At flagget blafrer, vakte skeptikernes mistanke. For det er ingen vind på Månen.

Månelandingen: 800.000 km tur retur

Onsdag 16. juli 1969 sitrer Kennedy Space Center av forventning. Apollo 11 står klar til oppskyting. Mens astronautene sjekker instrumentene en siste gang, benker millioner seg foran fjernsynet for å følge den historiske begivenheten.

5. januar 2016 av Stine Overbye

Apollo 11 letter foran spent publikum

“Seks, fem, fire, tre, to, en, null. Alle motorer kjører. Lift-off.”

Klokken er 32 minutter over ni om morgenen da Apollo 11 hever seg fra landjorden på Floridas østkyst i en sky av hvitglødende gass og flammer.

En øredøvende torden ruller over oppskytingsfeltet og får bakken til å skjelve, og i neste øyeblikk forsvinner den gigantiske raketten i et svart og oransje flammehav, mens den tegner en bue på himmelen og ut over Atlanterhavet.

De flere tusen inviterte gjestene som er samlet på tilskuertribunene på Kennedy Space Center, og de omtrent én million menneskene som følger begivenheten fra strendene og veiene i området, myser trollbundet opp mot det skarpe sollyset.

Tre minutter og 45 sekunder etter start kan de se det første trinnet falle av, og like etter forsvinner raketten ut av syne. Kursen er satt, månen venter knappe 400 000 kilometer unna.­

Om bord på Apollo 11 blir astronautene kastet fra side til side, selv om de ligger fastspent på ryggen i setene.

Her inne er lyden dempet, det høres ut som et godstog, og alt rasler og rister.

Først da andre rakettrinn blir skilt fra resten av fartøyet etter knappe ti minutters reise, senker roen seg i kommandomodulen.

Astronautene merker hvordan kroppene deres letter fra setet og bare blir holdt fast av sikkerhetsselene.

Apollo er i bane rundt jorden, og første etappe av måneferden har forløpt perfekt.

Oppskytingsdagen har begynt tidlig for Neil Armstrong, Michael Collins og Edwin Aldrin.

De tre astronautene sto opp alt klokken kvart over fire om morgenen, og etter en helsesjekk spiste de skinke, toast og egg og drakk juice og kaffe, den tradisjonelle menyen på oppskytingsdagen.

Så har de iført seg uformelige romdrakter og gjennomsiktige hjelmer, og rundt klokken seks har de vinkende forlatt romsenteret og blitt kjørt ut til startrampen, der den monumentale Saturn 5-raketten rager omtrent 110 meter opp i luften.

Vel 90 meter over bakken befinner Apollo 11-romfartøyet seg – selve midtpunktet i denne fantastiske reisen til månen.­­

Endelig er den kommet, dagen de tre hvitkledde mennene har ventet på siden 6. januar 1969 da Deke Slayton, NASAs første sjefastronaut og personellansvarlige, pekte ut besetningen til den historiske romferden med de tre små ordene: “Det blir dere”.

 

Rutinert besetning

Allerede i 1962 ble Neil Armstrong kvalifisert som astronaut hos NASA, og i 1966 var han som kaptein på Gemini 8-fartøyet med på å gjennomføre historiens første sammenkobling av to fartøyer i rommet.

Også på Apollo 11 er Armstrong kaptein, og under seg har han et særdeles garvet mannskap: Edwin “Buzz” Aldrin er professor i astronautikk, vitenskapen om romfart og romfartsteknologi, og har med Gemini 12-ferden i 1966 gjennomført tre romvandringer og en rekke sammenkoblingsforsøk.

Michael Collins har som de to andre en fortid som testpilot i militæret og har vært på romvandring i 1966 med Gemini 10. På Apollo 11-ferden er han utpekt som pilot på Columbia, modulen som skal frakte de tre astronautene tilbake til jorden.

