Under første verdenskrig sparte raske hunder mennesker for en farlig oppgave ved å løpe rundt mellom frontenhetene med beskjeder i halsbåndet.

Dyr i krig

Brennende griser, selvmordsbombe­hunder og rotter til minerydding. Oppfinnsomheten var stor når dyr skulle rekrutteres til tjeneste på slagmarken.

12. september 2011 av Kasper Nielsen & Boris Koll

Nyheten om Julius Cæsars seier over gallerne i år 52 f.Kr. og kunngjøringen om Napoleons nederlag ved Waterloo i 1815 ble begge formidlet via brevduer.

Brennende aper og griser

Duen har vært i militær tjeneste i årtusener, mens andre dyr bare er brukt forsøksvis. Den romerske historikeren Plinius den eldre har for eksempel skrevet om krigsgriser som ble satt inn mot fiendens elefanter på slagmarken. Grisene var på forhånd blitt dynket med en brennbar væske og satt fyr på. De høye smertehylene gjorde angivelig at elefantene fikk fullstendig panikk.

I krig er alle knep tillatt – selv de mest avskyelige. Under grunnleggelsen av det kinesiske Song-dynastiet på midten av 900-tallet, ble det satt inn aper. De ble kledd i en drakt av halm, dyppet i olje, antent og jaget inn i fiendens leir som levende ildkuler. Resultatet var kaos.

Behandlet med respekt

Men selv om dyr har båret sin del av lidelsene i historiens mange kriger, er det tross alt hovedreglen at firbeinte og bevingede kampfeller blir behandlet med respekt. Militærhistorien bugner av fantastiske beretninger om hester, hunder og brevduer som i kraft av utholdenhet og dyktighet har gjort en forskjell i en krigssituasjon.

Blant alle krigsdyrene som kunne fortjent tittelen som historiens mest berømte, skårer kanskje Aleksander den stores elskede hest, Bukefalos, høyest. Hesten bar sin eier i over 30 slag og trefninger – alltid i spissen for angrepet. En takknemlig Aleksander grunnla en by – Bukefalia – til ære for hesten.

Klikk på lenkene nedenfor og les om flere krigsdyr.

PAKKDYR: Kameler fikk på pukkelen

Britene brukte kameler både som pakkdyr og i frontalangrep.

Verken russiske eller britiske soldater forsto kamelens særegenheter og elementære behov. De drev rovdrift på dyrene og mistet titusenvis av dem.

Kamelen er et robust dyr med mange fysiske fortrinn som gjør den mer anvendelig enn hester og muldyr i ørkenen. Blant annet kan den klare seg i opptil en uke uten vann og lukke neseborene i sandstormer. Men litt omsorg og pleie krever den dog.

Da den russiske generalen Mikhail Skobele i 1877 deltok i den russisk-tyrkiske krigen, hadde han med 12 000 kameler i glimrende fysisk form. Noen måneder senere vendte hæren hans seirende tilbake med én kamel. Resten av dyrene hadde gått heden i det kalde asiatiske klimaet. Omtrent samtidig kjempet britene i Afghanistan, der de mistet 30 000 kameler på bare noen år.

Den engelske forfatteren Geoffrey Inchbald, som tjenestegjorde ved det britiske kamelkorpset i Egypt under første verdenskrig, har beskrevet hvordan kameler døde i fleng når engelske soldater, som bare var vant til hester, brukte dem som pakkdyr i ørkenen.

Kameler ble ofte forkjølet eller syke på andre måter, og hvis klovene deres ble våte, fikk de problemer med sopp. Når fôret deres ikke ble servert i et trau, men bare lagt på bakken, slikket de det grådig i seg sammen med så mye sand at de ble syke av kolikk og magesår.

Geoffrey Inchbald skrev: "Bare Gud vet hvor mye disse engang så prektige dyrene led, men de protesterte ikke mer enn normalt og holdt ut helt til de kollapset av utmattelse. Når vi så oss tilbake langs ruten vi hadde ridd, kunne vi se en endeløs rekke av døde kameler i det fjerne".

BRANNSTIFTERE: Flaggermus skulle erstatte atombomben

Mens bomben dalte ned i fallskjerm, kunne flaggermusene slippe ut og spre seg.

I januar 1942 presenterte den amerikanske tannlegen Lytle S. Adams president Roosevelt for en idé han mente kunne tvinge Japan i kne: flaggermusbomber.

Bomben besto av 26 bur med 40 flaggermus i hver. Til hver flaggermus var det festet 20-30 gram napalm som skulle settes fyr på ved hjelp av tidsinnstilling. Flaggermusbomben skulle slippes fra 1500 meters høyde og dale ned i fallskjerm over en japansk storby og samtidig åpne seg slik at flaggermusene kunne slippe ut og spres over et stort område.

I teorien kunne ti bombefly distribuere over en million brannstiftende flaggermus. Også i praksis så ideen ut til å fungere. En flokk test-flaggermus av arten Tadarida brasiliensis slo seg ned under en drivstofftank på en militærbase i New Mexico og utløste en voldsom eksplosjon.

Til slutt ble prosjektet droppet til fordel for atombomben, som skulle være mer effektiv. Men til sin dødsdag i 1970 hevdet Lytle S. Adams at oppfinnelsen ville ha sjokkert Japan like mye som Hiroshima-bomben.

