Pest og kolera har gjennom historien kostet mer enn 100 millioner menneskeliv.

© Alpha Coders & Getty Images

Pest eller kolera: Det bør du velge

GUIDE: Å velge mellom pest og kolera er i dag et ordspråk som beskriver det å måtte velge mellom to onder. Men hvilken av de to lidelsene burde du egentlig velge, hvis spørsmålet tolkes helt bokstavelig? HISTORIE har sett nærmere på hvordan sykdommene har artet seg opp gjennom tidene, og gir deg svaret i denne artikkelen.

31. juli 2017 av Lise Jørgensen

PEST

Dødelighet 5/5: Annenhver måtte bøte med livet

Det første pestutbruddet i Europa fra 1347 til 1350 var en av de dødeligste epidemiene den vestlige verden har sett. 

Det anslås at to av tre europeere ble smittet. I en tid uten penicillin eller andre antibiotika førte det til at omtrent halvparten av den europeiske befolkningen døde.

Middelalderens leger mente at pesten skyldtes miasma – dårlig luft – som trengte inn i legemet og gjorde folk syke. 

Både leger og menigmann var enige om at Gud sto bak – han hadde sendt svartedauden for å straffe mennesket for dets synder.

  • Smittede (i middelalderen): 66%
  • Overlevende (byldepest): 50%
  • Overlevende (lungepest): 0%

Symptomer 4/5: Søvnløshet, kvalme og død

1. Byller i lysken, under armene eller bak øret er de første tegnene på at en person er smittet. Snart begynner det å danne seg byller over hele kroppen.

2. Hodepine, høy feber samt stivhet og ømhet i kroppen ledsager som regel utbruddet av byller.

3. Kvalme og oppkast følger et par dager senere. Samtidig blir den smittede ekstremt lysfølsom, rastløs og ute av stand til å falle i søvn.

4. Forvirring og manglende kroppskontroll som følge av søvnløsheten markerer sykdommens siste stadium. Etter to til tre dager med disse symptomene gir kroppen til slutt opp, hjertet stanser, og pasienten dør.

Spredning 5/5: Pesten kom fra Østen

Forskerne regner i dag med at pesten kom fra loppebefengte rotter på de mongolske steppene.

I løpet av 1300-tallet fikk rottene kontakt med mennesker, og pesten begynte å spre seg til byer over hele Kina og Øst-Asia. 

Sykdommen ble med som blindpassasjer i de reisendes blod eller på lopper og rotter som gjemte seg i klær og last.

Fra Kina reiste den vestover via Silkeveien, og i 1347 dukket den opp i Konstantinopel ved Svartehavet. 

I byens store havn ved Bosporos fant pesten raskt passasje på skip og sjømenn som brakte den med til havner i hele middelhavsområdet.

Herfra spredte sykdommen seg lynraskt gjennom Europa. Rundt 1350 hadde den nådd selv de fjerneste avkroker av kontinentet.

Byllepesten spredte seg raskt fordi det var rotter overalt, og loppene deres brakte sykdommen videre. 

I tillegg fantes det lungepest, som ble spredt via spytt. Når en smittebærer hostet, ble den livsfarlige smitten sendt videre.

Pestens utbredelse: Klikk på kartet og følg pestens vei gjennom Europa

Konsekvenser 4/5: De fattige fikk penger

Pesten var brutal, men førte også med seg gode ting. Det lave befolkningstallet gjorde at det var mer land og flere verdier til de som overlevde.

Mange arvet etter folk som ble tatt av pesten – eller forsynte seg bare av verdier i forlatte hjem. 

Samtidig gjorde mangelen på arbeidskraft at arbeiderne kunne stille flere krav enn før – blant annet om mer lønn. Dette passet ikke alltid de velstående. 

En krønikeskriver fra byen Rochester øst for London skrev senere med avsky om bøndenes nyvunne makt:

«Det var så stor mangel på arbeidere at de fattige satte nesen i sky når de ble tilbudt arbeid. Og slik ble kirkens folk, riddere og andre adelige tvunget til å male sitt eget korn».