Helt siden uttaket til Apollo 11 har nasjonens – for ikke å si hele verdens – øyne vært rettet mot de tre astronautene, men selv har de hatt det altfor travelt til å forholde seg til oppstyret: På et av pressens utallige spørsmål om hva han synes om å bli det første mennesket på månen, har Armstrong gitt følgende jordnære svar: “Helt ærlig, jeg vil heller være det første mennesket som kommer tilbake fra månen.”

Frem til denne strålende julimorgenen har hver dag budt på hard trening.

Armstrong, Aldrin og Collins har trent opp mot 14 timer om dagen i en romskipssimulator. Men nå er det alvor, nå er de omsider underveis, og som Collins muntert bemerker til kontrollsenteret i Houston: “Raketten klatrer oppover som en galning.”

Saturn 5 kommer opp i 20 000 km/t før den går i bane rundt jorden.

Apollo roterer som en grillkylling

Apollo 11 kretser halvannen gang rundt jorden i 185 kilometers høyde og med en hastighet på omkring 29 000 kilometer i timen.

Men allerede knappe tre timer etter oppskytingen starter tredje trinns rakettmotorer for andre gang, og nå drønner romskipet ut av banen og av gårde mot månen.

Inne i kabinen gjør astronautene seg klare til ekspedisjonens første store utfordring: å koble månelandingsmodulen “Eagle” øverst på Saturn-rakettens tredje trinn sammen med de øvrige Apollo 11-modulene.

Med et forsiktig smell smekker de automatiske låsene og hekter de to fartøyene sammen, og i 80 000 kilometers høyde kan astronautene endelig frigjøre tredje rakettrinn, som støtes fra og forsvinner ut i rommet.

Collins programmerer romfartøyet til å dreie langsomt rundt for å forhindre at den delen som vender mot solen blir overopphetet.

Denne manøveren kalles “barbecue”, fordi Apollo 11 roterer som en kylling på et grillspyd.

For første gang siden oppskytingen fra Kennedy Space Center kan astronautene slappe av.

På den trange plassen vrenger de av seg romdraktene – selv om de er vektløse er det ikke mye ynde over bevegelsene deres.

Ifølge Collins minner de mest av alt om tre hvite hvaler som bakser omkring i et altfor lite vannbasseng.

Ennå er det flere dager til månelandingen, men astronautene har nok å ta seg til: De skal spise, sove, overvåke instrumenter, kommunisere med kontrollsenteret i Houston, og de skal utføre eksperimenter.

Og så er det fjernsynsoverføringene: På jorden følger rundt to hundre millioner mennesker spent med på hvordan besetningen klarer seg, og målløse iakttar seere over hele verden hvordan astronautene svever vektløst gjennom Columbia fra et sted til et annet, mens de kommenterer utsikten og sine mange forskjellige gjøremål om bord.

 

Lubben vert i sikte

Lørdag morgen, på reisens fjerde dag, flyr Columbia inn i månens skygge, og i det stummende mørket kan besetningen for første gang se månen tårne seg opp fremfor dem, opplyst av et blålig skinn fra jorden.

Denne opplevelsen gjør et uutslettelig inntrykk på Neil Armstrong, som uttaler at “utsikten er verd hele reisen”.

Han forteller: “Vi er fremdeles flere tusen kilometer fra månen, men vi er likevel så tett på at den fyller hele den runde ruten vår. Den blir bare opplyst av jordskinn, noe som får den til å virke gråblå, og hele sceneriet føles klart tredimensjonalt. Jeg blir for alvor klar over, visuelt klar over, at månen er et tredimensjonalt himmellegeme og ikke bare en flat skive. Det føles nesten som om den viser oss hvor rund og lubben den er, for riktig å ønske oss velkommen. Jeg er overbevist om at den vil være en gjestfri vert. Den har ventet så mange år på sine første gjester.”

Romfartøyet har nå passert det punktet der månens tiltrekningskraft er sterkere enn jordens.

