Operation i skallen utan bedövning på 1500-talet.

En hodeoperasjon uten bedøvelse på et 1500-tallsmaleri.

© wellcome

Kirurgi - livsfarlig og uten bedøvelse

Før narkose og rene sykehusmiljøer revolusjonerte legekunsten på 1800-tallet var kirurgi enbrutal og blodig virksomhet. Likevel har leger til alle tider forsøkt å skjære i pasientenes kropper – ofte med dødelig utgang.

15. oktober 2017 av Magnus Västerbro

Til slutt var det ingen vei utenom: den velhavende Londonborgeren Samuel Pepys måtte opereres. Blæresteinen, en samling krystaller som hadde vokst og blitt en stor stein i urinblæra som voldte ham store smerter, var blitt så sjenerende at det ikke var annen råd.

Den 26. mars 1658 var tiden kommet. I dagboken beskriver Samuel Pepys hvordan han forberedte seg på det som skulle skje – nesten på samme måte som om han skulle i krigen. Han samlet så mange slektninger omkring seg som mulig, så de kunne be for ham. På denne tiden var det å la seg operere av en kirurg å utsette seg for direkte livsfare, og det gjorde man bare i ytterste nødsfall.

DEN STORE FLUKTEN 1944

Pepys forberedte seg omhyggelig. Han spiste et bløtkokt egg, snakket med en prest og tok et bad. Håret rundt kjønnet ble barbert bort. Så ble Pepys lagt på et bord med en halmsekk under seg slik at legen kunne få skikkelig tak. Deretter ble han bundet på armer og bein, og en gruppe menn stilte seg rundt ham så de kunne holde ham fast. Operasjonen skulle gjennomføres helt uten bedøvelse, og det var fare for at pasienten begynte å sprelle så mye at kirurgen ikke kunne arbeide.

I andre lignende tilfeller fortelles det at de som skulle opereres, ikke klarte å håndtere redselen. En kirurg forteller om en pasient som løp og gjemte seg på toalettet da en blærestein, akkurat en slik som Pepys, skulle skjæres bort. Man måtte slå inn døra og slepe den skrikende mannen tilbake til operasjonsbordet.

Kirurgs verktygslåda med såg, knivar och andra instrument för amputationer. Från 1700-talet.

Instrumentskrin for kirurg som utførte amputasjoner. Midten av 1700-tallet.

© Science Museum UK/Wellcome

Såret måtte lege seg selv

Men Samuel Pepys klarte det. Han holdt ut at en sonde av sølv ble ført inn gjennom penisen hans så kirurgen kunne finne og holde fast steinen inne i urinblæra. Han holdt ut at legen skar et snitt mellom pungen og endetarmsåpningen og tok seg inn – og fikk klemt ut blære-steinen, som viste seg å være nesten like stor som en tennisball. Og han holdt ut i ukene som fulgte, da han var sengeliggende mens såret grodde av seg selv –
i en forbinding som var fuktet med eggeplomme, eddik og duftende oljer.

Operasjonen hadde vært vellykket. Såret var heller ikke blitt infisert, noe som var vanlig og forårsaket mange dødsfall. Resten av livet feiret Samuel Pepys minnet om dagen da han måtte opereres – og overlevde.

Trepanering i tusener av år

Mer eller mindre kyndige menn og kvinner har forsøkt å pleie blødende sår og spjelke brutte bein til alle tider. Man har også utført mer eller mindre avan-serte kirurgiske operasjoner i svært lang tid. I mange tusen år var spesielt trepanering normalt – det å bore et hull i skallebeinet, enten av medisinske grunner for å redusere trykket etter en hodeskade, eller fordi man trodde at man på denne måten kunne slippe ut sykdomsåndene. Det er funnet kranier fra førhistorisk tid med slike hull både i Europa og Sør-Amerika. På enkelte av dem kan man se at de som ble utsatt for inngrepet overlevde, eller at de i det minste overlevde en stund.

CLAUDIUS –«MISFOSTERET« SOM REDDET ROMA

Men andre typer operasjoner har også gamle aner. Særlig i India hadde man tidlig en utviklet tradisjon for avansert kirurgi, som for eksempel øyeoperasjoner for behandling av stær. Indiske kirurger utviklet også en slags plastisk kirurgi, især for å erstatte avskårne neser, noe som var en vanlig metode å straffe kriminelle på. En flik pannehud ble skåret ut og foldet ned over en slags neseprotese, der hudfliken så vokste fast.

1800-tallsmaleri av hvordan man mente en amputasjon ble utført på 1600-tallet.

