Den kjente maleren Pieter Breughel den eldre var øyenvitne til
dansemanien. Her har han tegnet kvinner som er bitt av basillen og føres ut av byen med makt.

© Wellcome Images

Bisarr dansemani brøt ut i europeisk storby

I 1518 ble Strasbourg grepet av en bisarr epidemi: Hundrevis av byens borgere gikk tilsynelatende fra forstanden og danset ekstatisk rundt i gatene. Mange holdt på i flere dager, helt til de sank utmattet om med blødende føtter – og døde.

23. februar 2018 av Klaus Larsen

Til å begynne med var det ingen som la merke til fru Troffea da hun kom ut gatedøren. Hun beveget seg riktignok underlig og hoppende, men i 1518 var Stras-bourg en travel by med gater som yret av liv. 

Etter hvert begynte folk likevel å lure. For den vanligvis så ordentlige kvinnen gikk ikke – hun danset rundt som i transe. 

Og til tross for julivarmen fortsatte og fortsatte hun, selv om mannen hennes forsøkte å roe henne ned.

Etter hvert som timene gikk, vokste mengden av undrende tilskuere. Da det ble kveld, kunne fru Troffea nesten ikke løfte føttene. Hun sank om og falt i søvn.

400 smittede fylte gatene

Da fru Troffea våknet neste morgen, spratt hun opp og fortsatte den ville dansen på føtter fulle av blemmer og blødende sår.

I begynnelsen mente noen at hun regisserte opptrinnet for å ydmyke sin mann offentlig som hevn for noe han hadde gjort. 

Men dansen fortsatte, og etter hvert var det tydelig for alle at den utmattede og forpinte kvinnen på ingen måte hadde kontroll over beina sine.

Etter noen dager hadde flere titall av byens borgere latt seg rive med av dansemanien, og gatene minnet om galehus. 

Overalt var det hoppende og sprettende mennesker, som helt tydelig ikke moret seg, men derimot ropte på både Gud og helgener, mens de gråt av smerte og i klare øyeblikk tigget folk rundt seg om hjelp.

Byen var i opprør, og myndighetene var innstilt på å gripe inn. Men de visste ikke hvordan. Legene anbefalte å la de dansende rase, for å svette ut «de dårlige væskene». 

Bystyret fulgte rådet, hyret musikanter og sperret av markedsplassen. Her ble de rammede samlet, og til lyden av sekkepiper og trommer fortsatte de å danse og danse. 

Ingenting tydet imidlertid på at noen fikk det bedre etter hvert som tiden gikk. Vanviddet grep bare om seg.

Minst 400 ble smittet av dansemanien i Strasbourg, og mange døde av utmattelse eller hjertestans.

Tusener danset i transe

Utbruddet av dansefeber i 1518 var verken det første eller det største. Det fins også beskrivelser av lignende epidemier fra 1100- og 1200-tallet.

Den mest omfattende fant sted i Rhinland i 1374, og er beskrevet i en klosterkrønike. Epidemien spredte seg fra Aachen og Gent i nord til Metz og Strasbourg i sør.

Hele sommeren streifet grupper av ville dansende rundt fra sted til sted og smittet andre med dansefeberen. 

Krøniken omtaler tusenvis av menn og kvinner som danset i transe og hoppet opp i luften, mens de skrek av smerte og ba Gud om nåde.

Utbruddet i Strasbourg i 1518 utmerker seg ved å være det grundigst dokumenterte av alle, fordi det skjedde etter at boktrykkerkunsten var oppfunnet, og fordi byen hadde en relativt godt utviklet forvaltning. Kildene omfatter legejournaler, prekener, lokale krøniker og byrådsreferater.

Leger og historikere har i århundrer fremsatt teorier om årsakene til dansemanien. De har vurdert alt fra forgiftning med meldrøyesopp, via kjetterske ritualer til en slags epidemisk utgave av Huntingtons sykdom eller epilepsi.

I dag er forskerne enige om at årsaken var et massehysteri utløst av svært tøffe livsvilkår og befolkningens religiøse forestillingsverden.

Kirkens press skapte hysteriet

Årene frem mot utbruddet i 1518 hadde vært vanskelige for Strasbourg og områdene rundt byen.

Renessansen var ikke bare en gyllen tidsalder da kunst og filosofi blomstret ved fyrstehoffene. For det store flertallet av fattige mennesker var det en hard og usikker tid. 

De færreste barn nådde voksen alder, kriger og tilbakevendende epidemier raste, og feilslåtte avlinger betydde hungersnød.

Strasbourg led under gjentatte uår og skyhøye kornpriser. Kirken og klostrene utnyttet situasjonen og profitterte på kornet de hadde krevd inn fra bøndene gjennom tiende og andre avgifter. 

Foran øynene på de sultende bøndene rullet vognlass etter vognlass med brødkorn av gårde til mer betalingsdyktige deler av landet. Tusener døde, og enda flere var alvorlig underernærte.

Massehysteri – eller mass psychogenic illness, som diagnosen kalles i medisinske kretser – er et kroppslig uttrykk for psykisk press. Og på 1500-tallet skapte kirken et slikt press.

Folks tankegang var dominert av religion, og de oppfattet verden som en kampplass for godt og vondt, Gud og Satan. 

Helgendager og høytider definerte året, og det gikk ikke en dag uten bønn eller kirkegang. Folk kunne håpe på evig salighet etter døden – men Helvetes flammer truet, så midt i overlevelseskampen gjaldt det å sone sine synder med ritualer, faste og bønn.

I 1518 var befolkningen i Strasbourg overbevist om at helgenen Vitus (Sankt Veit) hadde sendt en forbannelse i form av dans for å straffe dem for deres synder. 

Da hysteriet grep dem, tok de imot dommen slik den religiøse samvittigheten påbød dem: De kastet seg ut i ekstatisk dans. 

For hvert nytt offer som lot seg rive med, ble de som sto rundt og observerte bare sterkere i troen på at det sto høyere makter bak. Dermed var epidemien en kjensgjerning. 

Bystyret bortviste fru Troffea

Fru Troffeas skjebne er ukjent. Kildene forteller bare at hun etter seks dagers dans ble sendt til Sankt Veits-kapellet. 

Bystyret hadde gitt opp å la de som var rammet, svette ut dansesyken, og hadde i stedet begynt å sende dem på pilegrimsferd til kapellet, som lå en lang dagsmarsj unna. 

Fotturen helbredet mange, og i løpet av september 1518 ebbet dansemanien gradvis ut. 

Les mer

John Waller: A Time to Dance, A Time to Die. The Extraordinary Story of the Dancing Plague of 1518, Icon Books, 2008.

Kanskje du er interessert i