Tempoet øker voldsomt, ettersom månen nærmest suger Columbia til seg.

Minutt for minutt vokser månen seg stadig større utenfor vinduene, og ved lunsjtid lørdag går fartøyet i bane, bare omtrent 100 kilometer fra månens overflate.

I månedaggryet kan astronautene se forrevne fjellkjeder og vidstrakte sletter, og overalt er det små og store kratre som kaster lange skygger i det barske landskapet.

Ifølge Collins minner det om “forbudt område”, men astronautene beroliger hverandre med at landingsstedet vil se mer innbydende ut når de skal lande neste dag.

Men i sitt stille sinn frykter de at landingsfartøyet Eagle kommer til å bli splintret til atomer i møte med den ujevne steinørkenen.

 

Ensomt døgn i kretsløp

Like etter frokost søndag den 20. juli går astronautene i gang med forberedelsene til landingen.

Armstrong og Aldrin ifører seg de omfangsrike romdraktene sine – eller månekokonger, som de kaller dem – og kryper inn i Eagle gjennom den smale slusen med en diameter på bare 76 centimeter, og lukker den solide luken bak seg.

Det fins ikke seter i landingsmodulen, så stående ved kontrollpanelene og spent fast til gulvet med strikk gjør Armstong og Aldrin alt klart til å koble fra morskipet.

Kraftige fjærer slynger Eagle vekk fra Columbia, og det insektlignende fartøyet setter umiddelbart kursen mot Stillhetens hav.

“Ørnen har vinger. Alt ser fint ut,” meddeler Armstrong.

Michael Collins er nå alene på Columbia, og etter at han har fløyet en inspeksjonsrunde rundt Eagle, som en bekymret mor, og sjekket at alt er som det skal være, manøvrerer han bort med ordene: “Pass godt på dere selv.”

Mens kollegaene forbereder seg til landing på månen, går Collins et ensomt døgn i møte.

De neste 24 timene skal han kretse rundt månen alene om bord i Columbia. Det eneste han kan gjøre, bortsett fra å overvåke kommunikasjonen mellom kontrollsenteret og Eagle, er å krysse fingrene for at ingenting går galt for kollegaene.

Han tør knapt tenke tanken fullt ut, men hvis det verste skulle skje, så får han en ufattelig lang og ensom reise tilbake til jorden.

Hans egen planet er så uendelig langt unna, og så liten at han kan dekke den med en tommelfingernegl når han ser ut vinduene i fartøyet sitt.

Landingsfartøyet “Eagle” på vei mot månen med Armstrong og Aldrin om bord.

Panikk før landing

Med knapt 5000 kilometer i timen farer Eagle ned mot måneoverflaten, men plutselig begynner lampene på kontrollpanelet å blinke illevarslende, og i hodetelefonene kan Aldrin og Armstrong høre skingrende alarmer.

Kontrollsenteret i Houston beroliger astronautene med at alt er i orden – det er bare datamaskinen om bord som er overbelastet.

Men Armstrong og kontrollsenteret oppdager i samme øyeblikk at Eagle er en anelse ute av kurs.

I løpet av et kort sekund må en av ingeniørene i Houston, Steve Bales, foreta en skjebnesvanger avgjørelse: Skal landingen avlyses – og dermed hele oppdraget, ettersom det bare er drivstoff til ett landingsforsøk – eller skal astronautene fortsette?

“Go,” beordrer Bales, og Armstrong og Aldrin puster lettet ut.

Mens Aldrin konsentrert leser opp informasjon fra datamaskinen, inspiserer Armstrong det planlagte landingsstedet, et krater fullt av klipper og svære kampesteiner.

Han frykter en brutal landing, og da Eagle er ganske nær månen går han over til manuell styring, samtidig med at han anspent ser seg om etter et jevnere område.

