Ferden gjennom Saharas ørken innebar sult, tørst og umenneskelige prøvelser.

© Bridgeman Images & Naval History and Heritage Command

Slavehandler reddet amerikanske sjøfolk fra Sahara-helvete

Tolv amerikanske sjøfolk går i 1815 på grunn ved kysten utenfor Sahara og må ta sitt livs vanskeligste beslutning. De kan seile videre i en ramponert livbåt, prøve å krysse ørkenen til fots eller be lokale slavehandlere om hjelp.

30. november 2017 av Boris Koll

Kaptein James Riley har en underlig uro i kroppen – en nagende fornemmelse av at ikke alt er som det burde være. 

Den 37 år gamle amerikaneren har tilbrakt de siste 22 årene til sjøs og er en erfaren navigatør, men nå er han ikke helt sikker på hvor han befinner seg. Han har heller ingen mulighet for å finne det ut. 

Natten er bekmørk, og det er så tåkete at han ikke engang kan skimte omrisset av skipets fremre mast.

Riley tror at han befinner seg langt ute til havs, minst 30 nautiske mil fra Nord-Afrikas livsfarlige kyst med sine undersjøiske skjær og grunne sandbanker, og at han styrer direkte mot Kapp Verde-øyene slik planen er.

Men i farvannet mellom Kanariøyene og vestkysten av Nord-Afrika passerer en lumsk sørøstgående havstrøm som driver skip inn mot land med en fart på opptil seks knop. 

Siden slutten av 1200-tallet har strømmen narret utallige navigatører og sendt dem i døden. 

Riley vet derfor ikke at hans amerikanskeide brigg Commerce i høy sjø styrer mot det fryktede Kapp Bojador – et fremspring på Vest-Afrikas kyst, der utallige skip har møtt sin skjebne. 

Natt til 29. august 1815 seiler skuten for god vind og med en fart på ti knop rett mot undergangen.

Ikke abonnent? Få bladet her:

I middelalderen var Kapp Bojador fryktet blant alle sjøfolk.Blant sjøens folk ble kappet 1300 kilometer sør for Gibraltar- stredet regnet som grensen for hvor langt sør noen kunne seile. Alle forsøk på å presse seg forbi ytterpunktet på Saharas ørken endte galt. 

© Getty Images

Skjær river opp skipets buk

En brølende lyd får kaptein Riley til å fare sammen. Sjokkert stirrer han over mot babord. 

Han ser ingenting, men lyden av atlanterhavsdønninger som tordner mot land er, ikke til å ta feil av.

«Det er ikke mulig», tenker Riley.

«Alle mann på dekk!» brøler han av sine lungers fulle kraft. Mer eller mindre påkledd velter elleve sjømenn opp på dekk. 

Riley beordrer dem til å stryke seilene og kaste begge ankere. Men det er allerede for sent. 

Plutselig går et voldsomt rykk gjennom skipet. Alle om bord ramler over ende, mens Commerce kiler seg fast på et skjær som flerrer opp buken på skipet. 

Allerede før han kommer seg på beina, vet Riley at enhver kapteins mareritt nå har blitt til virkelighet: Han har mistet skipet sitt. 

Ettersom Commerce har kilt seg helt fast, kan det ikke duve i sjøen. Hver dønning mottas som et gigantisk hammerslag. Kaskader av vann velter inn over dekket, og mennene må klamre seg fast for ikke å bli skylt over bord.

Riley innser at det bare blir verre om han ikke klarer å holde hodet kaldt. 

Før eller senere vil Commerce bli splintret av bølgenes taktfaste slag, men det er et nytt skip, solid bygget av nordamerikansk eik, så det burde tåle en omgang juling før naturkreftene vinner. 

Riley vet at han ennå har litt tid å gjøre det beste ut av situasjonen. Han sender folk under dekk for å berge med seg noen tønner med vann, vin og saltet kjøtt fra det allerede delvis oversvømte lasterommet.

Andre sjømenn får ordre om å gjøre livbåtene klar. Commerce har med to båter – en større langbåt som kan føre seil, og en liten robåt. 

