Nylon var den første hundre prosent syntetisk fremstilte tekstilfiberen. Eldre kunststoffer, som viskose, var basert på plantefibre (cellulose). 

© Polfoto/Corbis

Nylonstrømper var avgjørende for både mote og krig

Der ble skapt moterevolusjon da Du Pont-konsernet fant opp det første syntetiske tekstilet i 1938. Kundene kunne ikke få nok av nylonstrømpene.

5. januar 2018 av Jesper Bindslev

En vakker ung kvinne stiger opp av et enormt reagensrør. «The Test Tube Lady» er iført kunststoffer fra topp til tå. 

Hatten er av cellofan og kjolen av viskose, men størst oppmerksomhet vekker de ultratynne strømpene som smyger seg rundt beina. De er fremstilt av verdens første hundre prosent syntetiske tråd: nylon.

Den amerikanske kjemigiganten Du Ponts banebrytende oppfinnelse trollbandt publikum på verdensutstillingen i New York i 1939-40. 

I firmaets paviljong sprutet nylontråder ut av en fontene, mens robothender trakk en prøve av det elastiske stoffet ut i det uendelige. 

Nylon var ifølge Du Pont «sterkt som stål, men tynt som spindelvev», og det var bare et varsel om hva som var i vente. 

Firmaets reklamer bar bud om et forbrukerparadis der kjemikerne gjorde nye mirakuløse materialer tilgjengelige for alle.

Nylon er et rent kunstprodukt

Nylon er i likhet med plast en polymer, en kjemisk forbindelse der molekylene er bundet sammen i lange kjeder, som perler på en snor. 

Fordelen ved polymerer er at de med små kjemiske endringer kan få vidt forskjellige egenskaper.

Tråden spinnes ved å varme massen opp og presse den ut gjennom små hull under trykk. Fibrene trekkes lange og kjøles ned, før de er klare til bruk.

Ville pynte på et frynsete rykte

Nylonstrømper traff verden som et mirakel, men det revolusjonerende produktet hadde vært under utvikling i mer enn ti år, og var resultatet av en enorm investering. 

I 1927 opprettet Du Pont en avdeling for grunnforskning med den begavede Harvard-kjemikeren Wallace Hume Carothers i spissen. 

Carothers var oppsatt på å teste tyskeren Hermann Staudingers nye, kontroversielle teori om såkalte polymerer, det vil si kjeder av molekyler som kan bli nærmest uendelig lange.

«Hva bevilgninger angår, er det ikke noe tak. Jeg kan bruke så mye jeg vil.
Ingen stiller spørsmål om hva jeg bruker tiden min til», skrev Carothers i et brev til en venn.

Tilgangen på penger kunne Du Pont i høy grad takke første verdenskrig for. Som verdens største produsent av kruttpulver, dynamitt og TNT tjente konsernet en formue på krigen.

Profitten hadde til gjengjeld tæret på omdømmet, og kruttprodusenten var på desperat jakt etter et mer forbrukervennlig image.

Det ble snart klart at Carothers var på sporet av et gjennombrudd innenfor tekstilproduksjon. 

Allerede i 1930 tok Du Pont ut et vidt formulert patent som beskrev «bøyelige, sterke og elastiske» fibre. Materialet ville for eksempel kunne brukes til børster, film og tekstiler.

Kjemigiganten produserte allerede kunststoffet viskose, solgt under navnene rayon eller kunstsilke. 

I likhet med andre av tidens kunststoffer, som for eksempel cellofan og celluloid, var viskose laget av oppløste plantedeler (cellulose). Materialet som Carothers hadde i støpeskjeen, var derimot helt syntetisk, fremstilt av karbon, hydrogen, oksygen og nitrogen.

I 1930-årene hadde moteriktige kvinner to materialer å velge mellom når de kjøpte fine strømper: silke, som var dyrt og sart, og rayon, som mistet fasong og ble sett på som billig kunststoff. 

En velsittende og slitesterk strømpe ville bli etterspurt av millioner av kvinner. Du Pont bestemte derfor tidlig i utviklingsarbeidet at strømper skulle bli en spydspiss for utbredelsen av den nye oppfinnelsen deres. Men ennå var det lang vei fra laboratoriet til butikkhyllene.

