Marie Curie

Marie Curie oppdaget at atomene ikke er uforanderlige størrelser, noe som ellers hadde vært gjengs oppfatning innenfor fysikk og kjemi. Hun døpte oppdagelsen radioaktivitet.

© Polfoto/Bettmann/Corbis

Marie Curie risikerte livet for vitenskapen

Vitenskapskvinnen Marie Curie hadde to kjærligheter i livet: ektemannen Pierre og sin banebrytende forskning på radioaktive stoffer. Den siste skulle komme til å koste den første livet.

17. januar 2017 av Else Christensen

Personalet på Frankrikes nasjonalbibliotek var vant til å motta sjeldne bøker og papirer, men dette var noe helt spesielt. 

De gulnede bøkene og heftene de fikk i hende den dagen midt på 1990-tallet hadde tilhørt Marie Curie – Frankrikes mest berømte vitenskapskvinne, og den første som fikk to Nobelpriser.

75 år var gått siden Marie Curies død, men hun var stadig nærværende. Den insisterende tikkingen fra geigertelleren avslørte nemlig at papiret fremdeles var radioaktivt. 

I flere år etterpå måtte forskere og andre som ønsket å se Marie Curies notater, signere en erklæring om at det skjedde på eget ansvar. Selv skjenket ikke Marie Curie denne risikoen mange tanker. 

Selv om strålingen fra radium og de andre radioaktive stoffene var synlig skadelig, fortsatte hun. For Marie Curie var vitenskapen en livsnødvendighet, farlig eller ei.

Marya Skłodowska , som Marie Curie opprinnelig het, var så å si flasket opp med en lidenskapelig interesse for vitenskap. I voksen alder fortalte hun hvordan hun som fireåring sto som naglet fast ved farens glasskap i hjemmet i Warszawa i Polen. 

Bak glasset skjulte det seg «mange hyller med overraskende og elegante instrumenter: glassrør, små vekter, prøver av mineraler og til og med et elektroskop (apparat til å måle elektrisk ladning, red.) belagt med bladgull».

Faren, professor Władysław Skło-dowski, hadde fått arbeidsforbud av den russiske tsar Aleksander – polakker fikk ikke undervise i fysikk og kjemi. 

Mens faren forsøkte å holde familien sammen økonomisk ved hjelp av dårlig betalte stillinger, lå moren, Bronisława, i mange år syk av tuberkulose. På grunn av smittefaren var all fysisk kontakt mellom moren og hennes fem barn utelukket.

Etter morens død trakk Marya seg inn i seg selv og konsentrerte seg om skolearbeidet. Hun ville studere fysikk, og inngikk en pakt med storesøsteren Bronia. Først måtte Marya ut i arbeid, slik at Bronia kunne studere medisin, og når Bronia var ferdig og tjente penger, skulle hun betale for Marya. 

Marya var derfor 24 år da hun i 1891, seks år etter studenteksamen, ankom Paris for å studere ved Sorbonne-universitetet. Her skiftet hun navn til Marie, som var lettere for franskmenn å uttale.

Marie Curie fikk en lysende idé

Den unge polakken kunne ikke ha gjort sin entré i vitenskapens verden på et mer interessant tidspunkt. På slutten av 1800-tallet gjorde vitenskapen enorme fremskritt. De lærde mennene i kitler syntes å ha svar på alt, og neste oppdagelse virket mer eventyrlig enn den forrige.

I Tyskland hadde Heinrich Hertz utført et eksperiment der han påviste radiobølger, og Wilhelm Conrad Röntgen eksperimenterte med stråler som kunne gjennomlyse et menneske. 

Blant Maries lærere var Gabriel Lippmann, som i 1908 skulle få Nobelprisen for utviklingen av fargefotografiet.

Marie sugde til seg alt.

«All min tankevirksomhet dreide seg om studiene. Jeg arbeidet på værelset mitt, av og til svært seint. Alt jeg så og lærte var en ny fryd for meg», fortalte hun senere.

Innsatsen bar frukter. I 1893, etter to års studier, fullførte Marie en grad i fysikk, som den beste på sitt kull. Året etter tok hun en grad i matematikk, da som nummer to.

