I 1840-årene laget kunstneren J.L. Losting fra Bergen en serie tegninger av beboere på St. Jørgens Hospital. Tegningene inngikk i et forskningsverk.

© J. L. Losting / Bergenin Lepramuseo

Norsk lege løste gåten om spedalskhet

Helt siden oldtiden har menneskene fryktet spedalskhet, eller lepra, som sykdommen kalles i dag. De syke ble plassert på egne øyer eller i anstalter, for ingen våget å komme for nær dem. Først i 1873 kom en lege fra Bergen på sporet av bakterien som forårsaker den vansirede sykdommen. Men det skulle gå 130 år før Norden var helt fri for lepra.

17. august 2017 av Jacob Friis

Presten på St. Jørgens Hospital i Bergen ble mer og mer fortvilet.

Mer enn 150 spedalske var presset sammen i den gamle bygningen som han kalte “en kirkegård for levende”.

Året var 1816. Presten – Johan Ernst Welhaven – hadde nettopp utferdiget en rapport om den håpløse situasjonen til myndighetene i Kristiania.

“Hos en del spedalske viser sykdommen seg som et brunlig, innskrumpet utseende som får selv et ungt menneske til å fremstå som en stygg, rynkete olding. Svulstene medfører en ulidelig kløe og blir etter hvert til smertefulle sår. Stakkarene har dessuten ofte sår på føttene,” skrev Welhaven.

Pasientenes forferdelige sykdom ville fortære dem, og de hadde ikke utsikt til annet enn døden. Pleie fikk de ikke, og det var knapt nok penger til mat.

I Europa for øvrig var lepra stort sett utryddet allerede på 1500-tallet, men langs norskekysten herjet sykdommen fortsatt.

Og Bergen lot til å være et sentrum for plagen. Hvert år steg antallet syke, og situasjonen var i ferd med å komme ut av kontroll, mente Welhaven.

Prestens nødrop ble hørt. Norge hadde nettopp fått indre selvstyre i unionen med Sverige, og nå ville myndighetene vise handlekraft.

Dermed ble det bestemt at innsatsen mot spedalskheten skulle styrkes: Hospitalet fikk en lege, den første noensinne, og det ble satt av penger til driften.

Hittil hadde den medisinske sakkunnskapen betraktet lepra som en arvelig og uhelbredelig sykdom som legene ikke burde kaste bort tid på – de skulle konsentrere seg om pasienter med helbredelige lidelser.

I stedet tok uutdannede sykepleiere sammen med kirkens folk på seg å pleie de spedalske og forsøke å lindre lidelsene.

Med opprettelsen av den nye legestillingen på St. Jørgens Hospital innledet Norge et felttog mot sykdommen som hadde fulgt menneskeheten som en svøpe siden faraoenes tid.

lepra dreper svært langsomt

Lepra er en kronisk infeksjons-sykdom som skyldes den stav-formede bakterien Mycobacterium leprae.

Smitten trenger inn i offeret via slim­hinner eller sår, men det kan gå flere år før den smittede oppdager sykdommen, for bakte­rien formerer seg svært langsomt. Mens de fleste bakterier deler seg i løpet av noen minut­ter eller timer, bruker leprabakteriene rundt to uker.

Lepra bryter ned offeret over lang tid. Mange har tilbrakt mer enn 50 år på leprainstitusjoner.

Spedalskhet skyldes bakterien Mycobacterium leprae.

Verdens eldste sykdom

Spedalskheten – med det medisinske navnet lepra – er den eldste av alle kjente infeksjonssykdommer.

I flere tusen år var det ingen som ante verken hvorfor den oppsto eller hvordan den kunne helbredes.

Man visste bare at den vansiret ofrene sine over lang tid – og at den kunne være dødelig.

De første faraoene fikk hogd bilder av spedalske i stein, og i Kina var sykdommen et kjent fenomen 2700 år f.Kr.

