Den første menneskeskapte satellitten hadde en diameter på 58 cm og inneholdt blant annet en radiosender. Etter tre måneder brant “Sputnik” opp i atmosfæren.

© BildeMontasje: Scanpix/AKG & Corbis & Ullstein Bild

Sputnik: Russisk romsensasjon ydmyket USA

En oktoberkveld for 60 år siden sendte Sovjetunionen satellitten “Sputnik” i bane rundt jorden. Den lille stålkulen suste over himmelen og varslet om en ny epoke: romalderen. I skarp konkurranse med USA nådde Sovjet gang på gang nye høyder – takket være en navnløs ingeniør som bare ble kalt “sjefdesigneren”.

3. oktober 2017 av Stine Overbye

Med et øredøvende brøl og i et hav av flammer løftet R-7-raketten seg som i sakte film fra oppskytingsrampen i Bajkonur i det sentrale Sovjetunionen. 

I noen sekunder holdt tilskuerne pusten, som om det kunne forhindre en fiasko. Men så drønnet raketten av gårde, høyere og høyere, raskere og raskere, med kurs mot kveldshimmelen, hvor den snart lyste som en blinkende stjerne blant de andre stjernene.

I vel 900 kilometers høyde slapp raketten fra seg sin dyrebare last, “Sputnik” – det russiske ordet for følgesvenn – en kulerund satellitt som veide 84 kilo og var på størrelse med en badeball. Inne i den var det måleutstyr og en radio-sender som skulle sende signaler tilbake til jorden hvert tredje sekund.

Umiddelbart etter oppskytingen 4. oktober 1957 var senderen illevarslende taus. Mannskapet ved romforskningssenteret i Bajkonur ventet spent. Sekundene og minuttene sneglet seg av gårde, uten at “Sputnik” ga lyd fra seg.

Sergej Koroljov, hjernen bak satellitten, satt stiv som en pinne i sin hvite frakk og stirret ut i luften. Ingen sa noe, stillheten var nesten total. 

Det eneste man kunne høre i kontrollsenteret var mennene som pustet og den svake knitringen fra høyttaleren. 

Men så, langt borte fra, ante forsamlingen plutselig en bip bip-lyd som ble stadig sterkere. Sputnik hadde gått i bane rundt jorden. 

En bølge av lettelse skylte gjennom kontrollrommet, og mens mennene ropte hurra og jublende falt hverandre om halsen, trillet gledestårene nedover kinnene på dem. Selv Koroljov, som ellers var kjent for å være temmelig reservert, måtte gi seg over.

“Denne dagen har jeg ventet på hele mitt liv,” utbrøt han lykkelig.

Siden ungdomsårene hadde Sergej Koroljov eksperimentert med raketter, og 24 år før hadde han oppnådd sin første triumf, da han startet motoren på Sovjetunionens aller første rakett med flytende drivstoff – en rakett han selv hadde vært med på å utvikle. 

Både før og etter hadde rakettforskning vært hans ett og alt, og som ingeniør med den offisielle tittelen “sjefdesigner av raketter og systemer i rommet” hadde Koroljov nå æren for at Sovjetunionen tok steget inn i romalderen. 

Her, denne høstkvelden, hadde han med ett slag endret historiens gang. Og dagen etter skulle verden våkne opp til nyheten om den store sensasjonen.  

USA lammes av sjokk

Lørdag 5. oktober, dagen etter oppskytingen, kunne Koroljovs landsmenn lese en tørr rapport om gjennombruddet i kommunistpartiets avis Pravda.

“I de senere år har det i Sovjetunionen pågått vitenskapelig og eksperimentell forskning innen utviklingen av satellitter. 

Som resultat av en storstilt innsats fra forskerinstitusjoner og konstruksjonsbyråer er verdens første kunstige satellitt skapt. 

4. oktober 1957 ble det gjennomført en vellykket utskyting av satellitten. I øyeblikket beveger den seg i en elliptisk bane rundt jorden, og bevegelsene kan iakttas med enkle optiske instrumenter, for eksempel en kikkert.”

Mens Pravda holdt seg til en kjølig konstaterende tone, reagerte utenlandsk presse med begeistring. 