Besetningen plasserer tønn- ene med mat og drikke i langbåten. Det er fortsatt ikke mulig å se land. 

Og mens skipet rystes av bølge etter bølge, men ennå er like helt, venter Riley på at månen skal stå opp rundt midnatt. 

Da det skjer, kan mennene i det bleke lyset skimte brenningen ute på babord side. 

Kysten ser ikke ut til å være mer enn cirka 150 meter unna, og skipet er utstyrt med en trosse som kan rekke så langt. 

Riley vil derfor benytte den klassiske redningsmetoden som går ut på å forbinde skip og kyst med en livline.

Trossen bindes fast til den vesle livbåten som Riley og en annen mann – Porter – går om bord i. Båten fires ned i det opprørte havet, og mennene begynner å ro. 

Men de har bare så vidt kommet seg fri av skipets baug før en kjempedønning får den til å kantre. Riley og Porter forsvinner under vann, men klarer å kjempe seg opp igjen.

En gris svømmer i land

På 1800-tallet er sjøfolk redde for vannet, men til alt hell er begge amerikanerne habile svømmere. Bølgene fører dem raskt inn mot land der de kastes opp på stranden. 

Like etter skyller robåten opp ved siden av dem. Trossen er ennå festet til den. Porter og Riley hviler først et øyeblikk, så finner de noe solid å binde trossen fast i, før kollegene ute på skipet strammer den opp. 

Neste trekk er å få mat og vann i land med langbåten. To menn påtar seg oppgaven, og alt går godt helt til enda en kjempedønning bokstavelig talt kaster den tungt lastede båten opp på en steinete strand slik at bunnen trykkes delvis inn.

Med langbåten ute av spill er det bare livlinen igjen. Én etter én forlater de resterende mennene Commerce og glir nervøst ned i det opprørte havet mens de klamrer seg til den utspente trossen. 

Meter for meter beveger de seg mot land, og utrolig nok kommer alle seg velberget over. 

Mens de kommer til hektene på stranden, får mennene et forbløffende syn: En levende gris som de har hatt med på skipet, kommer svømmende som en annen hund i bølgene og vasser til slutt i land. 

Den selskapslystne grisen slår seg sammen med de søkkvåte mennene. Dermed har det dramatiske forliset ikke kostet ett eneste liv.

Kannibaler og slavehandlere herjer kysten

Amerikanerne har imidlertid strandet på det verst tenkelige stedet, på vestkysten av den enorme Saharaørkenen. 

Lokalbefolkningen skal ifølge seiglivede myter være kannibaler, og skal visstnok enten drepe skipbrudne hvite eller selge dem som slaver. 

Den første delen av ryktet er bare vås. De lokale er muslimer og har forbud mot å spise menneskekjøtt. Men den siste delen er dessverre sann. 

Hvit slavehandel og salg av vrakgods utgjør en viktig del av eksistensgrunnlaget for de fattige stammene som holder til i det ugjestmilde og golde landskapet.

Riley unner sine menn en tiltrengt hvil, men så snart solen står opp, gir han dem ordre om å trekke båtene lenger opp på land. 

Skipets pengekiste, som han har fått fraktet i land med langbåten, bestemmer han seg for å begrave. 

Kisten inneholder flere tusen dollar, og før den forsvinner under sanden, lar Riley sine menn stappe så mye penger de kan i lommene og under klærne. 

Kapteinen har en vag fornemmelse av at pengene kanskje kan komme til nytte dersom de blir tatt til fange.

Kisten er knapt begravet før amerikanerne ser en enslig skikkelse som nærmer seg langs stranden. Det er en eldre mann med et vilt utseende. 

Han har mørk hud og en svart manke av hår som stritter ut til alle kanter. Den brede munnen gir ham et hyene-aktig utseende, så amerikanerne døper ham «Hyenen».

Da han nærmer seg, går Riley ham i møte. Men den fremmede er sky og trekker seg tilbake der han kom fra. 

Riley gjetter på at han snart vil vende tilbake med forsterkninger. Amerikanerne har ingen våpen. 

