JA til barn av rike familier med begavede medlemmer – som lille Harriet (t.h.). I 1913 ble hun kåret som vinner av «Better­ babies»-konkurransen i Louisiana.

© American Philosophical Society

Tvangssterilisering skulle utrydde dumme barn

På begynnelsen av 1900-tallet tok makthaverne drastiske midler i bruk for å få bukt med kriminalitet og fattigdom i samfunnet. Gode borgere skulle føde mange barn, mens flere tusen «uegnede» ble sterilisert mot sin vilje. Ideen om rasehygiene spredte seg snart i USA, til Tyskland og Skandinavia.

23. januar 2017 av Hans Henrik Fafner

En vårdag i 1932 kom sheriffen i Montgomery County på uanmeldt besøk. Med en liten konvoi av biler kjørte han opp foran et av de små boligfeltene på Brush Mountain. For de fattige i husene var besøket hans illevarslende – denne dagen tok han seks brødre med seg og kjørte bort.

Brush Mountain lå i Appalache-fjellene i delstaten Virginia, USA. Befolkningen var stolte fjellfolk, men materielt sett levde de et fattigslig liv. Hjemmene deres var elendige, og det var lett å se at innbyggerne var feilernærte. Omgivelsene kalte dem «white trash» eller «hillbillies». 

De seks brødrene ble nå kjørt til et av statens sykehus, trolig det som inntil nylig hadde vært en anstalt for psykiatriske pasienter. Her ble guttene underkastet moralterapi, et annet ord for tvungen sterilisering.

Fra et annet offer, den 15 år gamle Buck Smith fra Lynchburg, Virginia, fins en beretning om inngrepet. «Det nyttet ikke å stritte imot», fortalte han da han ble voksen. «De ga meg noen piller som gjorde meg døsig, og så rullet de meg inn på operasjonsstuen». 

Her mottok legen ham med et godmodig smil og fortalte at det som skulle skje nå, var til det beste for guttens helse. Døsig, men våken observerte Buck nå hvordan legen laget et lite snitt i pungen hans før han raskt kappet over sædlederne og sydde ham sammen igjen.

«Jeg så alt. Jeg var våken under hele inngrepet», fortalte Buck Smith. «Det var ikke noe galt med meg annet enn at jeg manglet utdannelse».

I de fleste tilfellene fortalte ikke legene akkurat hva operasjonen gikk ut på, verken før eller senere. Ofte het det seg at de bare tok noen vevsprøver, eller at pasienten hadde problemer med blindtarmen. 

Heller ikke de seks brødrene fra Brush Mountain fikk beskjed. De ble sterilisert og kjørt hjem igjen. Først tre tiår senere fikk de forklaringen på hvorfor de aldri fikk barn.

Steriliseringene ble påtvunget unge mennesker,­ for kvinnenes vedkommende ned i 11-årsalderen.

© Getty Images/Ullstein Bild

Fattigdom var genetisk betinget

Guttene fra Virginia delte skjebne med tusenvis av andre fattige hvite, afroamerikanere og indianere som amerikanske myndigheter mente hadde et «svakt sinn». Videre mente de at familienes fattigdom skyldtes en genetisk defekt, og for å unngå at denne svakheten spredte seg til neste generasjon måtte ikke guttene kunne sette barn til verden. 

De ble ofre for et fortrengt kapittel av verdenshistorien der rasehygienen eller eugenikken, som den også het, hersket.

Ideen om å forbedre menneskehetens arvemasse ved å gripe aktivt inn, har eksistert siden antikken. Men i tiden opp mot 1. verdenskrig blomstret interessen for rasehygiene voldsomt opp i USA. 

Fortalerne argumenterte for at mye av forfallet i samfunnet skyldtes genetiske mangler i deler av befolkningen. Fattigdom var bare en av dem. Alkoholisme og kriminalitet ble også forklart genetisk. 

På den bakgrunn innførte en rekke delstater tvungen sterilisering som det opplagte midlet mot ulike såkalt sosiale laster. I noen delstater, som Virginia, var det ikke engang et krav om at en dommer så på saken først.

Eugenikerne hevdet at prosjektet var til samfunnets beste, og mange mente at de hadde rett. Rasehygiene ble mottatt som en moderne og progressiv vitenskap, selve svaret på de mange utfordringene det endevendte amerikanske samfunnet sto overfor.

Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hadde nye, store bølger av innvandrere skylt inn over landet. De var for det meste fattige flyktninger fra Øst-Europa og Russland. I det nye hjemlandet deres var industrialiseringen i full gang. 

Samlebånd og masseproduksjon ble dagens orden, og det stilte større krav til arbeidsstyrken. Her hadde de nyankomne ofte problemer med å klare seg. De falt gjennom, endte i fattigdom, og da var veien kort til å stemple dem som uegnet til å få barn.

«Før i tiden sendte Europa oss sine beste sønner. Nå sender de sine verste», klaget en amerikansk avis. Mange var enige i skribentens synspunkt.

«Enkelte er født som en byrde for resten». Eugenikkbevegelsen­ prøvde med alle midler å hindre at folk med «mangler» fikk barn.

