Aleksej Leonov på vei mot det ukjente. Romdrakten er aldri blitt testet.

Aleksej Leonov: Sovjets håp i romkappløpet mot USA

Sovjetrusserne satser alt på å vinne nok en seier i romkappløpet mot USA. Men tiden er knapp. Derfor blir kosmonauten Aleksej Leonov sendt mot det ytre rom i et uferdig fartøy der luken er for liten, romdrakten livsfarlig og autopiloten i stykker.

28. september 2015 av Søren Flott

Sovjetunionen satser stort i romkappløpet

Mørket har senket seg over de iskalde steppene rundt Baikonur, Sovjetunionens rombase i Kasakhstan. De to kosmonautene Aleksej Leonov og Pavel Beljajev har gått til ro på rommet da døren går opp. Inn kommer sjefen for det sovjetiske romprogrammet. Han virker anspent og trett, og har svetteperler på overleppen.

«Alle data fra den ubemannede ferden er gått tapt», opplyser han.

Kort før har en ubemannet Vos­khod-romkapsel – samme type som Leonov og Beljajev skal sendes opp i om bare tre uker – eksplodert i rommet. Utskytingen skulle ha vært siste test før det blir de to kosmonautenes tur. Nå har russerne bare én kapsel igjen.

«Bruker vi den til nok en ubemannet tur for å teste utstyret før romvandringen din, Lyosha, blir romferden forsinket med et år», forklarer sjefen de to unge mennene. Han understreker at de har valget. Samtidig tilføyer han at amerikanerne snart er klar til å sende en astronaut ut på historiens første romvandring.

Året er 1965, og siden Sovjet åtte år tidligere sendte opp verdens første satellitt, Sputnik, har russerne gått fra én seier til den neste i romkappløpet med amerikanerne: første levende vesen i rommet (1957), første menneske i rommet (1961), første kvinne (1963).

Men prisen har vært høy, for det tas sjanser – både med utstyret og med kosmonautenes liv. Rakettene som brukes til å sende kosmonautene opp, er opprinnelig utviklet som de første interkontinentale ballistiske missilene som er i stand til å nå USA med atomstridshoder. De er gigantiske, og har et enormt drivstofforbruk. I 1960 eksploderte en av dem på utskytingsrampen, og nesten 200 mennesker brant i hjel – en katastrofe som ble mørklagt av det kommunistiske styret.

På rommet vurderer Leonov og Beljajev situasjonen. De kjenner risikoen. Deres nære venn, Jurij Gagarin – første menneske i rommet – holdt på å brenne opp. Av de siste sju ubemannede fartøyene Sovjetunionen har skutt ut, har bare to returnert til jorden. Men tape mot USA vil de ikke:

«Vi er klar!»

Aleksej Leonov sendes ut i det tomme rommet

Tre uker senere, 18. mars 1965, befinner Voskhod 2 seg i kretsløp rundt jorden. Leonov bukserer seg ut i luftslusen, som har foldet seg ut fra siden av Voskhod-kapselen slik planen er. Røret er så trangt at han nesten ikke kan bevege seg, men da luken går opp, bøyer han nakken helt tilbake og ser hvordan natt blir til dag under ham. Leonovs blikk følger den dypblå stripen som skiller lys fra mørke hele veien til Sørpolen, som står i skarp relieff mot det svarte himmelrommet med glitrende stjerner og galakser.

«Diamant 2, vi kan se deg klart og tydelig. Det er på tide å begynne på oppdraget», lyder det fra kontrollsenteret.

Den knitrende stemmen bringer Leonov ut av transen og får hjertet hans til å slå raskere. Han trekker seg ut av luftslusen, og idet romkapselen passerer over Middelhavet, begynner historiens første romvandring.

«Jeg har det helt perfekt», melder han.

For Leonov føles det stille og fredfullt å gli over Italia, Hellas og Svartehavet på den fargerike globusen 500 kilometer under dem, men i virkeligheten suser han gjennom rommet i 28 800 km/t – bare holdt fast av to ting: jordens tyngdekraft og livlinen bort til Voskhod-romkapselen.

