Som professor i anatomi delte Vesalius ny og banebrytende kunnskap med fremtidens kirurger.

© Bridgeman

Fire oppdagelser banet vei for moderne kirurgi

Fire menn forvandlet kirurgien fra å være et enkelt håndverk til en moderne vitenskap for spesialister. De skapte innsikt i menneskets anatomi, fant ut hvordan man stopper blødninger, bekjempet infeksjoner og fant opp bedøvelse.

1. februar 2017

Et skjelett på kjøkkengulvet grunnla moderne anatomi

Flandern, 1536: Tussmørket var i ferd med å senke seg da Andreas Vesalius nærmet seg Leuvens bymurer. I tre år hadde han studert medisin i Paris, men hadde nå flyttet til den belgiske byen for å avslutte studiene sine.

En skygge fanget plutselig Vesalius' interesse. Ved veien så han silhuetten av en død forbryter som hang og dinglet i byens galge. Vesalius skjønte raskt at han ikke kunne la denne sjansen gå fra seg. 

Liket hadde allerede begynt å gå i forråtnelse, så alt Vesalius behøvde å gjøre var å nappe i den ene foten slik at den løsnet fra kroppen. Også det andre beinet og armene løsnet fort. Vesalius rullet kroppsdelene inn i frakken og skyndte seg hjem.

Vel hjemme slengte den unge mannen funnet på kjøkkenbordet og hastet ut igjen for å sikre seg den hengte forbryterens hode og kropp.

Vesalius arbeidet hele natten. Med en kniv skrapte han knoklene rene og kastet de råtne kjøttrestene i rennesteinen. Knoklene slengte han i et stort kar med kokende vann, og da solen sto opp, la han de rene knoklene ut på kjøkkengulvet. Deretter puslet han møysommelig bitene sammen til et skjelett, og beundret verket. Bare kneskålene og den ene foten manglet.

Vesalius' bok fra 1543 har  mange detaljerte tegninger av menneskekroppen.

Vesalius' bok fra 1543 har mange detaljerte tegninger av menneskekroppen.

© Bridgeman

Gravere solgte lik

Før tyveriet av den hengte forbryteren hadde Vesalius – i likhet med andre medisinstudenter på den tiden – pugget anatomitekstene til den romerske legen Galenos. 

Men Vesalius hadde en mistanke om at det 1400 år gamle pensumet – som var obligatorisk ved europeiske universiteter – bygde på dissekeringer av dyr.

Ved å sette sammen skjelettet på kjøkkenet fikk Vesalius mistanken bekreftet, og i årene som fulgte sørget han for å studere så mange lik som mulig. 

Flere ganger dro han tilbake til Paris, der han oppsøkte byens kirkegårder og bestakk graverne til å levere ut døde. Notatene samlet Vesalius i det som skulle bli hans hovedverk, «Om menneskekroppens bygning», fra 1543.

Vesalius' sterkt kontroversielle bok rettet over 200 feil hos Galenos og bekreftet at oldtidens store anatom hadde dissekert dyr. Samtidig beskrev Vesalius alle de 206 knoklene i kroppen og laget gjenkjennelige tegninger av indre organer, som nå også ble plassert korrekt i forhold til hverandre.

Da Vesalius i 1537 ble ansatt som professor i kirurgi og anatomi i den italienske byen Padova, tok han nok et skritt i retning moderne kirurgi. 

Tidligere hadde universitetsundervisningen foregått ved at professoren gjennomgikk Galenos teoretisk, mens en assistent samtidig dissekerte et dyr. 

Vesalius førte derimot kniven selv og lot også studentene ta del i arbeidet. Han knesatte dermed prinsippet om at all kirurgi skal læres «ved å ha kroppens organer mellom hendene».

Galenos var kirurg ved et amfiteater, der han fikk bruk for anatomikunnskapene.

Galenos var kirurg ved et amfiteater, der han fikk bruk for anatomikunnskapene.

© Mary Evans

Før Vesalius: Galenos satte dagsordenen i 1400 år

Pergamon, 2. århundre: Den romerske legen Galenos begynte sin karriere som gladiatorkirurg i byen Pergamon, der han lappet gladiatorene sammen igjen etter de blodige kampene. Jobben brukte Galenos som utgangspunkt for å dyrke sin egentlige interesse: anatomi.