I 1934 greide Du Ponts utviklings-avdeling å spinne en brukbar tråd av nylonmassen. 

Men de første forsøkene på å strikke strømper ga bare noen uformelige pølser, helt til utviklerne kom på at de kunne trekke dem ned over en lest formet som et kvinnebein og bruke varme for å få den til å holde fasongen.

Jenta i reagensglasset er iført kunststoff fra topp til tå. Du Pont reklamerer for kjemiens velsignelser i sitt eget magasin.

© Bridgeman Images

Nylon skulle egentlig hete norun

20. september 1938 fikk Du Pont det endelige patentet på nylon. En tekstil-revolusjon var satt i gang, men ennå var det nye materialet bare kjent som «polyamid 66». 

Produktet måtte ha et fengende navn, og konsernet nedsatte en arbeidsgruppe. Blant flere hundre forslag valgte direksjonen først «no-run» – «rakner ikke». 

Ved nærmere ettertanke ble selskapet imidlertid redd for å love for mye, ettersom strømpene faktisk kunne rakne. Etter en lengre bokstavlek endte man opp med «nylon», bare et par uker før Du Pont gikk ut med nyheten om oppfinnelsen.

Myteskapere fikk snart spredt mer fantasifulle historier om navnets betydning. Et av de mer interessante ryktene var at de fem bokstavene i nylon sto for «Now You Lose Old Nippon» («nå taper du, gamle Japan»). 

Historien var ikke uten rot i virkeligheten, for nylon var i praksis en økonomisk krigserklæring mot Japan, som frem til da hadde levert 90 prosent av USAs råsilke. 

Du Ponts oppfinnelse gjorde med ett slag USA uavhengig av importert silke.

Selv om nylon erstattet silke, var Du Pont helt fra begynnelsen fast bestemt på at forbrukerne ikke måtte oppfatte det som dårligere enn naturproduktet. 

Nylon var tvert imot vitenskapens forbedring av naturen, sa de i reklamen. Firmaet tok derfor den dristige avgjørelsen at nylonstrømper skulle koste det samme som de fineste silkestrømper.

Da salget endelig startet over hele USA 15. mai 1940, stormet kvinnene til varemagasinene. Selv om personalet hadde fått streng beskjed om at hver kunde bare fikk kjøpe ett par, var hele lageret utsolgt på én dag.

Allerede året etter ble nylonstrømper solgt til dobbelt så høye priser som silke. Nylon var blitt siste skrik på motefronten og trengte snart inn på alle områder av hverdagslivet. 

Det var nylon i vesker, nylon i tepper og nylon i møbler. I løpet av 1940-og 50-årene ble forbrukerne kjent med en rekke andre vidundermaterialer: dacron­, terylene, polyester. Den syntetiske tidsalderen var i gang.

Du finner mange flere finurlige fakta om hverdagsting i vårt magasin

Bli abonnent på HISTORIE her

Forbrukerne trekker på seg de etterlengtede strømpene.

© Bridgeman Images

Desperate etter nylon

Bare to år etter at kvinner hadde fått på seg nylonstrømper, tok krigen herligheten fra dem igjen.

I februar 1942 la Du Pont om hele nylonproduksjonen til krigsformål, og patriotiske kvinner donerte strømpene sine til bruk til fallskjermer og annet militært utstyr. 

Mindre idealistiske medsøstre kjøpte nylonstrømper på svartebørsen til det tidobbelte av førkrigsprisen.

Da strømpene igjen kom for salg i butikkene i september 1945, sto kundene i kø i dagevis, og avisene fortalte om flere kvinneslagsmål. 

De såkalte «nylon riots» varte et helt år, frem til nylonproduksjonen igjen kunne dekke etterspørselen.

Les mer

Susannah Handley: Nylon: The Story of a Fashion Revolution, The Johns Hopkins University Press, 1999.  Jeffrey L. Meikle: Ame­rican Plastic: A Cultural History, Rutgers Uni. Press, 1995.

Kanskje du er interessert i