Foran seg ser han Krim og Kaukasus' snødekte fjelltopper. Han suger inntrykkene til seg og gleder seg til å komme i gang med å tegne på skisseblokken han har med. Aldri har han følt seg så liten og ubetydelig. Samtidig er han helt overveldet ved tanken på at det han foretar seg akkurat nå, skjer på vegne av hele menneskeheten.

Oppdraget er enkelt. Leonov skal utelukkende ta bilder av Voskhod 2 i rommet. Han strekker armen ned mot knappen som er sydd inn i buksebeinet på romdrakten, og som aktiverer det sveitsiske kameraet på brystet, men drakten virker plutselig altfor stor. Bare en centimeter fra knappen må Leonov gi opp. Uansett hvor mye krefter han bruker, når han ikke knappen. Kontrollsenteret må nøye seg med de bildene kameraene på fartøyet sender tilbake til jorden.

I stedet gir han seg til å lage svømmebevegelser, og med et dunk sparker han fra med føttene på siden av romkapselen. Han tumler gjennom rommet uten kontroll over bevegelsene sine – først da livlinen strammes, stanser han.

«Hvor er du? Kan du høre meg? Hva driver du med?» Inne i Voskhod 2 har kollegaen Beljajev hørt dunket, men han kan ikke se kameraten.

«Alt fint her», svarer Leonov.

«Ok, men vær forsiktig».

Klokken er 08:32:54 UTC (koordinert universaltid) da Leonov åpner luftslusen på Voskhod 2 og begynner romvandringen.

Aleksej Leonov sitter fast

Leonov har begynt å svette. Det er vanskeligere å bevege seg enn han har regnet med, men han nyter likevel å sveve som en måke høyt over kloden.

«Det er på tide å komme inn igjen», kommer det fra Beljajev. Motvillig innser Leonov at han må tilbake til Voskhod 2. Sollyset vil snart være borte, og manøveren i luftslusen er vanskelig nok fra før iført romdrakten. I samme øyeblikk merker han at noe er galt. Fingrene når ikke lenger helt ut i hanskene i romdrakten, og føttene er ikke helt nede i støvlene. I det lufttomme rommet har drakten spilt seg ut, og det er umulig for ham å presse seg inn gjennom luken.

Leonov gjennomgår mulighetene sine i hodet og kan bare se ett alternativ. Han er nødt til å slippe oksygen ut av drakten. De er en løsning som kan koste ham livet, for slipper han ut for mye, blir han kvalt. Men hvis han ikke greier å komme seg gjennom luftslusen, vil han definitivt dø.

Han bestemmer seg for ikke å si noe til verken Beljajev eller kontrollsenteret, for ingen av dem kan hjelpe ham uansett. I stedet konsentrerer han seg om å nå ventilen i drakten. Det er nå så varmt at svetten renner av ham. Dråpene samler seg i bunnen av drakten, og kroppstemperaturen er så høy at han nærmer seg et heteslag. Det begynner også å prikke i hendene og føttene – et tegn på at kroppen ikke får nok oksygen.

Aleksej Leonov settes på en ny prøve under romkappløpet

Planen lykkes. Med redusert trykk i drakten klarer han å presse seg inn og gjøre en saltomortale i det trange rommet, slik at han når ut for å stenge luken. Like etter sitter han i setet ved siden av Beljajev, gjennomvåt av svette og med pulsen susende i ørene.

Først nå går det opp for Leonov hvor nær han har vært døden, og selv om det er halvannen time til neste oppgave – frakobling av luftslusen – klarer han ikke å slappe av. I stedet finner han frem papir og farger for å tegne det han nettopp har sett utenfor.

Men problemene er ikke over for kosmonautene. Da de utløser de små sprengladningene som skal skille luftslusen fra romkapselen, begynner Voskhod 2 å rotere om sin egen akse, slik at lyset fra solen blitser inn gjennom vinduene og gjør dem begge svimle. Og som om det ikke er nok, oppdager Leonov at noe er helt galt med oksygennivået:

«200, 300, 400…430…460…»

Tallet burde ikke ligge på mer enn 160. Akkurat nå vil selv den minste gnist forvandle de to mennene til levende fakler på brøkdelen av et sekund, før fartøyet blir sprengt til atomer.

Leonov kan ikke la være å tenke på sin gode venn kosmonauten Valentin Bondarenko, som bare ble 24 år gammel. Han brant i hjel fire år tidligere, i 1961, under et forsøk i et trykkammer. Forholdene da minner mye om dem de selv befinner seg i nå.

