1500-tallet: Det var særlig barberer som førte kniven ved årelatingene. De lagde som oftest et snitt i pasientens arm og lot blodet renne ned i beholdere til de mente sykdommen var kurert. 

© Scanpix/Science Photo Library & Shutterstock

Årelating skulle kurere allverdens sykdommer

Det verste en pasient kunne gjøre på 1500-tallet, var å oppsøke en lege. Kuren besto nemlig ikke sjelden av en skarp klinge og åpne blodårer. I 2500 år fosset blodet ut av syke mennesker, til ingen verdens nytte.

6. juni 2017 av Jesper Rovsing

En kald desembermorgen i 1799 våkner George Washington med vondt i halsen. Den tidligere amerikanske presidenten kjenner seg slapp og tar en fatal beslutning – han tilkaller legen sin.

Etter å ha undersøkt Washington samler huslegen et team av de fremste medisinerne i Nord-Amerika. Han vil være sikker på at ekspresidenten får riktig behandling. 

Dagen før hadde Washington ridd rundt i regn og kald vind i timevis. Forsamlingen blir enige om at han trenger rask og intensiv behandling. 

Etter å ha vurdert mulighetene kommer de frem til den samme katastrofale løsningen som leger i flere tusen år har sett på som svaret på utallige lidelser og sykdommer: årelating.

Washington får åpnet mange blodårer, og blodet hans drypper ned i skåler på gulvet. Fordi han har fått en stygg halsbetennelse, avgjør legene at han må tappes for ekstra mye blod. 

Men Washington blir absolutt ikke bedre. Legene skjønner ingenting, og konkluderer skråsikkert med at det eneste riktige svaret er å tappe enda mer blod. 

Etter et par timer har legene tømt George Washingtons kropp for minst 3,75 liter blod – det vil si omtrent 60 prosent av alt blodet i kroppen. Samme kveld er Washington så avkreftet at han ber legene om å stanse årelatingen. Men det er for sent: USAs første president dør bare noen timer senere.

Kroppsvæskene måtte være i balanse

Legevitenskapen har opp gjennom tidene prøvd en rekke ineffektive eller direkte helsefarlige behandlingsformer. Men det er neppe noen behandling som har vært så misforstått og kostet så mange menneskeliv som årelating.

Selv om årelating ikke var basert på noen som helst slags vedtatt vitenskap, var metoden i flere tusen år vanlig i mange kulturer og verdensdeler. 

Antikkens egyptere og grekere hadde stor tro på årelating, og det samme gjaldt så ulike folkeslag som mayaene, aztekerne og inderne. Dessuten var både kristne, jødiske og muslimske lærde enige om de mange fordelene ved behandlingen.

Årelating som behandlingsform er ikke bare gammel, den skulle også vise seg å være usedvanlig seiglivet. 

Den berømte greske legen Hippokrates, kjent som «legevitenskapens far», beskrev årelating i år 400 f.Kr., og en anerkjent britisk medisinsk lærebok anbefalte fremdeles behandlingen så sent som i 1923.

Teorien bak årelatingen var forskjellig fra kultur til kultur. I Europa hadde behandlingen bakgrunn i antikkens oppfatning av sunnhet som en balanse mellom de fire kroppsvæskene. 

Hvis en person ble syk, var det fordi forholdet mellom de fire væskene – blod, slim, gul galle og svart galle – var kommet ut av balanse. Ved å la seg årelate kvittet pasienten seg med den uheldige overvekten av en av væskene.

Ettersom alle sykdommer ifølge antikkens leger skyldtes ubalanse mellom kroppsvæskene, var årelating naturlig nok svaret på stort sett alle medisinske problemer. Jo mer alvorlig sykdommen var, desto mer blod var det nødvendig å tappe fra pasienten.

Etter hvert ble forestillingen om de fire kroppsvæskene tilbakevist, men underlig nok hadde det ingen effekt på legenes blinde tro på årelating. Snarere tvert imot. E

n engelsk legehåndbok fra 1600-tallet ramser opp alle sykdommer som kunne behandles med årelating. Listen omfatter blant annet kreft, kolera, astma, herpes og sinnssykdom. 

