Mange pasienter døde av hjerneblødning som følge av lege Walter Freemans inngrep i hjernen.

Legevitenskapen anbefalte heroin mot hoste

Heroin mot hoste, mumiepulver mot magesår og ormeegg mot overvekt. Fantasien har hatt gode kår når leger og kvakksalvere har gått til kamp mot sykdom og skavanker.

Heroin mot hosteanfall

Rundt år 1900 kunne heroin kjøpes lovlig på de fleste apoteker.

© Corbis/PolFoto/Bayer AG

Da produktet heroin ble sendt på markedet i 1898, garanterte det tyske farmasøytiske selskapet Bayer at medisinen de tilbød var et effektivt og billig middel mot hoste, forkjølelse og smerte.

Heroin kunne til og med kurere folk som hadde blitt avhengige av det smertestillende og svært utbredte middelet morfin.

På Bayers laboratorier hadde en gruppe kjemikere under ledelse av Heinrich Dreser i 1895 oppdaget at stoffet diacetylmorfin var sterkere og mer effektivt enn morfin til å bekjempe smerter.

Det fantastiske middelet fikk navnet heroin etter ordet heros (helt), fordi folk virket både kvikkere og mer lystige etter å ha tatt det.

Stoffet ble blant annet anbefalt mot bronkitt og til barn med stygg hoste.

Heroin slo særlig godt an på det amerikanske markedet, og suksessen grunnla Bayers enorme formue.

Men snart begynte pasienter å klage over avhengighet. Det viste seg at diacetylmorfin omdannes til morfin i kroppen.

I 1914 ble bruken av diacetylmorfin satt under streng kontroll, og i 1925 ble stoffet forbudt som ordinært legemiddel i blant annet USA.

Klinisk effekt: Diacetylmorfin virker smertestillende, men ved gjentatt bruk er det sterkt vanedannende, og en overdose kan medføre døden.

Åpent dren fra betente lunger

Ved å fjerne en del av ribbbeina kunne puss og væske tappes fra lungene.

© Natl. Museum Of Health & Medicine/Otis Historical Archives

Pasienter med lungebetennelse risikerte væskeansamling i lungehinnen.

Det gjorde det vanskelig å puste og kunne medføre døden hvis ikke det ble behandlet raskt. Legekunstens far, grekeren Hippokrates, omtalte derfor i sin tid et lungedren hvor den sykes brystkasse ble åpnet.

Mer enn 2000 år senere tok amerikanske og europeiske leger Hippokrates på ordet.

I 1918 hadde den globale influensaepidemien spanskesyken krevd flere titall millioner menneskeliv, og ingenting skulle være uprøvd i forsøket på å hindre videre spredning.

Første verdenskrigs overfylte amerikanske militærbaser ga perfekte vilkår for smittespredning, og legene måtte i all hast finne en effektiv måte å drenere de sykes væskefylte lungehinner.

De tydde til ganske enkelt å fjerne ribbeina som blokkerte veien.

Klinisk effekt: Lungehinnen ble drenert, men de fleste syke døde kort etter behandlingen, sannsynligvis fordi lungen kollapset.

Hemoroider fjernet med glødende jern 

Middelalderens munker fungerte også som leger.

© Archives Charmet/Bridgeman

Glødende jern som et middel mot hemoroider er nevnt allerede i de greske hippokratiske legeskriftene (ca. 400 år f.Kr.).

En oppvarmet jernkrok ble ført opp i endetarmen, og det var anbefalt at pasienten skrek høyt slik at tarmen ble utvidet.

Da ble det lettere for legen å skrape ut elendigheten.

Rundt tusen år senere kom den irske munken Fiacre med en mer human kur.

Fiacre drev et sykehus og oppdaget at hemoroidene hans ble mindre plagsomme når han satte seg på stein som var oppvarmet av solen.

Folk valfartet til sykehuset, og etter sin død i 670 ble han helgenkåret, og hemoroider kjent som St. Fiacres forbannelse.

