var i fritt fall – han var på vei nedover!

Jensen hadde fullstendig mistet orienteringsevnen i skydekket, men bevarte fatningen og tvang seg selv til å gjennomføre en av manøvrene han kjente så godt fra sine mange timer som stuntflyger: et fritt, roterende fall.

I bunnen av fallet klarte han å rette opp flyet, men det varte ikke lenge før svimmelheten igjen fikk overtaket, og han mistet totalt overblikket over hva som var opp og ned. 

I alt tre ganger mistet Jensen kontrollen over flyet, før han til slutt endelig fikk det rettet opp, bare noen meter over bølgene. Slik fortsatte han inn i natten.

Mer enn 100 000 mennesker møtte opp for å se starten i Oakland. Bare fire av åtte fly kom seg på vingene den første dagen.
© San Diego Air & Space Museum

Hele Hawaii venter i spenning

I Honolulu lå Martin Jensens kone, Marguerite, søvnløs og stirret i soveromstaket. 


James Dole fikk heller ikke sove, og enda en mann var like lys våken, nemlig Bill Malloska, forretningsmannen fra Michigan som hadde sponset Mildred Doran, Augy Pedlar og Cy Knope i flyet Miss Doran.

Allerede like etter midnatt begynte de første tilskuerne å bevege seg mot Wheeler Air Field ved Honolulu, der det i anledning dagen var reist tribuner til de første av de 30 000 menneskene som var forventet å dukke opp for å ta imot flygerheltene fra California.

Foran redaksjonslokalene til Honolulu-avisene Advertiser og Star-Bulletin ventet de mest nysgjerrige på siste nytt fra journalistene som satt klar til å motta radiomeldinger fra skip som måtte ha sett eller hørt flyene underveis. 

Enkelte fartøyer rapporterte å ha hørt opptil flere fly, men ingen kunne si noe konkret om hvem som ledet kappløpet.

Navigatør avfyrer nødraketter

Da dagslyset endelig brøt frem, hadde Art Goebel vondt i hele kroppen etter alle timene i den trange cockpiten. 


Bak ham kastet navigatør Bill Davis ut en røykgranat ut for å sjekke vindretning og vindstyrke, slik at han kunne justere kursen. 

Davis var etter hvert panisk redd for at flyet skulle gå tom for drivstoff, da han endelig fikk øye på en bitte liten, sløret flekk i utkanten av horisonten: øya Maui!

Navigatøren brøt spontant ut i rop og sang, mens Goebel feiret synet ved å vippe flyet fra side til side i begeistring. 


Like etter løftet Davis feiringen et ekstra hakk ved å fyre av hele beholdningen deres av nødbluss i et veritabelt festfyrverkeri.

Begge to undret seg over hvor øde og forlatt Honolulu tok seg ut fra oven da de durte over byen, men det var bare til de fikk øye på folkemengdene på Wheeler Air Field. 


Militærfly fra luftbasen gikk på vingene for å feire det blåmalte Woolarocs ankomst med akrobatiske luftmanøvrer, og en av flygerne fløy så nær de kunne og stakk en pekefinger i været for å signalisere at det store, blåmalte flyet med de oransje vingene var det første som kom frem til Hawaii.

Etter 26 timer, 17 minutter og 33 sekunder i luften landet Goebel trygt foran den jublende menneskemengden. På skjelvende bein krøp de to mennene ned på landjorden. «Oh boy!» gjentok de igjen og igjen for seg selv.

«Vi gjorde det, vi gjorde det!» Først da Goebel og Davis hadde sett seg rundt og konstatert at ingen av konkurrentene var til stede, turde de tro på seieren: 25 000 dollar var deres. 

De to våghalsene ble raskt omringet av folk som ville gratulere dem og trykke dem i hånden. En kvinne i slutten av 20-årene med kort, krøllete hår banet seg vei gjennom mengden. Med grøtet stemme utbrøt hun:

«Min mann – Martin Jensen. Har dere sett noe til Martin Jensen?»

«Jeg er lei for det, fru Jensen», svarte Goebel.

«Vi har ikke sett noe til noen av de andre – ikke siden i går».

Bill Malloska hadde også presset seg frem til Goebel og gjentok vantro: «Har dere ikke sett noen av dem?»

Kona har mistet håpet

Velkomsttalene for Goebel og Davis var for lengst over, og hotdog-selgerne var i ferd med å gå tom for pølser da Marguerite Jensens venninne Holly nærmet seg den fortvilte flygerkona som satt motløs på en benk med ansiktet skjult i hendene.

«Det er sant, Maggie», sa venninnen. «Det er et fly til på vei, og det kan godt være Marty».

«Det kan også være Golden Eagle eller Miss Doran», mumlet Maggie til svar. 


Ikke før hun hørte jubelen fra publikum, torde Marguerite Jensen håpe at flyet kunne være hennes manns Aloha. 

Og først da det gule flyet var nede på bakken og kom rullende mot henne, kunne hun virkelig tro det. 

Hun løp mot flyet og gjenkjente skikkelsen til ektemannen sin i cockpiten. Han løftet hodet, smilte ned til henne og begynte å fomle med hjelmen og flygerbrillene.

«Martin Jensen, hvor pokker har du vært?» utbrøt Marguerite. Han klatret ned og slo armene rundt henne med gledestårer i øynene.

«Maggie Jensen», svarte Martin etter en stund. «Jeg har aldri i hele mitt liv sett så forbannet mye vann!»

Mens Art Goebel jublet over seieren, begynte letingen etter de forsvunne deltagerne. Ingen av flyene ble funnet.
© San Diego Air & Space Museum

Løpet ender med tragedie

Etter hvert som ettermiddagen var på hell, svant håpet om å se flere fly nærme seg fra øst. Verken Miss Doran eller Golden Eagle kunne forventes å ha drivstoff til mer enn 30 timers flygning. 


Den snikende vissheten om at de fem menneskene om bord hadde lidd en ukjent skjebne, la en kraftig demper på kveldens feiring av de to vinnerne inne i Honolulu. 

De neste dagene satte marinen inn 40 skip i leteaksjonen for å finne de forsvunne flyene.

For å gjøre vondt verre forsvant nok et av konkurranseflyene. Tre dager etter starten fikk Bill Erwin endelig Dallas Spirit på vingene for å fullføre løpet, men flyet kom aldri frem til Hawaii.

De forsvunne flyene ble aldri funnet, og kappløpet kostet ti mennesker livet. 

Myndighetenes utgifter til leteaksjonen kom opp i 67 millioner dollar – en enorm sum, som vakte misnøye i befolkningen. 

Dole fikk all den omtalen de to avisredaktørene hadde forestilt seg – men det var ikke av det positive slaget.

Kanskje du er interessert i