Riley mener derfor at de må prøve å reparere langbåten og bruke den til å komme seg raskt unna. En av sjømennene som kan svømme, melder seg frivillig til å kråle ut til Commerce og prøve å finne det de trenger.

Etter en stund kommer han tilbake med litt verktøy og en del spiker, og mennene kaster seg over reparasjons-arbeidet. 

Like etter dukker plutselig Hyenen opp igjen, denne gangen med flere av sine koner på slep, i tillegg til noen unge gutter. 

Hyenen bærer en krumsabel, og noen av guttene spyd, men de har ingen skytevåpen og unngår dermed i første omgang en åpen konfrontasjon med amerikanerne. 

De konsentrerer seg om å berge gods som driver i land fra Commerce, men stemningen er fiendtlig. Så snart båten er klar, seiler amerikanerne tilbake til vraket.

Sørover med fikener og en gris om bord

Amerikanernes mulighet for å redde seg ved hjelp av langbåten er forsvinnende liten. 

Seiler de mot nordvest, kan de håpe å nå Kanariøyene, som i luftlinje bare ligger rundt 16 mil fra Kapp Bojador. 

På Gran Canaria ligger nærmeste sikre havn, men sjøfolkene vil ha den sterke sørgående strømmen imot seg hele veien. Den vil gjøre det svært vanskelig, om ikke umulig, å nå frem.

Alternativet er å seile sørover langs kysten og prøve å nå den britisk-okkuperte, tidligere franske handelsstasjonen Saint-Louis ved munningen av Senegal-elva. 

Det vil inne­bære en seilas på rundt hundre mil, men til gjengjeld vil den sørgående strømmen gi dem en hjelpende hånd mesteparten av veien.

Mennene velger å seile mot sør. 

De har med seg det de har reddet fra bølgenes herjinger og Hyenens plyndring: litt vann, litt saltet svinekjøtt, noen flasker vin og en pakke med to kilo fikener – foruten den firbeinte maskoten, grisen. 

Mennene sitter tett sammen på toftene i lang-båten, og det overlessede fartøyet ligger betenkelig dypt i vannet. 

For å unngå kystens lumske skjær og den voldsomme brenningen må Riley sette kursen langt ut til havs, hvor bølge etter bølge slår inn over båten. 

Det første døgnet kommer vinden opp i storms styrke, og mennene sitter konstant i vann til opp over anklene, selv om de på skift øser av all kraft med to spann. Båten holder seg bare så vidt flytende.

Etter hjemkomsten til USA skrev kaptein Riley bok om grusomhetene i ørkenen. Innholdet påvirket den senere president Abraham Lincoln. Rileys fangenskap i Afrika fikk debatten om USAs svarte slaver til å blusse opp.

© Amazon & Shutterstock

Ørkendramaet inspirerte Lincoln

I1817 kom kaptein Rileys medrivende bok om de ni ukene i Sahara ut, og den ble raskt svært populær. 

Authentic Narrative of the Loss of the American Brig Commerce blåste også nytt liv i USAs slavedebatt. 

Bestyrtelsen over den umenneskelige behandlingen av hvite slaver i Afrika fikk politikere og samfunnsdebattanter til å stille spørsmål ved rimeligheten i at amerikanerne holdt svarte slaver. 

Blant bokens ivrigste lesere var en ung Abraham Lincoln, som 44 år senere ble USAs president og avskaffet slaveriet.

Lincoln fremhevet selv James Rileys beretning som en av de tre viktigste bøkene han noen gang hadde lest. 

De to andre var Bibelen og The Pilgrim’s Progress – et verk fra 1678 om religiøs undertrykkelse i England.

Vannmangel gir frynsete nerver

Ingen av mennene får tilstrekkelig søvn – det er ikke plass til å legge seg ned. Mennene kan høyst ta en kort blund med hodet på sidemannens skulder. 

Men søvnmangel er ikke det verste. Reisen blir mest av alt et helvete fordi sjøfolkene for første gang opplever vanvittig tørst. 

Riley har rasjonert båtens sparsomme beholdning av vann og annen drikke, så hver mann får bare en munnfull vin eller vann i døgnet. 