© American Philosophical Society

Hver tiende amerikaner skulle steriliseres

Den amerikanske rasehygienen vokste frem ved hjelp av folk som Harry Hamilton Laughlin. Han var født i 1880, ekspert i plantegenetikk og hadde skapt seg et navn på en usedvanlig stor innsikt i løkens røtter. 

Laughlin arbeidet med foredling hos planteavlforeningen American Breeders' Association (ABA). Her oppsto ideen om at hvis landbruket kunne styrkes ved foredling av planter, måtte noe tilsvarende kunne la seg gjøre med mennesker. 

ABA påtok seg gjerne oppgaven. I 1909 grunnla planteavlerne derfor Eugenics Record Office i småbyen Cold Spring Harbor på Long Island i delstaten New York.

Løkeksperten Laughlin ble satt til å lede arbeidet. Helt fra begynnelsen la han for dagen en rastløs energi. Med raskt voksende budsjetter sendte han en hær av undersøkere ut til fengsler og psykiatriske sykehus. 

Her registrerte staben hans innsatte og pasienter samt deres familier. De stilte opp stamtrær og blodlinjer for å finne statistisk dokumentasjon for hvordan skavanker gikk i arv fra generasjon til generasjon. 

Og resultatene lot ikke vente på seg. For eksempel mente Laughlin å kunne slå fast med en gang at epilepsi skyldtes fattigdom.

Arbeidet grep om seg. Laughlin undersøkte det kristne amish-folket, som kunne regnes som mønsterborgere: avholdsmenn som passet kirke og arbeid. Men Laughlin så med mistro på amish-folkets steile pasifisme – og kunne raskt konkludere at «de familierelaterte ekteskapene deres har ført til defekte avkom». 

Også fattige ble nøye undersøkt. Laughlin var ikke mer kritisk overfor fargede enn overfor hvite, men så likevel med skepsis på særlig italienere, som han regnet som underlegne i forhold til folk med skandinavisk bakgrunn.

Med sin innsamlede statistikk for hånd kunne Laughlin i juni 1911 legge frem en rapport der han identifiserte ti grupper som var «sosialt uegnet». Rapporten anbefalte «eliminering», et annet ord for tvangssterilisering, som etter Laughlins skjønn burde være skjebnen for hver tiende amerikaner. 

Laughlin forslo dermed opp mot ti millioner tvangssteriliseringer, heriblant sterilisering av sju millioner «grensetilfeller» som «er av så dårlig blod, og er i så nært slektskap med enda større defekter, at de er komplett uegnet til å bli foreldre eller nyttige borgere».

I USA konkurrerte gode familier ivrig om å ha satt det mest perfekte avkommet til verden. Skjemaer ga oversikt over slektens genetiske fortrinn.

© Polfoto/Corbis

De tapre dør, de svake formerer seg

Eugenikkbevegelsen argumenterte for at mennesket degenererer ved å leve på offentlig bistand over lengre tid. Den ene delstaten etter den andre tok imot rådet og begynte å skjære ned på de allerede sparsomme ytelsene til fattige. 

På dyrskuer og markedsplasser over hele USA misjonerte bevegelsen for mer rasehygiene. For eksempel avholdt eugenikkfolkene såkalte «better babies»-konkurranser, der barnet med de beste arveanleggene vant.

Bevegelsens aktiviteter førte også til at både USA og Canada strammet inn på kravene til nye innvandrere. De måtte bevise at de kunne lese en liten tekst på sitt eget språk for å slippe inn. Kravet førte til at tusenvis ble sendt tilbake til Europa, stemplet som genetisk uegnet, selv om de bare var analfabeter.

Da USA forberedte seg på å gå inn i 1. verdenskrig i 1917 og begynte å verve soldater, ba myndighetene ikke overraskende eugenikkekspertene om hjelp til å teste de mange søkerne. I den anledning ble det utarbeidet to spørreskjemaer. 

Det ene besto av en rekke spørsmål med tre svaralternativer til hvert spørsmål. Det andre var tiltenkt de som ikke kunne lese eller skrive engelsk, og besto av en serie tegninger der aspiranten skulle finne feil. 

Spørsmålene var utformet slik at middelklassegutter fra storbyene hadde lettest for å svare; det samme gjaldt tegningene. De færreste unge mennene fra Midtvestens isolerte jordbrukssamfunn eller fargede fra storbyenes fattigkvarterer hadde sett en tennisbane, og ville derfor ikke oppdage at feilen på tegningen var at nettet manglet. 

Resultatet ble deretter: «47 prosent av de hvite og 89 prosent av negrene har en mental kapasitet som en trettenåring». Eugenikkekspertenes konklusjon var at USA ikke ville kunne gå til krig uten å benytte seg av tilbakestående soldater i stor stil.

Frem til 1. verdenskrig hadde rasehygienens fortalere sett på pasifisme som en genetisk defekt. Holdningene endret seg med de enorme tapstallene i Europas skyttergraver; man fikk øynene opp for et annet perspektiv ved krigen: tapet av gode arveanlegg. 