SELVMORDSHUNDER: Bombehunder mot tyske stridsvogner

Under første verdenskrig sparte raske hunder mennesker for en farlig oppgave ved å løpe rundt mellom frontenhetene med beskjeder i halsbåndet.

I 1941 forsøkte den sovjetiske hæren å bremse tyskernes fremmarsj med alle tenkelige midler – selv panservernhunder.

Ideen hadde vært under utvikling i militærets treningsleire siden 1930- årene. Treningen besto i at hundene lærte å søke inn under en stridsvogn og legge fra seg en sprengladning de bar i gapet. Eksplosjonen ble utløst med fjernstyring eller tidsinnstilling når hunden var kommet på avstand.

Dessverre ble hundene ofte forvirret og søkte tilbake til hundeførerne uten å ha lagt fra seg sprengladningen. I en kampsituasjon kunne det få fatale følger. Derfor ble sprengladningen endret slik at den gikk av akkurat idet hunden nådde målet. Resultatet var at både stridsvogn og hund ble sprengt i luften.

I praksis var metoden ikke optimal. Først og fremst ble hundene forvirret over bensinlukten fra de tyske stridsvognene. Hundene hadde nemlig fått opplæring med dieseldrevne, sovjetiske stridsvogner. Den lille, men avgjørende forskjellen i drivstoff – og lukt – hadde ingen tenkt på under treningen.

Det er usikkert hvor mange tyske vogner de sovjetiske hundene fikk has på under krigen, men av de første 30 hundebombene gikk bare fire av ved målet.

MINEFINNERE: Rotter trent til å snuse seg frem til miner

Rottene får en godbit hver gang de finner en mine.

I 1941 fikk britene en idé om å fylle døde rotter med plastisk sprengstoff og få sabotører til å plassere dem i kullbunkere i tyske ammunisjonsfabrikker. Når en av rottene ble kastet inn i en ovn, ville fabrikkens dampkjele eksplodere. Den første leveransen av kadavere ble imidlertid snappet opp av tyskerne, som ble så skremt at de organiserte en omfattende finkjemming etter eksplosive gnagere. Britenes plan gikk dermed i vasken.

Russerne var heldigere da de under beleiringen av Stalingrad infiserte rotter med sykdommen harepest – som gir feber, hodepine og tretthet hos mennesker – og slapp dem fri bak fiendens linjer. Minst 50 000 tyskere ble smittet.

I dagens Mosambik har belgiske mineryddere trent rotter i å snuse seg frem til miner. De kan finkjemme et område på hundre kvadratmeter på en halvtime. Minerydderne ville selv brukt flere dager på samme jobb.

BUDBRINGER: Brevdue fikk tapperhetsmedalje

"Vi gjør også tjeneste", sto det på medaljen til duen G.I. Joe.

Fugler med hjemlengsel har vært brukt som sendebud i krigstid i mer enn 3000 år, men brevduens innsats kulminerte under de to verdenskrigene, der over 250 000 var i tjeneste bare hos de allierte.

Så viktig var informasjonen duene bar, at straffen for å drepe eller skade en brevdue var et halvt års fengsel, ifølge britisk lov. At flere av duene ble dekorert, var også et tydelig tegn på hvilken status de hadde. Blant annet ble den amerikanske brevduen G.I. Joe i 1946 fløyet fra USA til England for å få en medalje hengt rundt halsen i flere høytstående offiserers nærvær.

Under kamper i Italia hadde G.I. Joe på rekordtid levert en beskjed om at en landsby som så langt hadde vært okkupert av fienden, var blitt inntatt. Hvis G.I. Joe hadde brukt bare fem minutter mer på turen, ville amerikanske bombefly ha utradert landsbyen – og de hundre amerikanske soldatene i den.

SJOKKVÅPEN: Elefanter spredte frykt

Elefanter var et kraftfullt, men delvis ukontrollerbart våpen. I flere av oldtidens slag trampet paniske elefanter ned egne styrker.

I teorien skulle elefantene bryte gjennom fiendens linjer med uimotståelig kraft, men sårede elefanter gikk ofte amok og var farlige for begge parter.

Inderne brukte elefanter som terrenggående stridsvåpen så tidlig som i det 8. århundre f.Kr. I Europa skrev de tykkhudete gigantene seg for alvor inn i militærhistorien i 218 f.Kr. da den kartagiske generalen Hannibal førte sin store hær og krigselefanter over Alpene. Av opprinnelig 37 elefanter var det bare noen få som overlevde prøvelsene i fjellene, og de fikk i praksis ingen betydning under Hannibals krig i Italia.

På slagmarken var elefanter først og fremst et skremmende syn. De kunne enkelt trampe infanterister i hjel, men romerne lærte seg raskt en "elefantvern-taktikk". Da Hannibal i 202 f.Kr. slapp 80 elefanter løs på romerne under slaget ved Zama i Nord-Afrika, brukte romerne trompeter til å skremme de store dyrene. De reagerte da med panikk og la på flukt tilbake mot kartagernes egen linje, der de valset over hærens ene fløy. Kartagerne tapte slaget.

Elefanten fikk aldri noen viktig rolle i Europas krigshistorie, men den britiske hæren brukte elefanter til transport av forsyninger i Burmas jungel så sent som under andre verdenskrig.

Kanskje du er interessert i

Innholdet fortsetter etter annonsen

Innholdet fortsetter etter annonsen