Dessuten må mennene to ganger i døgnet fukte munnen med sin egen urin, som de fyller på de tomme flaskene. Ikke en dråpe væske må gå til spille.

De går snart tomme for mat, så 1. september – deres tredje dag til sjøs – blir mennene enige om å slakte grisen. Blodet samles opp i spann som så sendes på rundgang. 

Hver mann får en næringsrik og styrkende slurk. Deretter blir grisens lever og annen innmat skåret i terninger som sjøfolkene sluker rått. Til slutt kommer turen til grisens kjøtt og skinn. Alt glir ned.

Festmåltidet gir et kortvarig løft på humøret, men allerede dagen etter begynner de dehydrerte mennene, stekt under den brennende solen, å gi etter. 

Noen sitter som i transe, mens andre viser tegn på begynnende galskap. De lener seg ut over relingen, dypper hele hodet i havet og mange drikker også litt saltvann – et livsfarlig innfall som bare øker tørsten enda mer.

Den ettermiddagen, etter en lang og glohet dag, gir Riley opp. 

Han tror ikke lenger på en redning med langbåten, som har begynt å lekke. Under den harde sjøens konstante press går båten opp i sammenføyningene, og flere steder er naglene trukket halvt ut. 

Den provisoriske reparasjonen holder ikke. Midt i amerikanernes fortvilelse tar Riley en katastrofal beslutning. 

For å fylle mennene med nytt mot foreslår han at de skal snu og seile tilbake til vraket av Commerce

Halvt bedøvet av utmattelse og alvorlig væskemangel støtter mennene kapteinen, svinger rundt og seiler nordover igjen.

Hadde Riley og besetningen bare visst hvor de befant seg, ville de nok ha fortsatt, for den sterke vinden hadde i dagevis spent seilene, og en sterk sørgående strøm presset ytterligere på. 

Båten hadde fått god fart på sjøen, og amerikanerne var ikke langt unna Saint-Louis og andre hvite som kunne hjelpe dem. 

Bare hundre kilometer til – rundt én dags seilas under de gunstige forholdene – ville ha brakt Commerces besetning sør for Sahara, til et område der naturen er langt mindre nådeløs, drikkevann fantes i rikelige mengder, og selv de lokale var vennlig stemte overfor hvite sjøfolk.

Britene i Saint-Louis hadde nemlig satt redningen av strandede sjøfolk i system. De lokale visste at britene belønnet dem rundhåndet for hver levende sjømann de tok med seg til fortet. 

Dusøren var på 30 pund – en formidabel sum som var nok til å sikre en afrikaners velstand så lenge han levde. 

Bare hundre kilometer til – så ville hele Commerce-besetningen med stor sannsynlighet ha blitt reddet og i neste omgang gjenforent med sine familier hjemme i USA.

Knust mot kysten for andre gang

Rileys fatale beslutning gjør at amerikanerne må tilbringe enda tre dager til sjøs mens de krysser opp mot vinden og søker nordover igjen. 

Til slutt tåler verken mannskapet eller livbåten mer. Uttørket som rosiner under den brennende solen må de sette kursen mot land. 

I den brusende brenningen og i sammenstøtet med den steinete kysten blir langbåten knust.

Alle mann redder seg i land, men innser straks at sjansen for å overleve er minimal. Fra den smale stranden reiser loddrette og uoverstigelige skrenter seg mot himmelen. 

Mot vest ligger Atlanterhavet, og mot øst Saharas endeløse sanddyner. Dødelig utmattet og desillusjonert synker mennene sammen på stranden og faller i søvn. 

Da de våkner, venter enda en forferdelig dag. Bare kysten mot sør ser ut til å være fremkommelig, så de setter på ny i den retningen.

Noen steder forsvinner stranden. Klippene går langt ut i havet, og mennene må ut på livsfarlige klatre-turer over skarpe steiner, mens store bølger slår opp rundt dem. 

I dagevis vandrer de og finner til slutt et sted der det er mulig å klatre opp over skrenten. Men synet som møter dem, er nesten ikke til å holde ut. 

