I 1909 sikret Mauretania seg det prestisjefylte Blå bånd for den raskeste transatlantiske overfarten.

RMS Mauretania: Stålgiganten var havets raskeste

Med byggingen av RMS Mauretania ville britene vise nasjonens evner til sjøs. Skipet var et teknisk vidunder som fikk legendestatus blant luksusskipene.

Da RMS Mauretania på sin jomfrureise la til kai i Liverpool i 1907, varslet hun en ny æra for passasjerskip: superlinjefartøyenes tid. Skipet var nesten dobbelt så stort som verdens hittil største dampskip og fylt med uhørt luksus. Dessuten hadde den en overveldende maskinkraft og banebrytende ny teknologi.

Alt var gjennomtenkt

På begynnelsen av 1900-tallet var «amerikabåtene» ikke bare en uunnværlig livline mellom Europa og USA. De var også selve symbolet på nasjonal styrke og kunnskap. Men ved inngangen til 1900-tallet hadde Storbritannias selvforståelse fått seg en knekk, fordi verdens største og raskeste passasjerskip i mange år hadde vært tyske. Rederiet Cunard kunne derfor enkelt forhandle frem en avtale med den britiske regjeringen om solid statsstøtte til byggingen av Mauretania.

De dristige planene for det nye skipet overgikk alt skipstrafikken hadde sett før. Innvendig var Mauretania en studie i luksus og eksklusive detaljer. I spisesalen på 1. klasse kunne passasjerene blant annet slappe av i myke lenestoler i det naturlige lyset fra en stor glasskuppel i taket. Orket ikke passasjeren ta trappen etter maten, kunne han ta heisen – en sjeldenhet på den tiden. Og hadde han lyst på en dram, serverte Verandah Café forfriskninger på dekket i ly av vind og vær – også en hittil usett detalj.

Ingenting var overlatt til tilfeldighetene – selv ikke panelene, som var omhyggelig utskåret av 300 håndverkere fra Palestina.

Dampturbiner satte farten

Med en vekt på knappe 32 000 tonn og en lengde på over 240 meter var skipet verdens største. Likevel hadde Cunard mot til å installere en helt ny og nesten uprøvd teknologi i maskinrommet: dampturbiner.

Bare ti år før Mauretanias jomfrureise hadde et mindre, eksperimentelt skip nemlig vakt oppsikt under en kongelig flåteparade, da det plutselig seilte inn blant marinens flaggskip. For å demonstrere hva motoren dugde til beordret Turbinias kaptein full fart forover, og skipets revolusjonerende dampturbiner fikk det til å suse over vannet med en fart på langt over 55 km/t, nesten 30 knop. Ingen av de tilstedeværende hadde opplevd noe lignende. Det alternative salgsfremstøtet var så overbevisende at ikke bare marinen tok dampturbinene til seg, men også Cunard.

Satsingen ble belønnet da Mauretania i 1909 krysset Atlanterhavet med en gjennomsnittsfart på drøyt 48 km/t: Skipet sikret seg dermed Atlanterhavets blå bånd – en utmerkelse for raskeste transatlantiske overfart.

Det skulle gå 20 år før noen greide å slå rekorden. Og da det endelig lyktes for tyske Bremen i 1929, hadde det gamle britiske skipet stadig så mange krefter igjen at besetningen nektet å gi opp uten kamp. Bremen ble riktig nok ikke slått, men Mauretanias gamle rekordtid ble forbedret markant under et nytt rekordforsøk.

Tusenvis tok farvel

RMS Mauretania var det første britiske skipet med fire skorsteiner, og de enorme sylindrene ble for mange et symbol på kraft og styrke. Faktisk i så høy grad at rederiet White Star Line konstruerte tre luksusskip med en falsk fjerde skorstein. Salgsavdelingen hadde nemlig advart om at kundene ville bli skremt bort hvis skipene ikke fremsto like potente.

Ingen hadde sett maken til luksus. Foruten en overdådig salong hadde skipet en utendørs bar.

Mauretania hadde en annen detalj, som også ble kopiert: Hun var utstyrt med vanntette skott, og i annonser ble hun kalt skipet som «praktisk talt ikke kan synke». Samme påstand ble brukt da White Star Line med på langt nær like stort hell brukte samme teknologi i Titanic – skipet som sank på jomfrureisen i 1912.

Mauretania klarte seg til gjengjeld uskadet gjennom alle farer – både stormer og første verdenskrig – og seilte i fast rutefart på Atlanterhavet helt frem til 1930.

I 1934 seilte «The Grand Old Lady» – som hun med tiden ble kjent som – til opphogging. Da hun kom tilbake til det engelske verftet hvor hun i sin tid var blitt bygd, sto tusenvis av tilskuere på kaien og sang gravferdssangen «Auld Lang Syne».

Kanskje du er interessert i