Roma: Storbyen var omgitt av sumper, og ble helt siden etableringen hjemsøkt av voldsomme og dødbringende malariaepidemier hver sommer. Frem til 1630, da jesuittene fant et virksomt middel, flyktet alle romere som hadde mulighet for det, ut av byen i de varmeste månedene av året.

Malaria var Europas svøpe

Før i tiden var sumpfeber – eller malaria – en utbredt sykdom hver sommer i Europa. Men ved foten av Andesfjellene i Peru kjente indianerne til en effektiv kur.

Malaria herjet fra Roma til London

I dag er malaria en tropesykdom, men helt frem til slutten av 1800-tallet var den dødbringende febersykdommen utbredt i hele Europa.

Roma var en byene som var hardt rammet i middelalderen og renessansen. Byen var omgitt av sumper, og hver sommer herjet en mystisk feber som romerne trodde skyldtes giftige sumpdamper. I virkeligheten var det ikke luften som var giftig, men malariamyggen i området som spredte smitte.

Også i det fuktige London døde rundt 5000 av byens innbyggere hvert år av "koldfeberen", blant dem statsmannen Oliver Cromwell i 1658.

Bark fra Peru gjorde kål på malaria

Løsningen på malariadøden befant seg i Sør-Amerika. På 1600-tallet sendte italienske jesuittprester i Peru hjem en helt spesiell type bark som indianerne brukte til å kurere feber. Barken inneholdt stoffet kinin, som var effektivt i bekjempelsen av malaria.

Les mer om malaria


I dag er malaria stort sett utryddet i Europa. Les hele artikkelen fra Historie nr. 6/2014 om hvordan indiansk medisin reddet europeerne fra feberdøden.

NB! Du må ha en profil på Historie for å laste ned artikkelen. Den er gratis å opprette, og det tar bare et øyeblikk. Når du klikker på nedlastingsknappen, får du mulighet til å opprette en profil.

Kanskje du er interessert i