Bostons is havner i India. I 1833 sendte Frederic Tudor et skip med 200 tonn is til India, der de færreste hadde sett is. Noen trodde at isen var en frukt som vokste på trær.
© Scanpix/AKG-Images, Museum of Fine Arts, Boston & Shutterstock

Isterningmann ville kjøle ned tropene

Folk lo godt da Frederic Tudor i 1805 ville frakte is med båt fra Boston til det varme sør. Men verken hånlatter, tonnevis av smeltet is eller konkurser fikk ham til å gi opp. Om så var så skulle han skape et behov for is selv!

2. august 2016 av Jan Ingar Thon
Den korte vinterdagen var slutt i den amerikanske delstaten Massachusetts. I skjæret fra 

brennende fakler jobbet flere hundre menn med ishakke og sag. 

Frostrøyken sto ut av munnen på dem, mens faklene sendte flakkende skygger ut over den frosne innsjøen. De kunne ikke stoppe nå. Plutselig mildvær kunne ødelegge isen, og det ville koste­ en formue.

Arbeiderne delte isen opp i blokker. Noen skulle til New Orleans og Charleston, andre til enda fjernere havner, som Havanna, Calcutta og Singapore.

Inne på land sto en firskåren mann innhyllet i tykk pelsfrakk. Fra en dyp lomme dro han frem en notisbok. Med sirlig håndskrift begynte han å skrive: «Frosten­ dekker vinduene, hjulene knirker, guttene løper, vinteren rår, og is til en verdi av 50 000 dollar flyter foran meg på innsjøen Fresh Pond».

Mannen var Frederic Tudor, og den svære, islagte innsjøen foran ham var hans rike. Mange år tidligere – i 1805 – hadde folk ledd hjertelig av ham da han foreslo å frakte is til det varme sør og selge den der. Det var da. Nå lo ingen lenger av Frederic Tudor. Han hadde fått tilnavnet «Iskongen».   

Barn av uavhengighetskampen

Kanontordenen fra den amerikanske uavhengighetskrigen hadde knapt stilnet da Frederic Tudor ble født inn i en velstående advokatfamilie i 1783. Gutten var like rastløs og full av ideer som den unge nasjonen.

Som 13-åring ble han sendt på latinskole i Boston. Men han oppdaget snart at bøker og teori ikke var noe for ham. Han lengtet etter det virkelige livet, utenfor skoleveggene.

Foreldrene lot Frederic få viljen sin. Han begynte som lærling i en butikk. Det var ikke nok til å tilfredsstille guttens rastløse og kreative sinn. Han forsøkte seg deretter som oppfinner, og utviklet en lensepumpe som skulle gjøre at skip ikke kunne synke. Oppfinnelsen ble ingen suksess.

Da Tudor var 17 år, ble broren William­ sendt til Cuba på et kuropphold. Den eventyrlystne Frederic ble med. Om våren var Cuba et karibisk paradis, med tropiske frukter, hvite sandstrender og svalende bølger. Men så kom sommeren med drepende varme, mygg og malaria. På vei hjem tilbrakte Tudor flere uker i Charleston i South Carolina. Her var det om mulig enda varmere og mer trykkende.

«Heten fikk tungen til å henge ut av munnen», skrev han i dagboken sin.
Selv de lokale drinkene var lunkne, og han lengtet hjem til Massachusetts med de kalde, friske vintrene og innsjøer fulle av klar, kjølende is... En idé begynte å ta form i hodet hans.

Frederic Tudor bygde store lagre til is i India. Et av dem lå i byen Madras og kunne holde isblokkene kalde i månedsvis. Huset ble senere ombygd til herskapshus.

© Sathish Kumar

Ingen tør leie ut skip til ismannen

Hjemme i Boston kjøpte Tudor en stor notisbok. På forsiden tegnet han et ishus av samme type som han hadde sett lokale folk lagre isblokker i ved familiens feriehus. På første side skrev han:
 

«Den som gir opp første gang han møter motgang uten å slå det neste slaget, vil aldri oppnå suksess, vil aldri bli en helt i kjærlighet, krig eller forretninger».

