Det såkalte ekranoplanet KM var bygd til å fly i bare fire meters høyde.

© International Project of Dmitry Smirnov & Shutterstock

Sovjets hemmelige våpen: Det kaspiske sjøuhyret

I 1966 fløy en amerikansk spionsatellitt over Det kaspiske hav. Da observasjonsdataene nådde frem til CIA, skapte de full forvirring blant analytikerne. Bildene viste et cirka hundre meter langt skip med gigantiske jetmotorer – og vinger. Mysteriet ble først løst 25 år senere.

2. juni 2016 av Jannik Petersen

Forvirringen er total blant CIAs analytikere 18. oktober 1966. De sitter og ser på resultatet av en amerikansk spionsatellitts overflygning av Det kaspiske hav i den sørlige delen av Sovjetunionen, og mye tyder på at kommunistene har fått en ny maskin i arsenalet. 

I seg selv er ikke det noen grunn til bekymring, det verste er at de ikke kan tyde satellittens grovkornede bilder, som viser et rundt hundre meter langt fartøy som flyter på vannet. For enten har Sovjets vitenskapsmenn bygd et gigantisk fly med altfor små vinger, eller så er det en helt ny type skip de sitter og ser på.

Normalt er CIAs finmaskede spionnettverk uhyre effektivt når det gjelder å fange opp etterretninger om nye våpen under utvikling, men i dette tilfellet står også spionene på bar bakke. 

Analytikerne må altså trekke slutningene ut fra det lille de har av opplysinger og kommer derfor – feilaktig – frem til at fartøyet er et fly der vingene ennå ikke er ferdigbygd. Samtidig døper de fartøyet The Caspian Sea Monster – Det kaspiske sjøuhyret – ettersom ikke et eneste av Vestens fly er i nærheten av å kunne matche det i størrelse.

Usynlig for radar

I Sovjetunionen er mannen bak sjøuhyret – ingeniøren Rotislav Aleksejev – lykkelig uvitende om hvilket oppstyr det 97 meter lange, 22 meter høye og 350 tonn tunge fartøyet har utløst i hovedkvarteret til CIA flere hundre mil unna. 

Denne oktoberdagen i 1966 er han hundre prosent fokusert på arbeidet med å klargjøre et av Sovjetunionens mest hemmelige prosjekter til jomfruturen. 

Etter utallige matematiske beregninger, flere tester av små tremodeller og en to år lang konstruksjonsfase, er den store dagen omsider kommet. I ly av nattemørket har farkosten blitt trukket flere hundre kilometer fra byen Gorkij nedover de russiske elvene av slepebåter for å komme usett frem til testområdet i Det kaspiske hav. 

Nå skal gigantoppfinnelsen hans for første gang fyre opp de kraftige jetmotorene.

Bare Aleksejev og en liten krets av militære ingeniører og sovjetgeneraler vet at KM – som giganten egentlig heter – ikke er et fly, men en helt ny type farkost: et ekranoplan. 

De altfor korte vingene som amerikanerne har hengt seg opp i, skal ikke brukes til egentlig flygning. I stedet produserer de akkurat nok oppdrift til at ekranoplanet kan fly i svært lav høyde over vannskorpen uten å bli oppdaget av NATOs radarsystemer.

Ved å løfte doningen fri av vannet unngår KM å bli avslørt av undervanns sonarutstyr, som ellers kan fange opp motorstøy fra skip på flere kilometers avstand. 

Ekranoplanet flyr også over sjøminer og andre militære hindringer og forserer uten problemer korallrev, sandbanker og bølger. KM kan dessuten ta 900 soldater, som med en fart på 500 km/t kan landsettes opptil 1500 kilometer fra utgangspunktet. Hvis testfasen går smertefritt for seg, vil Sovjetunionen snart sitte med et fryktinngytende invasjonsfartøy.

KM ble bygd i Gorkij. For å unngå USAs spionfly ble det flyttet til Det kaspiske hav med slepebåter om natten.

Testflyging gjør skroget skjevt

Rotislav Aleksejev er ikke bare en dyktig ingeniør, han er også en erfaren pilot. Under jomfruturen 18. oktober 1966 overtar han derfor stikka. Ifølge forsvarskommandoens planer er det bare flyets evner til sjøs som skal testes, så KM glir lett og behagelig på havoverflaten i 200 km/t uten å slippe vannet.

I tiden som følger fortsetter testene, men Aleksejev oppdager snart at aluminiumsskroget er for svakt og at det i møte med vannet vris slik at det blir skjevt. Saltvannet skader dessuten jetmotorene på KM, og fartøyet sendes derfor i vinteropplag slik at skadene kan utbedres og nye motorer utvikles.

Testingen tas opp igjen sommeren 1967, og i august letter KM for første gang og drønner av gårde i fire meters høyde med en fart på 450 km/t. Igjen sitter Aleksejev med stikka i hånden, men overlater senere kapteinssetet til den sovjetiske flåtens egentlige testpiloter. 