Det gamle testamentet nevner sykdommen flere ganger – blant annet i Moseloven, som er nedskrevet rundt 1400 f.Kr., og de første vitenskapelig påviste tilfellene av lepra stammer fra indiske knokkelfunn fra rundt 600 f.Kr.

Antagelig kom sykdommen til Europa med grekerne og romerne, men det var først i korstogstiden spedalskheten for alvor spredte seg i vår verdensdel.

De mange tusen ridderne som dro til Midtøsten på 1100- og 1200-tallet for å gjenerobre Det hellige land fra de vantro, brakte smitten med seg hjem.

Og frem til rundt 1350 ble leprasyke et vanlig syn i mange europeiske land.

Leprasyke i anstalter

Bildet av krøplingen som krypende på sine knær trygler om almisser, brant seg inn i europeisk historie på denne tiden.

Frykten for lepra førte til utstøtelse og isolasjon av de syke, og de religiøse fremstillingene av dem som urene forsterket nedverdigelsen.

De som var rammet ble betraktet som syndere, og lepra var Guds straff.

Men det var nettopp kirkene og klostrene som hyppig sto for pleien av de syke.

Evangelisten Lukas' fortelling om Jesus hadde en effekt på datidens kristne: Jesus var på vei fra Galilea til Jerusalem da han støtte på ti spedalske.

“Jesus, Mester, forbarm deg over oss,” ropte de. Og det gjorde han. De ble helbredet og kunne etterpå innlemmes i samfunnet igjen.

Men i middelalderens Europa kom verken helbredelse eller tilbakeføring til samfunnet på tale for de syke.

De ble i stedet plassert i egne pleieinstitusjoner, der andre smittede eller munker og nonner tok seg av dem.

Det ble aldri slått fast hvor mange leprasyke Europa hadde, men antallet leprahospitaler – kalt leprosarier – vitner om omfanget.

Historikerne mener at det fantes nærmere 22 000 leprahospitaler i middelalderens Europa.

Leprosariene var ikke sykehus i dagens forstand, men snarere anstalter eller leirer der de leprasyke levde i isolasjon.

Anstaltene besto gjerne av en liten samling hus og en kirke.

Mange lå på øyer, slik at kontakten med de friske var minimal, andre var plassert utenfor byenes beskyttende forsvarsmurer.

I Norden fikk de gjerne navn etter helgenen Sankt Jørgen, som beseiret en drage (spedalskheten).

De leprasyke ble isolert fra samfunnet og var ofte overlatt til å pleie hverandre.

© scanpix/corbis

De levende døde

I middelalderen var det ingen som ante hvordan sykdommen ble spredd. 

Men den religiøse tradisjonen tilsa at de syke måtte holdes adskilt fra friske medborgere.

Hvis familien eller en nabo fikk mistanke om at en person var smittet, måtte det meldes raskt.

En anmeldelse førte vanligvis til at presten, den lokale barberen eller en annen legekyndig foretok en nærmere undersøkelse.

Dersom diagnosen lød på lepra, måtte den syke forlate familie og hjem – og leve resten av livet sammen med lidelsesfeller på nærmeste leprosarium.

I 1179 vedtok den katolske kirke et eget rituale som ble brukt når det ble slått fast at noen var smittet av lepra:

Den syke ble simpelthen erklært død, og presten foresto jordpåkastelsen.

Statusen som død innebar at den syke mistet både rettigheter og eiendom. 

De pårørende hadde ingen forpliktelser overfor den syke – og en eventuell frisk ektefelle kunne fritt gifte seg igjen.

Den spedalske forlot samfunnet, men var til gjengjeld under kirkens beskyttelse og behøvde ikke bekymre seg over skatter og eventuelle militære plikter.

Når den smittede ankom leprosariet, lød velkomsten: In mundo mortuus, sed in Christo vivas – du er død av denne verden, men skal leve i Kristus.

De syke måtte sverge på å leve i fattigdom, lydighet og sølibat – og på å være tro mot sine medpasienter.

De ble også utstyrt med en slags velkomstpakke, som blant annet besto av en svart kappe, en hette, hansker og en treklapper.