I mellomtiden kom den glødende jernstangen på moten igjen.

Også i dag hender det at hemoroider brennes bort med laser, under bedøvelse.

Klinisk effekt: Glødende jern kan gi både brannsår og infeksjoner.

Hull i kraniet skulle roe nervene

En trepan er en sylinderformet drill som borer hull i hodeskallen.

© Corbis/Polfoto

Metoden med å grave eller skjære seg inn til menneskets hjerne har vært kjent siden yngre steinalder (fra 3000 år f.Kr.). Ved å lage hull i kraniet kunne sykt blod og onde ånder slippe ut.

I den hippokratiske teksten «Om skader i hodet» (ca. 400 år f.Kr.) anbefaltes trepanasjon etter slag mot hodet.

Slike støt ga etter sigende blodansamlinger som utviklet seg til puss.

Derfor skulle antikkens leger «lette blodet ved å perforere med en liten trepan», altså et boreredskap. 

I Kina ble dundrende hodepine under blant annet Han-dynastiet (168-280) kurert ved å lage et hull i kraniet.

Og gjennom middelalderen opp til 1800-tallet ble sinnslidende og epileptikere trepanert fordi de ifølge fagfolk led av stein eller luft i hodet.

Pasientene hadde ti prosents sjanse for å overleve, og mange døde av infeksjoner på overfylte og skitne sykehus.

I dag utføres trepanasjon hos enkelte afrikanske stammer og har også tilhengere i Vesten, som for eksempel amerikanske Peter Halvorsen. Han trepanerte seg selv i 1972 for å få bukt med en depresjon.

Klinisk effekt: Ved for eksempel økt trykk på hjernen kan en operasjonell trepanasjon ha noe for seg. Men det fins ingen dokumentert effekt mot for eksempel depresjon.

Elektrisitet ga potensen tilbake

Det elektriske beltet sendte strøm gjennom kjønns-delene.

© The Skeptiseum

Da kundene i år 1900 slo opp i katalogen fra det amerikanske varehuset Sears, Roebuck & Co., ble de møtt av et nytt, avansert apparat: «Heidelbergs elektriske belte».

Beltet hadde en «konstant, beroligende vekselstrøm som bearbeider svake punkter, bygger opp systemer og stimulerer sirkulasjonen».

Med beltet rundt livet og kjønnsdelene ble bæreren kurert for stort sett alt: personlig utmattelse, gikt, isjas, ømhet i ryggen, søvnløshet, nyre- og leversykdommer og svakt hjerte.

Det var ikke bare sykdommer som lå tynt an i møte med Heidelbergs belte.

Også «feminin svakhet» ble styrket, mens maskulin impotens ble kurert når menn «gjenvinner sin tapte kraft etter onaniens nedbrytende virkning».

Heidelbergs utstyr var ikke det eneste av denne typen på markedet.

Fra 1892 kunne Londons overklassekvinner prøve et elektrisk korsett, mens The Electric Belt Company og Addisons Galvanic Electric Belt med sine spesialdesignede belter håvet inn på fascinasjonen for den nymotens elektrisiteten.

Klinisk effekt: Elektrisk stimulans kan bidra til smertelindring og gjenoppbygging av muskelmasse hos for eksempel ryggmargsskadde, men det fins ingen dokumentert effekt ved impotens.

Kvikksølv kurerte kjønnssykdom

Syfilissyke ble plassert i ovner der de pustet inn kvikksølvdamper i dagevis. 

© PR/Scanpix

På 1100-tallet hyllet eksperter kvikksølv som en etterlengtet kur mot lepra.

Metallet ble for alvor populært blant leger da Europa i 1493 sto overfor en ny plage: syfilis.

En kjønnssykdom som den spanske oppdagelsesreisende Kristoffer Columbus og hans menn sannsynligvis brakte med hjem etter et besøk på Haiti.

