Den amerikanske legen Walter Freeman fant opp en ny teknikk der han utførte lobotomien ved å gå inn via øyet. Han underviste leger over hele USA i metoden.

Det hvite snittet: 50 000 ble ofre for issylen

Operasjonen tar bare seks minutter, og det å få den spisse gjenstanden vridd rundt i hjernen er “ikke verre enn å trekke en tann”, skriver en avis. Men det hvite snittet forandrer for bestandig livet til tusenvis av psykisk syke mennesker.

13. november 2015 av Ib Salomon

Det hvite snittet presenteres på nevrologisk kongress i London

Stemningen er intens på den internasjonale nevrologikongressen i London i 1935. I en av salene lytter forskere fra hele verden til foredrag om hjernens pannelapper, og dagens høydepunkt kommer da to amerikanske forskere viser en film med et par sjimpanser. Til å begynne med er den ene sjimpansen rasende og gjenstridig, men da forskerne kapper forbindelsen mellom dyrets pannelapp og resten av hjernen, blir dyret rolig og medgjørlig.

Under diskusjonen ved slutten av dagen reiser den portugisiske legen Egas Moniz seg og stiller spørsmålet mange sitter med, men ingen tør stille høyt: “Ville det ikke være rimelig å lindre angsttilstander hos mennesker med kirurgi, slik vi nå har sett det med sjimpansen?”

Spørsmålet ryster noen av kongressdeltagerne, men Egas Moniz er en høyt respektert hjerneforsker som har vært innstilt til Nobelprisen i medisin to ganger, men er blitt forbigått. Nå har kongressen i London gitt ham en idé.

Sender i all hast sin rapport om det hvite snittet

Egas Moniz kan ikke operere selv, men få måneder senere får han en nevrokirurg hjemme i Lisboa til å ødelegge en del av pannelappen på 20 psykiatriske pasienter. De fleste lider av depresjon. 14 blir friske eller får det bedre, mens tilstanden er uendret hos seks av de opererte, slår han fast i en rapport som han skynder seg å sende til vitenskapelige tidsskrifter i seks land. Det må gå fort, før noen andre får den samme ideen.

Artikkelen til Egas Moniz vekker enorm oppsikt. I legeverdenen er man vanligvis tilbakeholden med å ta i bruk en ny og ukjent teknikk, men likevel begynner andre leger straks å etterligne Egas Moniz. Metoden hans gir håp om å kunne gjøre noe for de mange kronisk syke, som frister en begredelig tilværelse på overfylte psykiatriske sykehus – der enkelte er akkurat like uregjerlige og aggressive som sjimpansen på filmen.

Det første hvide snit gik gennem tindingen. Senere gik lægerne ind i hjernen oppefra. Begge dele efterlod hjemme ar. Foto: Corbis

Amerikanske leger øver seg på det hvite snittet på lik

Aller størst inntrykk gjør Egas Moniz’ artikkel på den amerikanske legen Walter Free­man. Han bestiller et par av de kirurgiske knivene fra Europa som Egas Moniz har utviklet til inngrepet. Walter Freeman er ikke selv kirurg, men allierer seg med en kollega, nevrokirurgen James Watt. I en uke øver de seg på lik fra et likhus, for så å foreta sin første operasjon. James Watt skjærer, og Walter Freeman dirigerer.

Den første pasienten er en 63 år gammel sinnslidende kvinne fra Kansas. Da hun forstår at hennes stolthet, det krøllete håret, må fjernes før operasjonen, er det like før hun ombestemmer seg. Men operasjonen blir gjennomført, og Freeman noterer tilfreds at hun etterpå gir blaffen i hele håret.

De første operasjonene foregår gjennom tinningene. James Watt borer hull i begge tinningene, og gjennom hullene stikker han en tynn stålpinne med en løkke av ståltråd inn i hjernen. Løkken brukes til å kappe nerveforbindelsene. Snart begynner de to legene å eksperimentere og gå inn i hjernen oppe fra hodebunnen. Målet er fortsatt å bryte forbindelsen mellom pannelappen og resten av pasientens hjerne.

Teorien bak “psykokirurgien” er ytterst spinkel, men de to legene er overbevist om at operasjonen vil skille den tenkende delen av hjernen fra den følende delen av hjernen – og at det kan hjelpe mange pasienter med diagnoser som schizofreni eller depresjon.

Ros til metoden bak det hvite snittet

I november 1936 offentliggjør Freeman og Watt en rapport om erfaringene sine. Resultatene er nesten utelukkende positive, skriver de – men tilføyer at “leukotomi”, som de kaller operasjonen, bare er egnet for en liten gruppe nøye utvalgte pasienter. Det forbeholdet velger mange leger å se stort på, for nå begynner metoden å bre om seg, og snart brukes operasjonen i en rekke land. Men den møter også kritikk – en lege sier for eksempel: “Det er ikke en operasjon, det er lemlesting.”

Mediene begynner også å interessere seg for operasjonen som Walter Free­man forteller så begeistret om. I den ene store avisen etter den andre dukker det opp artikler om den nye mirakelkuren. New York Times har historien på forsiden i juni 1937. Psykisk syke og deres pårørende henvender seg i stort antall til Walter Freeman for å bli satt på venteliste for operasjon, som “ikke er verre enn å trekke en tann”, ifølge en avis.

Presset får de to legene til å eksperimentere videre med operasjonen. De finner blant annet ut at den kan utføres raskere hvis de nøyer seg med å gi pasienten lokalbedøvelse. De neste årene har de nok å gjøre med å operere. De to legene tar 250 dollar for en operasjon, mens det fort kan koste 35 000 dollar i året å ha en psykiatrisk pasient innlagt. Etter operasjonen kan mange av pasientene utskrives til privat pleie, fordi de ikke lenger er aggressive, men føyelige og apatiske.