Etter pestens herjinger var omtrent halvparten av Europas befolkning lagt i graven. Hele familier var utryddet, og tusenvis av landsbyer forlatt.

Frykten for pesten fikk som oftest folk til å reagere på en av to måter. 

Noen fokuserte på livet etter døden. De hjalp de svake i samfunnet og donerte nesten alt de eide til kirken i et forsøk på å sone sine synder. 

Andre flyktet fra sykdommen med så mange eiendeler som de kunne få med seg.

Ikke bare førte pesten til mange personlige tap – den gjorde også at mye kunnskap gikk tapt. Det var nemlig ingen igjen som kunne videreføre kunnskap og erfaringer til neste generasjon.

Inntjeningsmuligheter 4/5: Godt betalte jobber var nesten umulig å fylle

● Å høste korn på markene ble god butikk etter pesten. Mange bønder var døde, og derfor manglet det arbeidskraft i landbruket. Bøndene som var igjen, kunne forlange opptil tre ganger så mye i betaling for kornet.

● Gravere var sterkt etterspurt, fordi millioner av døde kristne skulle stedes anstendig til hvile i vigslet jord.

● Likbærere trengtes i stort antall til å håndtere alle de døde. Lønnen var god, men få ønsket jobben, ettersom det medførte en stor risiko for selv å bli smittet og dø. Derfor måtte myndighetene ofte benytte innsatte fra fengslene.

● Arv og tyveri var det mange som tjente penger på. De fleste overlevende arvet etter døde slektninger, så sant verdiene ikke var blitt stjålet.

Pest i kunsten 5/5: Døden trådte inn i kunsten

Svartedauden var et altoverskyggende element i det europeiske middelaldermenneskets liv. 

De heldige som overlevde et utbrudd, hadde sett mange av sine kjære dø. Dessuten måtte de leve med vissheten om at pesten kunne komme tilbake når som helst og utpeke sine neste offer.

Døden var overalt rundt dem, og den ble derfor også et fast motiv i kunsten og litteraturen. 

Noen verker var oppbyggende. De skulle minne folk om at kjødet var forgjengelig, men at sjelen skulle leve for evig i himmelriket. 

Andre var oppfordringer til å lære å leve med døden – selv når den pustet en i nakken – og til å leve livet fullt ut så lenge det varte.

Var det pest? Forskere har satt spørsmålstegn ved byllepesten som synder

Historikere og medisinske forskere har sådd tvil om hvorvidt svartedauden faktisk var byllepest. 

Zoologen Graham Twigg presenterte denne problematikken i 1984. 

Han argumenterte for at Nord-Europa i middelalderen ikke hadde rotter nok til at pesten kunne spre seg så vidt og i så høyt tempo som den gjorde fra år 1347 til 1350.

Forskerne har sammenlignet kildenes beskrivelser av middelalderens epidemier med moderne kunnskap om pest. 

Ut fra disse undersøkelsene har de senere konkludert at svartedauden neppe var vanlig byllepest – den spredte seg for fort til det. 

En teori er at det kan ha vært snakk om en luftbåren type byllepest, som i likhet med lungepesten smittet fra person til person. 

Dette ville forklare pestens utbredelse, fordi den da kunne bevege seg like raskt som middelalderens reisende.

Middelalderens pestleger hadde velduftende urter i snablene på pestmaskene.

© Deutsches medizinhistorisches museum

KOLERA

Spredning 3/5: Først i andre runde kom koleraen til Europa

Kolera har eksistert gjennom det meste av historien, men frem til den første koleraepidemien brøt ut på 1800-tallet, hadde sykdommen aldri krevd mange offer.

Alt endret seg i 1817, da den første koleraepidemien brøt ut ved Gangesdeltaet i India. Herfra beveget sykdommen seg snart til hele Sørøst-Asia og det sørlige Russland. 