I 2,7 meters høyde viser måleren at det bare er nok drivstoff igjen til 30 sekunders flyging, men i absolutt siste øyeblikk finner Armstrong et passende landingssted, der han varsomt lar Eagle synke ned i månestøvet.


Armstrong og Aldrin ser på hverandre, og begge lyser opp og smiler fra øre til øre.

Men i kontrollsenteret i Houston er det dødsstille, alle venter fortvilt på livstegn fra månen.

Omsider slår Armstrong mikrofonen på og sier: “Houston, Stillhetens base her. Ørnen har landet..”

Ved kontrollsenteret bryter jubelen og klappsalvene løs: “Takk, nå vi kan vi endelig trekke pusten igjen,” lyder det fra Houston – der teknikerne øyeblikket etter tenner store sigarer som er delt ut i anledning den vellykkede manøveren.­

Armstrong og Aldrin utveksler håndtrykk over kontrollpanelet.

Deretter kikker de to mennene fra jorden ut på månen, og med ærefrykt suger de inntrykkene til seg.

Her, søndag den 20. juli – 102 timer, 45 minutter og 42 sekunder etter oppskytingen fra USA – har mennesket for første gang landet på månen.

Lite skritt for et menneske

Planen er at astronautene skal hvile seg i fem timer før de går ut av Eagle, men Armstrong og Aldrin er altfor spente til å kunne vente.

Med kontrollsenterets tillatelse gjør de seg derfor klare til å sette fot på den livløse sletten.

Armstrong funderer over hvor varm og innbydende overflaten ser ut i jordskinnet mot den kullsvarte himmelen.

“Man får faktisk lyst til å gå ut dit bare iført badebukser for å få litt sol på kroppen,” sier han.

Et par timer etter landingen er astronautene klare til å gå ut på månens nøttebrune overflate.

Og mens Aldrin holder luken åpen, rygger Armstrong ut av Eagle og aktiverer et kamera som skal filme mennenes entré på den nyerobrede kloden.

Omkring 600 millioner mennesker verden over sitter nå ytterst på kanten av stolen, klistret til tv-skjermene der flimrende og kornete svart-hvite bilder viser Neil Armstrong idet han klatrer ned stigen og plasserer venstre fot på månens overflate.

Gjennom en knitrende forbindelse kan de høre ham si: “Et lite skritt for et menneske, et stort skritt for menneskeheten.”

Omtrent 20 minutter senere klatrer Aldrin ned stigen, men snur seg for å forsikre seg at luken er ordentlig lukket.

“Fartøyet er hjemmet vårt i de neste par timene, og jeg vil passe godt på det,” forklarer han – etter å ha beroliget Armstrong på spøk med at luken bare er lukket, ikke låst.

Da Aldrin har kommet ut på månen, spør Armstrong: “Er det ikke fantastisk? Storslått syn herfra.”

“Storslått ødemark,” korrigerer hans kollega, som bemerker at støvlene øyeblikkelig blir dekket av et fint, nærmest kakaofarget lag med støv.

Astronautene betrakter fascinert jorden, som lyser som en stjerne, men ettersom de bare har oksygen til få timers utforsking av den nye verden, er det ikke rett tidspunkt å falle i staver over utsikten.

De må straks i gang med oppgavene sine.­­

Astronautene oppdager straks hvor lett og ubesværet det er å bevege seg på månen, selv iført de stive draktene.

På grunn av den svake tyngdekraften veier mennene bare en sjettedel av det de gjør på jorden, og hvert skritt blir forlenget til et lite hopp, som foregår som om det var i sakte film.

Mens de holder på med eksperimentene, må de av og til kaste ting som tau og gripekroker fra seg, og gjenstandene svever av gårde med dovne, langsomme bevegelser.

 

Historisk oppringning fra Nixon

Armstrong og Aldrin setter opp en jordskjelvmåler, og utstyrt med en spade og en kasse går de i gang med å samle inn månestein og månestøv.