Fra nå av hadde spedalske forbud mot å ferdes i store forsamlinger utenfor leprosariet.

De fikk ikke røre ved barn eller matvarer på torget, og måtte iføre seg hansker hvis de holdt i for eksempel et rekkverk.

Det var også forbudt for dem å stå nær en frisk samtalepartner, da denne kunne føle ubehag ved lukten av infeksjonene, som er et av kjennetegnene ved lepra.

Tigging og andre ærender utenfor leprosariet måtte foregå midt i veien og med vedvarende bruk av klapperen som alle leprasyke fikk utlevert.

Noen pasienter fikk sydd små bjeller på den karakteristiske svarte klesdrakten de bar, for at det ikke skulle herske noen tvil om at her gikk en utstøtt spedalsk.

I middelalderen hadde de spedalske plikt til å advare alle friske i nærheten med høye lyder fra en såkalt klapper.

© Mary Evans

Sykdommen forlater Europa

På det europeiske kontinentet kulminerte lepraen på 1300-tallet, og i løpet av 1500-tallet ble den en sjeldenhet.

Ingen vet sikkert hvorfor tallet på syke gikk så drastisk tilbake.

Noen forskere har pekt på isolasjonsbestemmelsene, men de ble neppe overholdt så strengt som foreskrevet, og dessuten har mange båret på sykdommen i årevis uten å vite det og brakt smitten videre. 

Andre forskere mener at store epidemier – for eksempel pesten – tynnet Europas befolkning så kraftig ut at antallet leprasyke også gikk tilbake.

I stedet spredte sykdommen seg med oppdagelsesreisende og handelsfolk til Afrika og Amerika.

Uansett hvilken forklaring som lå bak tilbakegangen i Europa, kunne myndighetene legge ned en stor del av leprosariene i løpet av 1500-tallet. 

Blant andre gledet den dansk-norske kong Kristian 3. seg over utviklingen: “Ettersom – den allmektige Gud være lovet og velsignet – den spedalske syken ikke er så alminnelig som den var i gammel tid, bestemmer vi at alle Sankt Jørgens-­gårder og andre små stiftelser for spedalske folk skal legges sammen med de store, alminnelige hospitalene i hvert land og stift,” skrev kongen i en forordning fra 1542.

Vikingene tok smitten med hjem

De første dokumenterte tilfellene av spedalskhet i Norden stammer fra vikingtiden.

Flere skjeletter som er datert til årene 990-1020, bærer spor etter den invalidiserende sykdommen, og det er derfor sannsynlig at vikingene brakte den fremmede smitten med seg hjem fra plyndringstokt og handels­reiser.

Mye tyder på at sykdommen kom med skip fra England. Teorien underbygges blant annet av at det er stor lik­het mel­­lom viking­enes ord for lepra, likprar, og angel­saksernes likprowere.

Den norske legestanden våkner

Men i Vest-Norge hadde ikke utviklingen snudd. Her ble ikke de spedalske isolert på leprosarier, men fortsatte å leve ute i bygdesamfunnene – og sykdommen spredte seg.

Under en sjøreise til Trondheim i 1704 så den dansk-norske kong Fredrik 4. mange syke innbyggere langs kysten.

Admiral Gyldenløwe noterte at det var ubehagelig å befinne seg i et land, “når man har grunn til å frykte å reise spedalsk derfra”.

I årene etter 1816, da hospitalspresten Johan Ernst Welhaven beskrev de kummerlige forholdene ved St. Jørgens Hospital i Bergen, begynte deler av den norske legestanden å interessere seg for lepra. 

En ny generasjon medisinere var på vei frem, og utover på 1830-tallet ble sykdommen flittig debattert. 

Det hersket stor uenig­het blant legene, men det gjorde bare sykdommen desto mer interessant som forskningsobjekt.

I 1831 fikk den ambisiøse brigadelegen Jens Johan Hjort en bevilgning til å “gjøre seg bekjent med de i Vest- og Sør-Norge gjengse hudsykdommer”.

