Teorien om at jorden var hul fikk plass i litteraturen på 1800-tallet. Her er islendingen Hans og professorsønnen Axel på vei ned i jordens indre i Jules Vernes roman fra 1864.

© Bridgeman

Ekspedisjon til Sørpolen skulle bevise at jorden er hul

I 1829 seilte en vitenskapelig ekspedisjon ut fra New York med Antarktis som mål. Offisielt skulle besetningen utforske de ukjente farvannene i sør. Men for en av deltakerne på ekspedisjonen var oppdraget langt mer omfattende. Han ville bevise at jorden er hul.

20. mai 2016 av Kasper Nielsen

Meterhøye bølger slår over den spinkle robåten og dekker mannskapet med iskaldt vann. Foran seg har de tjue mennene en loddrett klippeformasjon. På alle andre kanter duver enorme isfjell i det frådende havet. Briggen Annawan, som har ført dem fra New York til Sørpolen, er allerede ute av syne.

Året er 1829, og en av historiens mest mislykkede vitenskapelige ekspedisjoner er i ferd med å nærme seg sitt absolutte nullpunkt.

Mennene kjemper en desperat kamp for å styre mot det eneste stedet i det forrevne islandskapet der det er mulig å legge til med robåt. Det begynner å gå opp for mannen bak ekspedisjonen, Jeremiah N. Reynolds, at han kan ha tatt feil. 

Han hadde forventet å finne et stille, isfritt hav og milde temperaturer her, bare 8 breddegrader fra den geografiske sørpolen. I stedet er mennene omringet av golde is- og klippeformasjoner som slår sprekker i teorien han har argumentert så hardt for gjennom seks år. 

Han er imidlertid stadig overbevist om at det skjuler seg en geologisk sensasjon i Antarktis som vil sende sjokkbølger gjennom den vitenskapelige verden og snu opp ned på all fagkunnskap om hvordan planeten er konstruert. Jorden er hul, mener Reynolds. Og fra Sørpolen er det direkte adgang til jordens indre.

Teori satte grå hår i hodet på forskere

Reynolds var på langt nær den første som mente at jordkloden er hul. I 1692 fremsatte den engelske astronomen Edmond Halley, som også oppdaget Halley's komet og fant opp det væskefylte kompasset, en teori om at jorden besto av tre beboelige skall som roterte med forskjellig hastighet inni hverandre. Hvert skall hadde sin egen selvstendige atmosfære og sitt eget magnetfelt, mente Halley.

Teorien kunne også forklare en rekke uregjerlige kompassmålinger som satte grå hår i hodene på datidens vitenskapsmenn.

I 1716 ble himmelen over England opplyst av en usedvanlig stor mengde nordlys. Edmond Halley satte det snodige fenomenet på en liste av bevismaterialer som han førte. Han mente at de blafrende «gardinene» av lys viste seg når gasser fra de indre verdener lekket ut ved jordens poler.

Men teorien led under et alvorlig problem. Den engelske fysikeren Isaac Newton påviste allerede i 1687 at tyngdekraften peker inn imot sentrum av planeten. En hul klode ville for lengst ha falt sammen under sin egen vekt, med mindre en eller annen ukjent kraft presset den andre veien. Så lenge ingen vitenskapsmenn kunne komme med en fornuftig tilføyelse til Newtons lover, var teorien et slag i luften.

Ideen levde imidlertid videre på sparebluss, og flammet opp igjen i 1818 da et oppsiktsvekkende skriv ble satt i omløp av John Cleves Symmes Jr., en tidligere offiser i den amerikanske hæren.

Jordens indre kunne bebos

Symmes hadde siden barndomsårene vært opptatt av en storslått teori.

Akkurat som Edmond Halley hadde trodd 126 år tidligere, mente Symmes at jorden var hul.

Etter å ha vært utstasjonert ved den kanadiske grensen under den britisk-amerikanske krigen i 1812-1815 slo kaptein Symmes seg ned som handelsmann i Missouri. Her byttet han varer for skinn med lokale indianerstammer, mens han i all stillhet samlet inn dokumentasjon for teorien sin.

Jorden var ikke bare hul, mente Symmes. Det var også mulig å ta seg inn i den via to gigantiske hull på Nord- og Sørpolen. Hullene hadde en diameter på mer enn 2200 kilometer og var omgitt av høye fjell.

Etter å ha besteget disse kunne en dristig oppdagelsesreisende med letthet bevege seg rundt på undersiden av jordoverflaten. Her ville det i prinsippet være mulig å vandre hele veien fra den ene polen til den andre i et selsomt og dunkelt landskap.

John C. Symmes var helt oppslukt av forestillingen om at jorden er hul og har et beboelig indre. 

© Mary Evans

«Jeg erklærer herved at jorden er hul og har et beboelig indre. Jeg sverger på mitt liv at dette er sannheten, og stiller meg til rådighet som utforsker av jordens indre, hvis verden vil støtte og hjelpe meg med denne store oppgaven», meddelte Symmes i skrivet han i 1818 begynte å dele ut til pressen, og eventuelle andre som kunne interessere seg for en hul jordklode. Han holdt også foredrag om klodens oppbygning og supplerte teorien med observasjoner som ga den et skjær av seriøs forskning.