Midt i arbeidet blir de avbrutt av kontrollsenteret som meddeler at president Nixon ønsker å snakke med dem.­

“Neil og Buzz, jeg snakker til dere fra det ovale kontor i Det hvite hus. Dette er i sannhet en historisk telefonoppringing. Jeg har ikke ord for hvor stolte vi alle er – for alle amerikanere, og for alle mennesker i verden må dette være den stolteste dagen i livet. På grunn av det dere har gjort, er verdensrommet blitt en del av menneskehetens verden,” sier presidenten.

Etter å ha takket for oppringingen, gjenopptar astronautene arbeidet, men tiden flyr.

Altfor snart, synes Armstrong og Aldrin, er det på tide å vende tilbake til Eagle.

Som et vitnesbyrd om besøket planter de det amerikanske flagget på månen og etterlater også en minneplate med ordene: “Her satte mennesker fra planeten Jorden første gang foten på månen i juli 1969 e.Kr. Vi kom med fred for hele menneskeheten.”

To og en halv time etter at de klatret ut av luken, vender Aldrin og Armstrong tilbake til Eagle.

Men på vei opp stigen minner Aldrin Armstrong på at han skal huske å etterlate en hyllest til deres falne kolleger.

Armstrong fisker en forseglet pakke opp av en skulderlomme i drakten, og kaster den ned på månens overflate.

Den inneholder blant annet en medaljong tilegnet verdens første menneske i rommet, russeren Jurij Gagarin, som omkom i 1968 under trening med et jagerfly, samt et Apollo 1-emblem til ære for de tre Apollo-astronautene som i 1967 brant inne i kommandomodulen sin under en øvelse på oppskytingsrampen i Florida.

Først da Aldrin og Armstrong er tilbake i Eagle og har tatt av seg hjelmene, oppdager de at månen lukter – skarpt og udefinerbart. Lukten henger i klærne, og Aldrin beskriver den som “litt stikkende som kruttrøyk, aske på et ildsted eller brukte fenghetter”.

 

Svevende skinkesmørbrød

Tilbake i Eagle forsøker Aldrin og Armstrong å få seg en tiltrengt lur, men kulden, maskinenes evinnelige brumming og alle inntrykkene som trenger seg på, forhindrer dem fra å falle helt til ro.

Det blir i stedet å slappe av i 6 timer og 50 minutter.

Et knapt døgn etter landingen går astronautene inn i et av reisens farligste øyeblikk: De tenner rakettmotoren som skal løfte den øverste av Eagles to seksjoner opp fra månen.

Dersom det ikke lykkes er de fortapt, for modulen har ingen reservemotor, og Columbia kan ikke lande på månen.

Til alles lettelse er manøveren vellykket, og mens den ene halvdelen av Eagle blir stående på månen, suser den andre halvdelen med Armstrong og Aldrin av gårde i en virvlende sky av støv.

“Alt er bra, vi er stolte av dere,” melder kontrollsenteret opprømt.

Knapt fire timer senere nærmer Eagle og Columbia seg hverandre.

Om bord på Columbia har Michael Collins kretset 14 ganger rundt månen og trolig vært det ensomste mennesket i universet, så nå gleder han seg usigelig til å få selskap.

Sammenkoblingen – det såkalte rendezvous – går helt etter boken, og etter å ha sendt kassene med de dyrebare måneprøvene, film, kameraer og annet utstyr inn i Columbia, klatrer Aldrin og Armstrong selv inn i modulen.

Et øyeblikk senere blir Eagle koblet av og sendt i bane rundt månen.

“Der flyr hun – hun var nå fin,” sier Armstrong, nesten sørgmodig.

Hjemreisen er den absolutt mest avslappende delen av toktet, og på den omkring to døgn lange turen får astronautene endelig muligheten til å puste ut.