Bare i India anslo myndighetene at dødstallet var flere hundre tusen. 

Koleraen nådde likevel ikke Europa før under den andre koleraepidemien i 1827. 

Igjen oppsto sykdommen langs Ganges, og snek seg med som blindpassasjer i tarmsystemet hos de mange tusen reisende mellom Europa og Asia.

Selv om myndighetene i de fleste europeiske havnebyer innførte karantene for sjøfolk så snart de hørte ryktet om epidemien, kom kolerasmitten i land. 

Det tok ikke lang tid før den herjet i en rekke store byer i Europa.

Kolerabakterien fins i pasientenes avføring og spres enten via dårlig hygiene, eller ved at forurenset spillvann siver ned i drikkevannet.

Sykdommen smitter imidlertid bare gjennom direkte inntak av infisert vann eller matvarer. Karanteneforanstaltninger var derfor relativt effektive til å bremse utbrudd.

Det var faktisk et problem at omtrent halvparten av alle smittede ikke ble syke, selv om de var bærere av smitten. Via dårlig hygiene kunne de gi sykdommen videre til andre uten å være klar over det selv.

Symptomer 5/5: Ofre for kolera hadde en brå død i vente

1. Magesmerter og lett diaré er de første tegnene på smitte.

2. Oppkast og ukontrollert diaré følger i løpet av bare noen timer. Avføringen blir til slutt en vandig masse som ligner risvann.

3. Muskelkramper og en karakteristisk blågrå farge i huden er de neste symptomene etter hvert som kroppen blir dehydrert.

4. Blodtrykket faller drastisk, pasienten skjelver voldsomt, og til slutt går kroppen i sjokk. Etter 18-48 timer inntreffer døden.

Dødelighet 2/5: Døden kunne stoppes med salt sild

Omtrent tre prosent av befolkningen i Europa døde under 1800-tallets epidemier, men kolera rammet skjevt. Noen landsbyer ble avfolket, mens andre forble urørt.

Ingen visste hvordan sykdommen skulle bekjempes før to tyske leger i 1831 observerte en kvinne som kom seg ved å spise salt sild og drikke rikelig med vann. 

Metoden var effektiv, og legene begynte å ordinere saltvann som en del av behandlingen.

Kolerabakterien ble oppdaget av italieneren Filippo Pacini i 1854. Det var likevel
først mange år senere, med tyskeren Robert Kochs isolering av bakterien i 1883, at
denne kunnskapen ble allment kjent.

  • Smittede (i 1800-tallet): 10%
  • Overlevende (i 1800-tallet): 70%
  • Overlevende (i dag): 99%

Konsekvenser 3/5: Europa fikk nye kloakkanlegg

Til tross for at koleraen ikke drepte halve befolkningen slik pesten gjorde, påvirket den samfunnet i høy grad.

Først og fremst var den med på å skjerpe kampen mellom samfunnslagene, for sykdommen rammet den europeiske befolkningen skjevt. 

Den rike overklassen hadde ofte eget drikkevann i hjemmet, mens de lavere klasser måtte benytte felles offentlige pumper, som raskt ble forurenset med kolerabakterier.

Dette førte til en sosial tolkning av sykdommen. På begynnelsen av 1800-tallet mente legene, som fortrinnsvis tilhørte overklassen, at de fattige selv var skyld i at de ble smittet. 

Det skjedde fordi de bodde under skitne forhold, hadde lav moral, var lettsindige og drakk for mye.

I siste halvdel av århundret fikk vitenskapen øynene opp for at koleraen i virkeligheten kom av forurenset drikkevann og dårlig hygiene, og striden mellom klassene ebbet stille ut. 

I stedet begynte en ny kamp for å renovere kloakken i mange europeiske storbyer. Mange steder vegret politikere fra overklassen, som selv hadde rent vann, seg mot å renovere kloakken, fordi det var et dyrt prosjekt.