Den franske avisen Le Figaro jublet på førstesiden: “Drømmen er blitt virkelighet – jordens tyngdekraft er beseiret,” og i USA utbasunerte The New York Times med usedvanlig fete typer: 

“Sovjet sender den første satellitten ut i rommet.” I Storbritannia funderte The Manchester Guardian over hvorvidt russerne hadde kurs mot fjerntliggende planeter. “Next Stop Mars?”, spurte den britiske avisen.

Begeistringen mediene la for dagen ble definitivt ikke delt av amerikanske politikere og forskere. 

Bestyrtet og ydmyket forsøkte de å forstå at et land de betraktet som både teknologisk og økonomisk tilbakestående, plutselig hadde fått overtaket i rommet.

Etter det første sjokket fulgte benektelsen. Mange påsto at “Sputnik” var et falsum, et kommunistisk propagandastunt – eller i beste fall et stykke ubrukelig jern de hadde sveiset i hop. 

Men da radiostasjoner over hele kloden begynte å kringkaste bip bip-signalene som Sputnik sendte ut, og da folk med egne øyne så den lille, lysende prikken bevege seg over himmelen, kom den bitre erkjennelsen: Sovjetunionen hadde gjort det – de røde hadde erobret rommet og hadde nå et solid forsprang i kappløpet mot andre planeter.

Nå begynte amerikanerne – og resten av den vestlige verden – å spekulere i hvilke konsekvenser “Sputnik” kunne få for dem. 

Når russerne var i stand til å sende en satellitt i kretsløp rundt jorden, måtte de også kunne konstruere missiler som kunne sende atombomber på langfart til USA, hvis den kalde krigen skulle bli varm.

Gjennom to verdenskriger hadde Atlanterhavet beskyttet USA mot direkte angrep, men nå var landet plutselig uhyre sårbart. 

Denne erkjennelsen rystet amerikanerne, og midt i følelsen av avmakt fikk både politikere og rakettingeniører panikk. De skulle innhente russernes forsprang og gå forbi dem – og det skulle skje øyeblikkelig. 

I begynnelsen avviste amerikanske myndigheter at “Sputnik” eksisterte, men med kikkerter og andre optiske instrumenter kunne USAs befolkning se Sovjets tekniske triumf med egne øyne.

© Ullstein Bild

Ikke abonnent? Få bladet her:

Sovjet sender en hund i bane

Den lille, kulerunde satellitten “Sputnik” var en like stor ydmykelse for amerikanerne som den var en triumf for Sovjetunionen. 

Forut for oppskytingen hadde Nikita Khrusjtjov, som etter Stalins død i 1953 var blitt landets reelle leder, tenkt at det bare var snakk om nok et av Koroljovs eksperimenter.

Men først da verden gikk aldeles av skaftet, og en amerikansk avis til og med skrev at “russerne har vunnet konkurransen,” erkjente Khrusjtjov hvilken enorm propagandaverdi “Sputnik” hadde.

I jakten på ytterligere prestisje planla han å spille ut nok en trumf. Den 9. oktober – bare fire dager etter oppskytingen av Sputnik – beordret han derfor Koroljov til Moskva, hvor sjefingeniøren til sin store overraskelse fikk en ny og svært presserende oppgave.

“Vi hadde ikke trodd at du ville klare å sende opp en satellitt før amerikanerne. Men du gjorde det. Vær vennlig å sende noe nytt opp i rommet i anledning årsdagen for den russiske revolusjon,” befalte Khrusjtjov.

Med bare en måned til festdagen fikk Koroljov det mer travelt enn noensinne. Tidligere hadde han arbeidet fra åtte om morgenen til ti om kvelden; nå ofret han en stor del av nattesøvnen til fordel for det nye prosjektet. 

Koroljov var overalt og presset sine underordnede til det ytterste. Han innså snart at han ikke hadde tid til å kvalitetssjekke alle detaljer personlig, derfor instruerte han ingeniørene til å videresende skissene sine direkte til arbeiderne.

Den 3. november 1957, bare en knapp måned etter at Sputnik hadde gått til himmels og tidsnok til feiringen av revolusjonen, tildelte Sovjetunionen USA nok et sviende nederlag: 

I en sky av røyk og ild lettet “Sputnik 2” fra Bajkonur – og denne gangen var det ikke bare snakk om en ny satellitt som med sine 508 kilo var seks ganger tyngre enn den forrige. 

Den nye satellitten hadde et levende vesen om bord. I en liten kabin satt hunden Laika, en blandingshund som var funnet i Moskvas gater.

