Livsfarlig ballonfærd med kurs mod døden

En septemberdag i 1862 stiger to fryktløse aeronauter opp til en høyde der intet levende vesen har vært før. Ingen aner om kroppen vil tåle den ekstreme utflukten, og ballongfarerne må forholde seg til at døden er med som blindpassasjer.

6. mai 2016 av Stine Overbye

Henry Coxwell har ikke tall på hvor mange ganger han har steget til værs i en luftballong, men det må være minst 400. 

Ingen av hans tidligere ballongferder kan imidlertid måle seg med turen 43-åringen har begitt seg ut på denne septemberettermiddagen i 1862.

 Sammen med den ti år eldre meteorologen James Glaisher har Coxwell glidd gjennom luften til en høyde der ingen andre har våget seg opp før, og der ingen egentlig aner om mennesket kan overleve.

Akkurat nå er livsbetingelsene så avgjort elendige. 

Coxwell og Glaisher befinner seg rundt ni kilometer over et engelsk sensommerlandskap, og her oppe er luften så iskald og oksygenfattig at de klamrer seg til livet med det ytter­ste av sine forfrosne fingerspisser.

Mennene hiver etter pusten, og de slappe kroppene føles helt lealause.

Da Coxwell plutselig ser sin ellers så foretaksomme makker ligge helt livløs i gondolen, går situasjonens grufulle alvor opp for ham. 

Hvis ikke de straks påbegynner nedstigningen, vil begge aeronautene være fortapt.

Men Coxwell har et problem. 

Han får ikke sluppet gassen ut av ballongen fordi linen til ventilen har vridd seg på turen opp. 

Så selv om han knapt nok er herre over sine egne bevegelser, er han tvunget til å klatre opp i riggingen og vikle ut linen. 

Den manøveren er én av to muligheter. Den andre er at aeronaut- ene overgir seg til den visse død.

Atmosfæren er ukjent territorium

At Coxwell og Glaisher i det hele tatt har rotet seg opp i den skjebnesvangre situasjonen, skyldes at British Association for the Advancement of Science (BAAS) har hyret ballong-skipperen og meteorologen til å begi seg opp i den øvre atmosfæren, til høyder som vitenskapen ennå har til gode å utforske, og som ingen vet om kroppen tåler.

Her på midten av 1800-tallet er kjennskapet til atmosfærens fysikk og kjemi sterkt begrenset. 

Hvor høyt er lufttrykket i de høyere himmelregioner, hvor fuktig er luften, hvilken betydning har skyene for klimaet, hvor sterke er vindene, og hvordan er det med temperaturen langt oppe – faller eller stiger den jo mer man nærmer seg solen?

Alle disse og mange flere spørsmål har Glaisher og Coxwell sagt seg villige til å bidra til å finne svar på. 

Håpet er at de kan bane vei for mer presise varslinger av været. I århundrer har meteorologene måttet nøye seg med å basere værmeldingene på daglige registreringer av temperatur, lufttrykk, vindhastighet og nedbør, alltid målt ved jordoverflaten. 

De litt umake kompanjong- ene er pionerene som skal bringe vitenskapen til nye høyder.

Mens den solid bygde og skjeggete meteorologen James Glaisher går for å være en av landets fremste vitenskapsmenn, har den atletisk bygde Coxwell gjort seg bemerket som fryktløs ballongskipper – eller aeronaut, som det også kalles. 

Egentlig er han utdannet tann- lege. 

Men han trekker bare tenner på pasienter i hjembyen Tottenham om vinteren. I sommerhalvåret konsentrerer han seg om å være ballongskipper.

 Han veksler mellom å ta betalende gjester med på høytravende utflukter og å stille sin ekspertise til rådighet for forskere og eventyrere. 

Dessuten gir han jevnlig oppvisninger rundt om i Europa med sine hjemmebygde ballonger. 

Selv om Coxwell flere ganger har balansert hårfint mellom liv og død, har aeronauten alltid sluppet så heldig fra sine styrt at andre ballongskippere mistenker ham for å være immun overfor ulykker.

Mammoth var med sin størrelse perfekt til Glaisher og Coxwells vitenskapelige ekspedisjon.

© Getty Images

Mammuten skal erobre høyden

De planlagte vitenskapelige ekskursjon- ene er historiens hittil høyestgående ballongferder, så i løpet av våren og sommeren 1862 har Coxwell konstruert en ballong som kan tåle utfordringen.

Med hjelp fra familien pluss en hel hær av dyktige syersker og korgmakere har han bygd et fartøy med et ballonghylster som er tidenes største i Storbritannia.

Det er knappe 25 meter høyt, har en diameter på nesten 16 meter og et volum på 2600 kubikkmeter.