På få år feiet syfilis over Europa. De som ble rammet, satt igjen med deformerte ansikter og kjønnsdeler. Mange pasienter ble psykotiske før døden endelig ga dem fred.

Legene sto maktesløse frem til 1495, da kvikksølv ble tatt i bruk.

Metallet ble smurt på huden eller sprøytet inn og kunne redde selv håpløse tilfeller, het det. Den sveitsiske legen Paracelsus (1493-1541) var en spesielt stor fortaler for behandlingen.

Da det på 1900-tallet ble kjent at sykdommen skyldtes bakterier, kunne vitenskapen anvendes, og fra 1941 ble syfilis behandlet med penicillin.

Klinisk effekt: Kvikksølvforbindelser er en livsfarlig gift for kroppen. I sin tid bidro kvikksølv ikke bare til å bekjempe syfilis – pasienter døde i hopetall av forgiftning.

Levende orm som slankekur

Bendelormskuren er stort sett forbudt i dag, bortsett fra i blant annet Mexico.

© Science Photo Library

Den opptil ni meter lange bendelormen og dens avkom var et populært middel mot overvekt rundt begynnelsen av 1900-tallet.

Ormene eller eggene deres ble inntatt i væske- og pilleform, og så begynte snylteren å fråtse i vei av næringen som menneskeverten inntok.

Resultatet var lynraskt vekttap uten krav om diett eller mosjon.

Når ønsket hoftemål var nådd, spiste pasienten et ormedrepende middel, før den sultne gjesten gikk i oppløsning og kom ut med avføringen.

Pillene var populære og ble hyllet som overspisingens «naturlige fiende».

Men for mange av pilleknaskerne ble overvekten erstattet av feilernæring, kvalme, oppkast, diaré og væskefylte cyster som gjorde skade på organer og blodsirkulasjon og fremkalte epileptiske anfall.

Dessuten var pillene fylt med stoffet amfetamin, som mange brukere ble avhengige av.

Klinisk effekt: Man raser ned i vekt, men til gjengjeld er bivirkningene mange og kan være kroniske. Det raske vekttapet kan belaste kroppen så voldsomt at det kan gi store skader på organer som for eksempel øynene, i verste fall med blindhet som følge.

Brysomme fikk et snitt i hjernen

Mange pasienter døde av en hjerneblødning som følge av lege Walter Freemans inngrep i hjernen. 

© Wellcome Library, London & Corbis/Polfoto

Personer med psykiske lidelser risikerte på 1900- tallet å bli bedøvet med elektrosjokk og deretter få en syl kjørt opp i hjernen gjennom øyehulen.

Her romsterte legen med sylen slik at den kuttet nervebanene mellom hjernelappene – som regulerer menneskets atferd – og resten av hjernen.

Metoden ble først utviklet av den portugisiske legen Egas Moniz på midten av 1930-tallet.

Senere, i 1949 fikk han Nobelprisen i medisn. Behandlingen ble idereutviklet av den amerikanske legen Walter Freeman, som i januar 1946 slo en issyl forbi øyeeplet på 29 år gamle Ellen Ionesco slik at nervebanene ble kuttet.

Hun var svært suicidal før inngrepet, men kunne senere skrives ut fra det psykiatriske sykehuset og leve sammen med familien.

Metoden kalte Freeman transorbital lobotomi.

Frem til 1957 utførte Freeman denne operasjonen på 2400 pasienter, og over hele verden havnet flere tusen pasienter under sylen – 40 000 bare i USA.

I Norge ble til sammen 2500 mennesker lobotomert, de fleste i perioden 1947-1957, men metoden ble samtidig møtt med sterk kritikk.

I 1950 ble Chlorpromazin – «kjemisk lobotomi» – utviklet, og psykofarmaka erstattet etter hvert det kirurgiske inngrepet.

