I motsetning til grekerne hadde ikke romerne særlig tiltro til legevitenskapen. Alvorlige sykdommer ble regnet for å være gudenes straff, som bare bønn kunne avhjelpe – ikke leger. Bildet stammer fra Pompeii.          

© Lessing Archive

Europeisk legekunst: Fra kvakksalvere til spesialister

I mer enn 600 år var de romerske legene ofte farligere for pasienten enn sykdommen de skulle kurere. Men i midten av 2. århundre innførte “legekunstens fyrste”, Claudius Galen, helt nye teknikker som kom til å sette standarden for europeisk legekunst i mer enn tusen år.

24. mars 2017 av Tomas Revsbech

Året er 157 e.Kr. I den øst-romerske byen Pergamon, i dagens Tyrkia, stiger jubelen fra tilskuerne i byens amfiteater. 

Dagens høydepunkt – gladiatorkampene – er nettopp over, og publikum er henrykte. 

Kampene har både vært spennende og passe blodige. Mens vinneren hylles i midten av arenaen, slepes de hardt sårede gladiatorene til amfiteaterets sykestue­ for å bli lappet sammen.

En av de faste legene i amfiteateret er den unge grekeren Claudius Galen, som nettopp er vendt tilbake til byen etter å ha studert legevitenskap hos tidens største medisinske kapasiteter i Alexandria i Egypt. 

Vel hjemme i Pergamon har han på rekordtid fått stor oppmerksomhet blant gladiatorenes eiere, som helst ser de dyrt innkjøpte investeringene sine overleve og bli kampklare så raskt som mulig. 

Galen er en av de beste legene amfiteateret noensinne har hatt. Men for Galen er Pergamon bare et skritt på veien til noe langt større. 

Operasjoner lærte Galen anatomi

Galen arbeidet til sammen fire år i Pergamons amfiteater, og ifølge hans egne opptegnelser døde ikke en eneste av gladiatorene han behandlet. 

De mange operasjonene ga den unge legen et unikt “vindu inn i menneskekroppen”. Det var ellers ikke mulig for datidens leger å studere menneskets indre anatomi. 

Både i den greske og romerske kulturen var kroppen hellig, selv når en person var død, og det var strengt forbudt å dissekere menneskelik. 

Men i Pergamon rakk Galen å operere så mange gladiatorer at han kjente stort sett hver detalj i menneskekroppen. 

Erfaringene fra amfiteateret gjorde Galen­ i stand til å revolusjonere legekunsten i det romerske imperiet.

I tiden før Galen ble leger i Roma betraktet som simple håndverkere med lavere sosial status og anseelse enn selv vanlige håndverkere.

Legene var ofte slaver og ikke-romere – særlig grekere som i likhet med Galen enten selv reiste til Roma eller ble importert av velstående romere. 

Mange romere så ned på grekerne, som ikke desto mindre fikk stor innflytelse i Roma, til mange romeres store ergrelse.

I deres øyne utgjorde de greske legene en trussel mot romersk tradisjon, der det var familieoverhodet som hadde ansvaret for familiens helse. 

Hvis et familiemedlem ble rammet av alvorlig sykdom, ble ikke den syke sendt til legen, men til for eksempel legeguden Asklepios' tempel på Tiberina, en øy midt Roma. 

Romerne mente at sykdom var gudenes straff og derfor bare kunne kureres med bønn. 

Virket ikke det, ble den syke sendt til et slags sykehus der svært syke fra hele Roma ble samlet og ikke minst isolert fra resten av befolkningen, helt til de døde av sykdommene sine. 

På keiserens oppfordring foretok Galen mange offentlige operasjoner på blant annet levende griser. Dyrene ble bundet fast før legen skar dem opp for å vise kroppens funksjoner.   

© “Galens verker” fra 1541

Alle kunne være lege

En annen årsak til motstanden mot legestanden var at en stor del av de romerske legene – ofte med rette – hadde ord på seg for å være udugelige eller til og med livsfarlige. 

I tillegg til de mer kyndige legene fantes nemlig et stort antall svindlere, som riktignok kalte seg leger, men som i realiteten var kvakksalvere. 

Legegjerningen ble sett på som en vare på lik linje med klær eller mat, og hvem som helst kunne kalle seg lege. 

Derfor var det svært mange “leger” som gikk fra hus til hus og tilbød sine evner og medisin som ofte gjorde mer skade enn gagn. I mange tilfeller var legene direkte livsfarlige for pasientene. 

Derfor ble legestanden ofte gjenstand for de romerske satirikernes skarpe penn.

“Inntil nylig var Diaulus lege, nå er han bedemann. 