Til slutt ble de nye kloakkene likevel anlagt. Ved slutten av århundret hadde koleraen bidratt til at sanitærforholdene i Europa var sterkt forbedret.

Inntjeningsmuligheter 3/5: Lurendreiere svindlet befolkningen

Olje fra kamfertreet var en særdeles populær kur mot kolera. Leger og svindlere lagde derfor sine egne miksturer basert på oljen og solgte dem. 

Kurene virket ikke, men de desperate syke var klar til å prøve alt. Ifølge den engelske avisen The Morning Herald ble prisen på kamferolje firedoblet under en epidemi i år 1831.

Cajeputolje, som blant annet utvinnes fra bladene på treet Melaleuca leucadendras, var om mulig enda mer populær. Prisen steg fra ni pence til hele 15 shilling i England, mer enn en femtendobling av prisen.

Sigaretter var et alternativ til de dyre oljene. Under en epidemi i Hamburg i 1892 påsto en engelsk sigarettfabrikant at varene hans kunne kurere kolera.
Angivelig hadde de utført kliniske forsøk som beviste dette.

Kolera i kunsten 2/5: Oppkast og avføring var for ekkelt for Europas dannede kunstelite

Med voldsom diaré og oppkast var kolera-døden langt ifra yndefull. Pasientene ble innsmurt i avføring, mens huden deres ble blek og blå. 

Et slikt syn ønsket ikke kunstnerne på 1800-tallet å beskjeftige seg med. Verkene deres var nemlig en estetisk portrettering av det vakre og skjønne i tilværelsen.

Kolera ble derfor ganske sjelden vist i samtidens kunst. Sykdommen ble til gjengjeld ganske ofte skildret i pressen i form av diverse bilder og satiretegninger.

Vannpumpe var synderen: Kolera snek seg inn gjennom drikkevannet

I 1854 observerte legen John Snow et mønster i smitten i et distrikt i den britiske hovedstaden, London, der koleraen herjet. 

De som fikk vann fra en bestemt offentlig vannpumpe ble syke, men de som hentet vann andre steder, forble friske – uansett stand.

Snow undersøkte den infiserte pumpen grundig, og oppdaget ikke bare at den var blitt forurenset – men også hvordan det var gått til.

Kilden var angivelig en bleie fra et smittet barn. Vannet bleien var vasket i, ble helt i et gammelt latrinehull, og bakteriene sivet inn i brønnen. 

Nå mente Snow å ha påvist at kilden til utbruddet var det forurensede drikkevannet.

Etter lang tids overtalelse fikk han til slutt lokale myndigheter til å fjerne håndtaket på pumpen slik at den ikke kunne brukes. Dette stoppet epidemien og bekreftet teorien hans.

Snow hadde funnet smittekilden, men Londons sanitære myndigheter gjorde ikke noe med problemet straks. Først tolv år senere ble kloakkanlegget i byen endelig renovert.

Dårlig hygiene på 1800-tallet førte til at mange ble infisert med bakterien Vibrio cholerae.

© Shutterstock

Hva skal du velge?

Ordspråket «å velge mellom pest og kolera» beskriver et valg mellom to like store onder, men uttrykket er i virkeligheten ganske misvisende. 

Selv om begge sykdommene var ubehagelige og sendte utallige mennesker i graven, er valget enkelt. 

Pest infiserte og drepte middelalderens befolkning i et slikt omfang at kolera blekner i sammenligning.

Symptomene på kolera tar muligens førstepremien i avsky og ubehag. Likevel er eksplosiv diaré og oppkast, der det er en sjanse for å overleve med rikelig væskeinntak, å foretrekke fremfor byllepestens grusomhet – eller lungepestens sikre død.

I dag har legevitenskapen revolusjonert behandlingen av begge sykdommer med bruk av antibiotika. 

Pest er fremdeles den vanskeligste å helbrede. Kolera kan nemlig behandles med enkle midler som vann og salt, og det gjør den til det mest fornuftige valget.

Kanskje du er interessert i