Flopp i Florida

Nok en gang var oppstandelsen stor overalt på kloden, men absolutt størst i USA, der ingeniørerne arbeidet seg halvt i hjel for å bevise at de på ingen måte sto tilbake for den kommunistiske fienden i den kalde krigen. 

Men nå hadde russerne nok en gang tatt teten. Den siste oppskytingen viste dessuten helt tydelig at de snart hadde teknologi til å sende et menneske ut i rommet.

I kampen mot klokka – og mot det totale prestisjenederlaget – hadde teknikere fra den amerikanske marinen forsøkt å gjøre en tretrinnsrakett, “Vanguard” (fortropp), klar til oppskyting før Sovjet slo til igjen. 

Amerikanernes forsøk var mislykket, og i en tale som Khrusjtjov holdt den 6. november 1957, på 40-årsdagen for den russiske revolusjon, kunne han ikke dy seg for å gni salt i såret: “Det virker som om navnet

Vanguard henviser til at amerikanerne hadde trodd at satellitten deres ville bli verdens første. Men det var de sovjetiske satellittene som viste seg å være lengst fremme – å utgjøre fortroppen. 

Disse satellittene dokumenterer hvor velutviklet teknologien, vitenskapen og økonomien er i Sovjetunionen, der innbyggerne er i gang med å bygge et nytt liv under den marxist-leninistiske fane.”

Først 6. desember 1957 var tiden inne for den store, amerikanske maktdemonstrasjonen. Den dagen var medier fra hele verden samlet ved oppskytingsrampen i Cape Canaveral, Florida. Alle holdt pusten da nedtellingen kom til “zero, ignition, lift off”. 

Men Vanguard rakk ikke å løfte seg mer enn noen få centimeter fra rampen, før den eksploderte foran øynene på millioner av amerikanere som fulgte en direkte tv-overføring av begivenheten.

Journalistenes dom var nådeløs. Den mislykkede raketten ble straks døpt “Flopnik” og “Kaputnik”, og heller ikke i Sovjetunionen gikk fiaskoen upåaktet hen. Pravda hadde to bilder på førstesiden. 

Under overskriften “Propaganda” var det et fotografi av “Vanguard” før oppskytingen. Og under overskriften “Virkelighet” viste et bilde en haug med rykende skrot. 

Fra fengsel til førstemann

Mens amerikanerne nedtrykt måtte innse at rommet inntil videre var utenfor deres rekkevidde, fortsatte russerne selvsikkert sin tour de force. 

Partiledelsen hadde nå for alvor erkjent romfartens uvurderlige reklameverdi, og rublene rant i en jevn strøm inn til Koroljov, som var blitt Sovjetunions store, men hemmelige helt.

Det var bare kommunistpartiets ledere og ingeniørene i Koroljovs team som kjente navnet hans, for av sikkerhetsmessige årsaker måtte ingen vite hvem som var hjernen i romprogrammet. Sergej

Koroljov var en statshemmelighet, og de ganske få gangene hans person ble omtalt i Pravda, skjedde det under pseudonymene “professor K. Sergej” eller “sjefdesigneren”.

Det sto slett ikke skrevet i stjernene at Koroljov skulle nå så langt. Selv om han var utdannet ingeniør i aeronautikk i Moskva og tidlig hadde demonstrert sine evner som rakettkonstruktør, tilbrakte han flere år i fangenskap. 

Som ung hadde han arbeidet for den berømte flykonstruktøren Andrej Tupolev. Etter hvert begynte militæret å interessere seg for rakettene som Koroljov og hans gruppe av amatører hadde utviklet på fritiden, og i 1933 ble han hentet inn for å lede utviklingen av missiler og rakettdrevne fly.

Men i 1938 satte Stalin en brå stopper for forskningen hans. Som ledd i de store utrenskingene ble Koroljov arrestert og anklaget for samfunnsnedbrytende virksomhet – angivelig fordi han hadde valgt å satse på raketter med flytende drivstoff fremfor de med fast drivstoff, og fordi han brukte for mye penger.

Få måneder senere ble han sendt til de beryktede Kolyma-gullgruvene i Sibir, der medfangene hans bukket under for sult og sykdom en etter en. Under oppholdet mistet Koroljov alle tennene og var nær ved å dø av skjørbuk, men til alt hell slapp han ut etter fem måneder.