I dag gjør han det samme som bedemann som han gjorde da han var lege,” skrev satirikeren Marcus Martialis.

Blant motstanderne var også den fremtredende politikeren og forfatteren Plinius­ den eldre, som i kraftige ordelag advarte mot følgene av en fortsatt invasjon av greske leger i Roma.

“Medisin endrer seg fra dag til dag, evig oppfrisket og fornyet, helt til vi alle er kvalt i dampen fra de kloke grekerens hjerner. 

Som om vi ikke har klart oss fint uten leger i mer enn 600 år,” raste politikeren, som levde 100 år før Galen.

Keiserens livlege

Etter fire år i Pergamon flyttet Galen i 161 e.Kr. til Roma, der han straks fikk arbeid i Romerrikets største amfiteater, Colosseum. 

Også her sto legen daglig i blod til opp over albuene, når alvorlig sårede gladiatorer ble brakt inn fra de daglige kampene i arenaen.

Ryktene om den nye legen og hans fantastiske evner gikk snart i hele hovedstaden, og like etter ble Galen invitert til hoffet av den vitebegjærlige keiser Marcus Aurelius. 

Keiseren studerte selv ivrig filosofi og ble meget imponert over 32 år gamle Galens store talent. Snart ble Galen utnevnt til livlege for keiseren og hans familie.

Marcus Aurelius hadde lenge ønsket å få romerne til å vende seg bort fra overtroen, og oppfordret Galen til å dele kunnskapene sine, både gjennom skrifter og offentlige operasjoner og dissekeringer. 

Den ambisiøse Galen kastet seg over oppgaven med stor iver, og berømmelsen hans vokste snart til uante høyder. 

Den greske legen visste at forelesningene hans ikke bare skulle være lærerike, de måtte også være underholdende.

Som den reneste showmann dissekerte han griser, geiter, aper og en gang også hjerte fra en elefant, til “tilskuernes frykt og beundring”. 

Ifølge kildene foretrakk Galen å dissekere hjernen på levende aper. 

Men av frykt for at tilskuerne skulle bli skremt av apenes svært menneskelignende reaksjoner, brukte han oftest geiter og griser. 

Ifølge Galens egne notater passet det ham imidlertid fint, ikke minst fordi grisene hylte høyere enn apene og dermed sørget for at tilskuerne ikke mistet konsentrasjonen.

I den italienske badebyen Rimini har arkeologer gravd ut et hus fra siste halvdel av 1. århundre e.Kr. I bygningen lå 150 lege-instrumenter og mange krukker til medisin.

© l'Arengo/Comune di Riminni

Legene ble dyktigere

Galens mange forelesninger om medisin og kirurgi ga den romerske legestanden et tiltrengt løft. 

Selv om kirurgien generelt var absolutt siste utvei når dietter, årelating og medisin ikke lenger var nok, ble legene i tiden etter Galen i stand til å utføre svært kompliserte operasjoner. 

I den norditalienske byen Rimini har arkeologer for eksempel funnet mer enn 150 forskjellige kirurgiske instrumenter i et hus der en romersk lege holdt til i siste halvdel av 100-tallet e.Kr.

I motsetning til de utskjelte forgjengerne hans, som solgte sine tjenester på gaten, har denne legen ifølge arkeologene vært langt mer avansert. 

Blant annet hadde han både venteværelse og et konsultasjonsrom med skrive- og operasjonsbord. 

Under utgravningene fant arkeologene ingen gynekologiske instrumenter, men stort sett bare legeinstrumenter som har blitt brukt i forbindelse med stikksår og hodeskader.

Blant instrumentene fins også en spesiell tang som bare har blitt brukt til å trekke piler ut av kroppen på soldater med. 

Det er første gang arkeologer har funnet en slik tang, og dette og de andre funnene tyder på at legen har hatt en karriere i hæren bak seg.

Her var legene generelt mer profesjonelle som følge av sin store erfaring med operasjoner på sårede soldater. 

Funn tyder på hjernekirurgi

Rimini-legens arsenal av instrumenter inneholder også skalpeller som har blitt brukt til å fjerne fremmedlegemer i øyet, og nåler som etter all sannsynlighet har blitt brukt i forbindelse med operasjoner for grå stær. 

I tillegg har arkeologene funnet en lang rekke krukker med inskripsjoner som viser at de har inneholdt diverse helbredende urter og væsker. 

Ifølge arkeologene er det mest spennende funnet i huset en liten meisel som legen har brukt til å åpne hjerneskallen med etter å ha skåret en rille i kraniet med et annet instrument. 