Coxwell har gitt ballongen det passende navnet Mammoth, «Mammut», og i juni 1862 forteller ballongskipperen gledestrålende til en lokal avis at han nå er «helt klar for de eksperimentene som vitenskapen har for øye». 

Mens Coxwell på sin side har hatt rikelig å se til med å bygge fartøyet, som hans kommende makker spøkefullt betegner som et «instrument til vertikal utforskning», har meteorologen Glaisher grublet over hvilke instrumenter og måleapparater han trenger. 

Han har kommet frem til at gondolen skal fungere som et velutstyrt flygende laboratorium med til sammen 24 instrumenter, som stort sett skal festes til et kontrollpanel som går på tvers av gondolen.

I motsetning til Coxwell har James Glaisher aldri vært på ballongfart før. Mens han på den ene siden gleder seg til å besøke luftlagene der været lages, gruer han seg samtidig for himmeldebuten. 

Det streifer Glaisher at det er selvmorderisk. Men som en samvittighetsfull og metodisk vitenskapsmann er han mer redd for å vende tilbake uten brukbare resultater.

«Jeg kjenner meg overveldet av frykten for ikke å være klar når øyeblikket er inne til å observere et fenomen som det menneskelige øyet trolig aldri før har vært vitne til», skriver meteorologen til en bekjent.

Glaisher frykter at han får så mye å holde oppsyn med underveis at han verken vil rekke å ta notater eller gjennomføre alle avlesningene og eksperiment- ene det er lagt opp til på turen. 

For å være best mulig forberedt på ekskursjonene opp til det Glaisher kaller «værforandringenes store laboratorium», konstruerer han derfor en slags flysimulator – en forsøksoppstilling med måleapparatene – på arbeidsplassen sin, det britiske statsobservatorium, Royal Greenwich Observatory i Øst-London.

Meteorologen debuterer i vestavind

17. juli 1862 er tiden inne for Glaishers luftdebut. Avgangen skjer fra gassverket Stafford Road i Wolverhampton. 

Men en fryktelig vestavind hyler fra morgenen av, og som Glaisher noterer, er de værmessige forholdene «under ingen omstendigheter oppmuntrende for en novise som aldri har satt sine bein i en ballongkurv før».

Vinden river og sliter i ballongen da Glaisher og Coxwell klatrer opp i gondolen. Klokken 09.42 lar Coxwell fortøyningene gå. 

Det første minuttet gynger ballong og kurv faretruende fra side til side, og mens Coxwell bakser med å få kontroll over det viltre fartøyet, fomler Glaisher med instrumentene, samtidig med at han nervøst ser ned på Wolverhampton, som hele tiden krymper og begynner å ligne en modellby.

Først da ballongen når en betraktelig høyde, faller roen på, og da Mammoth etter en cirka to timer lang og vellykket jomfruferd igjen får bakkekontakt, kan Glaisher puste lettet ut.

«Det kunne gått fryktelig galt i begynnelsen dersom en skorstein eller noen høye bygninger hadde kommet i veien», skriver han etter landingen.

Ullfrakker beskytter mot kulden

Selv om Glaishers luftdåp var turbulent, har den ikke skremt ham fra å fortsette væreksperimentene fra enda større høyde enn de rundt 5000 meterne Mammoth nådde opp i på sin første ferd. 

Halvannen måneds tid senere, klokken tre minutter over 13 den 5. september 1862, stiger Mammoth derfor til værs igjen. 

Med god fart suser ballongen oppover gjennom et tett, hvitt skydekke og videre opp mot den knallblå himmelen på den andre siden av skyene.

Denne gangen vil Coxwell og Glaisher komme seg høyere enn noe menneske har vært før – høyere enn sju kilometer – og den lette brisen passer perfekt til rekordforsøket. 

Selv om temperaturen på jordoverflaten er behagelige 15 grader, er luften råkald høyt oppe, men ballongfarerne har vært forutseende nok til å kle seg til den kjølige høstdagen, med både ullskjerf og tunge, lange ullfrakker.

Etter kort tid viser påkledningen seg imidlertid å være svært mangelfull. 

I halvannen kilometers høyde er temperaturen nede i rundt null, og da ballongen har kommet opp i cirka seks og en halv kilometers høyde og temperaturen ned i 15 kuldegrader, begynner de å hakke tenner.

Ikke bare temperaturen, men også utsikten er som på en klar vinterdag.

Himmelen dypblå, og sollyset blendende, og når mennene ser ned, kan de se et betagende snølandskap av kritthvite skyer som virker uendelig.

Oppstigningen går i et forrykende tempo nå. 

På bare et par minutter stiger Mam­moth rundt 300 meter, og under ballongen snurrer gondolen lystig, uten at det plager de to besetningsmedlemmene noe særlig. 

Glaisher må riktig nok gi opp å ta et fotografi av skydekket, men utenom det går alt som planlagt. Mens han skutter seg i kulden, sjekker Glaisher hvert eneste av måleinstrumentene og fører en detaljert loggbok over resultatene.