Teknikken motarbeider Aleksej Leonov under romkappløpet

Men situasjonen blir enda mer kritisk. Det automatiske styresystemet som skal sikre at Voskhod 2 går inn i atmosfæren på riktig tidspunkt og i korrekt vinkel, virker ikke. Leonov og Beljajev må foreta landingen manuelt, og de har så lite drivstoff igjen at de må bestemme seg for et landingssted i løpet av det neste kretsløpet.

«Vi har bare mulighet for ett forsøk – vi ber derfor om at dere går i alarmberedskap», melder Beljajev til kontrollsenteret i Baikonur.

«Vi gir dere tillatelse til å iverksette nødprosedyren», lyder svaret.

Det blir en hard nedtur. G-kreftene er så sterke at de små blodkarene i øynene til kosmonautene brister, før fallskjermene i Voskhod 2s nese folder seg ut og lar fartøyet lande mellom snødekte trær i de uendelige sibirske skoger.

Leonov er toktets navigatør. Han konsulterer landingskapselens navigasjonsutstyr, som viser at de befinner seg omtrent 2000 kilometer fra byen Perm.

«Når tror du de kommer og henter oss?» spør Beljajev.

«Om tre måneder», svarer galgenhumoristiske Leonov.

Utenfor, mellom graner og bjørketrær, synker de dypt ned i snøen. Vinden er isende kald, og Leonov kjenner hvordan svetten fremdeles plasker rundt i buksebeina på romdrakten.

Aleksej Leonov gjennomfører oppdraget for Sovjetunionen i romkappløpet

De to kosmonautene priser seg lykkelig over at de er vokst opp under barske forhold i Sovjetunionens kaldeste strøk, men i denne temperaturen, med den type bekledning og med ulv og bjørn i
nabolaget, må de ha hjelp. Raskt. Via en radio sender Leonov et morsesignal, som til alt hell blir fanget opp av et sivilt fly i nærheten.

Nyheten om Voskhod 2s landing sprer seg, og snart ankommer et helikopter. Det kan imidlertid ikke lande på grunn av trærne. I stedet slipper de ned en taustige til kosmonautene – men det er umulig. Stigen er langt fra ny, og i de klumpete romdraktene er det det rene selvmord å forsøke å klatre opp.

Flere fly når frem til området, og et av dem slipper ned en flaske konjakk, en sløv øks og litt varme klær. Samtidig blir en redningsaksjon satt i verk, da radiosignalet er blitt fanget opp av en fjern lyttepost langt mot øst.

Etter en natt i 30 minusgrader våkner kosmonautene av lyden fra et fly som sirkler over trærne for å skremme bort et kobbel ulver. Leonov fyrer av en nødrakett, og like etter kommer en gruppe skiløpere, blant dem en av kollegene deres og to leger. De har med klær, mat og til og med et badekar, slik at de nedkjølte kosmonautene kan få varmen i seg.

Bergingsmannskapene går i gang med å felle trær og bygge en primitiv hytte der de kan overnatte. Neste dag må de gjennomføre en ni kilometer lang skitur for å komme frem til en lysning der et helikopter venter på dem.

Selve romvandringen tok bare tolv minutter, men den gjør Aleksej Leonov verdensberømt. Og selv om prisen holdt på å bli uhyggelig høy, har Sovjetunionen nok en gang rykket fra amerikanerne i romkappløpet.

Samme hvor i verden Leonov viste seg, ble han møtt av jublende folkemengder.

Romkappløpet gjør Aleksej Leonov til superstjerne

Etter romvandringen ble Aleksej Leonov verdensberømt og reiste rundt i store deler av verden. Og hjemme slepte postbudet sekkene inn.

«Det strømmet inn brev til oss fra hele verden – minst 50 om dagen. I begynnelsen forsøkte jeg å besvare alle, men det utviklet seg til et mareritt, så jeg måtte la avdelingen ta seg av dem», har Leonov fortalt.

Leonov var valgt ut til flere romferder, men først i 1975 var han tilbake til rommet som del av den amerikansk-sovjetiske Apollo-Sojuz-ferden.

Leonovs originale romdrakt fra romvandringen.

Kanskje du er interessert i