Teorien om meiselens formål bekreftes av funn fra både England, Frankrike og Hellas. Funnene viser at romerne ikke vek tilbake for å operere i hjernen, oftest som et forsøk på å fjerne beinsplinter eller stanse blødninger etter kraftige slag i hodet. 

Også i det såkalte “kirurgens hus” i Pompeii har arkeologer funnet høyt spesialiserte legeinstrumenter. Instrumentene stammer fra slutten av 1. århundre f.Kr. – rundt 70 år før Galen begynte sin karriere i Pergamon. 

Så profesjonelt utstyrte leger hørte imidlertid til sjeldenhetene før Galen.

Ved hodeskader der deler av hjerneskallen måtte fjernes, brukte legen enten fingrene eller en spesiell tang.

© Med tillatelse fra The Claude Moore Health Sciences Library, University of Virginia

Legen ble en autoritet

Etter keiser Marcus Aurelius' død i 180 e.Kr. tjente Galen også etterfølgerne, Commodus og Septimius Severus. 

Samtidig rakk han å skrive ikke mindre enn 350 verker og mindre skrifter om anatomi, kirurgi og medisin før han døde rundt år 200 e.Kr.

Verkene var i høy grad basert på alle dissekeringene han hadde foretatt av dyr, og han oppfordret hele sitt liv andre leger til å gjøre det samme – både for å gjøre nye oppdagelser, men også for å bli dyktigere kirurger. 

På den måten ble Galen opphavsmann til den eksperimentelle metoden innenfor medisinske undersøkelser.

En del av Galens anatomiske og fysiologiske observasjoner var helt korrekte. Blant annet beviste han at urin dannes i nyrene og ikke i blæren, slik de fleste trodde. 

Han oppdaget hjertets fire kamre og identifiserte sju av de tolv kranienervene, som er de eneste nervene som har direkte forbindelse til hjernen og ikke ryggraden. Dessuten slo den utrettelige legen fast at tuberkulose var smittsomt.

Hans viktigste oppdagelse var imidlertid at arteriene transporterer blod og ikke luft rundt i kroppen. 

Galens store innsats førte til at Romerrikets leger etter ham i langt større grad ble profesjonelle og hadde et godt faglig fundament, i motsetning til tidligere tiders kvakksalvere. 

Legen ble en respektert autoritet og ikke bare en handelsmann som kanskje, kanskje ikke kunne levere varen han hadde lovet.

I årene etter Galens død oppnådde mange av Romerrikets leger en standard som ikke ble overgått på tusen år, og Galen fikk tilnavnet “legekunstens fyrste”. 

På 300-tallet forsøkte romerne å bygge opp et offentlig system som skulle kontrollere og gi råd til legene i det krympende riket. 

Systemet hadde imidlertid ikke eksistert lenge før Romerriket ble invadert av barbarene fra nord og øst.

Ved vannlatingsproblemer førte legen et kateter inn i penis. I dag lages katetre av plast. Romernes var av bronse.

© Med tilladelse fra The Claude Moore Health Sciences Library, University of Virginia

Galen satte standard

Romerrikets sammenbrudd på slutten av 400-tallet e.Kr. innebar at en svært stor del av den kunnskapen de romerske legene hadde samlet gjennom århundrene, forsvant.

Ved et lykketreff overlevde 20 av Galens verker, som falt i arabernes hender da de erobret Midtøsten på 600-tallet. 

De arabiske legene innså raskt hvilken verdi verkene hadde, og Galens tanker ble oversatt til arabisk i massiv målestokk. 

Herfra ble verkene noen hundre år senere spredt til Vest-Europa, der Galen ble middelalderlegenes standardverk.

I 1500 år var Galen den ubestridte autoriteten på legeområdet. 

Og det til tross for at hans beskrivelse av den menneskelige anatomi var ufullstendig og full av feil, fordi størstedelen av studiene hans var foretatt på dyr. 

Galens teorier gjenga blant annet flere organer som ikke eksisterte, og ifølge Galen var dessuten arterier, vener og nerver tre forskjellige systemer som ikke var innbyrdes forbundet med hverandre.

Men den katolske kirken håndhevet i flere hundre år et forbud mot å dissekere mennesker, fordi den mente det var syndig. 

Derfor kunne ingen avsløre Galens feil. Først i 1543 ga renessanse-kirurgen Andreas Vesalius ut boken “Oppbygningen av den menneskelige kropp”, der han påpekte mer enn 200 feil i Galens lære om menneskets anatomi.

En eneste av Galens teknikker overlevde imidlertid selv renessansens vanærende kritikk; å ta pasientens puls – en teknikk som brukes den dag i dag. 

Kanskje du er interessert i