Ubåtforsøkene i Themsen trakk mange forbausede tilskuere ­i ­London.

Verdens første ubåt dykket fem meter ned

En lukket robåt overtrukket med oljemettet skinn glir ut i Themsen. Med kraftige åretak dykker fartøyet langsomt under overflaten. Da det bryter overflaten igjen, jubler tilskuerne. De var vitner til sjøsettingen av verdens første ubåt.

26. august 2015 av Øyvind Bordal

Den første ubåten tok inn vann

I 1620 sjøsatte den hollandske oppfinneren Cornelius Drebbel verdens første undervannsbåt. Den ble rodd med årer og styrt med et ror. Det var den britiske kongen som fikk den bygget for marinen, og de vurderte sannsynligvis å bruke den som et våpen i krig.

Det første dykket lyktes, bortsett fra at ubåten tok inn vann. Men Drebbel mistet ikke motet av den grunn, for han bygde og sjøsatte ytterligere to ubåter i årene fra 1620 til 1624. Den siste ubåten hadde plass til 12 roere og fire passasjerer.

Dykking var ikke noe nytt fenomen på den tiden. Når det skulle berges gods fra sunkne skip, ble det brukt dykkerklokker av tre og metall som dykkeren holdt over hodet og overkroppen. Dykkeren arbeidet på havbunnen helt til luftlommen i klokken gikk tom for oksygen. Da steg han til overflaten hvor klokken ble heist med tau om bord på et skip. I forhold til dykkerklokken var Drebbels ubåt revolusjonerende.

Det fins ingen originale tegninger av eller spesifikasjoner for de tre ubåtene, og de opplysningene som har overlevd frem til i dag er i stor grad basert på spekulasjoner. Men sikkert er det at minst én av Drebbels ubåter besto av et rammeverk av tre, overtrukket med oljet skinn samt en vanntett luke som var montert øverst.

Hva som kom i tillegg til dette er ikke forskerne fullt så enige om. Enkelte mener f.eks. at Drebbels ubåter hadde et eller flere glassvinduer – i motsetning til senere ubåter som nettopp av den grunn hadde store vanskeligheter med å navigere trygt. Andre forskere mener at glass, pakninger og rammer ikke har kunnet motstå trykket fra vannet. De mener at Drebbel må ha navigert etter kompass og en formening om hvor raskt roerne kunne tilbakelegge en viss distanse på en bestemt tid. Det er i prinsippet samme metode som dykkere bruker når de svømmer i grumset vann.

Griseblærer ble brukt i Drebbels ubåt

Drebbel har brukt mye energi på å løse problemene omkring ballasten som skulle få båten til å dykke. Den løsningen de fleste forskere regner med at han brukte, var vanntette griseblærer som kunne fylles med og tømmes for vann.

Griseblærene var montert under roernes seter og forbundet med slanger ut gjennom skroget. Konstruksjonen har minnet om en blåsebelg. Slangene ble snurpet sammen med tau, og når båten skulle senkes ned ble tauet løsnet slik at blærene ble fylt med vann.

For å få båten til å stige, presset roerne hver sin “blåsebelg” flat og snurpet slangene sammen. Det førte til oppdrift. Systemet er stort sett det samme som det som brukes i dagens ubåter. Vann tas inn store tanker for å gjøre dem tunge, og når båten skal opp til overflaten “blåses” vannet ut igjen.

Omdiskutert oksygentilførsel

Det punktet som har ført til flest spekulasjoner blant forskerne, er spørsmålet om tilførselen av oksygen. Forskerne vet at minst én av Drebbels ubåter kunne holde seg under vann over lang tid.

Det fortelles i gamle dagbøker og papirer at den siste i rekken kunne seile under vann fra Westminster til Greenwich og tilbake igjen. Det må ha tatt minst tre timer. Samtidige kilder forteller om snorkelslanger som gikk fra ubåten og opp til overflaten, der de ble holdt over vann ved hjelp av en flytende tønne.

Det har gitt mannskapet stabil tilgang på luft, men har ikke vært tilstrekkelig til en 16 mann stor besetning. Det må ha vært noe annet som har dannet oksygen til flere timers opphold under vannet.

Drebbel kjente oksygenets hemmelighet

Rundt 40 år senere, i 1662, noterte den britiske skribenten Boyle at han hadde møtt en dyktig matematiker som hadde deltatt i Drebbels testseilaser på Themsen. Den nå svært gamle mannen kunne fortelle at Drebbel hadde en kjemisk væske om bord i fartøyet og at denne kunne “erstatte kvintessensen av luft” – det vil si oksygen. Den kjemiske væsken kunne “holde hjertets flamme i live”, skriver Boyle.

Andre gamle kilder peker på at Drebbel var alkymist, som var den tids kjemikere, og at han brukte sine kunnskaper om kjemiske prosesser til å utvikle en metode som fremskaffet oksygen. En metode som kan ha blitt brukt, var å danne oksygen fra oppvarmet salpeter.

Hvis dette er sant, har Drebbel vært 200 år før sin tid på dette området. Drebbel var imidlertid en praktiker og ikke en metodisk vitenskapsmann. Han skrev ikke ned det han oppdaget eller fant opp, og derfor kan det i dag ikke sies med sikkerhet om Drebbel kunne danne oksygen ved hjelp av salpeter.