Blant annet henviste han til fiskestimene og fugleflokkene som bevegde seg mot nord, men tilsynelatende aldri til-bake igjen. Symmes hadde også samlet rapporter om store mengder tropisk drivtømmer langs nordkysten av Norge, Island og Sibir. Han mente at det var mer sannsynlig at drivtømmeret kom fra skoger inne i jorden enn at de hadde drevet helt fra ekvator til Polhavet.

Symmes kunne også legge frem nye og gamle vitnesbyrd om hvordan is og snø var blitt avløst av blikkstille havområder høyt mot nord og langt mot sør. Mange sjøfolk hadde ifølge Symmes opplevd hvordan de iskalde områdene ble avløst av behagelige temperaturer.

Selv om Symmes var besatt av ideen sin, var han ikke i stand til å formidle den. Stemmen hans hadde en irriterende nasal klang, og han snakket altfor fort og snublet i ordene. Men i 1823 møtte han en mann som hadde ordet i sin makt og visste hvordan man formidler et kontroversielt synspunkt.

Hul jord trekker fulle hus

Jeremiah N. Reynolds var redaktør i en liten avis i Ohio da han deltok på et foredrag av John Cleves Symmes. Selv om formidlingen var elendig ble han så fascinert av tanken på at man kunne bo inne i kloden at han sa opp jobben og slo seg sammen med Symmes.

I noen år trakk de fulle hus. Samarbeidet gikk ut på at Symmes leverte de harde fakta, og Reynolds malte fargerike bilder i publikums fantasi. Begge drømte om å utruste en ekspedisjon til Sør-polen og returnere med det endelige beviset på at jorden var hul.

Men Reynolds innså at de måtte tone ned de mest spektakulære teoriene hvis de skulle greie å skaffe offentlig støtte til prosjektet. Symmes var imidlertid ikke villig til å gå på kompromiss med sin versjon av sannheten, og etter en krangel i Philadelphia gikk de hver til sitt.

Ekspedisjonen avblåst

I forsøket på å finansiere sjøreisen fikk Reynolds ved flere anledninger foretrede hos medlemmer av USAs kongress. Med diplomatisk kløkt holdt han sin egentlige interesse for Sørpolen skjult og fokuserte i stedet på viktigheten av at USA utrustet en ekspedisjon til jordens sørligste områder.

«Nasjonen sakker hjelpeløst akterut i kappløpet om å være blant de første som utforsker verdens eneste ubebodde kontinent», var hovedbudskapet hans til alle som hadde makt og innflytelse.

Reynolds' utrettelige innsats vekket til slutt oppmerksomhet hos president John Quincy Adams, og 21. mai 1828 ga myndighetene klarsignal til en vitenskapelig ekspedisjon med Jeremiah Reynolds i spissen.

Presidentens etterfølger, Andrew Jackson, trakk imidlertid tillatelsen til-bake, men Reynolds' energiske lobbyvirksomhet var ikke forgjeves. En håndfull velstående forretningsfolk trådte til og finansierte reisen.

Offisielt var ikke Reynolds lenger sjef for ekspedisjonen, men han var med om bord da Annawan og to andre skip i oktober 1829 stevnet ut fra havnen i New York med kurs sørover mot jordens indre. Symmes rakk aldri å få med seg avreisen. Han døde fem måneder før.

Noen av 1800-tallets største forfattere lot seg flittig inspirere av John Cleve Symmes' hul jord-teori og Jeremiah N. Reynolds' fargerike beretninger, blant andre Jules Verne med «Reisen til jordens indre».

© Bridgeman

Sørpolen var ikke annet enn is

Selv om temperaturene aldri slo om som ventet, ga ikke Reynolds opp. Han satte en robåt på vannet for å ro det siste stykket til Sørpolen. Med seg hadde han 19 besetningsmedlemmer.

Etter den mislykkede letingen etter en inngang til jordens indre kom Reynolds og resten av ekspedisjonsdeltakerne i robåten seg helskinnet i land i Antarktis. Men problemene deres hadde bare så vidt begynt. De hadde ikke med seg forsyninger og kunne risikere å dø av sult før stormen la seg.

Ved et rent lykketreff fikk de øye på en sjøløve som de slaktet og spiste, men etter ti døgn i frost og kulde hadde de ikke annet valg enn å begi seg til havs igjen. Ekspedisjonsskipet Annawan og de to mindre fartøyene som ledsaget det, var stadig ute av syne, men mulighetene for å overleve var lik null hvis de ikke fant skipene.

I 40 timer drev mennene omkring før de slo leir på en liten klippeøy. Ved tre-tiden om natten så Reynolds et lys langt ute på havet. Han vekket resten av det utmattede mannskapet, og med en siste desperat kraftanstrengelse greide de å ro tilbake til Annawan.

Oppdrag Sørpolen ble avblåst, og ekspedisjonen satte kursen mot nord. Men nær byen Valparaiso i Chile begikk besetningen mytteri og satte Reynolds av på kysten. Han ble værende i Sør-Amerika i tre år før han endelig fikk skyss tilbake til USA med krigsskipet USS Potomac.

I 1836 forsøkte Reynolds å finansiere en ny ekspedisjon til Sørpolen. Ekspedisjonen ble gjennomført, men Reynolds fikk ikke lov til å bli med. I stedet startet han på en karriere som forfatter og advokat med sjørett som spesialfelt.

Til sin død i 1858 lurte han på hvordan det ser ut på undersiden av planetens ytterste skall.

Kanskje du er interessert i