Nederlandske hvalfangere ignorerte Englands krav på
Svalbard og drev hvalfangst som det passet dem.

© abraham storck/zuiderzee museum

Svalbards hvaler var verdt en krig

Da Svalbard ble oppdaget, fikk hele Europa ferten av gull. Hvalbestanden i området var enorm, og bardene og spekket gjorde at de var verdt en formue. Men ingen eide Svalbard, og snart hørtes de første kanonskuddene langt nord i Polhavet.

8. januar 2016 av Natasja Broström

Hvalfangerne kommer til Svalbard

De engelske hvalfangerne ser mistenksomt opp fra kokekarene da en gruppe fremmede plutselig nærmer seg langs stranden. Sommeren 1618 blir ikke Svalbard akkurat nedrent av folk, og denne bukta, Sir Thomas Smiths Bay, er normalt engelsk domene.

Gruppen stopper foran engelskmennene, og den forreste mannen presenterer seg som kaptein Huybrecht Cornelisz. Hvalfangerne stivner når de får høre det nederlandske navnet. Cornelisz svaier og snøvler – mannen er tydelig beruset. 

Med ett legger han hånden på en tom kobbergryte og erklærer at alle engelske gryter er beslaglagt, og at hans menn skal tømme dem for kokt hvalspekk og frakte dem bort.

Forbløffet trer kaptein Heley frem for å snakke Cornelisz til fornuft: Bukta er engelsk, og stranden deres rettmessige arbeidsplass for koking av spekk til olje og tran. Selv på nederlandske kart er Sir Thomas Smiths Bay markert som «Den engelske bukt», poengterer han.

Men ingenting biter på nederlenderen. Tvert imot kaster han seg plutselig frem mot den engelske kapteinen. «Han kalte ham en bølle og en slyngel. 

Så langet han ut etter Heley med en kniv, og hadde drept ham hvis ikke vi andre hadde kommet til og holdt ham tilbake med makt», skrev Heleys kollega kaptein Salmon senere i loggboken om opptrinnet.

Da gemyttene roer seg, fnyser kaptein Huybrecht Cornelisz hånlig: «Fang så mye dere vil. Vi tar oljen og senker dere etterpå likevel». 

Med denne fornærmelsen forsvinner nederlenderne. Siste ord er imidlertid langt fra sagt i striden om Svalbard. På få år vil kampen om områdets beste fangstplasser nemlig vokse til et omfattende internasjonalt slagsmål.

>> Bli med oss på ekspedisjonstokt til Svalbard, og opplev den unike natur helt tett på.

Gullgruve tonet frem av tåken

Da den nederlandske oppdageren Willem Barents i 1596 fikk øye på Svalbard gjennom tåken i Polhavet, kunne han ikke ane hvilket heftig kappløp oppdagelsen ville utløse. Barents var likevel ikke i tvil om at han hadde kommet over en gullgruve. 

Det var flust med hvalross, isbjørn og opptil 18 meter lange grønlandshvaler på flere tonn i området. Både skinn, tenner og spekk kunne innbringe en formue i Europa.

Ryktet om Polhavets naturressurser spredte seg raskt og nådde blant annet det engelske Muscovy Company. Kompaniet satt eneveldig på handelen med Russland, men hadde i 1577 også fått monopol på å jakte hval på verdenshavene av Englands dronning Elisabet 1. 

Monopolet ble riktig nok ikke anerkjent av noe annet land, men det hindret ikke Muscovy Company i å hevde sin rett så snart anledningen bød seg. Derfor sendte kompaniet også folk ut for å utforske Svalbard.

I 1607 seilte kompaniets mann, den oppdagelsesreisende Henry Hudson, nord for øygruppa. I likhet med Barents var ikke Hudson i tvil da han fikk øye på alle hvalene utenfor svalbardkysten: «Jeg tror dette landet vil være profitabelt for alle som vil utforske det», het det i Hudsons loggbok.

Rapporten hans ble mottatt med begeistring hos Muscovy Company, og da flere ekspedisjoner i årene etter fortalte det samme, ble de første to fangstskutene sendt til Svalbard i 1611. 