De kan glede seg over at monstret letter allerede ved 140 km/t, og at selv tre meter høye bølger ikke påvirker vingenes evne til å holde fartøyet i luften. Ved 450 km/t er KM forbløffende stabilt og oppfører seg helt rolig.

Under en testflygning forviller piloten seg utenfor den avtalte ruten og havner over en to kilometer lang sandbanke – uten at det gjør flygningen mindre behagelig. 

Aleksejevs utregninger ser ut til å stemme: Så lenge under-laget er forholdsvis jevnt, gjør det ingen forskjell om ekranoplanet svever over rolig vann, isdekte farvann, strand eller jorder. 

Den maksimale flyhøyden viser seg også å være betydelig mer enn fire meter over havoverflaten. I helt opp til 14 meters høyde sørger motorene og de korte vingene for tilstrekkelig oppdrift til å holde giganteni luften.

Lasterommet kan også ta betydelig mer materiell enn opprinnelig antatt. I stedet for 150 tonns dødvekt presser Aleksejev 194 tonn inn i KM slik at det kommer opp i 544 tonn samlet vekt – og likevel kommer uhyret trygt på vingene. Dermed setter ekranoplanet en svært hemmelig rekord som verdenshistoriens hittil tyngste flygende maskin.

En annen gang vil Aleksejev vise at sikkerheten er på topp. Han gir derfor piloten ordre om å slå av motorene mens KM flyr over sjøen. Piloten svelger hardt, sikker på at han om få sekunder vil bli knust når uhyret med stor kraft styrter ukontrollert i havet. Men han puster lettet ut da KM i stedet glir stille og rolig ned for å legge seg på vannet.

Ekranoplanet var tenkt til troppetransport, men russerne bygde også en prototype som kunne avfyre missiler. Den ble døpt LUN. 

USA villedes

KM får et nytt nummer malt på halevingen for hver vellykkede testflyging. Med tiden har 03 blitt til 07 og 08, og amerikanerne tror derfor at tallet viser hvor mange eksemplarer av doningen Sovjetunionen har. Men i virkeligheten har ikke Aleksejev mer enn ett eksemplar. KM står heller ikke for Kaspian Monster, men derimot for «korahbl-maket» – det russiske ordet for prototype.

Tanken er at prototypen skal gjøre Sovjetunionen i stand til å bygge ekranoplan med en vekt på opptil 2000 tonn til både militær og sivil bruk. 

Derfor bygger han stadig om på KM og tester nye løsninger. Men den russiske marinen er også interessert i mindre utgaver, og Aleksejev går derfor i første omgang løs på utviklingen av disse. I 1972 sendes Orlyonok – ørneungen – ut på sin første testflygning. Det 58 meter lange ekranoplanet kan ta 150 marineinfanterister eller to stridsvogner i lasterommet.

Selv om Orlyonok er betydelig mindre enn KM, har ørneungen arvet de fine flygeegenskapene. Nøyaktig hvor godt den flyr, beviser Aleksejev under en test i 1975. Noen dager tidligere har en annen pilot gitt Orlyonok en så hard landing at den har fått alvorlige, men usynlige brudd. 

Disse skadene kjenner ikke Aleksejev til da han tar maskinen med ut for å prøve krefter med en storm. Da flyet treffer en stor bølge, faller halepartiet og de bakerste motorene av. Hele besetningen stivner av skrekk, men Aleksejev bevarer roen og fyrer opp de forreste motorene, som ellers bare brukes under start og landing. 

Han har ingen problemer med å holde Orlyonok flygende og komme seg de fire milene hjem til basen.

Skaperen av det kaspiske sjøuhyret ble degradert på grunn av sin rebelske væremåte. For eksempel ignorerte Aleksjev konsekvent reglene om at prøveflygninger skulle foretas av testpiloter og ikke ham selv. 

Marinen er imponert og bestiller straks 120 Orlyonok-ekranoplan. Men Aleksejev får ikke nyte suksessen særlig lenge. Han blir utmanøvrert av politiske motstandere som greier å fordreie hans heltemodige redning av det haleløse ekranoplanet.

I stedet stempler de dramaet som et eksempel på konstruksjonsfeil og slurv, og Aleksejev degraderes til en lavere post.

I 1980 styrter KM på grunn av en pilotfeil. Det knekker i flere deler og synker på dypt vann i Det kaspiske hav. Stumpene blir aldri berget, og samme år dør Aleksejev – 64 år gammel.

I løpet av 1980- og 90-årene bytter den sovjetiske marinen strategi og velger å bruke sine stadig skrumpende midler på å bygge atomubåter i stedet for ekranoplan. De fire ekranoplanene som allerede er levert, kasseres.

Først da Sovjetunionen kollapser i 1991, får amerikanerne anledning til å se nærmere på teknologien bak ekranoplanene. Informasjonen får Boeing-fabrikkene til å lage et utkast til et amerikansk gigant-ekranoplan, men det amerikanske forsvaret fatter aldri for alvor interesse for ideen.

Kanskje du er interessert i