Makaber spilledåse skar opp blodårene

1800-tallet: De dekorerte messingboksene ble en fast del av legens utstyr.

© The Image Works

Gjennom årelatingens årtusenlange historie var den vanligste tappemetoden å skjære et snitt i en av de store blodårene og deretter la blodet dryppe ned i et stort kar. 

Men på 1800-tallet utviklet vitenskapen avanserte instrumenter til dette formålet. Det mest skremmende av dem var en liten messingboks som ble kalt en skarifikator.

Legen eller barberen plasserte bunnen av messingboksen mot pasientens hud. Med et lett trykk på en utløser sprang knivskarpe blader av stål frem gjennom et titall smale åpninger og skar seg gjennom huden. 

En urverksmekanisme med gir og fjærer sørget for at bladene skar sirkulært fra to forskjellige retninger, og trakk seg tilbake i messingboksen etter snittet.

Fordelen med skarifikatoren var at den ikke skar særlig dypt, og dermed nøyde seg med å åpne en rekke av de små blodkarene i det øvre hudlaget. Dermed ble det mindre arr, og sårene grodde raskere. Samtidig var metoden angivelig mindre smertefull enn tidligere metoder.

Men vurderingen av når en person hadde blødd nok til at årelatingen hadde hatt en nytteeffekt, forble den samme: Når pasienten besvimte av blod­mangel, var legen tilfreds med behandlingen. 

Livlegene tok livet av kongen

Først etter 2000 års årelating kom det første autoritative angrepet på metoden. Den engelske legen William Harvey var den første som oppdaget hvordan hjertet pumper blod rundt i kroppen. 

Og med sin kunnskap om det kardiovaskulære systemet beviste han i 1628 at årelating umulig kunne være gunstig.

Oppdagelsen ble imidlertid møtt med vantro blant kollegene hans. De reagerte med å ignorere bevisene mot årelating helt. William Harvey var imidlertid fortsatt en anerkjent lege, og han fungerte som livlege ved det engelske hoffet. 

Like før Karl 2. skulle innta tronen, døde dessverre Harvey, og tapet av den fremsynte livlegen ble skjebnesvangert for den nye kongen.

Den 2. februar 1685 ble Karl 2. rammet av hjerneslag, og hadde akutt behov for kompetent hjelp. I stedet satte de i alt 14 legene hans i gang omfattende årelating. 

De var alle svært bevisst det store ansvaret som hvilte på skuldrene deres, og de overgikk hverandre i vurderingene av hvor mye blod som måtte tappes fra kongen.

I løpet av det første døgnet ble Karl 2. tappet for en stor mengde blod. Likevel gjenvant han bevisstheten neste morgen. Det kunne tyde på at han uten behandling kanskje kunne ha kommet seg over slaget. 

Uheldigvis tolket legene oppvåkningen som et sikkert tegn på at behandlingen deres virket: Enda mer årelating måtte derfor være veien til fullstendig helbredelse.

De neste fem dagene ble Karl 2. utsatt for gjentatte årelatinger. Dette tappet naturlig nok kongens allerede medtatte kropp for både blod og krefter. 

I tillegg kom endeløse klyster og inntak av giftig kinin, før kongen med store smerter endelig slapp unna legenes pinsler og avgikk ved døden.

Heller fattig enn tømt for blod

En av grunnene til at europeerne relativt sent i historien fremdeles ble behandlet med årelating, var at legene ikke hadde så mange alternativer. 

Selv om legenes kunnskap om menneskets anatomi – i likhet med evnene til å diagnostisere og operere – ble markant bedre utover på 1600-tallet, så hadde legene fortsatt store problemer med å faktisk kurere pasientene. 

De avgjørende metodene for å identifisere sykdommer og helbrede folk lå fremdeles langt inne i fremtiden.