Gjennom tåke og drivis nådde de to skutene, Elizabeth og Mary Margaret, Svalbard i mai 1611. Ekspedisjonsleder Jonas Poole skulle «drepe en til tre hvaler... og deretter dra nordover for å utforske». Men ekspedisjonen kom snart inn i vanskeligheter.

Mens Jonas Poole på Elizabeth utforsket området, ble Mary Margaret fanget av pakkis. Mannskapet som arbeidet på land med å koke spekk, kunne bare se på mens skuta drev til havs. 

Heldigvis fant Jonas Poole det strandede mannskapet, og seilte så mot bukta der den forsvunne skuta sist var sett. Men Poole og hans folk var ikke lenger alene. Nær vraket av Mary Margaret lå et engelsk skip fra byen Hull. 

Det skulle snart vise seg å være en såkalt medløper som ga blaffen i kompaniets monopol – og andres liv.

Poole beordret vraket tømt, men plutselig fikk det slagside på grunn av manglende ballast. Poole, som befant seg i lasten, ble bombardert med øltønner, men reddet seg ut i siste liten: «Hodet mitt var brutt til kraniet», som han senere beskrev det.

Forslåtte tok de overlevende seg opp i tre båter og rodde over til skipet fra Hull. Men her ble de bryskt avvist. Da Poole og hans menn ville om bord, ble de holdt borte av besetningen med båtshaker. 

Først med løftet om en «klekkelig betaling» fikk de lov til å komme om bord. Poole og hans folk skalv ennå da de kom hjem til England, men hadde lært en viktig lekse: Svalbard var et sted der kun den sterkes rett ble respektert.

Stasjoner der fangstfolk utvant hvalolje, dukket opp på svalbardkysten.

© Getty Images

Bli med HISTORIE på arktisk eventyr på Svalbard

Engelskmenn skjøt først 

Engelske medløpere var ikke de eneste som dro på hvalfangst rundt Svalbard på denne tiden. Også franskmenn, spanjoler og særlig nederlendere dukket hyppig opp. Til Muscovy Companys store forargelse anla de geskjeftige nederlenderne åpenlyst hvalfangerstasjoner på Svalbard, der de bearbeidet og lastet hundrevis av fat med hvalolje.

Da Muscovy Company i 1613 igjen sendte en ekspedisjon mot Svalbard, var kompaniet derfor oppsatt på å sikre monopolet. Blant de seks fangstskutene var dermed også krigsskipet The Tiger lastet med 21 kanoner. 

Ved Sir Thomas Smiths Bay på vestkysten møtte englenderne på de første utlendingene, og The Tiger gikk straks i gang med å håndheve Muscovy Companys egendefinerte lover. På få uker ble hele 17 skip jaget bort. De mest gjenstridige kapteinene skulle utlevere lasten av spekk og olje, men to nederlandske og et spansk skip nektet.

«Vi bestemte oss for å kjempe imot dem. Dekket ble ryddet til kamp, og vi gjorde ammunisjonen klar», forteller underoffiser Robert Fotherby fra The
Tiger i sin rapport om hendelsen.

De tre kapteinene bøyde imidlertid av, overlot den kostbare lasten til engelskmennene og forlot Svalbard uten kamp. Fullt så heldige var ikke et tredje nederlandsk skip som engelskmennene møtte på sør på Svalbard. Her nektet kapteinen å gi fra seg lasten. 

«Vår general beordret artilleriet til å skyte på ham», fortalte styrmannen på The Tiger, William Baffin. Nederlenderne overga seg først da tre-fire kanonskudd rev opp siden på skuta deres. Skuta ble da tvangsinnskrevet i handelskompaniets tjeneste.

Krigsskip i kamp ved Svalbard

Den engelske politiekspedisjonen utløste en diplomatisk krise i Europa. Nederlandske utsendinger dro til London for å «kreve gjenreisning», mens Frankrike beskyldte England for å gå frem med ufine metoder. Engelskmennene ville imidlertid ikke gi seg. 