Ordene skulle gå som en rød trå gjennom livet hans. Noen dager senere noterte han sin store plan: «Boston 1. aug. 1805. William og jeg har i dag besluttet å samle alle våre verdier og sette i gang med prosjektet vårt – å frakte is til Vest-India førstkommende vinter».

Det var på den karibiske øya Martinique Tudor ville sette planen sin ut i livet. Han sendte broren i forveien for å inngå avtaler med de lokale. I mellomtiden forberedte Tudor seg ved å lese alt om hvordan is ble skåret opp, oppbevart og transportert. Deretter tok han opp flere tonn is fra en innsjø nær hjemmet.

Han forsøkte deretter å leie et skip, men rederne mente han måtte være sprø. Ingen ville leie ut til en last som kom til å smelte få døgn etter avreise. Smeltevannet kom til å ødelegge både skroget og resten av lasten, mente de.

Tudor brukte derfor 4000 dollar på å kjøpe briggen Favorite. Noen dager etter avreise skrev avisen Boston Gazette: «Ikke en spøk. Et fartøy er rapportert ved tollhuset med en last is som skal til Martinique. La oss håpe at prosjektet ikke sklir på isen!»

Forretningen begynner i Karibia  

Tudor ankom Martinique med islasten våren 1806. Reisen hadde tatt tre uker, og en stor del av isen var smeltet underveis. 

Tudor lot seg imidlertid ikke slå ut, og begynte straks å dele ut flygeblader med reklame for isen som hadde overlevd turen mot sør.

«I dag den 7. mars og de neste tre dagene vil vi selge et parti IS, brakt til denne havnen i god behold fra Boston. NB. Alle bes ta med et stoffstykke til å pakke isen inn i. På den måten bevares den lenger».

Brødrenes håp var at Martiniques befolkning ville gå mann av huse for å få tak i is til å kjøle ned mat- og ikke minst drikkevarer. Men bare noen få lokale dukket opp, og de fleste av dem ante ikke hvordan de skulle håndtere den smeltende isen:

«Befolkningen bruker de latterligste metoder til å oppbevare isen. Noen bærer den gjennom gaten i middagssolen, andre legger den på et fat foran døren og beklager seg når den smelter. Andre igjen legger isen i en bøtte med vann eller til og med i salt!» skrev Tudor oppgitt til svogeren sin.

Han var imidlertid sikker på at isen hans kom til å bli populær. Det gjaldt bare å overbevise potensielle kunder. Og tenke langsiktig.

Tudor forsynte derfor øyas mest populære barer med gratis is, slik at de kunne selge kalde drinker. Håpet var at når kundene først var blitt vant med avkjølte drinker, kom de ikke til å ville ha lunkne drikkevarer mer.

Prosjektet på Martinique kostet Tudor­ 4500 dollar. Likevel var han overbevist om at verden en dag ville elske isen hans.

Ishus til oppbevaring av is var ikke uvanlig da Frederic Tudor vokste opp i Massachusetts. Men varmen lenger sør krevde bedre isolering.

© Polfoto/Corbis

Tudor blir forretningsmann

I 1807 seilte Frederic Tudor på ny mot Karibia med en forsendelse is. Denne gangen var målet Cuba, der ideen om ishandel hadde oppstått. 


Begynnelsen lovet slett ikke godt. Under et møte med guvernøren nektet tolken først å oversette amerikanerens ordflom. Han syntes forslaget var for absurd til å plage guvernøren med! Til slutt fikk Tudor likevel sin avtale – seks års monopol på all ishandel på Cuba.

Monopolet fikk Tudor til å investere i byggingen av en rekke ishus, der han kunne lagre isen etter lossing. Det krevde store lån, men han hadde hele tiden regnet med å gå med tap de første årene. Alle var imidlertid ikke like tålmodige, og i 1812 gikk en av kreditorene hans rettens vei.

