Morgenstjernen fantes i ulike varianter, fra den mest primitive utgaven som besto av en kølle med spiker og pigger, via våpensmedenes nøyaktig formgitte slagvåpen og til den mer avanserte der kulen hang i enden av en lenke.

Ti ufattelig brutale våpen

Alt i 1675 ble det enighet om å begrense bruk av kjemiske våpen, men ellers ble avtaler om våpenbruk først systematisert og regulert i moderne tid. I tidens løp var det stort sett fritt frem for utvikling av brutale våpen. Her er et knippe...

26. desember 2011 av Hans Henrik Fafner

1. Longxu-kroken: Trakk fienden til seg

Under Song-dynastiet (960-1279) brakte kineserne med seg den spesielle longxu-kroken når de skulle ut og krige. Den besto av et blad med to eller flere kroker for enden av et 10 meter langt tau. Man svingte våpenet over hodet som en lasso, og når det traff en fiende, boret det seg en krok inn i ham. Så var det bare å hale stakkaren inn og kverke ham.

Men ofte var kampen over før det kom så langt. Kroken kunne i seg selv gjøre stor skade på et menneske. Den kunne rive over viktige blodårer, i tillegg til at offeret i mange tilfeller påførte seg selv stygge sår i forsøk på å frigjøre seg fra kroken, som hadde mothaker og derfor satte seg godt fast

2. Bardiche: De søkte etter armene og bena

Vikingenes langøks ble gjennom middelalderen videreutviklet til bardichen som særlig ble brukt i Russland og Øst-Europa. Øksehodet var større, og eggen kunne være over halvmeteren lang.

En bardiche var nyttig i nærkamp. Man svingte den helst horisontalt, men man kunne også la den falle vertikalt ned over fienden, og på grunn av våpenets vekt kom det en voldsom kraft i slaget hvis krigeren kunne sine saker. Det var ofte vrient å rette slaget direkte mot brystet på fienden, og derfor besto teknikken helst i å hugge av armer og ben.

3. Mukkerten: Stjålet fra politiets depot

Småkjøpmennene i Paris protesterte i begynnelsen av mars 1382 mot nye skatter. Drapet på en skatteoppkrever førte raskt til blodige tumulter over hele byen. En rasende menneskemengde trengte seg inn i rådhuset og grafset til seg 3000 kraftige mukkerter som politiet pleide å bruke. Den kraftige hammeren viste seg å være et skremmende slagvåpen som også skulle gi navn til dramaet - Revolte des Maillotins.

Bruken var lite teknisk preget, men det tunge hodet og lange skaftet gjorde at man kunne slå med to hender og oppnå en voldsom kraft. Det vanligste var å lange ut etter motstanderens ben, og hvis han falt om med knust kne eller skinnelegg, kunne man i neste slag la mukkerten suse ned i hodet på den vergeløse mannen. Selv den beste hjelm sto ikke imot et slikt slag, som oftest hadde dødelig utgang.

4. Morgenstjernen: Vekterens skrekk og advarsel

Middelalderens klassiske slagvåpen dukket først opp i det 14. århundret i Tyskland, der det ble kjent som Morgenstjernen. Det fantes i en primitiv utgave der krigerske bønder hadde forsynt en kølle med spiker eller pigger, men egentlig ble morgenstjernen utviklet av spesialiserte våpensmeder som omhyggelig beregnet våpenets vekt og slagstyrke og produserte det til bruk i militær sammenheng. Det ble brukt av infanteriet, mens en kortskaftet variant var vanlig i kavaleriet. Det var en utbredt teknikk å slå etter ansiktet, men på de fleste utgavene var piggene også i stand til perforere en hjelm hvis bare slaget var kraftig nok.

Senere ble morgenstjernen brukt under seremonier, og i mange byer gikk vekterne sine nattlige runder med våpenet i hånden. Det finnes bare få beretninger om at den ble tatt i bruk, men våpenets dramatiske utseende og fortellingene om effektiviteten på slagmarken hadde nok avskrekkende virkning på bråkmakere.

Morgenstjernen fantes også i en utgave der kulen hang i enden av en kjetting. Den var vanskeligere å bruke, men i hånden på en ekspert kunne den slå med enda større kraft.

Ti ufattelig brutale våpen II

5. Zuluenes knutekjepp

Etter at Jan van Riebeeck i 1652 hadde etablert den første handelskolonien på sørspissen av Afrika, oppdaget de nederlandske nybyggerne temmelig snart at de lokale zuluene gikk rundt med et eiendommelig slagvåpen. Det var egentlig bare en lang kjepp med en knute i enden, som på afrikaans ble hetende knobkierrie. Trass i enkel konstruksjon var våpenet svært effektiv.

En knobkierrie er egentlig et jaktvåpen. Både zuluer, xhosaer, swazier og andre stammer sør og øst i Afrika kastet den som et spyd og kunne treffe byttedyr på langt hold. Den ble brukt slik også i krig, men viste seg særlig effektiv som slagvåpen. Teknikken gikk ut på å svinge kjeppen nedenfra og opp i motstanderens ansikt, og når knuten traff nesen med stor kraft, var resultatet fryktinngytende.