Hans tidligere arbeidsgiver, Tupolev, hadde trukket i trådene og sørget for at Koroljov ble overført til en arbeidsleir for intellektuelle. Her hjalp han til med å konstruere fly og rakettmotorer.

I 1944 ble han satt fri og begynte nå lojalt å arbeide for det samme systemet som hadde sperret ham inne i seks år.

Etter 2. verdenskrig ble Koroljov satt til å teste beslaglagte tyske V-2-raketter, som var et langtrekkende, ballistisk missil, utviklet av tyskeren Wernher von Braun.

I krigens siste timer var von Braun og en rekke av de ledende teknikerne hans blitt hentet fra Tyskland til USA for å fortsette utviklingen av våpensystemer og raketter der. Men russerne fikk også fingrene i von Brauns verk i form av utskytingsklare V-2-raketter, fabrikkanlegg og detaljerte brukerveiledninger. 

Ut fra disse etterlatenskapene bygget Koroljov og hans korps av eksperter opp det sovjetiske rakettprogrammet. Dermed ble den tyske V-2 stamfar til både de sovjetiske og de vestlige romrakettene. 

1963: På Den røde plass i Moskva kan Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtjov (i midten) presentere nok et skup – verdens første kvinnelige kosmonaut, Valentina Teresjkova.

© Scanpix/Corbis

Gagarin blir første mann i rommet

Den 31. januar 1958 trådte amerikanerne omsider aktivt inn i romkappløpet. Den dagen løftet von Brauns 20 meter høye Jupiterrakett seg fra Cape Canaveral. 

Om bord hadde den satellitten “Explorer 1”, som få minutter senere gikk i bane rundt jorden. USA hadde nå halt en anelse innpå russerne og gjenvunnet litt av selvrespekten. Startskuddet var for alvor gått i kappløpet mellom de to supermaktene.

I USA ble alle krefter samlet under romfartsorganisasjonen NASA. Den ble grunnlagt 29. juli 1958 som en direkte reaksjon på Sovjetunionens forsprang. 

NASA satte straks i gang et bemannet romprogram, men nok en gang skulle det vise seg at Sovjetunionen med

Koroljov i spissen var et ydmykende skritt foran: Den 12. april 1961 ble kosmonauten Jurij Gagarin som første menneske i historien sendt ut i verdensrommet. 

Etter å ha gjennomført et 108 minutter langt kretsløp rundt jorden om bord i romfartøyet “Vostok 1”, landet den 27 år gamle kosmonauten med fallskjerm 800 kilometer sørøst for Moskva.

Dagen etter denne epokegjørende bragden skrev The New York Times med store bokstaver på forsiden “Sovjet sender det første mennesket i bane og får ham tilbake til jorden.” 

Denne gangen var Pravda for første gang enda mer eksaltert enn sitt amerikanske motstykke: “Kjempebegivenhet i menneske-hetens historie” lød overskriften i den sovjetiske avisen, som benyttet anledningen til å fremheve at kommunismen enda en gang hadde vist seg kapitalismen overlegen.

Like etter landingen hadde Khrusjtjov per telefon fra feriestedet sitt ved Svartehavet gratulert Gagarin og rost ham for den fantastiske bedriften. 

Koroljov derimot ble ikke nevnt med et ord, og da Gagarin senere mottok folkets hyllest ved en festparade på Den røde plass i Moskva, deltok “sjefdesigneren” anonymt.

Ved en mottakelse til ære for kosmonauten opptrådte Koroljov igjen bare som en skygge i bakgrunnen. 

Khrusjtjov og hans kone Nina omfavnet og hyllet Jurij Gagarin, mens Sergej Koroljov måtte betrakte det hele passivt fra sidelinjen.

Sovjet går fra seier til seier

Mindre enn en måned etter Gagarins reise i rommet fulgte USA opp: Den 5. mai 1961 gjennomførte astronauten Alan Shepard en vellykket romferd om bord i “Freedom 7”, der han i et kvarter befant seg i vektløs tilstand. 

Den bedriften viste at USA nå var like i hælene på USSR, men den nyinnsatte amerikanske presidenten John F. Kennedy hadde enda større planer: 

I en tale til nasjonen proklamerte han at han ville fremskynde det bemannede romprogrammet: 

“USA burde sette seg som mål å få satt en mann på månen innen utgangen av dette tiåret, og deretter bringe ham trygt tilbake til jorden.”