Året etter kom han til Bergen, der han straks merket seg manglene ved St. Jørgens Hospital.

Men mens presten Welhaven først og fremst beskjeftiget seg med de sykes velferd, var Hjort interessert i selve sykdommen og nedkjempelsen av den. 

Og selv om brigadelegen – i likhet med det meste av den samlede legestanden – tok feil i sin antagelse om at spedalskhet var arvelig betinget, skulle han til gjengjeld få rett i to av tesene sine: 

Sykdommen var på fremmarsj, og den kunne kureres.  

Få HISTORIE rett i postkassen

Vil du abonnere på Historie? Her får du de beste tilbudene

Det endelige oppgjøret

Brigadelege Hjort mente at sykdommen kunne bekjempes mer effektivt ved hjelp av moderne sykehus der det var plass til flest mulig syke, slik at sykdommen kunne isoleres best mulig. 

Dessuten skulle hospitalenes fasiliteter – og de syke – brukes målrettet i forskningen.

Etter lange diskusjoner fikk Hjort overbevist myndighetene om ideene sine, og i 1849 kunne det nybygde Lungegårdshospitalet åpne dørene for 84 pasienter.

Overlegen Daniel Cornelius Danielssen ble ansatt for å lede hospitalet. Han var en anerkjent lepraforsker, og hans tro på en virksom kur lå helt i tråd med brigadelege Hjorts.

Jakten på svaret på sykdommens gåte var i full gang, og de to legene gjorde Bergen til et knutepunkt for lepraforskningen.

Det neste avgjørende skrittet var opprettelsen av verdens første nasjonale pasientregister – “Det Norske Lepraregister” – i 1856. 

Bak initiativet sto den første “overlege for den spedalske sykdom i Norge”, Ove Guldberg Høegh, som så det som strengt nødvendig med et statistisk supplement til den kliniske forskningen.

Tre landsdekkende opptellinger i 1836, 1845 og 1852 hadde tegnet en uhyggelig vekstkurve. 

Men det var ikke nok å bare telle pasientene, mente Høegh. 

Han ville vite hvem de var. I første omgang talte pasientregisteret knapt 3000 leprasyke – et alarmerende tall for et land med bare 1,5 millioner innbyggere.

Mangelen på sykehusplasser ble understreket med stor tydelighet, og året etter ble “Pleiestiftelsen for spedalske Nr. 1” tatt i bruk som Bergens tredje leprahospital. 

Den imponerende bygningen, som på dette tidspunktet var Norges nest største trebygning, skulle fungere som pleie- og oppbevarings­anstalt for 280 syke.

Samtidig fortsatte den løpende registreringen av hvert eneste nye tilfelle av lepra. 

Registeret skulle snart vise seg å være en medisinsk genistrek, som siden ble kopiert verden over i kampen mot en rekke sykdommer. 

I Norge hjalp pasientregisteret den unge legen Gerhard Henrik Armauer Hansen å komme på sporet av lepragåtens løsning.

Tre medikamenter mot lepra

På slutten av 1940-tallet fant forskerne det første effektive middelet mot lepra.

Pre­paratet Dapsone kan bremse sykdommen, men ikke kurere den.

20-30 år senere oppdaget forskerne det bakteriedrepende antibiotikum Rifampicin og stoffet Clofazimin, som forhindrer at bakte­riene blir resistente. 

Ved hjelp av en kombinasjons­behandling med de tre medika­men­tene er det i dag mulig å helbrede lepra.

Pasienten er smittefri etter få dager, og sykdommen borte innen et år.

Leprabasillen blir oppdaget

Den 27 år gamle Armauer Hansen, som selv var fra Bergen, ble ansatt på Pleiestiftelsen i 1868 og arbeidet samtidig med overlege Danielssen på Lungegårdshospitalet. 

I motsetning til de fleste av kollegene var Hansen overbevist om at lepra skyldtes en bakterie. 