I Romerriket var dissekering av mennesker forbudt, så Galenos studerte primært aper og griser, som han mente minnet mest om mennesket rent fysisk. Han identifiserte de indre organene – men tok feil av hvilken plassering og funksjon de hadde. For eksempel mente Galenos at hjertet produserte mørkt blod og leveren lyst blod.

Ikke desto mindre utgjorde Galenos' studier kjernen i den medisinske kunnskapen i Europa frem til 1500-tallet.

Ved å underbinde blodkar kunne Paré stanse blødninger og vinne nok tid til å utføre en amputasjon.

Ved å underbinde blodkar kunne Paré stanse blødninger og vinne nok tid til å utføre en amputasjon.

© Scanpix/Granger

Bundne blodkar reddet soldater fra døden

Det var et makabert syn som møtte kirurgen Ambroise Paré da han ankom slagmarken nær Torino. Sårede soldater lå blødende mellom dem som allerede var døde. Noen stønnet etter hjelp, andre bare skrek. 

Paré forsto straks at han bare ville kunne hjelpe noen ganske få av dem.

Året var 1537, og den 27 år gamle mannen tjenestegjorde som feltkirurg ved den franske hæren. Hans første møte med krigen var på et frontavsnitt under beleiringen av Torino. Kong Frans 1. hadde igjen gått til krig mot Det tysk-romerske riket, og igjen var kamphandlingene en brutal affære.

De blodige slagene skyldtes ikke minst at musketten nå hadde blitt standardvåpen i Europas hærer. Tidligere hadde soldatenes skader hovedsakelig bestått i rene stikksår fra kniver og sverd, men en muskettkule hadde en effekt som var ødeleggende på en annen måte. 

Den trakk stoffrester og kruttslam inn i såret, og flerret opp muskler, vev og blodårer. Kulen bremset gjerne ikke før den splintret en knokkel. I de fleste tilfellene resulterte det i en voldsom blødning.

Utover 1500-tallet ble våpnene stadig mer effektive, uten at kirurgien fulgte med i samme tempo. Faget ble fortsatt regnet som et håndverk, og som kirurger flest hadde ikke Paré noen formell utdannelse. 

Tidligere hadde han arbeidet som barber ved et sykehus i Paris, der velutdannede leger representerte vitenskapen, mens barberen ble tilkalt når pasienten skulle skjæres i. Alt han kunne hadde Paré derfor fra det praktiske arbeidet.

Ambroise Parés bøker demonstrerer en rekke metoder for å behandle sår.

© Polfoto/Ullstein Bild

Jern stanset blødning

Før ankomsten til Torino hadde han aldri foretatt en amputasjon, men allerede i løpet av de første par dagene ble Paré satt til å sage armer eller bein av soldater. 

De voldsomme blødningene forsøkte han å stanse ved å presse glødende jern mot såret etter inngrepene. Hvis soldatene ikke allerede hadde blødd i hjel, tok denne umenneskelige behandlingen ofte livet av dem. 

På samme måte ble blødningene i skuddsår stanset med kokende olje i såret.

Paré var fortvilet. Soldater forblødde rett foran øynene på ham, mens han sto maktesløs og så på. Når kampene stilnet av mot slutten av dagen, satte han seg derfor til å studere i teltet sitt for å finne en mer human behandling.

Parés løsning var overraskende enkel. Den besto i å klemme sammen en blodåre med en slags pinsett. Selv om flere, mindre blodårer fortsatte med å pumpe blod, ble blødningen redusert, og kirurgen vant kostbar tid under en amputering. 

Senere fant Paré også ut at han kunne stanse blødninger ved å underbinde blodåren med silketråd. Tråden ble sittende på etter operasjonen slik at den uttørkede blodårestumpen falt av mens såret grodde.

Vrien løsning

Det viste seg imidlertid at metoden var vanskelig i praksis. For å få blødningen i for eksempel et lår til å stanse helt opp, måtte han foreta mer enn 50 underbindinger. På et feltsykehus kunne knapt ti underbindinger gjennomføres før pasienten hadde blødd i hjel. 

Og å sette en pinsett på en sleip blodåre mens blodet pumpet ut under høyt trykk viste seg å være minst like vanskelig.