Etter eksamen ble hun hentet inn av Lippmann for å studere magnetisme i stål. Slik møtte hun Pierre Curie, leder for laboratoriet ved skolen for industriell fysikk og kjemi, og en anerkjent forsker innenfor magnetisme. 

Marie ble straks tiltrukket av den «høye, unge mannen med det kastanjebrune håret og de store, klare øynene». Interessen var gjensidig, og de to var sjelefrender fra første øyeblikk.

26. juli 1895 giftet de seg, og vel to år senere, i september 1897, ble datteren Irène født. Marie gikk til morsrollen som til forskningen; hun noterte barnets vekst, hodeomkrets og gripeevne. 

Samtidig begynte hun å arbeide på en doktoravhandling om uranstråler, etter at Henri Becquerel to år før hadde oppdaget at uran stråler, omtrent som røntgenstråler. Pierre Curie valgte å avslutte sine egne prosjekter for å hjelpe sin kone med hennes forskning.

Snart gjorde Marie Curie sin aller største oppdagelse, radioaktivitet.

Ekteparet Curie i laboratoriet der de oppdaget grunnstoffene radium og polonium.

© Bridgeman

Hun oppdaget at noen stoffer avgir en elektromagnetisk stråling som bare kunne forklares ved at det foregikk noe inne i selve atomet.

På Marie Curies tid mente fysikere at atomet var en uforanderlig enhet. Marie Curie oppfant ordet radioaktivitet til å beskrive en ustabil atomkjerne, som nettopp sender ut stråling.

Ved å måle utsvingene i strålingen fra forskjellige prøver av uran oppdaget Marie at det måtte inngå et annet stoff enn uran.

19. desember 1898 ble ordet radium etter radius (latin for stråle) for første gang skrevet i journalen i Curies laboratorium. For å bevise at stoffet eksisterte måtte hun imidlertid skille det ut fra kilden, uranbekblende, som er et støvlignende uranholdig mineral.

Marie Curie satte livet på spill for vitenskapen

Prosessen var møysommelig, og innebar at Marie måtte røre i store kar med kokende væske, et arbeid som passet bedre for en topptrent atlet enn for en spinkel kvinne. Utvinningen var ikke bare krevende, men også langvarig. 

Måneder ble til år, og imens følte Irène seg forsømt. Også kvelder og søndager ble brukt i laboratoriet, som den da tre og et halvt år gamle Irène refererte til som «det triste, triste stedet».

Men Marie Curie var lykkelig.

«Vi levde helt i vår egen verden, så komplett som om det var en drøm», skrev hun senere. Marie og Pierre tok ofte hverandre i hånden og spaserte en kveldstur bort til laboratoriet. Underveis fantaserte de høyt om hvordan radium egentlig så ut.

«Jeg tror at det har en vakker farge», sa Pierre. Han fikk rett. Da de hadde utvunnet nok radium til å se stoffet, sto ekteparet stille i laboratoriet og så på prøvene. Stoffet var svakt lysende. «Det var virkelig et deilig syn, som et svakt fortryllet lys», skrev Marie.

Etter fire år hadde Marie endelig utvunnet en prøve – mindre enn en femtedel av en teskje – som inneholdt så lite fremmede substanser at det var mulig å måle vekten av radium. 

25. juni 1903 presenterte Marie og Pierre Curie resultatene i en doktordisputas, og samme år mottok de sammen Nobelprisen i fysikk.

Under festen i forbindelse med Maries doktorgrad tok Pierre noen av gjestene med utenfor. I hånden holdt han en liten kolbe med radium i en oppløsning. Langsomt begynte væsken å skinne, og snart lyste skjæret opp mørket rundt dem. 

Pierre betraktet stolt oppdagelsen, men en av gjestene kommenterte at huden på hendene til Pierre var brent og sprukken etter kontakten med det radioaktive stoffet.

I realiteten var både Marie og Pierre alvorlig syke. Han hadde sterke smerter i beina og balanseproblemer. Selv hadde Marie så vondt i ryggen at hun ikke fikk sove. Smertene kom som voldsomme anfall, og når de ga seg, satt hun igjen med en overveldende tretthet.

Selv om Pierre i sin nobelforelesning hadde slått fast at «langvarig kontakt kunne lede til lammelse eller død», kunne ingen av dem vite hvor farlig dette materialet var. 