6. Nunchaku: Knokkelknuseren

De to stengene som er bundet sammen med et kort kjede eller tau, får en nunchaku til ligne et redskap for tresking av ris eller soyabønner. Det er neppe det historiske utgangspunktet for våpenet, men kilder kan påvise at både japanere og kinesere brukte det på 1700-tallet som et svært effektivt slagvåpen.

Teknikken besto i holde i den ene stangen og svinge den andre rundt, noe som kunne påføre fienden brukne ben og alvorlige kraniebrudd. En øvet person kan oppnå en hurtighet som gjør det mulig å slå et par ganger i løpet av et sekund, og fienden kan ikke alltid forutse fra hvilken kant neste slag måtte komme.

Spesielt dyktige krigere hadde en nunchaku i hver hånd, og en virkelig motbydelig variant av våpenet hadde påmontert små kniver eller skarpe blader for å påføre ytterligere skade.

7. Chakram: Sikhenes lydløse drapsvåpen

Offeret verken hørte eller så noe før det var for sent. Og da var møtet med en chakram enten dødelig eller sterkt lemlestende. En chakram er et kastevåpen som gjennom hyppig bruk i India er blitt forbedret gjennom mange hundre år. Særlig sikhene nord i landet var i tidens løp fryktet for sin store dyktighet på området.

Allerede i oldtidens episke beretninger, Ramayana og Mahabharata, ble våpenet omtalt. Det var en sirkelrund metallskive der kanten var slipt skarp som et barberblad, og rotasjonen i kastet sikret fremdrift og høy fart. Sikhene kastet den som en frisbee, og en vanlig chakram hadde en rekkevidde på 40-60 meter. En senere messingutgave var både lettere og mer aerodynamisk og kunne kastes 100 meter.

Vanligvis var chakramen helt lydløs, men den ble også utstyrt med små hull som skapte en hvinende lyd og brakte panikk hos fienden når et chakramangrep ble satt i gang.

Ti ufattelig brutale våpen III

En såkalt muskedunder fra 1793–1794.

8. Muskedunderen: Lett å lade i en fart

Et forholdsvis kort løp med en munning som vendte utover omtrent som på en trompet, gjorde at skytevåpenet ble lettere å lade på en hesterygg i full galopp eller på et kuskesete i full fart.

Ideen var ikke dårlig, og våpenet ble vanlig blant hærstyrker i Europa på 1700-tallet. Det fikk etter hvert navnet muskedunder som er en blanding av muskett og det nederlandske "donderbus" som betyr tordenpipe. Navnet gjenspeilte også det faktum at det lød et ordentlig brak da det ble avfyrt.

Men muskedunderen hadde sine problemer.

Det nokså vide løpet kunne lades med et antall små blykuler, eller man kunne stappe nedi spiker, småstein eller metallbiter. Men denne konstruksjonen førte til lav fart og stor spredning på prosjektilene. Våpenet lemlestet mer enn det drepte, om man da ikke fyrte av på kloss hold.

Man kunne få mer fart i sakene ved å fylle på mer krutt, men man måtte vite hva man gjorde, for ble det for mye krutt, eksploderte muskedunderen mellom hendene på skytteren - også en forholdvis dødelig hendelse.

9. Sennepsgass: Drepte langsomt

Kjemisk krigføring går langt tilbake i historien, men nådde toppen under første verdenskrig da partene tydde til gass i et desperat forsøk på bringe den fastlåste skyttergravskrigen inn i en ny fase. Sennepsgass var ikke alltid dødelig, men likevel sterkt fryktet på grunn av de ubehagelige egenskapene.

Sennepsgass er usynlig og nesten luktfri, så mannskapene merket sjelden at de kom i kontakt med den. Og bare i sjeldne tilfeller meldte virkningen seg med det samme. Men i løpet av et døgns tid utviklet soldatene en voldsom kløe som gradvis ble til store blemmer med gulaktig væske. Det var meget smertefullt, men sjelden dødelig.

Verre var det hvis man pustet inn gassen. Det medførte blemmer og blødninger i luftveiene, men likevel kunne det ta helt opptil et par måneder før døden inntraff.

Sennepsgass ble i en periode kalt yperitt fordi de tyske styrkene brukte den i stor skala under kampene ved den belgiske byen Ypres i 1917.

10. Napalm: Brant langsommere

Det var 17. juli 1944 at amerikanske fly for første gang slapp napalmbomber mot et tysk bensinlager ved Coutances i Nord-Frankrike. Stoffet var blitt utviklet noen år tidligere av forskere ved Harvard, og det hadde raskt vist seg å være et effektivt våpen fordi den klebrige geleen limte seg fast alle steder og brant langsommere enn bensin.

Det siste året av krigen brukte amerikanerne napalm i stor utstrekning og med stor effektivitet som taktisk våpen mot japanske styrker. Hensikten var å tvinge dem bort fra stillingene på steder som Iwo Jima og Okinawa.

Men i forsøket på å tvinge tyske styrker ut av byen Royan i Frankrike i april 1945 slapp amerikanerne ved et uhell napalm over franske sivilister - med det resultatet at 1700 mennesker mistet livet.

Kanskje du er interessert i

Innholdet fortsetter etter annonsen

Innholdet fortsetter etter annonsen