I renessansen ble syke utsatt for en temmelig makaber kur som skulle utrette mirakler.

© Shutterstock

Kannibalkuren utrettet mirakler i renessansen

Sykdom var ikke for sarte sjeler i renessansen. Uansett hva pasienten feilte, risikerte han å bli utsatt for tidens makabre mirakelkur – medisin fremstilt av døde mennesker. Kannibalkuren inneholdt alt fra hud, hår og negler til morkake og blodige menneskebiffer.

17. februar 2017 av Lise Jørgensen

Sommeren 1492 lå pave Innocens 8. for døden i Vatikanet i Roma. 

Selv ikke den kristne verdens mektigste mann hadde noe å stille opp med mot feberen som raste i kroppen, og leger fra hele Europa valfartet til Vatikanet for å kurere paven. 

Blant dem var en mann som påsto at han kunne helbrede paven ved hjelp av ungdommens blod.

Stefano Infessura, en italiensk historiker, skrev om hvordan tre sunne og friske unge menn ble gitt en dukat hver for å la seg årelate for pavens skyld.

Årelating var helt vanlig på 1400-tallet, men de tre unge mennene visste ikke at de skulle årelates til døden, slik at all livskraften og ikke bare litt kunne overføres til den aldrende paven.

«Paven drakk blodet deres mens det stadig var varmt og friskt, for å få kreftene tilbake», skriver Infessura.

Til ingen nytte. Kort tid etter døde paven – uten at det fikk troen på tidens mirakelmedisin, kannibalkuren, til å vakle det aller minste.

Legemsvæsker måtte være i balanse

Allerede i oldtiden anbefalte legene å sette tennene i mennesker for å kurere enkelte sykdommer. 

Den romerske historikeren Plinius den eldre beskrev for eksempel hvordan epileptikere etter gladiatorkamper løp inn i arenaen og drakk blodet fra falne krigere for å bli friske.

På den tiden ga det god mening, fordi antikkens leger mente at et menneskes helse avhang av om kroppens fire legemsvæsker – gul og svart galle, slim og blod – var i balanse. 

Og ettersom folk som led av epilepsi ifølge datidens kunnskap hadde for lite blod, kunne de gjenskape balansen i kroppen ved hjelp av slavekrigernes blod. 

I den forbindelse skadet det ikke at gladiatorene gikk for å være både sterke og modige – egenskaper som ifølge datidens legevitenskap satt i blodet.

De fleste av antikkens leger anbefalte bruken av kroppsdeler fra mennesker i medisin, men som legen Galen forklarte, kunne det være vanskelig å få pasientene overbevist om det samme:

«Noen leger har kurert epilepsi og gikt ved å ordinere en drikk laget på brente knokler. Pasientene fikk ikke vite hva de drakk, for å unngå at de ble kvalme».

Arabiske leger var de beste

Etter Romerrikets sammenbrudd i år 476 ble en stor del av antikkens kunnskap om legekunst glemt i store deler av Europa. 

Først i forbindelse med de kristne korstogene mot muslimene på slutten av 1000-tallet blomstret kannibalismen opp igjen. 

Araberne hadde nemlig ikke glemt antikkens medisinske kunnskaper, og lå langt foran når det kom til kunsten å helbrede syke. 

Europeerne tok derfor gladelig imot alle tips de kunne få – også de mer bisarre.

Araberne brukte for eksempel mineralet pissaphaltum i flere typer medisin. Pissaphaltum minner om asfalt og var vanskelig å fremskaffe med middelalderens teknologi. 

Legene begynte derfor i stedet å bruke egyptiske mumier, ettersom mineralet ble brukt i balsameringen av døde i det gamle Egypt. 

Legene mente at mumienes indre hadde forvandlet seg til pissaphaltum med tiden og derfor hadde samme medisinske virkning.

Svindlere solgte falske mumier

I løpet av 1100- og 1200-tallet ble medisin laget på mumier mer og mer populært i Europa, noe som resulterte i en voldsom prisøkning. 

Den arabiske legen Abd al-Latif forteller for eksempel hvordan han tidlig på 1200-tallet betalte en halv sølvmynt for tre inntørkede mumiehoder med en vekt på rundt 12 kilo – en pris han betegnet som en bagatell. 

I motsetning til dette måtte man ut med rundt 25 gullstykker på havna i Kairo for 50 kilo mumie i 1424.

Handelen med mumier var plutselig blitt lukrativ. På begynnelsen av 1500-tallet begynte snarrådige arabiske handelsmenn derfor også å selge likene av vanlige mennesker som hadde omkommet i ørkenen. 

De uttørkede likene lignet til forveksling de egyptiske mumiene og fantes i stort antall, ettersom karavaner og reisende ofte havnet på villspor i det endeløse landskapet.

Den franske hofflegen Guy de la Fon­taine la i 1564 merke til at mumiene som endte i Europa, ikke alltid var det de ga seg ut for. 