Freeman tar issylen i bruk

Uten å fortelle det til makkeren, James Watt, går Freeman i gang med å utvikle en helt egen metode – en operasjon han selv kan utføre. Han har lest seg til at det via tårekanalen er enkel adgang til hjernen, og da han skal forklare en annen lege metoden, høres det slik ut: “Jeg tar en slags medisinsk ispigg, banker den gjennom skallebeinet like over øyeeplet, skubber spissen opp i hjernen, der jeg roter rundt med den. Og det er alt – pasienten merker ingenting.”

Etter at han i all hemmelighet har operert ni pasienter, inviterer Freeman James Watt til å overvære en operasjon. Men James Watt blir rasende, kaller metoden brutal og vil ikke være med lenger.

Walter Freeman begynner nå å arbeide alene. I 1948 kjøper han en Lincoln stasjonsvogn som han innreder med kirurgisk utstyr og skap til journaler. Han har døpt sin variant av operasjonen for lobotomi, og kaller derfor bilen for en “lobotomobil”. I den reiser han USA på tvers og utfører den ene lobotomien etter den andre. Etter hvert kan han utføre en operasjon på seks minutter.

Walter Freeman udførte sine 3439 operationer med forskellige issyle. Foto: Corbis

Det hvite snittet tok seks minutter

Lobotomi var en enkel operasjon, som bare krevde et spisst redskap gjennom øyets tårekanaler. For pasientene var skaden uopprettelig.

1. Formålet med lobotomi var å gi angstpasienter ro ved å atskille den tenkende fra den følende delen av hjernen. Det mente Freeman og Moniz kunne oppnås ved å skjære over forbindelsen mellom pannelappen og resten av hjernen.

Før operasjonen ble pasientene lokalbedøvd og fikk et par beroligende elektrosjokk. De kjente ikke mye, for selve hjernen føler ikke smerte.

2. Via tårekanalen er det lett adgang til hjernen. Walter Freeman førte det spisse instrumentet inn gjennom øyet. Med en gummihammer banket han det gjennom skallebeinet og inn i hjernen, der spissen ble vrikket opp og ned. Operasjonen ble gjentatt i det andre øyet. Freemans rekord var seks minutter.

3. Pasienten kunne sendes raskt hjem, og mange hadde ingen erindring om inngrepet. En del psykisk syke pasienter opplevde en forbedring av tilstanden sin. Operasjonen ble imidlertid kritisert for å være upålitelig og for å medføre voldsomme bivirkninger. Seks av 100 pasienter døde – i Norge så mange som hver tredje! – og mange ble for fysisk eller psykisk uføre til å klare seg selv.

Det hvite snittet kommer til Norden

I Europa går utviklingen litt langsommere, men den skyter for alvor fart da Freeman og Watt i 1942 gir ut boken “Psychosurgery”, som gir psykokirurgien et anstrøk av vitenskap.

Norge er et av de første europeiske landene der det blir foretatt lobotomi. Allerede i 1941 gir overlege Ørnulv Ødegård ved Gaustad Asyl tillatelse til den første operasjonen, som han anser som et nødvendig onde i kampen mot sinnslidelser. Fra 1947 går utviklingen raskt, både i Norge, Sverige og Danmark. I Norge blir det i alt utført rundt 2500 lobotomier, i Sverige 4400 og i Danmark 4500.

Også i Finland utfører man operasjonen. De skandinaviske landene topper snart statistikken over antall lobotomerte i forhold til innbyggertall. I Norge er det mange dødsfall. Frem til 1948 dør hver tredje pasient som blir operert ved Gaustad Asyl. På verdensbasis dør “bare” seks av 100 av inngrepet.

Oppfinneren av det hvite snittet får en nobelpris

I 1949 beslutter den svenske nobelkomiteen å tildele oppfinneren av inngrepet, portugiseren Egas Moniz, nobelprisen i medisin. Det er en triumf for Moniz, som seks år før led et ydmykende nederlag da han igjen ble forbigått etter en rapport som blant annet kritiserte de mange dødsfallene. Men i 1949 er kritikken stort sett forstummet, og Egas Moniz reiser til Stockholm for å motta den prestisjefylte prisen. Han sitter i rullestol, etter å ha blitt skutt av en av sine schizofrenipasienter noen år før.

Med nobelprisen blir lobotomi stuerent. De neste årene tredobles antallet lobotomier. Samtidig begynner man både i USA og verden for øvrig å bruke operasjonen på helt nye pasientgrupper. Minst 50 000 – kanskje 80 000 – mennesker verden over blir lobotomert, de aller fleste kvinner.

Samtidig får kritikerne av metoden langsomt vind i seilene. De peker på den høye dødeligheten og at det aldri for alvor er foretatt noen oppfølgingsundersøkelser av pasientene. Noen av dem er takknemlige, men de fleste har fått følelseslivet ødelagt, og mange er blitt demente, hvis de da ikke sitter igjen som apatiske zombier.

I tillegg til dette dukker de første psykofarmaka opp rundt 1954. Medisinen beroliger pasientene uten kirurgi, og tallet på operasjoner stuper. I 1967 foretar Freeman sin siste lobotomi. Han treffer et stort blodkar i hjernen, og pasienten dør. Freeman blir fradømt retten til å operere.

Det første hvite snittet gikk gjennom tinningen. Senere gikk legene inn i hjernen ovenfra. Begge deler etterlot skjemmende arr. Foto: Corbis
Walter Freeman utførte sine 3439 operasjoner med ulike spisse instrumenter. Foto: Corbis

Kanskje du er interessert i