Så langt øyet rekker er det bare sand å se. En uendelig ørken. Halvdøde av en tørst de bare sporadisk får slukket av sin egen urin, begynner mennene å gi opp. 

Noen faller sammen og nekter å reise seg igjen. Men hver gang klarer kaptein Riley å få selv de mest kraftløse på beina og drive dem videre.

I dagevis stavrer de tolv mennene fremover uten å vite hvor de skal. Men plutselig en kveld peker den 24 år gamle sjømannen James Clark ut i mørket og utbryter: «Jeg synes jeg ser et lys».

Det er lyset fra et leirbål. Mens amerikanerne langsomt sleper seg mot målet, kan de se at lyset ikke stammer fra et enkelt, men mange leirbål. 

En gruppe nordafrikanske beduiner og haugevis av kameler er samlet rundt en brønn. 

Møtet med beduinene vil helt sikkert føre til at besetningen ender som slaver, men akkurat nå er døden deres eneste alternativ, for de har ikke lenger krefter til å sørge for sin egen overlevelse.

Sjømenn må drikke kamelurin

Amerikanernes ankomst vekker vill oppstandelse i leiren. Menn med krumsabler styrter frem for å ta dem til fange, og både menn og kvinner kjemper for å rive klærne av sjømennene og sikre seg en del av byttet.

Snart bryter det ut et voldsomt munnhuggeri blant beduinene. Menn trekker sabler og truer hverandre mens de roper og skriker. 

Hvem så de hvite først, og hvem har eiendomsretten over dem? Det er spørs­målet. Imens blir amerikanerne stående helt maktesløse. De holder på å dø og vil bare ha litt vann.

Men sjøfolkene må vente. Beduinene vanner først kamelene, og det tar flere timer. 

Deretter kan de hvite omsider få lov å drikke – av samme trau. De vanvittig tørste sjøfolkene dypper hodene i det skitne vannet og drikker grådig.

Neste dag begynner reisen inn i ørkenen. Bou sbaa- stammen, som Riley og hans menn har havnet i klørne på, har bestemt seg for å løse uenigheten om eiendomsretten til slavene med et stammeråd. 

Reisen til møtestedet blir et helvete for amerikanerne. På grunn av et uhemmet inntak av urent vann krummer de seg sammen gang på gang i voldsomme diaré-anfall som tapper dem for det de nylig har fått i seg av væske.

Stammerådet blir enda en katastrofe for sjøfolkene. Amerikanerne deles mellom forskjellige eiere og mister dermed tryggheten samholdet mellom dem ga. 

Noen blir værende i leiren, mens andre føres bort én etter én og forsvinner sporløst i Sahara.

I fangenskapet fortsetter lidelsene. Sjøfolkene prøver med fakter å signalisere at de er ekstremt sultne. 

Men beduinkvinnene slår ut med tomme hender for å vise at de ikke har noe å gi dem. Det kan virker rart, men er faktisk sant. 

De lutfattige nomadene får selv bare fast føde når de en sjelden gang slakter en geit eller en gammel kamel. Til gjengjeld kan de leve i månedsvis på zrig – en blanding av syrnet kamelmelk og vann.

I perioder med ekstrem knapphet på vann består blandingen av melk og kamelurin, som beduinene regner som sunt og drikker regelmessig. 

Noen ganger får fangene en skål zrig, andre ganger ingenting. Amerikanerne befinner seg konstant i en livstruende tilstand av dehydrering. 

Samtidig opplever de den totale menneskelige fornedrelsen når de sjangler rundt etter tissende kameler og prøver å fange noe av den livsviktige væsken med hendene.

Dagene flyter sammen for de utmattede mennene mens de døser i sanden under Saharas brennende sol. 

Den forbrente huden flasser av i store flak og erstattes av blødende sår i hodebunnen og på skuldrene. 

Beduinene oppholder seg for det meste i skyggefulle telt, men der har fangene sjelden adgang.

I teltene regjerer kvinnene, og de vil ikke slippe inn kristne. Mennene i leiren behandler fangene med likegyldighet og viser ingen tegn til nåde, men på den annen side heller ikke åpenlyst hat.