© Wellcome

I Vest-Europa tok det lang tid før man prøvde seg på såpass avan-serte operasjoner.
I tradisjonell vestlig medisin, den som var dominerende i Europa langt inn
i moderne tid med grek-erne Hippokrates og Galenos som de store frontfigurene, ble ikke kirurgi oppfattet som noe virkelige leger burde befatte seg med. Velutdannede leger drev bare med indremedisin, og kirur-gi ble betraktet som et simpelt håndverk som kunne overlates til andre – især såkalte feltskjærere og barberer. Det var de som tok seg av sår, skar opp byller, fjernet åreknuter og gjennomførte stæroperasjoner. Det var også de som foretok årelatinger og steinsnitt – det var det man kalte den operasjonen som Samuel Pepys måtte gjennomgå.

Eneste utvei å skjære

Det var disse gruppene som beskjeftiget seg med den aller mest brutale formen for kirurgi, den som virkelig fortjener betegnelsen «slaktekunst” – nemlig amputasjoner.

Å skjære bort kroppsdeler var lenge den eneste løsningen ved alvorlige infeksjoner i armer eller bein. Enten som en følge av skudd- eller snittskader, eller på grunn av sykdom som førte til koldbrann. Det var selvfølgelig ikke lett å utsette en pasient for amputasjon når man ikke hadde tilgang til effektiv smertelindring. Iblant prøvde kirurgene å bedøve pasienten med alko-hol eller opiumsdråper. Men det var usikre metoder, og som oftest var pasientene ved full bevissthet under operasjonen.

TULIPANER SKAPTE DEN FØRSTE FINANSBOBLEN

Derfor måtte amputasjonen skje kjapt. Både for å lindre smerten, men også for at pasienten ikke skulle rekke å dø av blodtapet. Kirurgen måtte med andre ord så raskt som mulig skjære gjennom hud og kjøtt for å komme ned til beinet, som så måtte sages av fort, før man byttet til kniv igjen for å skjære seg gjennom det som var igjen.

Kappet bein på sekunder

Den britiske kirurgen Robert Liston, som arbeidet på 1830-tallet, gikk ekstremt langt for å oppfylle kravet til høyt tempo. Han skrøt av at han kunne skjære av et menneskes bein på tretti sekunder. For å klare det, utnyttet han sine umåtelige krefter i begge armer samtidig som han plasserte den blodige kniven mellom tennene mens han arbeidet med sagen.

Teckning av kirurgen Robert Liston i färd med att utföra en amputation. 1830-tal.

Robert Listons tempo var legendarisk.

© Wellcome

Listons tempo var legendarisk, men det førte også til problemer.Ved én anledning skal han ha kommet til å sage av pasientens testikkel i farten. En annen gang skal han i stedet ha kommet til å kappe av tre fingrer på en assistents hånd.

I ettertid kan det virke forbløffende at pasienter i det hele tatt holdt ut amputasjoner under slike forhold. Å bli holdt fast av sterke menn mens man ser og føler at legen sager over ens kroppsdeler, og endatil uten effektiv bedøvelse, kan framstå som det verste mareritt. Hadde det ikke vært bedre å dø enn å utholde noe sånt?

Det later til at enkelte syntes det og heller døde enn å utsette seg for kirurgens kniv. Men andre gjorde som Samuel Pepys og holdt ut. I atter andre tilfeller var selve sykdommen så plagsom at amputasjonen fortonte seg som en mildere utvei.

Kirurgiens status vokste

Slik var det da svenske Anton Rolandsson Martin skulle amputeres etter å ha fått koldbrann i høyrefoten i februar 1761. Han skrev senere at den smerten han følte da han ble syk, «var like sterk som om foten hadde ligget i en brennende ild”. Sammenlignet med dette, ble amputasjonen «ganske lett”. Bare fem-seks ganger mens sagen arbeidet gjorde det riktig vondt, skrev han. Han behøvde da så menn ikke skrike av smerte, forsikret han.

“THE HE-SHE-LADIES” MUNTRET OCH OPPRØRTE LONDON I 1870

I Rolandsson Martins tilfelle gikk operasjonen altså godt. På den tiden hadde kirurgien også fått et bedre rykte. På 1600- og 1700-tallet hadde bedre anatomisk kunnskap styrket kirurgiens teoretiske grunnlag. Samtidig var det dannet forskjellige organisasjoner for yrkesgruppen i mange land, og dette høynet litt etter litt kirurgenes status.

Langsomt begynte de to yrkesgruppene å nærme seg hverandre, de lærde medisinerne og de tidligere så beryktede kirur-ge-ne, eksperter på «slaktekunsten”. I Danmark-Norge ble kirurgi og medisin til ett fag på slutten av 1700-tallet – forvaltet av universitetet. Fra 1814 kunne leger få sin utdannelse i Norge, ved Det kongelige Frederiks Universitet.

Kanskje du er interessert i