Også et forslag om å gjøre havet ved Svalbard til mare liberum – et fritt hav – avviste de blankt. Muscovy Company tviholdt på monopolet.

Da hvalsesongen i 1614 nærmet seg, rustet nederlenderne seg derfor til kamp. De 14 fangstskutene som stevnet ut mot Svalbard den våren, ble dermed fulgt av tre mektige fregatter – alle med ordre om å bruke makt hvis noen skulle prøve å hindre skutene i å fange hval. 

Men nederlenderne fikk ikke bruk for skipskanonene det året. Engelskmennene valgte klokelig å holde avstand – også da nederlenderne helt uhørt, og som om de eide stedet, reiste en permanent bygning på Svalbard.

Den nederlandske ekspedisjonen varslet en ny tid for Svalbard, der en fangstskute som ville operere i sikkerhet, måtte ledsages av krigsskip. Seilte en fangstskute for langt bort, var den overlatt til sin egen skjebne. I 1617 slo engelskmennene eksempelvis til mot den enslige nederlandske skuta Noahs Ark og stjal 200 fat olje.

Engelskmennene truet ifølge den nederlandske rapporten om hendelsen med å «henge fangene fra baugsprydet eller binde dem på hender og føtter og kaste dem i havet». Året etter svarte nederlenderne igjen med å rasere en engelsk hvalfangerstasjon. Muscovy Company krevde 5000 pund – eller rundt åtte millioner nåtidskroner – i erstatning.

Senere samme år avfyrte den nederlandske kapteinen Abraham Leverstein kanonskudd mot en gruppe engelske fangstskuter og tvang lederen, kaptein Heley, om bord på skuta si. Ifølge Heley «truet de flere ganger med å seile bort og senke våre skuter mens vi konfererte».

Nederlenderne lot imidlertid Heley gå, for et par dager senere likevel å «avfyre en serie mindre skudd og deretter fire bredsider». Skuddene drepte en mann som oppholdt seg på utkikksposten da kanonkulene hamret inn i skroget.

Engelskmennene svarte igjen med nye bredsider, men de var i mindretall, og snart var skutene deres så ødelagt at kampen ble innstilt. Nederlenderne veltet om bord og «rasket med seg alt de fikk fatt i», fortalte kaptein Heley.

Foruten hvalolje tok nederlenderne med seg klær og nesten verst av alt: hele beholdningen av øl. Tapet var ifølge engelskmennene enormt: 66 000 pund, eller over 100 millioner kroner i dag.

Hvalfangerne måtte skjære gjennom et 40 cm tykt lag hud for å komme inn til det kostbare spekket.

© ullstein bild

Milliontap tvang igjennom løsning 

Det blodige sammenstøtet ble ikke det siste. I årene som fulgte var hvalfangsten plaget av slagsmål til lands og til vanns, som utover døde sjøfolk og soldater kostet millioner av nåtidskroner i tyverier og tapt arbeidsfortjeneste.

Da nederlenderne i 1623 var fast etablert med egen hvalfangerstasjon nord på Svalbard, var det på tide med våpenhvile. Fremover skulle Svalbard deles opp slik at alle nasjoner kunne drive fangst i fred. Selv om engelskmennene ikke var enige, endte de med å gi seg, fordi marinen ikke kunne avse skip til å patruljere ved Svalbard.

Da den engelske borgerkrigen brøt ut i 1642, smuldret landets grep på Svalbard, og havet rundt øygruppen ble i realiteten mare liberum. Men på det tidspunktet hadde bedre utstyr gjort det mulig å fange hval på åpent hav og koke spekket på skipsdekket i stedet for på land.

I løpet av de neste hundre årene forsvant også de enorme bestandene av hval på grunn av overfiske. Og med dem forsvant de fleste fangstfolkene fra Svalbard. I dag vitner bare rester etter hvalfangststasjoner om storhetstiden.

Bli med HISTORIE på et unikt opplevelsescruise til midnattssolens og isbjørnens rike: Øygruppen Svalbard. Les mer og bestill lugar nå.

Kanskje du er interessert i