Under et besøk på et lager hos en jødisk handelsmann i Alexandria i Egypt forhørte han seg om hvilke mumier som var mest passende å selge. 

Handelsmannen svarte at når det gjaldt de døde, tok han alle han fikk tak i – uansett om det var en vanlig sykdom eller noe smittsomt som hadde tatt livet av dem, tørket han ganske enkelt likene i en ovn. 

Så la han til den franske hofflegens store forbløffelse til at han var forundret over de kristnes forkjærlighet for en slik uhumsk praksis.

Helt til utpå 1800-tallet ble egyptiske mumier solgt på markedet og forvandlet til medisin.

© Bridgeman & Deutsches Apotheken-Museum

Likmedisin var en gave fra Gud

I middelalderen brukte europeerne for det meste tørkede mumier til medisin. På 1500-tallet begynte den sveitsiske legen Paracelsus imidlertid å argumentere for at friske menneskedeler med fordel kunne brukes.

Paracelsus’ teori bygde på en kombinasjon av alkymi og religion, og postulerte at kroppen besto av en rekke metaller som måtte være i balanse, og en sjel som inneholdt menneskets livskraft. 

Ifølge Paracelsus forsvant ikke sjelen fra kroppen straks etter døden. Ferske lik inneholdt tvert imot massevis av livskraft som bare ventet på å bli inntatt av lidende pasienter.

«Hvis leger eller noen andre forsto seg på korrekt bruk av de døde, eller hva det gagner, så kom ikke noen forbrytere til å få bli hengende tre dager i galgen», skrev Paracelsus.

Den flamske legen Jan Baptista van Helmont var i så henseende fullstendig enig og skrev at mennesket var det ypperste Herren hadde skapt, og medisin laget av menneskedeler var «en gave gitt av Gud selv».

Leger hadde hemmelige oppskrifter

For de fleste leger var da også menneskekroppen et skattkammer av mirakelmidler: Hår, hjerne, hjerte, hud, urin, menstruasjonsblod, morkake, brystmelk, ørevoks, spytt og avføring – alt kunne brukes, og det fantes tilsynelatende ingen grenser. 

Smeltet menneskefett ble brukt som salve mot gikt. Pulver laget av kranier var bra mot sykdommer i hodet. 

Og blod helbredet de fleste sykdommer. Det ble omtalt som elixir vitae – livets eliksir – og kunne utsette både alderdom og død.

Legen Marsilio Ficino sverget også til blod. På 1400-tallet skrev han for eksempel at «ungdommelig væske» kunne gi eldre mennesker ungdommen tilbake.

«Drikk blodet fra en yngling som er ren og glad og har et godt temperament, og hvis blod er fortreffelig, men der det kanskje er litt for mye», het et av Marsilio Ficinos råd, mens et annet råd mot alderdom lød slik:

«Velg en ren pike. En som er vakker, vennlig og rolig. Og mens månen kommer frem, og du er ganske sulten, drikk melken hennes».

Enhver lege hadde sine helt egne og ofte hemmelige miksturer. 

Den sveitsiske legen Conrad Gesner påsto for eksempel midt på 1500-tallet at hans spesielle medisin fremstilt av destillert blod fra en ung mann kunne kurere alt:

«Ved å smøre det på blir alle kroppens utvortes sykdommer helbredet, og ved å drikke det alle de indre. En liten mengde kan gjenopprette tapte krefter og kurere muskelsvakhet, og beskytter kroppen mot sykdommer. I all enkelhet helbreder blodet alle sykdommer».

En særlig god mikstur kunne gjøre skaperen rik. Jonathan Goddard, som var professor i medisin ved Londons Gresham College, solgte på slutten av 1600-tallet sin hemmelige oppskrift på «Spirit of Skull» – kraniets ånd – til den engelske kong Karl 2. for den nette sum av 6000 pund. 

Den etter sigende livgivende medisinen besto av knust menneskekranium, men selv om oppskriften hadde kostet en formue og kongen inntok miksturen daglig, hindret det ikke at han døde av en nyresykdom i 1685.

Bødlene tjente på forbryternes lik

Medikamentene virket best hvis de stammet fra en frisk, ung mann i begynnelsen av 20-årene som hadde lidd en rask død. 

Ungdommelige, friske lik var imidlertid vanskelige for legene å få tak i, men noe av blodtørsten deres kunne heldigvis slukkes av bødlene.

De dødsdømte sto nemlig nærmest i kø til galgen på 1600-tallet, og de færreste bødler hadde noe imot å tjene en slant på forbryternes lik. 

Den beste prisen fikk de for de hengte, ettersom blodet her ble i kroppen, i motsetning til ved en halshogging. 

Men ikke bare profesjonelle fagfolk var blant bøddelens kunder. Noen syke mennesker kjøpte nemlig engros hvis de ikke hadde råd til legenes og apotekernes dyre medisin. Ved offentlige henrettelser betalte de bøddelen for et lite stykke de kunne ta med hjem.