I USA såvel som i Sovjetunionen var det ikke vitenskapelige ambisjoner, men politikk som styrte planene for utforskningen av rommet. 

Men der amerikanerne gikk inn for langtidsplanlegging, var russerne i høyere grad – og til Koroljovs store ergrelse – ute etter de raske seirene i propagandaens tjeneste.

Allerede i 1960 hadde Koroljov begynt å arbeide med å få i stand en bemannet måneferd, men han fikk aldri tid til å konsentrere seg om utviklingen av bæreraketten N-1 som skulle gjøre drømmen mulig. Khrusjtjov presset konstant på med andre oppgaver for at Sovjetunionen atter skulle kunne triumfere. Seiere var det mange av: 

I august 1961 fløy russeren Gherman Titov hele 17 ganger i kretsløp rundt jorden i “Vostok 2”, og i juni 1963 ble kosmonauten Valentina Teresjkova den første kvinnen i rommet.

Da Khrusjtjov fikk kjennskap til at USA arbeidet med planer om å sende opp en topersoners romkapsel, “Gemini”, ga han Koroljov ordre om straks å bygge et romskip med plass til to eller tre kosmonauter. 

Koroljov aksepterte motvillig oppgaven og skjøv nok en gang alle andre prosjekter til side. Bare sju måneder senere, den 12. oktober 1964, ble “Voskhod 1” sendt opp med tre mann om bord. 

Romfartøyet var i virkeligheten bare en ombygget utgave av Vostok-romskipet, men ved å fjerne katapultsetene fikk Koroljov plass til å presse inn tre menn – vel å merke uten romdrakter.

Dramatisk romvandring

Også trepersoners-romferden skapte verdenssensasjon, men Khrusjtjov, som hadde beordret oppskytingen, nådde aldri å høste frukten av bedriften – dagen etter at “Voskhod 1” landet ble han avsatt under kuppliknende omstendigheter og erstattet av Leonid Bresjnev.

Med Khrusjtjovs fall fra maktens tinde forsvant også den viktigste drivkraften bak Sovjets propagandaprosjekt i rommet, men likevel fortsatte Koroljov med å planlegge “Voskhod”s andre og – skulle det vise seg – siste romferd.

Romfartøyet ble utstyrt med en luftsluse, og bare fem dager før Gus Grissom og John Young som den første amerikanske duoen gjennomførte en romferd om bord på “Gemini 3”, stakk Sovjetunionen nok en gang av med oppmerksomheten. 

Det skjedde 18. mars 1965, da Aleksej Leonov foretok verdens første romvandring.

“Enhver sjømann må kunne svømme. På samme måte må enhver kosmonaut vite hvordan man svømmer og utfører konstruksjonsarbeid utenfor romskipet,” hadde Koroljov sagt til kosmonauten Leonov umiddelbart før oppsendelsen.

Leonov beviste at han kunne klare seg i det fri utenfor fartøyet, men da han skulle inn i luftslusen igjen var romdrakten svulmet så kraftig opp at det ble umulig å presse seg inn igjen. 

Først da han slapp ut noe av luften, klarte han å komme seg inn, men problemene var slett ikke over med det. 

Under landingen sviktet det automatiske bremsesystemet i romkapselen. Med rolig, men fast stemme ga Koroljov besetningen ordre om i stedet å bremse manuelt.

Den 19. mars dumpet “Voskhod 2” ned i en snøfonn dypt inne i de sibirske skoger, over 2000 kilometer fra det planlagte landingsstedet. 

De to kosmonautene slapp levende fra den dramatiske landingen, men måtte tilbringe to netter i bitende kulde og blant hylende ulver før redningsmannskaper fikk kommet dem til unnsetning. 

Under hele manøveren hadde Koroljov vært i telefonisk kontakt med redningsmannskapene, og da kosmonautene endelig var i trygge hender, sa han spøkefullt til lederen for redningsaksjonen: “Vær vennlig å sende et halvt kilo Validol (beroligende middel, red.) til partiledelsen.”

Patriotene fikk en knekk da amerikanske barn lekte med Sputnik.

© Ullstein Bild

Koroljov blir berømt i døden

Mot slutten av 1965 var Sergej Koroljov overlesset med arbeid. Dels ledet han utviklingen av rakettsystemer, spionsatellitter og romsonder, dels var han travelt opptatt med å realisere drømmen om å landsette mennesker på månen.