Omtrent samtidig med opprettelsen av pasientregisteret begynte epidemien så smått å avta. 

Og etter hvert sto det klart for legene i Bergen at nedgangen var størst i de områdene der de syke mest konsekvent ble holdt isolert. 

Dette faktum bekreftet Hansens smitteteori og motiverte ham enda mer til å få dokumentert den.

Forholdene var optimale for den unge legen: Mikrobiologien og laboratorieteknikken hadde i løpet av 1800-tallet opplevd store fremskritt, og blant annet mikroskopet var blitt merkbart forbedret. 

Samtidig ga overlege Danielssen sin assistent gode arbeidsvilkår – selv om de var svært uenige om smitteteorien. 

Striden stakk imidlertid ikke dypere enn at Armauer Hansen fikk tillatelse til å anholde om hånden til overlegens datter.

Få måneder etter bryllupet deres fant Hansen det han lette etter. 

Mens han 28. februar 1873 studerte prøver av “leprøse knuter” under mikroskopet, så han “små stavformede legemer, som ligner bakterier, inne i cellene”.

Mycobacterium Leprae, årsaken til spedalskhet, var funnet! 

For første gang i medisinhistorien ble en mikroorganisme beskrevet som årsak til en kronisk sykdom. 

Til minne om denne banebrytende oppdagelsen kalles lepra i mange land også Hansens sykdom.

Legen Armauer Hansen var den første som fant bakteriene som forårsaker lepra. Oppdagelsen hans var avgjørende i kampen mot sykdommen.

© Bergenin Lepramuseo

Forsøk med mennesker

I 1875 ble Armauer Hansen utnevnt til ny “overlege for den spedalske sykdom”.

Men tross internasjonal anerkjennelse tvilte en del kolleger stadig på smitteteorien. 

Den suksessrike forskeren så bare en måte å bevise en sammenheng; forsøk med mennesker. 

Han podet smitte fra en pasient med den aggressive, knutete formen for lepra i øyet på en pasient som alt led av den mildere, glatte formen.

Forsøket mislyktes, men var ytterst kritikkverdig og førte til en dom for legemsbeskadigelse uten det som i dag kalles “informert samtykke”. 

Dommen kostet Hansen jobben på Pleiestiftelsen, men han fikk lov til å fortsette som overlege. 

Forskningsmulighetene var altså intakte – selv om han var tvunget til å oppgi menneskeforsøkene og i stedet bruke dyr – og med tiden måtte selv smitteteoriens hardeste kritikere kapitulere.

I dag er Armauer Hansen synonym med kampen mot lepra – ingen nordmann figurerer på flere utenlandske frimerker enn han. 

Selv erklærte han imidlertid at verden burde takke hele Norge for det gjennombruddet som han “høyst urettferdig” høstet ære for:

“Det jeg har utrettet, er å gi disse foranstaltningene en rasjonell begrunnelse og i noen grad utvide dem, idet jeg fant sykdommens årsak; og det er jeg meget fornøyd med,” skrev han.

Han kunne også glede seg over at antallet leprasyke i hans tid som overlege falt fra 2144 tilfeller i 1875 til under 300 det året han døde, i 1912.

Armauer Hansen fikk imidlertid ikke oppleve at det ble funnet en kur mot sykdommen, og det skulle gå mange år før Norge var helt fritt for lepra. 

Så sent som i 1951 fikk tre nordmenn stilt diagnosen. Den siste av dem døde i 2004.

St. Jørgens Hospitals siste pasienter døde i 1946. I dag er bygningen et museum for norsk leprahistorie.

© Kieran Kolle

LES MER:

  • Peter Richards: The Medieval Leper, Barnes & Noble, 1995
  • Jo Hays: Epidemics and Pandemics, X Abc-Clio, 2005
  • Arne Sundelin & Anne Sörman: Skammens hud, Bokforlaget Forum, 2004
  • http://lepra.no
  • www.leprosyhistory.org
  • http://who.int

Kanskje du er interessert i