Først da den franske legen Jean Louis Petit i 1718 konstruerte den første moderne årepressen, en såkalt turniké, ble det mulig å stanse voldsomme blødninger under vanskelige forhold. 

Men Ambroise Paré gikk med sine oppfinnelser likevel fra å være en ukjent feltkirurg til å bli en av Frankrikes mest anerkjente utøvere på området.

Al-Qasim mente at syke ble fortere friske hvis de hadde et godt forhold til legen.

© Mary Evans

Før Paré: Hele Europa studerte arabisk lege

Córdoba, ca. år 1000: I middelalderen var den mauriske kulturen i Spania ledende på mange områder i Europa, og kirurgen Abu al-Qasim (936-1018) var toneangivende i medisinens verden.

Så tidlig som i 963 oppdaget han at svangerskap kunne forekomme utenfor livmoren, og at blødersykdom er arvelig. 

Al-Qasim forsto seg i tillegg på tannoperasjoner, satte skuldre på plass og utviklet bruken av catgut (tarmstreng) til å sy inne i kroppen – en metode som fortsatte å være i bruk langt inn i vår tid.

Størst berømmelse fikk den arabiske legen imidlertid for å stanse voldsomme blødninger. Han underbandt blodårer og stanset blødninger med glødende jern. Ganske sikkert smertefullt, men effektivt.

Al-Qasims bøker ble studert i hele Europa, og i 1453 beskrev den italienske kirurgen Pietro Argallata ham som «den utvilsomt fremste av alle kirurger». 

Likevel gled al-Qasim ut i glemselen da maurerne i 1492 ble fordrevet fra Spania. Av samme årsak var Ambroise Paré tilsynelatende uten kjennskap til al-Qasim da han i 1537 gjenoppfant underbindingen av blodårer på en slagmark ved Torino.

Simpson brukte seg selv som forsøksperson og besvimte når han pustet inn kloroform.

© Scanpix/Granger

Kloroform fikk slutt på smertene

Som 16-åring hadde den skotske fødselslegen James Young Simpson overvært en amputasjon i London. Operasjonen hadde foregått uten bedøvelse og under store smerter for pasienten – som hadde omkommet av blodtap. 

Den gruoppvekkende opplevelsen hadde aldri forlatt Simpsons tanker. Nå hadde han sitt virke ved universitetssykehuset i Edinburgh, og var stadig like opptatt av pasientenes smerte.

På midten av 1800-tallet var en fødsel fortsatt forbundet med risiko. 

Noen år tidligere hadde bruken av eter gjort det mulig å lindre fødende kvinners smerte, men stoffet var uhyre brennbart, og eterdampene nær sykehusenes gasslamper utgjorde en akutt eksplosjonsfare. Dessuten kunne feildosering medføre øyeblikkelig død, og ingen visste om bedøvelsen skadet nyfødte.

Simpson var oppsatt på å finne et bedre alternativ.

Simpson drakk og sniffet

Til å begynne med eksperimenterte Simpson på seg selv. Han blandet alle kjemikalier han kunne få fatt i, og drakk eller sniffet dem.

En dag i 1847 fant han en klar væske hos en apoteker i Liverpool. På flasken sto det «kloroform», og apotekeren fortalte at innholdet var oppfunnet mot astma 16 år tidligere. Hjemme sniffet Simpson dypt inn fra flasken – og sloknet som et lys.

Under et middagsselskap et par dager senere lot Simpson gjestene prøve det nye stoffet. Stemningen ble straks munter, og samtalen avslappet og tåkete. Flere la seg eller falt om på gulvet.

Simpson var overbevist om at han hadde funnet middelet som kunne revolusjonere kirurgien. Kloroform var langt mer effektivt enn eter. Bedøvelsen var dypere og lettere å kontrollere.

Kloroform «kan helles på en svamp eller et stykke stoff, som så holdes foran pasientens munn og nesebor slik at den ønskede effekten inntreffer et minutt eller to etter en dyp innånding», skrev Simpson.

Kloroform var populært og førte til oppfinnelsen av mange bedøvelsesapparater – dette er fra 1862.

© Science Museum/SSPL

Kloroform vant frem

Fødselslegen gikk straks i gang med å gjøre kloroform kjent. Leger over hele Europa la snart sin elsk på stoffet og eksperimenterte ivrig for å gjøre vidundermidlet enda mer utbredt. 

