Europas kongehus kontrollerte salpeterproduksjonen. Opprørere, for eksempel under den franske revolusjon, måtte derfor lage salpeteren selv. 

© The Image Works

Urin gjorde England til stormakt

I 1600-tallets England kunne urinmettet jord innbringe så store summer at det ble forbudt å fjerne jorden fra staller for å bruke den som gjødsel. Jorden var forbeholdt kongens embetsmenn, og de dro land og strand rundt for å utvinne salpeter til krutt.

27. september 2017 av Ida Buhl

Benkene er røsket opp og kastet ut, det stampede gulvet hakket opp og hauger av nyoppspadd jord gjør det umulig å ta seg frem. Sognebarna i Chipping Norton sørøst i England kan verken gå til gudstjeneste eller begrave sine døde.

Året er 1634, men det er verken vandaler eller lovløse bøller som har vært på ferde. 

Det er salpetersydere, embetsmenn med kongelig fullmakt til å grave etter salpeter. Sognebarna kan klage, men de vil neppe bli hørt. Salpeter er nemlig uunnværlig for kruttproduksjonen – og dermed nasjonens sikkerhet.

Salpeter dannes i jord med høyt innhold av ammoniakk – fra for eksempel urin. Vann vasker ut salpeteren, så større salpeterforekomster fins bare i jord som er beskyttet mot regn, som jordgulv i staller og fjøs. 

I jakten på råstoffet må salpetersyderen ikke sjelden smake på jorden for å avgjøre kvaliteten.

Også kirker står høyt i kurs hos enkelte salpetersydere, blant dem Nicholas Stephens, som leder gravearbeidet i kirken i Chipping Norton. Mange kirker har egne tissesteder, som gir optimale vilkår for salpeteren. 

Kirkegjengere med inkontinens bidrar ifølge en av Stephens' menn også til salpeteren – han forsvarer gravingen med at «jorden i kirker er best fordi kvinner tisser på benkene, noe som gir førsteklasses salpeter».  

Ingen krutt uten salpeter

Da salpetersyderne hogger i kirkerommet i Chipping Norton, har de samlet salpeter i England i mer enn hundre år. 

Landet fikk sin første salpetersyder i 1515, da Henrik 8. ga den tyske salpeter-eksperten Hans Wolf fullmakt til å «gå fra sogn til sogn for å finne et sted der det er materiale til å lage salpeter».

Wolf ble utnevnt i en periode da primitive håndvåpen som håndkanonen så smått begynte å avløse langbuen og armbrøsten på Europas slagmarker. 

I begynnelsen ble det engelske kruttet produsert med salpeter fra blant annet Italia og Øst-Europa, men snart vokste kruttbehovet og gjorde det usikkert og dyrt å satse på import alene.

Wolf fikk snart selskap av flere salpetersydere, og jobben deres besto ikke bare i å grave ut jorden. 

De utvant også salpeteren der de fant den ved hjelp av en sinnrik metode der salpeteren skulle vaskes ut av jorden før væsken ble kokt inn – sydet – og krystallisert.

Bønder og jordeiere hadde ikke bare plikt til å la salpetersyderne grave i jorden deres – de skulle også stille ved, kull og vogner til rådighet mot betaling. 

Salpetersyderne var til gjengjeld forpliktet til å etterlate stedet i god stand – men det ble sjelden tatt så nøye. 

Kruttet fikk også enorm betydning for den engelske marinen, som i 1588, da den seiret over den spanske armadaen.

© Scanpix/Mary Evans

Umettelig krigføring

I 1558 ble Elisabet 1. dronning midt i en turbulent tid der England var presset av indre spenninger og av strid med Frankrike og Skottland. 

I tillegg kom konflikten med det katolske Spania og opprør i Irland. Alt dette ga et stort behov for opprustning og krutt.

Etterspørselen etter salpeter økte, og det ble utnevnt salpetersydere i alle landets regioner. Salpetersyderen ansatte selv folk til å utføre det praktiske arbeidet – og de var sjelden Guds beste barn.

Salpetersyderne var forpliktet til å levere en bestemt mengde til staten, som hadde enerett på salpeteren. Deretter ble salpeteren bearbeidet og blandet med svovel og trekull i de kongelige kruttmøllene.