Legene ved kong Karl 2.s sykeleie handlet ut fra en overbevisning om at det var bedre å gi en eller annen behandling enn ikke noen behandling i det hele. Men der tok de fryktelig feil.

Ofte hadde pasienten langt bedre sjanser for å overleve uten noen behandling i det hele tatt. Kongens undersåtter visste det ikke, men i mange tilfeller var de fattige bedre stilt enn de rike og mektige. 

Uten penger hadde de ikke råd til å bli behandlet av leger. Dermed unngikk de i alle fall å dø av blodmangel, og hadde i det minste en sjanse til å komme seg over sykdommen ved egen hjelp.

Årelating ble brukt ved de aller fleste anledninger – også når enhver logikk tilsa at det siste pasienten trengte var å miste blod. Medisinske annaler forteller for eksempel om en fransk sersjant som ble brakt til sykehuset om morgenen 13. juli 1824. 

Han hadde vært involvert i et slagsmål med en annen soldat og pådratt seg et alvorlig stikksår i brystet. Blodet strømmet så raskt ut av såret at sersjanten besvimte etter få minutter.

Legene reagerte raskt på det alvorlige blodtapet. De var ikke i tvil om at sersjanten trengte akutt årelating. Han ble straks tappet for vel en halv liter blod, for å unngå infeksjon i såret. Det ble fulgt opp med ytterligere sju mindre årelatinger i løpet av dagen. 

Til legenes overraskelse hindret ikke behandlingen at såret ble alvorlig betent. Samtidig var sersjanten svært svekket, ettersom han hadde mistet over halvparten av blodet sitt.

Men betennelsen skulle bekjempes, og derfor tok legene i bruk et avansert middel: igler.

40 millioner blodsugere til Frankrike

Helt siden årelatingens tidligste dager ble igler brukt for å tappe blod. De fungerte som et supplement til å snitte hull på en blodåre, og ble plassert direkte på den kroppsdelen som var skadet eller infisert. 

I den franske sersjantens tilfelle betydde det at over 40 igler mesket seg i blod rundt det betente såret.

Den utbredte bruken av igler – som hver kunne innta opp mot ti milliliter blod, det vil si omtrent fem ganger sin egen kroppsvekt – var betegnende for perioden.

På 1800-tallet eksploderte iglenes popularitet blant europeiske leger. Bare i Frankrike ble det importert omtrent 40 millioner igler i 1830. Det skyldtes særlig den parisiske legen dr. Francois Brossais. 

Han mente at enhver febersykdom skyldtes betennelse i et organ, og at den beste behandlingen var rikelig med igler, kombinert med intensiv årelating.

Iglene bidro til at den sårede franske sersjanten ble tappet for i alt seks liter blod i løpet av de tre månedene han var innlagt. Etter tidens standard var ikke det verken noen uhørt eller oppsiktsvekkende mengde. Det som derimot var oppsiktsvekkende, var at sersjanten faktisk overlevde.

Mot slutten av 1800-tallet begynte både igler og årelating å miste sin popularitet. Store medisinske gjennombrudd, som for eksempel oppdagelsen av bakterier, fikk legevitenskapen på bedre tanker. 

Riktig nok var det noen leger som helt opp på begynnelsen av det 20. århundre hardnakket holdt fast på at årelating hadde en gunstig effekt, men de var unntakene. 2500 års blodig feilbehandling var omsider over.

Alt skulle behandles med årelating

  • Astma
  • Spedalskhet
  • Tuberkulose
  • Hjerneblødning
  • Pest
  • Herpes
  • Sinnssykdom
  • Gikt
  • Forstoppelse
  • Kreft

Teknikken er fortsatt i bruk

Årelating blir i dag brukt ved to tilfeller. Det dreier seg om sjeldne sykdommer der blodet enten er for tyktflytende eller ute av stand til å skille ut jern, og derfor må tappes.

  • Hemokromatose (for høyt innhold av jern i blodet)
  • Polycytemi (for mange røde blodceller)

© The Image Works

Kanskje du er interessert i