Blant folk flest hersket det stadig stor skepsis, men den forsvant etter at dronning Victoria i 1853 brukte kloroform da hun fødte prins Leopold.

Dessverre for Simpson skulle kloroform også vise seg å være livsfarlig. Etter hvert som stoffet ble populært, steg dødstallene, og til alles forundring var det særlig unge, sterke mennesker som mistet livet. 

Simpson selv kunne ikke løse gåten, men kollegaen John Snow oppdaget at kloroform påvirket åndedrettet og hjertet – og at grensen mellom bevisstløshet og død var hårfin. For eksempel var en tredjedels teskje kloroform nok til å bedøve en pasient, mens en halv teskje var dødelig. 

Unge mennesker trengte større doser enn eldre og lå derfor tettere oppunder den farlige grensen.

Tross problemene høstet Simpson stor anerkjennelse for oppdagelsen. Han ble slått til ridder og fikk et våpenskjold med innskriften «Seier over smerten». Og da han døde i 1870, ble kisten hans fulgt av 30 000 mennesker gjennom Edinburghs gater.

Hua Tuo ble kjent for sin bedøvende urtemedisin.

© Science Photo Library

Før Simpson: Lege brant papirene sine

Qiao, 2. århundre: Hua Tuo (død i år 208) står som en av de store legene i kinesisk historie. 

Han vokste opp i byen Qiao i det sentrale Kina, som var kjent for sine helbredende urter. Hua Tuo studerte ivrig de lokale plantene og gikk snart for å være en mester i urtemedisin. Særlig var han interessert i plantenes bedøvende virkning og begynte å eksperimentere med kirurgi under bedøvelse.

For eksempel opererte han ifølge kinesiske kilder en mann i underlivet etter å ha gitt ham en porsjon hjemmelaget bedøvelsesmiddel bestående av planteekstrakter – som cannabis – blandet med alkohol.

Med tiden ble Hua Tuo så berømt at keiser Cao Cao tilkalte ham for å behandle hodepinen hans. Men da legen på et tidspunkt dro hjem for å pleie sin syke kone, beordret keiseren ham henrettet og de medisinske notatene konfiskert.

Hua Tuo bønnfalt fangevokteren om å gjemme notatene hans, men vakten nektet av frykt for Cao Cao. Som sin siste handling i livet satte Hua Tuo derfor fyr på alle sine oppskrifter på miksturer slik at keiseren ikke skulle få tak i dem.

Med Joseph Listers oppdagelse ble dødsraten etter amputasjoner redusert fra hele 50 til 15 prosent.

© Wellcome Library London

«Små udyr i luften kan vel ikke drepe et menneske!»

Når en pasient ble innlagt med et åpent beinbrudd, visste 1860-årenes leger at såret i løpet av få dager ville bli infisert. 

Snart gikk det koldbrann i såret, og da var amputasjon eneste utvei for å redde pasientens liv. Selv om kirurgene kjente til bedøvelse og kunne kontrollere blødninger, presset infeksjoner stadig dødeligheten opp på omkring 50 prosent.

Joseph Lister klødde seg i hodet. Han var professor i kirurgi ved universitetssykehuset i Glasgow og hadde gått i lære hos tidens fremste kirurger i London. 

De dyktigste av dem kunne amputere et bein på bare 25 sekunder, men fortsatt døde pasientene ofte av infeksjon. Lister var oppsatt på å finne årsaken til de gåtefulle betennelsene.

På sykehuset i Glasgow mente enkelte at infeksjonene skyldtes den røykfylte luften fra industrien. Andre at sykehuset var bygd på en kirkegård for koleraofre. Lister hadde sin egen teori.

Som ung hadde han snittet i frosker og undersøkt de betente sårene deres med farens mikroskop. Her hadde han sett et utall mikroorganismer, men hvor de kom fra forsto han ikke – frem til han hørte om Louis Pasteur.

Den franske biologen hadde akkurat oppdaget at sterilt materiale i en kolbe forble sterilt, selv om kolben bare ble lukket med vatt. Bare luft og ingenting annet slapp nemlig gjennom vatt, og dermed hadde Pasteur bevist at det ikke var luften, men mikroorganismer i luften som påvirket materialet i kolben.