Klinisk effekt: Lobotomi kunne dempe for eksempel angst, men gjorde ofte pasienten apatisk og desorientert. Mange led av epilepsi og hukommelsestap.

Tuberkuloseofre fikk plastkuler i lungene

Kulene var av plast og hadde en diameter på rundt 2,5 centimeter.

© St. Luke's Intl. Hospital, Tokyo

På 1700- og 1800-tallet var tuberkulose blant de sykdommene som tok flest liv på verdensbasis.

Legevitenskapen prøvde å finne en kur mot den smittsomme sykdommen, og da den italienske legen Carlo Forlanini i 1880-årene slo fast at lungenes konstante bevegelse (i forbindelse med åndedrettet) hindret helingsprosessen, fremsto det neste steget som opplagt: Den angrepne delen av lungen skulle tvinges til fred og ro.

Det kunne oppnås ved ganske enkelt å fremprovosere en kunstig kollaps av den syke delen av lungen.

Slik fikk organet mulighet til å hvile og bli kurert. Lungen kunne tvinges til kollaps på flere måter, og en av de mer utbredte metodene var å fylle en del av lungen med små plastkuler.

I 1940- og 1950-årene ble det utviklet metoder for å behandle sykdommen medisinsk, og kunstig lungekollaps ble etter hvert forlatt som metode.

Som regel ble ikke kulene fjernet igjen og kunne dukke opp på en pasients røntgenbilde 40 år senere, til stor undring for legen.

Klinisk effekt: Behandlingen skal ha fungert i flere tilfeller, men metoden medførte dessverre flere alvorlige følgesykdommer, som blant annet infeksjoner i lungene og kreft.

De døde kunne helbrede

Mumier ble knust til et pulver som kurerte alt fra hodepine til magesår.

© Getty/Allover

I middelalderen dannet det seg en oppfatning av at mumier fra oldtiden kunne ha en helbredende effekt.

Fortidens mumifiserte mennesker og dyr ble kvernet til et pulver som var et
ytterst populært medikament i Midtøsten og Europa.

De inntørkede kroppene ble levert fra Egypt, der gravrøvere tjente godt på å finne, grave ut og selge de gamle likene.

Mumiene var ikke alltid fra faraoenes tid, men ingen kunne se forskjell når de først var kjørt gjennom kvernen.

Pulveret, som ble solgt på flaske eller boks, fungerte mot magesår og hodepine, mens en bandasje smurt i for eksempel vann og mumiepulver ble lagt på svulster.

Pulveret var så populært og anerkjent at enhver apoteker med respekt for seg selv og sin forretning hadde vidundermiddelet i sortimentet langt inn på 1600-tallet.

Kannibalisme i legevitenskapens navn er også kjent fra andre steder.

Avdøde menneskers blod og fett er blitt tilegnet helende krefter fra antikken og helt opp til i dag.

De gamle romerne drakk gladiatorenes blod for å innta de døde krigernes styrke og mot.

I Europas middelalder ble menneskefett tillagt lignende magiske, legende krefter.

Bødler gjorde blant annet big business på å utvinne fettet fra kriminelle henrettede og selge det til folk som led av for eksempel tannverk, muskelsmerter eller tuberkulose.

Troen på menneskefettets fantastiske virkning kunne ses helt opp til 1960-årene, der rynkekrem tilsatt fett utvunnet fra kvinnens morkake ble særlig populær.

Klinisk effekt: Sannsynligvis ingen.

Orgasme roet hysteriske kvinner

Hysteriske kvinner kunne få roet nervene med hjelp av en fingernem lege.
Senere ble vibratoren en populær avløsning.

© SSPL/Polfoto/Brooke Clarke

Antikkens medisinske eksperter mente at «hysteri» – en atferd med sterke og tilsynelatende ukontrollerbare følelsesutbrudd – var noe bare kvinner led av.

Ordet «hysteri» kommer av det greske ordet for livmor.