Advarslene var likevel ikke til å overse. Både Pierre og Marie hadde lagt merke til hevelser på hendene hennes, og kollegaen Henri Becquerel kunne fremvise et tydelig brennemerke utenfor det stedet der han hadde en uranprøve i vestelommen. 

Mengdene forskerne arbeidet med var små, men inneholdt en ufattelig energi. Den potensielle energien i et halvt kilo av det stoffet Marie presenterte i sin doktordisputas, tilsvarer eksplosjonen i en mellomstor atombombe.

Et vognhjul knuste Madame Curies mann

19. april 1906, en mørk og regnfull dag, tok Pierre steget ut i et trafikkert gatekryss i Paris. Fra den ene enden kom et hestespann i full fart, og han rakk ikke å flytte seg fordi stråleskadene hadde gjort ham dårlig til beins. Hestene løp ham ned, og hodeskallen hans ble knust under et vognhjul.

Ulykken kunne ikke kommet på et verre tidspunkt. Familien, som i 1904 var blitt forøket med datteren Ève, hadde nettopp tilbrakt en behagelig påskeferie sammen i Nord-Frankrike. For en gangs skyld hadde Marie slappet av uten å tenke på jobben.

«Vi var lykkelige», konstaterte hun senere. Da hun fikk budskapet om Pierres død, gikk Marie ut i den regnvåte hagen, satte seg på en benk og gjemte ansiktet i hendene. 

Datteren Ève beskrev senere hvordan farens død påvirket moren: «Den aprildagen ble Madame Curie ikke bare enke. Hun ble samtidig en uhelbredelig ensom kvinne».

Søndagen etter Pierres begravelse trakk Marie seg tilbake fra familien. Hun gikk til laboratoriet og stengte døren mot verden. Aldri mer skulle Marie føle ubekymret glede.

Marie Curie med døtrene Ève og Irène. Bildet er tatt like etter Pierres død.

© Scanpix/Photo12 Archive

Radium skapte og drepte Marie Curie

Profesjonelt var Marie Curie på topp. Hun ble første kvinnelige professor ved Sorbonne-universitetet, og i 1911 ble hun den første som fikk Nobelpris nummer to. 

I årene etter første verdenskrig gikk historien om den intelligente og arbeidssomme kvinnen verden rundt, men Marie var dødsmerket. Hun ble blek og nesten blind, og i 1934 sviktet lever og nyrer. 

I juli samme år ble hun overveldet av svekkelse og høy feber, og etter noen dager, om morgenen 4. juli, døde hun. Legen oppga dødsårsaken som «leukemi – beinmargen reagerte ikke hensiktsmessig på grunn av

skader forårsaket av lang tids opphopning av radium». Marie ble bisatt i familiegraven ved siden av Pierre. I 1995 ble asken hennes som en hedersbevisning flyttet til Pantheon i Paris. Marie Curies aske var fremdeles radioaktiv.

Radium drepte pasienter

Få år etter at Marie Curie oppdaget radium, hadde stoffet revolusjonert kreftbehandlingen. Strålene ble brukt til å drepe kreftceller. Men behandlingen tok lang tid og var både ubehagelig og besværlig. 

En radiumbehandling av brystkreft innebar for eksempel at omtrent 50 nåler med stoffet skulle stikkes direkte inn i brystvevet. Derfor ble radium midt på 1900-tallet erstattet av billigere og mer virksomme stoffer som kobolt og cesium.

I begynnelsen av århundret hadde legene ennå ikke forstått at bruken av radium hadde store og alvorlige bivirkninger. Legene trodde at stoffet kunne behandle og forebygge alle slags sykdommer, og radium ble derfor proppet i matvarer og helsekost. 

Radium hjalp imidlertid ikke på noe, snarere tvert imot. Et eksempel er den amerikanske rikmannen Eben B. Byers som døde i 1932 etter å ha drukket den radio­aktive oppløsningen Radithor, som ble regnet for å være «ungdommens kilde» og en kur mot magekreft og sinnssykdom. 

Byers' kjeve gikk i oppløsning, og det dannet seg hull i hodeskallen hans. Kroppen tar nemlig opp radium som kalsium. Radium blir deponert i skjelettet og bryter ned margen og muterer beincellene. 

Kanskje du er interessert i