Fenol ble løsningen

Lister konkluderte med at det også var mikroorganismer som drepte pasientene hans. Dette forklarte også at dødsraten hadde steget siden kirurgene hadde begynt å bruke bedøvelse – for nå tok de seg tid til operasjonen og utsatte pasientene for mikroorganismer over lengre tid. 

Full av pågangsmot kastet Lister seg ut i et forsøk på å finne en mikroorganisme-dreper. Pasteur hadde kokt sine materialer, og den metoden var utelukket. Løsningen måtte være kjemisk.

Svaret fant Joseph Lister i byen Carlisle, der bystyret brukte stoffet fenol i et nytt anlegg til avløpsvann. Kjemikaliet fjernet alle luktgener, og Lister konkluderte med at det måtte være fordi fenol drepte mikroorganismer.

Kirurgen kastet ikke bort tiden med laboratorieforsøk, men omsatte ideen til praksis i august 1865, da en elleve år gammel gutt ble brakt inn til operasjon. Han var blitt påkjørt av en kjerre som hadde knust det ene skinnebeinet og laget et stort, åpent sår.

Stanken uteble

Lister satte knokkelen sammen, dekket såret med gasbind dynket i fenol og pakket beinet inn i folie slik at stoffet ikke skulle fordampe. 

Fire dager senere åpnet Lister forbindingen igjen. Den råtne stanken som han fryktet, uteble, og det fantes ikke antydning til infeksjon i såret. 

Seks uker senere kunne gutten spasere hjem på egne bein – og Lister hadde funnet opp antiseptisk kirurgi.

«Et høyst oppmuntrende resultat», noterte Lister, som la frem resultatene sine året etter. Da hadde han utført elleve operasjoner og bare mistet én pasient – av komplikasjoner som ikke hadde noe med operasjonen å gjøre.

Tross suksessen ble den nye metoden møtt med motstand. Lister utviklet et apparat som forstøvet fenol slik at hele operasjonen foregikk i et støvregn. 

Mange kirurger nektet å arbeide under slike forhold. Blant annet måtte en lege ved Bellevue Hospital i New York operere i et telt utenfor fordi resten av sykehuspersonalet ikke orket lukten av fenol.

Eldre kolleger avfeide Lister som løgner: Det kunne da ikke stemme at «små udyr som hørte hjemme i Listers fantasi kunne ta livet et voksent menneske!»

Med tiden vant ideen likevel innpass. Litt etter litt ble trebordene på operasjonsstuene skiftet ut med stål, og de flekkete gulvene dekket med linoleum. 

 Kirurgene selv byttet ut de gamle frakkene med nyvaskede kitler og trakk i gummihansker. Og dermed var det siste steget mot å forvandle kirurgi til moderne vitenskap tatt.

Semmelweis fikk innført at leger skulle vaske hendene i klor tilsatt en kjemikalieblanding.

© Polfoto/Corbis

Før Lister: Håndvask reddet liv

Wien, 1847: På sykehuset i Wien ble en av fødeavdelingene styrt av jordmødre, den andre av mannlige leger. En undersøkelse i 1846 viste at legene mistet cirka fire ganger flere pasienter enn jordmødrene.

Ignaz Semmelweis (1818-65), en ung lege på fødeavdelingen, fant forklaringen. Mellom fødslene obduserte legene avdøde pasienter, og Semmelweis ble vitne til at en av kollegaene skar seg i fingeren under en obduksjon. Det gikk infeksjon i såret, og noen dager senere var han død. 

Legens dødsfall minnet i høy grad om de fødende kvinnenes, og Semmelweis konkluderte med at legene overførte «likstoff» fra de døde til kvinnene. Han fikk derfor trumfet gjennom at alle leger skulle vaske hendene før de gikk inn på fødeavdelingen.

På bare to måneder sank dødeligheten fra 18,2 til 2,3 prosent, men likevel ble Semmelweis sterkt upopulær. Kollegaene syntes håndvaskingen var upraktisk og tidkrevende, og fikk Semmelweis sparket. 

Den unge legen sto på sitt, men ble stadig mer deprimert. I 1865 ble han innlagt på psykiatrisk sykehus, der han fikk et betent sår. To uker senere døde Semmelweis av samme type infeksjon som han hadde brukt livet sitt på å advare verden om.

Kanskje du er interessert i