Dronning Elisabet 1.s undersåtter var i opprør over salpetersydernes oppførsel. Det rant inn med klager på omfattende skader på eiendom, men staten sto fast på at salpeteren var for viktig for nasjonens sikkerhet til å ta hensyn til den private eiendomsretten.  

Strategien fungerte. 

Da Elisabet inntok tronen, ble bare ti prosent av landets behov for salpeter dekket av den hjem-lige produksjonen, mens salpetersyderne i slutten av hennes regjeringstid dekket opp imot halvparten av rikets salpeterbehov. Samtidig ble salpetersyderne stadig mer hensynsløse.

Ikke abonnent? Få bladet her:

«My home is my castle»

I 1606 gikk England inn i en roligere periode under Jakob 1. Men i stedet for å dempe salpetersydernes aktiviteter skapte utviklingen nye kjøpere. 

Salpetersyderne fikk nemlig lov til å selge salpeteren staten ikke kunne kjøpe på det frie markedet, og salpeterutgravingene gagnet nå ofte salpetermennenes pengepung i stedet for rikets sikkerhet.

I Jakob 1.s første år på tronen utarbeidet embetsmannen Edward Coke en rapport om salpetersydernes virke. 

Coke var en av Englands absolutt ledende jurister og hadde nylig blitt utnevnt til høyesterettsdommer. Coke konkluderte med at salpeterutvinningen var kongens rett som sikret «forsvaret av hele riket, noe alle undersåtter nyter godt av», men at salpetersydernes oppførsel måtte slås hardere ned på.

Ifølge Coke kunne kongen gi fullmakt til å grave i staller, stutterier og fjøs, men ikke i folks private hjem:

«Hver persons hus er for ham hans borg og festning, der han kan søke beskyttelse og finne hvile», skrev Coke blant annet i rapporten. 

Kongens rådgivere nektet å gjøre Cokes konklusjon til lov. Dels fordi den kunne true rikets militære styrke ved å begrense salpeterproduksjonen, men også fordi det kunne slå tilbake å gi undersåttene for høye tanker om hvilke rettigheter de hadde.

1800 års jakt på salpeter

Rundt 100 e.Kr.: Salpeter oppdages i Kina og India. Det anses som et kraftfullt stoff og brukes til flere formål, blant annet medisin. I 900 oppdager kinesiske alkymister kruttet i sine forsøk på å finne en eliksir som gir evig liv.

1200-tallet: Kineserne bruker krutt til kanoner og raketter og kan beseire de inntrengende mongolene. Via handelsruten Silkeveien når kruttet Europa. Behovet for salpeter øker.

1400-tallet: De første primitive europeiske håndvåpen utvikles, blant annet håndkanonen. Våpnene må betjenes av to personer og er vanskelige å lade og sikte med.

1500-tallet: Musketten gjør sitt inntog på slagmarken.

1600-tallet: Det engelske ostindiske kompani grunnlegges og får monopol på handelen med India. England begynner å hente store mengder naturlig forekommende salpeter i India.

1757: Det britiske ostindiske kompani tar makten i India for å sikre uhindret adgang til landets ressurser.

1800-1879: Store salpeter-forekomster oppdages i Peru og Chile og leder til to kriger om retten til rikdommene. I den siste krigen, som utkjempes mellom Peru, Chile og Bolivia, mister Bolivia tilgangen til kysten.

1894-1911: De tyske kjemikerne Fritz Haber og Carl Bosch utvikler en kjemisk formel som gjør det mulig å fremstille salpeter kunstig. 

Salpeterkrisen lurer igjen

I slutten av Jakob 1.s regjeringstid økte trusselen mot England igjen, og salpetersyderne fikk det travelt med å fylle de bunnløse kongelige salpetertønnene.

Igjen kom det klager fra hele landet. Situasjonen ble ytterligere forverret da Karl 1. overtok makten i 1624. Trettiårskrigen raste på kontinentet, og den nye kongens utenrikspolitikk var mer aggressiv enn forgjengerens.

Salpetersyderne opplevde til gjengjeld gode tider og gjorde akkurat som de ville. 