«På mandag ble jeg arrestert og sperret inne i Bostons fengsel på grunn av gjeld. Det var sikkert uunngåelig, men jeg hadde håpet å slippe, ettersom forretningene mine etter sju års innbitt kamp omsider ser lovende ut», skrev han.

Med hjelp fra venner fikk han samlet nok penger til å betale kreditoren og slippe ut av fengsel. 

Motgangen hadde ikke knekt ham, og nå satte han seg fore å erobre byene i USAs sørstater.

I 1817 åpnet han et ishus i Charleston, og året etter i Savannah. Han brukte de samme metodene som på Martinique, nemlig aggressiv markedsføring og gode introduksjonstilbud. I flygebladene skrev han at den beste måten å transportere isen på var å pakke den inn i et teppe: «Disse kan kjøpes i passende størrelse i ishuset til én dollar stykket».

Frederic Tudor var blitt kremmer med stor K.

Inderne jubler over is fra Boston

I 1819 eide Tudor en rekke ishus i USA, på Cuba og Martinique, og issalget gikk så det suste. Han skrev til en venn at han bare i årets første måneder hadde solgt is for 30 000 dollar, og regnet med å selge for 8000 til.

Noen måneder senere måtte han imidlertid konstatere at hele kapitalen var tapt på grunn av høye vintertemperaturer og generell lavkonjunktur: «Jeg eier ikke så mye som en eneste dollar. Det er slutt!» skrev han deprimert.

Det tok ham tre år å komme ovenpå igjen, slik at han på nytt kunne utvide is-imperiet sitt­ – denne gangen til destinasjoner flere tusen kilometer borte. I årevis hadde han drømt om å frakte is til India. Han var overbevist om at de britiske kolonistene tørstet etter is til å holde drinker og agurksandwicher kalde.

I 1833 ble 200 tonn is lastet på skipet Tuscany i Boston. Målet var Calcutta i India. Reisen tok fem måneder, og skipet krysset ekvator to ganger. Likevel nådde det frem med omtrent hundre tonn is i behold.

Isen fra Boston ble en sensasjon, og ikke bare blant de britiske kolonistene. Inderne stilte seg også i kø.


«Hvis det fins en ekte luksus her, så er det denne», skrev en samtidig indisk­ historiker 

begeistret.

For enkelte ble opplevelsen nærmest et sjokk: «En inder var modig nok til å røre isen, men trodde han brente seg, surret hånden inn i kjortelen og stormet vekk, tett fulgt av engstelige tilskuere», berettet Tudors kaptein etter en av de neste reisene.
Isen var så populær at innbyggerne i Calcutta samlet inn penger for å få bygd et lager til isen.
«Tanken om å ha den reneste is tilgjengelig hele året er uimotståelig», skrev en inder. 
150 år etter Tudors død brukes is fortsatt til å kjøle mat og drikke i India. Landets
fattigste har sjelden råd til kjøleskap.
© Polfoto/Corbi

Alle bruker is

Handelen med India gjorde det mulig for Tudor å betale alle sine kreditorer. Nå begynte flere og flere forretningsmenn i Boston imidlertid å innse at ishandel ikke var galskap, men derimot god butikk. 


I 1855 var tolv selskaper involvert i ishandelen rundt Boston. Samtidig ble det mer vanlig å ha isbokser i private hjem. Her kunne en eneste isblokk holde mat og drikke kaldt i mange dager.

Til tross for konkurransen var Frederic Tudor fornøyd. Hans visjon om å selge is i varme strøk var blitt virkelighet. Han døde som en holden mann i 1864, 80 år gammel.

Etter Tudors død fortsatte ishandelen for full maskin. Bare i 1879-80 kjøpte amerikanerne over fem millioner tonn is. Eventyret varte helt til masseproduksjon av kjøleskap ble satt i gang i 1920-årene. Det siste ishuset i Massachusetts stengte i 1942. I dag kan turister fortsatt se fortidens forlatte ishus i indiske havnebyer. De er minner om iskongen­ Frederic Tudor, som nektet å gi opp sin kalde drøm.

Kanskje du er interessert i