Nysgjerrige leger stimlet sammen under de første
forsøkene med lystgass.

© Wikipedia

Lystgass eller eter: Tannleger i bitter strid

Horace Wells oppdaget tilfeldig lystgassens bedøvende effekt. Berømmelsen ventet, men et feilslått forsøk og en tidligere partner stakk kjepper i hjulene for ham.

1. mars 2016 av Petrine Elgaard

Publikum stirret både vantro og lattermildt på scenen foran dem. Voksne menn sjanglet rundt, tilsynelatende uten hemninger – akkurat slik annonsen i lokalavisen i den amerikanske byen Hartford hadde lovet.

De ti euforiske forsøkspersonene hadde alle inhalert en dose nitrogenoksid, bedre kjent under navnet lystgass.

Mannen bak forestillingen var en tidligere medisinstudent som uke etter uke tiltrakk tusenvis av besøkende til sitt omreisende lystgass-show.

Akkurat denne dagen, 10. desember 1844, skulle vise seg å bli særlig interessant.

Midt i gassrusen hadde en av de lokale, Sam Cooley, hatt et ublidt møte med en tung trebenk, uten at det så ut til å plage ham.

Først da lystgassens virkning avtok og han sank ned i en stol, kjente han en smerte i kneet. Sidemannen, den lokale tannlegen Horace Wells, la merke til at det hadde dannet seg en blodflekk på mannens bukse.

«Du må ha slått deg», sa Wells til Cooley, men Cooley kunne ikke huske å ha merket noe som helst under rusen.

Det satte tannlegen på noe som skulle vise seg å bli en revolusjonerende idé.

Lattergass skulle revolusjonere operasjoner

Den ambisiøse og respekterte Horace Wells var alltid på jakt etter nye oppfinnelser til praksisen.

Han hadde ennå ikke løst det store problemet som både leger og tannleger hadde i 1844: Tidens smertestillende midler var nesten uten virkning.

Mange pasienter holdt ikke ut pinslene og stakk ofte av midt under behandlingen.

På sykehusene var problemet enda verre – her måtte sterke menn holde pasienter fast på operasjonsbenken, mens de som ble skåret i, ga fra seg skrik som gikk gjennom marg og bein.

Lidelsene kunne forsvinne med lystgass, mente Wells. Han hadde høye forventninger til gassen, og gikk rett i gang med å eksperimentere.

Det Wells ikke visste, var at tannlegen William Morton, hans tidligere elev og partner, også var på jakt etter en ny form for bedøvelse – og dersom han kom først i mål, ville han få all den heder og ære som Wells higet etter.

Forsøk med lattergass ble sablet ned

Det første forsøket utførte Wells på seg selv. Han ville teste om store mengder lystgass var dødelig, slik fagbøkene hevdet.

Først inhalerte tannlegen akkurat så mye gass at kroppen ble slapp, og deretter tok en av kollegene hans frem en tang og trakk ut en plagsom visdomstann.

Wells våknet opp til et tomrom i munnen. «Dette er tidenes største oppdagelse!» jublet han. «Jeg kjente ikke så mye som stikket fra en nål!»

Måneden etter, i januar 1845, hadde Wells testet lystgass på tretten pasienter, uten komplikasjoner.

Ryktet om denne gassens store potensial spredte seg til Harvard-universitetet, og tannlegen ble invitert til å demonstrere bedøvelsesteknikken foran en rekke medlemmer av staben ved det medisinske fakultet.

En ung mann inhalerte lystgass til han falt i en døs. Så begynte Wells å trekke en syk tann. Alt gikk bra, til pasienten ga en lyd fra seg. Noen av tilskuerne kalte det klynking, mens en lege rapporterte: «Pasienten skrek mye».

Tilskuerne var ikke nådige mot Wells. Ordet «humbug» ble ropt mot ham igjen og igjen, og ingen la egentlig merke til at pasienten nå hadde våknet og kunne forsikre om at han nesten ikke hadde kjent noen smerte i det hele tatt.

Tannlegen forlot stedet og fikk ikke noen ny sjanse til å bevise lystgassens potensial.

Ydmykelsen var enorm. «Sinnsopprøret etter denne opplevelsen brakte en sykdom med seg som jeg ikke kom over før etter mange måneder», fortalte Wells senere.

Etter denne hendelsen ble lystgassen igjen bagatellisert av leger. Wells selv var sikker på at han bare hadde fjernet posen med gass for tidlig og at dosen dermed ble for liten til å dempe alle smertene hos pasienten.

Eter slo ut lattergass

Bare tolv måneder senere, i oktober 1846, sto Horace Wells’ tidligere elev og partner, William Morton, foran et publikum på Harvard.

Også han skulle demonstrere et nytt anestesimiddel: eter. Morton bedøvet en ung mann som skulle få fjernet en byll i nakken, og kirurgen fjernet uten problemer den ubehagelige utveksten mens pasienten var bevisstløs. Publikum jublet. 

Nyheten om Mortons suksess ble ikke tatt godt imot av Wells.

Noen måneder senere ble offentligheten trukket inn i diskusjonen om hvem som egentlig kunne skryte av å ha vært først ute med oppdagelsen av bedøvelse.

Wells mente at hans arbeid med lystgass var grunnlaget for eksperimentet med eter – æren måtte derfor være hans.


LES MERE: Bedøvelsens historie: Fra bulmeurt til opium

Lattergass ble først utbredt etter Wells død

Den offentlige anerkjennelsen Wells så inderlig ønsket seg, kom imidlertid aldri, og snart sank den ambisiøse tannlegen ned i håpløshet og depresjon.

Han ville likevel vise at han fortsatt var dypt involvert i utviklingen av bedøvelse, og begynte i den forbindelse å eksperimentere med kloroform.

I 1847 hadde stoffet akkurat blitt tatt i bruk som bedøvelsesmiddel av en skotsk lege.

Men de nye eksperimentene skulle bli fatale. 33 år gamle Wells ble snart avhengig av kloroformens bedøvende damp, og han var ofte forstyrret og omtåket av påvirkningen.

Midt i en rus kastet han svovelsyre på noen tilfeldige prostituerte, som fikk etset hull i klærne. Wells ble sendt i fengsel, og historien nådde snart mediene.

I desperasjon over å miste sitt gode rykte, og over skammen han brakte over familien, ga tannlegen opp.

Han tømte en flaske med kloroform på lommetørkleet sitt og stappet det i munnen, før han skar over en stor blodåre i låret med et barberblad.

Neste morgen ble han funnet død i fengselscellen.

Ikke før i 1863, 15 år etter Wells’ død, ble lystgass som bedøvelsesmiddel tatt i bruk av de fleste tannleger.

Kanskje du er interessert i