De som var for fattige til å betale bøddelen for en bit av en henrettet, hadde imidlertid også en mulighet til å få et friskt stykke. 

Halshogginger var en grisete affære, og en kvikk person kunne med litt hell snike seg opp på skafottet og dyppe lommetørklet sitt i den henrettedes blod. 

Det blodflekkede stoffet kunne ikke kurere alvorlige sykdommer, men ble sett på som effektive lykkeamuletter og bandasjer på sår.

Den engelske legen Edward Browne dro vinteren 1668 til Wien, der han så en epileptisk mann tappe en halshogd forbryter under en offentlig henrettelse.

Ifølge Browne løp mannen bort til liket straks etter at øksen hadde skilt hodet fra resten av kroppen, og fylte en krukke med blodet som ennå sprutet ut av forbryterens hals. Mannen helte i seg innholdet i krukken og pilte av gårde igjen.

Ifølge Browne gjorde epileptikeren lurt i å løpe fort, ettersom det friske blodet dermed kom raskere ut i alle kroppens lemmer og spredte sin helende livskraft.

Markedet for døde forsvant

Det var ikke bare bødlene som ble om- svermet av syke mennesker. Kirkegårder var også en gullgruve. 

I England oppsto det organiserte gravrøverbander som trosset all etikk og moral og brøt gravfreden for å komme inn på det særdeles lukrative likmarkedet. 

I London i 1678 lå nemlig prisen på bare en eneste hodeskalle på rundt et halvt pund. Til sammenligning tjente en ufaglært arbeider det samme på tre måneder.

Prisen på og bruken av kroppsdeler begynte imidlertid å falle under opplysningstiden på 1700-tallet. 

Plutselig oppsto det radikalt annerledes ideer om vitenskap og medisin rundt omkring i Europa. Nå la vitenskapsfolk vekt på fornuft og beviser, og begynte å sette spørsmålstegn ved tidligere praksis.

De påpekte at legekunst som var basert på religion og tradisjon, ikke hadde noe med vitenskap å gjøre. 

Og ettersom de ikke vitenskapelig kunne bevise at kannibalkuren hadde noen som helst effekt – utover det pasienten innbilte seg – gikk flere og flere bort fra den.

Praksisen forsvant likevel ikke over natten. Så sent som i 1792 anbefalte en britisk lege knust kranium mot dysenteri – «særlig hvis hodeskallen kommer fra en som er blitt hengt og knust på steile og hjul».

Først da briten Edward Jenner i 1798 oppdaget koppevaksinen, gikk legekunsten ugjenkallelig inn i en ny æra. 

Nå veide legenes kunnskaper om bakterier, antistoffer og penicillin tyngre enn overtro om knuste knokler, menstruasjonsblod og smeltet menneskefett.

Mennesker ble til medisin

De fleste leger hadde sine egne foretrukne metoder for å forvandle mennesker til medisin. Avhengig av om de brukte blod, kjøtt eller knokler, var de sikre på at de kunne få frem ulike egenskaper.

Menneskekjøtt: 

Et stykke friskt menneskekjøtt dempet smertene fra blåmerker og sår. I tørket tilstand kunne det blandes i en mikstur som var effektiv mot gikt, betennelse, feber og diaré. Det tørkede kjøttet kunne også tilsettes en salve som tok knekken på hemoroider og betente sår.

Egyptisk mumie: 

Pulverisert mumie kunne i et omslag behandle leddsmerter og knuter. Middelet uskadeliggjorde dessuten giftige slangebitt.

Kranium: 

Bakhodet var i pulverisert form særlig bra mot hodesmerter som for eksempel migrene. Hvis det ble kokt og destillert, kunne det også stanse selv den verste krampe.

Mose fra en hodeskalle:  

På kirkegårder fikk mose ofte gro på kranier fra slettede graver. Mosen egnet seg ifølge leger svært bra til å stanse blødninger. Særlig ved neseblod var mosen effektiv, ettersom den kunne stappes opp i neseboret. Mosen kunne dessuten blandes i salve og smøres på sår. Her måtte legen imidlertid være oppmerksom på at et knivstikk helet best ved å smøre salven på våpenet som ble brukt, ikke selve såret.

Hud:

Berømte forbryteres hud var smertelindrende ved fødsler. Den skulle bare garves som lær, skjæres i lange strimler og bindes rundt livet på den fødende kvinnen.

Menneskefett:

Ble fettet blandet i en salve, var det et mirakelmiddel som virket mot alt fra gikt til hundegalskap. Også nervøsitet, tungsinn og til og med kreft kunne salven kurere.

Blod:

Det ubetingede universalmiddelet var blod. Friskt blod fordrev uten problemer epilepsi fra den sykes kropp. I tørket form kunne blod blant annet brukes mot sår og beinbrudd. Destillert blod hjalp mot skallethet, alderdom og til og med pest.

Kanskje du er interessert i