For eksempel ble landsbyen Flintshire i Wales i 1627 terrorisert av en gjeng salpetersydere som gravde på innbyggernes eiendom om dagen og holdt dem våkne om natten ved å ture gjennom
gatene mens de gaulte «byen er vår». 

Ingen steder var hellige, og ikke engang de døde fikk fred. For eksempel ble to salpetersydere beskyldt for å grave «overalt uten hensyn», selv i kirker og på kirkegårder, der de ifølge klageskriveren har «revet menns knokler og aske ut av gravene for å lage krutt».

Også selve bearbeidingen av salpeter var kilde til frustrasjon. Salpetersyderne tok ifølge klagerne ikke fem øre for å rigge opp utstyret og vaske ut salpeter midt i folks stuer, ved folk som lå på dødsleiet, eller «hvor kvinner lå i barselseng», som en klager skriver.

Men å ta til motmæle mot salpeter-syderne lønnet seg sjelden. Allerede under Jakob 1. hadde det blitt forbudt å dekke jordgulvet i uthus med planker, stein, kalk eller annen belegning som kunne hindre salpetersydernes arbeid. 

Under Karl 1. blir det også straffbart å fjerne møkk fra uthus og stallbygninger for å bruke det som gjødsel, og i 1635 ble en bonde for eksempel kastet i fengsel for å ha fjernet møkk fra sitt eget fjøs.

Bønder og godseiere satt derfor bare igjen med to muligheter: De kunne finne seg i salpetermennenes hensynsløse fremferd, eller de kunne bestikke dem til å holde seg unna – en praksis som var utbredt blant adelen og blant annet omtales i dramatikeren Thomas Middletons komedie «A Fair Quarrel», der salpetersyderne dukker opp hos en adelsmann, som sier:

«Sannelig kongens makt! De må slippes inn, men slynglene vil ta imot bestikkelse, det er vårt eneste håp».

Salpeterproduksjon var en omfattende prosess. I venstre hjørne bryter en petermann opp gulvet i en stall med hakke – jordgulv i stallene var ettertraktet på grunn av dyrenes urin.

Fattigmannsurin til salpeter

I 1639-1640 gikk England til krig mot Skottland og innledet dermed ti års borgerkrig på De britiske øyer. Behovet for en løsning på salpeterproblemet var større enn noen gang.

I 1646 foreslo fysikeren Benjamin Worsley en sentralisert salpeterproduksjon, som gikk ut på å innkvartere de fattigste borgerne i egne bygninger der urinen og avføringen deres ble samlet opp. 

Ifølge Worsleys utregninger ville 150 fattige generere urin og avføring nok til ti tonn salpeter i året.

Adelsmannen Thomas Russell kom med et lignende forslag. Han mente at Londons tiggere skulle samle inn byens urin, som deretter kunne spres på salpeterfarmer der det kunne modnes i jorden og sikre et rikt og langvarig utbytte. 

Russell fikk til og med patent på metoden for innsamling av urin, og et kongelig dekret kunn gjorde at motstand ville bli sett på som en opprørsk handling mot konge og fedreland.

Løsning i India

Det manglet ikke på oppfinnsomme forslag, og utsikten til gode forretninger var til stede, men England fikk likevel aldri stablet på beina en sentralisert salpeterproduksjon. I stedet skulle redningen komme fra India.

Det engelske ostindiske kompani var blitt grunnlagt i 1600 og hadde fått monopol på handelen med India, og førsteklasses salpeter var blant de mange rikdommene det hadde med hjem til England. 

I 1649 etablerte statsrådet en komité til «anskaffelse av salpeter uten å produsere det hjemme», og snart var importen så tilfredsstillende at salpetersyderne ble overflødige og måtte finne andre levebrød – og endelig fikk engelske bønder og jordeiere fred. 

Les mer

David Cressy: Salpeter. The Mother of Gunpowder, Oxford University Press, 2013.  Thomas Hager: The Alchemy of Air: A Jewish Genius, a Doomed Tycoon, and the Scientific Discovery That Fed the World but Fueled the Rise of Hitler, Three Rivers Press, 2008.

www.musketeer.ch/blackpowder/salpeter.html

Kanskje du er interessert i