Coxwell, som tar seg av navigasjonen, legger ikke merke til at Glaisher blir mer og mer fjern og avkreftet i takt med at ballongen kommer opp i den tynne luften i nesten ni kilometers høyde. 

Selv opplever Coxwell at han er i ferd med å bli overmannet av dødelig tretthet, men det er ingenting mot hvordan Glaisher har det.

Klokken 13.51 skribler meteorologen ned noen tall i loggboken, men så er det som om han mister sine sansers fulle bruk. 

Alt flyter foran øynene hans, han føler seg omtåket. Selv om han kniper øynene sammen og prøver seg med et forstørrelsesglass, kan han ikke se kvikksølvsøylen i termometeret eller skimte skalaen på barometeret mer.

Bare det å trekke pusten er uhyre smertefullt for Glaisher, han har ikke engang styrke til å gjenvinne pusten, og da han prøver å meddele seg til Coxwell, får han ikke frem et pip. 

Kroppen har sunket sammen, og hver gang han prøver å rette seg opp, faller hodet ned på skulderen som om han var en filledukke, og da han prøver å gripe etter flasken med styrkende brennevin, nekter armen å lystre.

Hele kroppen er tappet for energi og i ferd med å stenge ned. 

Glaisher orker ikke lenger kjempe imot. Han innstiller seg avmektig på å dø. 

Ut av øyekroken kan han svakt skimte kompanjongen, og det siste han legger merke til før

øyelokkene glir igjen, er at Coxwell kryper rundt oppe i riggingen.

Coxwell bruker tennene

Henry Coxwell kjemper en kamp han egentlig ikke har krefter til å kjempe. 

Men det handler om liv og død, og dersom Coxwell ikke får viklet ut linen til ventilen, er det døden som vil seire. Ballongen må ned i høyde nå, bort fra den tynne luften, og den eneste måten er å åpne ventilen og slippe ut gass.

Med sine aller siste krefter har han hevet seg opp i riggingen, og der henger ballongpiloten nå og dingler med en livløs makker og en svimlende avgrunn under seg. 

Smidig som en luftakrobat får Coxwell med sine forfrosne og nesten følelsesløse hender viklet utlinen. 

Da Coxwell dumper ned i gondolen igjen, oppdager han at musklene er tømt for krefter. 

Kroppen er som gelé, og han kan ikke mobilisere kreftene til å trekke i linen og åpne ventilen.

I et siste, desperat forsøk på å redde sitt eget og Glaishers liv får han fatt i linen med tennene. 

Han nikker med hodet et par ganger, det er den eneste bevegelsen han klarer, og da ventilen mirakuløst åpner seg, og gassen begynner å sive ut, har han knapt krefter til å glede seg. 

Han er bekymret for sidemannen, som ligger livløs i gondolen, og selv om han innerst inne ikke tror på prosjektet, gir han seg til å appellere til vitenskapsmannen i Glaisher i håp om å kunne vekke ham fra de døde.

Tiner hender med brennevin

Glaisher tror han drømmer da han hører en fjern stemme si «observasjon» og «temperatur». Deretter glir meteorologen tilbake i bevisstløsheten, men våkner da han hører stemmen på ny. 

«Kom igjen, prøv nå», sier den, og plutselig går det opp for Glaisher hvor han befinner seg. 

Han ser med vidåpne øyne opp på Coxwell, som rusker forsiktig i ham og trygler ham om å vende tilbake til termometeret og barometeret.

«Jeg har vært bevisstløs», slår Glaisher lakonisk fast.

«Ja, det har du, og det har nesten jeg også», bekrefter Coxwell.

På forbløffende kort tid kommer Glaisher seg og gjenopptar observasjonene som om ingenting har skjedd. 

De viser tydelig at Mammoth beveger seg raskt nedover. 

Da Coxwell klager over at han ikke har følelse i hendene, river Glaisher seg løs fra instrumentene og griper resolutt ut etter brennevinet og heller det over kompanjongens forfrosne og nærmest blåsvarte hender. 

Aeronautene går på pub

En time og 37 minutter etter avgang lander Mammoth mykt i en lysning. 

De to aeronautene lar ballong være ballong og finner en pub i landsbyen Cold Weston. 

At de akkurat har svevd i livsfare er ikke et tema mens de nyter ølen.

Senere konstaterer Glaisher nøkternt: 

«Etter denne oppstigningen å dømme er 26 400 fot (8047 meter, red.) fra jorden svært nær grensen for menneskelig overlevelse. Jeg vil mene at man av forsiktighetshensyn straks bør åpne ventilen i denne høyden. Det man eventuelt kan oppnå av mer informasjon heretter står ikke i forhold til den økte risikoen man løper». 

Kanskje du er interessert i