I andre århundre konkluderte den greske legen Galen at det kvinnelige hysteriet skyldtes seksuell avholdenhet.

Og på 900-tallet foreslo den persiske legen og filosofen Avicenna en «gnikkekur» som skulle gi de syke kvinnene «fred».

Også på 1800-tallet hadde legene en kur for hånd. Med litt olje på fing-
rene masserte legen pasientens underliv slik at kvinnen oppnådde den forløsende paroksysme – altså orgasme.

Behandlingen kunne være tidkrevende og gi ømme håndledd, så mange leger pustet lettet ut da den mekaniske vibratoren kom på markedet i 1880-årene.

Det var allment anerkjent at kvinnen bare kunne oppnå seksuell nytelse i kontakt med det mannlige kjønnsorganet – derfor var det etisk og sosialt akseptert at leger ga kvinner en hjelpende hånd på benken.

Frem til 1920-årene ble «The Vibratile» solgt uten resept, før vibratoren ble fordømt som uanstendig.

Klinisk effekt: Diagnosen «hysteri» ble oppgitt av legevitenskapen i 1950-årene. Vibratoren blir derfor ikke lenger brukt som medisinsk verktøy.

Skrikende spedbarn fikk morfin

Reklamer skulle overbevise mødre om at Winslow's mikstur var bra for de små.

© Corbis/Polfoto

På 1800-tallet ble amerikanske forbrukere bombardert med reklame for medisin som de færreste kjente innholdet og konsekvensene av.

Ved hjelp av fargerike etiketter og treffende slagord solgte kvakksalvere «medisin» proppet med kvikksølv og lakris blandet med for eksempel cannabis, alkohol, morfin og kokain.

Et av de mest populære midlene var «Mrs. Winslow's Soothing Syrup».

I England og USA solgte det i bøtter og spann på lovnaden om å «gi lindring til både mennesker og dyr».

Bak det rosenrøde løftet sto jordmoren Charlotte Winslow, som fikk markedsført miksturen sin i aviser, kalendere og på samlekort.

Innholdet besto blant annet av morfin, soda, alkohol og salmiakksprit, og med bare et par dråper lovet mirakelmedisinen at barna ville «lay dead 'til morning» (ligge som døde til morgenen kom).

Tragisk nok hendte det at lovnaden ble til virkelighet når barnet hadde fått en overdose, og produktet kom endelig i søkelyset da den amerikanske legeorganisasjonen AMA – American Medical Association– i 1911 ga ut en liste over kritikkverdige medikamenter.

Under punktet «Baby Killers» sto blant annet «Kopp's Baby's Friend», som inneholdt morfin, og «Mrs. Winslow's Soothing Syrup». Den beroligende
miksturen ble tatt av markedet i 1930.

Klinisk effekt: I beste fall virkningsløst, og i verste fall dødelig.

Et blodig universalmiddel

 

En lege fortsatte ofte med å årelate frem til pasienten besvimte. 

© Giraudon/Bridgeman

Årelating er en av verdens eldste former for legebehandling, og har vært brukt mot alt fra forkjølelse til byllepest.

Ifølge grekeren Galen (129-199 e.Kr.) måtte menneskets fire såkalte legemsvæsker – blod, lymfe (slim), gul og svart galle – være i balanse for å sikre et friskt legeme. Kom de i ubalanse, kunne pasienten årelates for å gjenopprette det innbyrdes forholdet mellom væskene.

Så sent som på 1800-tallet var metoden utbredt, og det var ikke uvanlig å la seg årelate en gang imellom for å bli kvitt eventuelle «onde safter».

Men behandlingen var ikke uten risiko.

Da USAs tidligere president George Washington (1732-1799) fikk halsbetennelse og deretter en årelating, mistet han så mye blod at livet ikke sto til å redde.

Klinisk effekt: Årelating kan fungere mot for eksempel lidelsen polycytemi, der produksjonen av blodlegemer er for høy.

Kanskje du er interessert i