Cornelius Drebbel etterlot seg ingen tegninger, derfor er det i dag ingen som vet hvordan de tre ubåtene hans så ut. Men den tredje ubåten i rekken var sannsynligvis utstyrt som på tegningen, med bl.a. vannfylte griseblærer som fungerte som ballast. Klikk på ikonene for å få et inntrykk av noen av funksjonene.

 

Moderne kopi av Drebbels ubåt vellykket sjøsatt

I 2002 bygde forskere en kopi av Drebbels ubåt ved hjelp av verktøy og teknikk fra 1600-tallet. De testet en rekke detaljer som den trykktette luken og de vanntette pakningene rundt årene. Testene viste tydelig at det hadde stått et teknisk geni bak konstruksjonen.

Selv med dagens kunnskaper krevde det store anstrengelser å få fartøyet til å fungere. Enkelte ganger ble det nødvendig for forskerne å inngå kompromiss med de historiske kildene. Båten ble bygd i eiketre som ble klinket sammen med nagler og fuget med en blymasse. Forskerne brukte ikke det oljete skinnet fordi de mente det ikke ble brukt på de to siste ubåtene.

Kopien var bare sju meter lang, hadde fire årer og ble ført av to mann. Den ble sjøsatt i en engelsk innsjø. To mann dykket ned og rodde under vann i ti minutter uten problemer, og deretter steg de opp til overflaten igjen.

Ubåtideen er eldgammel

Drebbels ubåter ble bygd for den britiske kongen og marinen, men han var langt fra den første som fikk ideen til et undervannsfartøy. Ifølge oldtidskilder dykket Aleksander den store og noen av hans soldater i år 332 f.Kr. ned i havet i en glassklokke, under en blokkade av havnebyen Tiros.

Det fins også 2200 år gamle beretninger om kinesiske skip som kunne seile langs havbunnen. Fordi det ikke fins noen arkeologiske funn av disse ubåtene, er det imidlertid usikkert om de faktisk eksisterte.

Den første veldokumenterte ideen til en ubåt er fra 1578. Den engelske matematikeren William Bourne tegnet en lukket robåt av skinn og tre, men den ble aldri prøvd ut i praksis. Tegningene samlet støv i 40 år, helt til Drebbel tok dem frem. Både Bourne og Drebbel var ansatt i den britiske flåten, så Drebbel har trolig sett Bournes tegninger i marinens bibliotek.

Drebbel var en praktisk da Vinci

Drebbel var nederlender, men allerede rundt 1600 ble han betraktet nærmest som en mirakelmann av det britiske hoffet, der han ble ansatt. Ved hoffet gjorde han seg bemerket ved å finne opp en såkalt perpetuum mobile – en evighetsmaskin – som fungerte ved hjelp av endringer i det atmosfæriske trykket, som igjen drev et urverk.

Fordi urverket ble drevet av trykkforskjeller i luften, ble maskinen oppfattet som en evighetsmaskin, og oppfinnelsen ble derfor viden kjent i Europa. Urverket kunne vise både dato, årstid og klokkeslett. Etter sigende ble det bygd inn i en globus av gull. Den nederlandske oppfinneren utviklet senere en slags termostat på bakgrunn av evighetsmaskinen. Termostaten ble brukt i verdens første termostatstyrte ovn, og senere i en rugemaskin der termostaten holdt jevn varme ved eggene.

Men Drebbel var kjent for mer enn ubåter og evighetsmaskiner. Ved hoffet skapte han blant annet stor begeistring med en konsert der vinddrevne instrumenter spilte musikken. Han hadde flere talenter. Drebbel arbeidet på høyt nivå både med kjemi, optikk, maleri, grafikk osv. Hans viten om kjemi stammet fra læretiden hos en nederlandsk alkymist, og det engelske hoffet hadde blant annet stor glede av Drebbels fyrverkerioppvisninger.

Drebbel anses for å være ubåtens oppfinner

Drebbels status ved hoffet ble stadig høyere, og da han testet sin tredje ubåt, skal kong Jakob 1. ha vært med som passasjer på en av seilasene. Den britiske marinen endte likevel med å avvise oppfinnelsen som et ubrukelig leketøy. Hvorfor marinen takket nei til oppfinnelsen, vet ikke forskerne i dag, men de har kanskje sett på ubåter som en feig måte å føre krig på. Dessuten var ikke Drebbels ubåter flotte prestisjeprosjekter som et stort krigsskip med ornamenter og vaiende flagg.

Selv ikke kongens interesse og velvilje kunne endre på det. Drebbels oppfinnelse var langt forut for sin tid – likevel gikk seilasene på Themsen i årene 1620 til 1624 raskt i glemmeboken som nok et underholdende og atspredende innslag ved det engelske hoffet. Drebbel ble satt til å produsere sprengstoff, og da hans største velgjører, Buckingham, ble drept, gikk det nedover med karrieren.

Sine siste år tilbrakte Drebbel som lutfattig bestyrer av et vertshus i et av Londons fattige strøk. Han døde i 1633, stort sett glemt av sin samtid. Men i dag blir han ansett som oppfinner av ubåten.

Er du stor ubåt-tilhenger, kan du dykke enda lenger ned i dypet i vårt store tema.

 

Kanskje du er interessert i