Jo nærmere de kommer sin egen planet, jo roligere blir de, og på filmopptakene som blir sendt til jorden, opptrer de løssluppent med forskjellige stunt: Aldrin demonstrerer hvordan man smører et skinkesmørbrød med brødet svevende foran seg, og seerne får også innblikk i hvordan vektløsheten påvirker en skje med vann.

Neil Armstrong pakker ut noen av de mange måneprøvene og viser dem frem for alle de nysgjerrige seerne og forskerne som sitter klistret til fjernsynsapparatet.­

Om kvelden den 23. juli er tonen mer høytidelig, og Aldrin henvender seg direkte til seerne: “Vi er kommet til den konklusjon at dette har vært mye mer enn tre menn på en reise til månen, mer enn anstrengelsene til en regjering og en industri, mer enn en nasjons anstrengelser.

Vi føler at denne reisen står som symbolet på hele menneskehetens umettelige nysgjerrighet etter å utforske det ukjente.”

 

24. juli lander Apollo 11 med et plask i havet vest for Hawaii, hvor en flåte av skip venter.

Apollo 11 i Stillehavet med et plask

Med en fart på litt over tre ganger lydens hastighet suser Apollo 11s kommandomodul mot jorden, og ved middagstid torsdag 24. juli braker fartøyet inn i jordens atmosfære som en rødglødende meteor.

På og like over Stillehavet vest for Hawaii venter over 9000 mennesker fordelt på ni skip og 54 fly på Columbia, og idet modulens tre fallskjermer blir utløst og Columbia lander i havet, bryter jubelen løs blant de ventende.

I samme øyeblikk som romfartøyet treffer vannskorpa, tipper det rundt med bunnen i været, men tre luftputer blåses automatisk opp og får snudd Columbia riktig vei.

Umiddelbart etter summer himmelen av helikoptre, og mens froskemenn hopper i havet og svømmer bort til Columbia, meddeler de tre astronautene inne i fartøyet at de har det “fremragende”.

Dykkerne utstyrer de hjemvendte heltene med en spesiell drakt, en såkalt BIG, det vil si en biologisk isolasjonsdrakt.

Iført denne gråbrune bekledningen, som skal forhindre at eventuelle bakterier fra månen sprer seg på jorden, blir Armstrong, Aldrin og Collins heist om bord i et helikopter som 24 minutter senere lander på hangarskipet “USS Hornet”.

Mens et orkester spiller opp på dekk, blir astronautene overført til en campingvognlignende kabin som skal være hjemmet deres frem til karanteneperioden er over den 10. august.

Om bord på “USS Hornet” befinner også president Nixon seg.

Utenfor karanteneboksens vindu ønsker han de tre velkommen hjem og hilser dem fra statsledere i alle deler av verden.

 

Målet er nådd

Da Armstrong, Aldrin og Collins omsider slipper ut av karantenen, som de etter hvert har begynt å betrakte som et fengsel, venter det dem en heltemottagelse.

Den 13. august 1969 flyr trioen med presidentflyet Air Force One fra Houston til New York, så Chicago og endelig Los Angeles, hvor de tre astronautene blir feiret med storslagne parader fra tidlig morgen til langt på natt.

De blir transportert i åpen bil gjennom de tre storbyene, mens konfettien daler ned over dem, og bifallet fra millioner av begeistrede mennesker runger gjennom gatene.

I en tale til kongressen i mai 1961 hadde USAs daværende nytiltrådte president John F. Kennedy proklamert at USA burde sette seg som mål “å landsette et menneske på månen og bringe det sikkert tilbake til jorden innen utgangen av tiåret”.

Det er fremdeles flere måneder igjen av 1960-tallet, men målet er nådd.

Og mens Armstrong, Aldrin og Collins storsmilende og vinkende kjører i triumftog etter besøket hos jordens nærmeste nabo, har forskerne det travelt med å granske de 22 kiloene med suvenirer i form av måneprøver, som astronautene har hatt med seg i bagasjen.

Kanskje du er interessert i