Mange av kvinnene er derimot ondskapsfulle, kaller fangene for «vantro kristne hunder» og spytter dem i ansiktet.

Tilfeldig møte gir nytt håp

En dag rir to fremmede menn inn i leiren. De er tydeligvis både kjøpmenn og krigere – bevæpnet med geværer og krumsabler. 

Riley får med en gang en følelse av at det uventede besøket kan bli et vendepunkt. 

Som den eneste i besetningen kan kapteinen snakke utenlandske språk som fransk og spansk samt gebrokkent arabisk, men bare akkurat nok til å gjøre seg forstått.

Språkkunnskapene er resultatet av to tiår med forhandlinger i fremmede havner over det meste av verden. 

Riley nærmer seg de nyankomne – brødrene Hamet og Seid – for å tigge litt vann og prøve å komme i snakk med dem. Begge deler lykkes. 

Storebroren Hamet er en intelligent og nysgjerrig mann. Han vil vite hvem Riley er. Kapteinen forteller at han har strandet med skipet sitt og nå søker hjelp til å komme seg hjem. 

Deretter roter han seg ut i en innviklet løgnhistorie om at han en gang har møtt Marokkos hersker, og at han i havnebyen Swearah har en god venn som vil belønne tapre menn som redder ham og hans besetning. 

Så hvis Hamet bare vil kjøpe dem fri fra deres nåværende eiere og…

Hamet bare fnyser av forslaget. Det vil være altfor farlig for to menn å føre hvite slaver til Swearah, for det kryr av røvere og fiendtlige beduiner langs ruten. 

Men tross avvisningen får Riley sådd et frø som begynner å spire. På et underlig vis har skjebnen nemlig gjort at Riley og Hamet har havnet i et interessefellesskap der ingen av dem kan redde seg alene, men sammen har de en sjanse.

Hamet sitter i dyp gjeld etter å ha mistet en formue da karavanen hans ble overfalt av røvere i ørkenen mens han var på vei til Timbuktu. 

Riley kan sørge for at Hamet kommer ut av denne knipen. Og hvis noen kan hjelpe amerikanerne til Swearah, så er det Hamet. Han kjenner Sahara som sin egen bukselomme.

Hamet stirrer ettertenksomt på Riley og sier bryskt:

«Du lyger!»

«Nei», bedyrer Riley. Han har virkelig en god og svært rik venn langt borte i Swearah.

«Hva heter han?» spør Hamet.

Riley holder masken og svarer kort og godt:

«Konsul».

Riley vet ikke med sikkerhet om det fins vestlige konsuler i Swearah, selv om det er en stor og viktig marokkansk havneby med over 35 000 innbyggere. 

Men han satser på at i hvert fall britene har en mann på stedet. Hamet stirrer Riley inn i øynene igjen.

«Hvis du prøver å lure meg, skjærer jeg halsen over på deg», sier han, og viser at han mener alvor.

Urin fra kameler reddet flere ganger de amerikanske sjøfolkenes liv.

© Bridgeman Images & Shutterstock

Døden lurer langs veien mot frihet

Hamet begynner å forhandle med beduinene, som eier Commerce-mannskapet. 

Først kjøper han Riley fri for to grove kjortler, en bunt strutsefjær og litt blått stoff, mens den garvede forhandleren får prutet ned prisen på fire andre sjøfolk, hvorav den billigste bare koster ham et gammelt, slitt teppe.

Fem sjøfolk er det maksimale Hamet vil prøve å smugle forbi ørkenens krigerske stammefolk og helt til Swearah. 

Selv om Riley ber på sine knær, nekter Hamet å ta med flere. Han og broren har bare fire kameler, og de kan umulig bære flere amerikanere på den lange reisen – uansett hvor radmagre de er.

To utmattende uker vandrer og rir de gjennom et knusktørt og steinete landskap – hele tiden på utkikk etter vannhull og noe å spise. 

Flere ganger holder amerikanerne på å dø av tørst, men hver gang finner Hamet vann i siste øyeblikk.