Men kronisk stress og sviktende helse gjorde at “Voskhod 2” ble den siste bemannede romferden sjefdesigneren fikk oppleve.

Fra basen sin i Bajkonur skrev han mot slutten av året i et brev til sin kone Nina at han var motløs og uten krefter: “Jeg er usedvanlig trett. En gang imellom har jeg vondt i hjertet, og jeg er nødt til å innta store doser Validol.”

I desember 1960 hadde Koroljov hatt et hjerteinfarkt, og legene hadde den gang rådet ham til å skru kraftig ned på arbeidstempoet. Det rådet overhørte sjefdesigneren, og siden hadde han mer eller mindre konstant slitt med lidelser som dårlige nyrer, galleblærebetennelse, blødninger i tykktarmen og dårlig hjerte. 

Hørselen var heller ikke hva den hadde vært, trolig på grunn av den øredøvende støyen fra alle rakettene han hadde vært med på å skyte opp, men Koroljov nektet å bruke høreapparatet han hadde fått utlevert.

Den 5. januar 1966 ble han innlagt for det som skulle ha vært en rutinemessig operasjon. Men under inngrepet oppdaget kirurgene en knyttnevestor, ondartet svulst i endetarmen. 

Legene fjernet svulsten, men på grunn av svakt hjerte våknet Koroljov aldri fra operasjonen. Den 14. januar – to dager etter sin egen 59-årsdag – utåndet han.

Sjefdesignerens brå død kom som et sjokk for alle – familien, kollegene og den politiske ledelsen. Ingen hadde ant hvor ille det sto til med Koroljov, men i sorgens stund var alle enige om at nasjonen hadde mistet en av sine aller største sønner.

To dager etter dødsfallet, den 16. januar 1966, brakte kommunistpartiets avis Pravda en tosiders nekrolog over Koroljov, og for første gang fikk sjefdesigneren navnet og til og med bildet sitt i avisen. 

Den anerkjennelsen han ikke hadde fått i livet, fikk Koroljov i døden. 

Da han ble stedt til hvile 17. januar ved en storslått statsbegravelse på Den røde plass, ble han hyllet av tusenvis av landsmenn, inkludert landets fremste politikere og kosmonautene som han hadde gjort til helter. I sin avskjedstale til Koroljov sa en dypt beveget Jurij Gagarin blant annet: 

“Navnet Sergej Koroljov er for evig forbundet med en hel epoke i menneskehetens historie – oppskytingen av de første kunstige satellittene, de første bemannede romferdene og et menneskes første tilstedeværelse i det frie rommet.”

Sovjet taper romkappløpet

Koroljovs aske ble plassert i muren i Kreml, hvor en minneplate forkynte: “Veien til stjernene er åpen.” Koroljov hadde beredt denne veien, og selv i døden fortsatte han sine triumfer:

3. februar 1966, vel to uker etter begravelsen, landet hans “Luna 9” som den første romsonden noensinne på månen. Måneden etter – 1. mars – skapte han igjen historie, da “Venera 3” traff Venus.

Gjennom et lite tiår hadde den sovjetiske romfarten virket uovervinne­lig, takket være Koroljov. Derfor hadde russerne selv etter hans død store forhåpninger om at de skulle bli den første nasjonen som satte et menneske på månen.

De satte sin lit til N-1-raketten som Koroljov hadde begynt å konstruere i 1960. Denne raketten skulle kunne bære en last på 95 tonn – akkurat stor nok til å sende to mann ut i rommet. 

Men slik skulle det ikke gå: 21. februar 1969 eksploderte den første N-1-raketten etter bare 70 sekunders flygning. Og vel fire måneder senere led rakett nummer to samme skjebne, da den eksploderte på rampen i Bajkonur.

20. juli samme år satte amerikanerne russerne til veggs en gang for alle, da astronauten Neil Armstrong fra Apollo 11s landingsmodul satte det første fotavtrykket i månestøvet. 

Tre år og endnu to mislykkede N-1-prøveaffyringer senere opgav russerne endegyldigt håbet om at bringe en mand til Månen. 

Les mer

● James Hartford: Korolev, John Wiley & Sons, 1997 ● Philip Clarck: The Soviet Manned Space Program, Salamander Books, 1988 ● Helle og Henrik Stub: Russerne i rummet, Gyldendal 1990.

Kanskje du er interessert i