8. oktober når de ulykksalige sjøfolkene og deres redningsmenn frem til Kapp Bojador, der Commerce gikk på grunn fem uendelig lange uker tidligere. 

Derfra setter de kursen nordover, men må jevnlig søke lenger inn i landet for å unngå overfall.

Gruppen kjemper seg opp og ned hundre meter høye sanddyner og må sågar spise en geits uappetittlige mageinnhold for å holde seg i live. 

Lutfattige beduiner redder flere ganger gruppen fra å sulte i hjel ved å dele det vesle de har med de fremmede, mens velstående landsbyboere avviser de avkreftede mennene med trusler, selv om byens åkere bugner av løk og kål.

Hamet møter omsider Konsul

Kort før Swearah forlater Hamet dem og rir i forveien for å forvisse seg om at han kan få de nesten tusen dollarene Riley har lovet i dusør. 

25. oktober rir Hamet alene inn i byen for å finne denne herr Konsul som Riley har fortalt ham om. Han spør noen lokale menn om de kjenner en hvit mann ved navn Konsul. 

Bare ett land har konsulat i Swearah, nemlig Storbritannia, så alle vet med en gang hvem Hamet ser etter.

De fremmede peker ut retningen, og Hamet oppdager tilsynelatende aldri at «konsul» ikke er et navn, men en tittel, og at Riley har bløffet. 

Den britiske konsulen, William Willshire, mottar Hamet i sin bolig og leser brevet han får overrakt. 

Brevet er skrevet av Riley, som har adressert det til «engelske, franske, spanske eller amerikanske konsuler eller enhver kristen handelsmann i Swearah». 

I brevet forklarer Riley amerikanernes desperate situasjon og trygler om hjelp.

Willshire forstår med en gang alvoret i brevets innhold. Som britisk konsul har han ingen formelle forpliktelser overfor amerikanske statsborgere, men han er et godt menneske og vil gjerne hjelpe. 

Konsulen lover Hamet at han nok skal få både dusøren og to førsteklasses dobbeltløpte gevær, men ikke et sekund før amerikanerne er i sikkerhet hos ham. 

Hamet går med på kravet uten innvend­inger. Dette er eneste mulighet for å bli kvitt den tyngende gjelden, så han tør ikke stille betingelser eller prøve å presse opp prisen. 

I stedet rir han i full fart sørover for å hente besetningen fra Commerce.

Utsultede sjøfolk mottas med tårer

7. november nærmer Riley og de fire andre sjøfolkene seg omsider utkanten av Swearah. Her står Willshire klar til å ta imot dem. 

Konsulen får sjokk. I dag vet alle hvor radmagre og avkreftede fanger fra Nazi-Tysklands konsentrasjonsleirer så ut, men denne novemberdagen i 1815 er Willshire helt uforberedt på synet som nå møter ham. 

På de snart to månedene som har gått siden Commerce forliste, er sjøfolkenes kroppsvekt mer enn halvert. 

De er omvandrende skjeletter overtrukket med forbrent hud. Synet får Willshire til å briste i gråt. Han løper frem mot Riley, omfavner ham og sier:

«Velkommen i mine armer, kjære herre».

Riley klemmer konsulen. Han er for beveget til å si noe. Ingen ord i verden kan uttrykke hans enorme lettelse og takknemlighet. 

Willshire tar amerikanerne med hjem. Så snart de skitne og stink­ende mennene har fått litt mat og drikke, blir de lagt i bløt og kan vaske seg for første gang på måneder.

Imens bestiller Willshire en barberer til å komme og fjerne det lange, lusebefengte skjegget deres. 

Willshire insisterer også på at mennene skal veies. Det blir et nytt sjokk. Riley, som før forliset var en bredskuldret og kraftig kar på 120 kilo, veier nå mindre enn 45 kilo.

Les mer

Dean King: Skeletons on the Zahara, Arrow Books, 2005. James Riley: Sufferings in Africa: The Incredible True Story of a Shipwreck, Enslavement, and Survival on the Sahara, Skyhorse Publishing, 2007.

Kanskje du er interessert i