Som legen David Starr Jordan skrev i 1915 i boken «War and the Breed» (Krig og avl, red.): «De sterke og tapre unge mennene blir drept på slagmarken, mens kujonene, de fysisk udugelige og de biologisk svake overlever og formerer seg».

Fesjåer der årets beste husdyr ble kåret, var også det perfekte­ stedet å drive misjonering for rasehygiene blant mennesker.

© American Philosophical Society

Forsker forsket på egen slekt

Rasehygienens ideer i moderne form hadde oppstått 50 år tidligere i England. Her hadde vitenskapsmannen Francis Galton i 1860-årene blitt fascinert av sin fetter, Charles Darwins, teori om naturlig utvalg. Galton forsto utvelgelsen slik at den sterkeste overlever, mens svake går til grunne.

Noe tilsvarende måtte gjelde for mennesket, mente Galton, som ivrig begynte å studere arvelighet og bruke sin egen slekt som forskningsmateriale. Galton så på seg selv som et geni og kunne si det samme om sin fetter. 

I sin familie fant han generasjoner av begavede mennesker. Han undersøkte deretter andre slekter som hadde fostret store kunstnere og forskere, og begynte å se et mønster.

På bakgrunn av sine observasjoner foreslo Galton å innføre arrangerte ekteskap mellom begavede menn og velstående kvinner for på den måten å bygge opp «en talentfull rase av menn». 

Den iherdige vitenskapsmannen gikk enda lenger. Han gjennomførte omfattende forsøk med kaniner og mente da å kunne trekke en parallell konklusjon: Menneskeheten kunne også forringes fra generasjon til generasjon ved dårlige giftermål. Teorien ble, ifølge Galton, bekreftet av Londons fattigkvarterer.

I disse bydelene falt barnedødeligheten på samme tid markant på grunn av innføringen av vaksinen – en særdeles alarmerende utvikling for Galton, selv om han aldri foreslo tvangssterilisering som middel mot at fattige fikk barn. 

I stedet fastholdt han synspunktet om at de med de beste arveanleggene burde øke antall barn så mye som mulig. Galton ga også den nye vitenskapen navnet «eugenikk» ved å leke med de greske ordene eu, som betyr god, og genes, som betyr fødsel.

Galtons ideer ble det bærende elementet for den britiske utviklingen, som i det 20. århundre fikk betegnelsen «positiv eugenikk» – overklassen ble oppfordret til å få flere barn. Omvendt ble den amerikanske versjonen kalt «negativ eugenikk», fordi formålet var at de svakeste skulle avskjæres fra å få barn.

For britenes del skulle det drøye til 1930 før et lovforslag om tvangssterilisering ble fremlagt i parlamentet. Loven kom etter flere års intenst amerikansk lobbyarbeid med ingen ringere enn Harry Laughlin i hovedrollen. 

Han besøkte Storbritannia flere ganger i 1920-årene for å spørre ut potensielle innvandrere før de bega seg ut på seilasen til USA. Laughlin var forferdet over landets bløthjertede støtteordninger til fattige, og påpekte at antall «mentalt defekte» ifølge hans beregninger hadde økt fra 156 000 i 1909 til over 300 000 i 1929.

Fargeblinde ble sterilisert

Ideene om rasehygienen forplantet seg til store deler av verden. I de fleste tilfellene ble den amerikanske modellen med tvungen sterilisering innført, men hvilke grupper og hvilket kjønn makthaverne mente var uegnet til å bli foreldre, varierte fra land til land. 

I Japan steriliserte myndighetene for eksempel fargeblinde, som ble regnet som farlige avvikere med en skavank som ikke måtte videreføres til kommende generasjoner.

I Sveits gikk tvangssteriliseringene særlig utover kvinner som myndighetene mente var for seksuelt aktive. Psykiateren Auguste Forel, som var rasehygienens frontkjemper her, mente at kvinner ønsket å bli «erobret, styrt og undertvunget» for så å kunne oppfylle sin nasjonale plikt til reproduksjon.

I Frankrike ble sosialistbevegelsen den sterkeste fortaleren for eugenikk. For eksempel foreslo sosialistene en ny ekteskapslov med krav om at alle la frem helseattester før de kunne gifte seg.

Flere tusen skandinaver

Nordiske land var blant de mest iherdige. I Norge hadde fagfolk begynt å arbeide med temaet allerede i 1906, da Vinderen Biologiske Laboratorium ble grunnlagt. Laboratoriet fikk et kortvarig liv, men debatten fortsatte, og i 1934 kom loven om tvangssterilisering. 

Psykiateren Johan Lofthus uttalte i den forbindelse at loven ville få betydning «fordi fødselstallet blant de verdifullere samfundsmedlemmer stadig er gått ned, mens minusvariantene uberørt av tidenes pinaktighet med mer, har holdt sitt fødselstall oppe...» 

Det var særlig tatere som ble ofre for tvangssteriliseringsloven, og da den ble opphevet i 1977, hadde 41 000 borgere – 75 prosent av dem kvinner – blitt sterilisert ved tvang.

Danske myndigheter begynte i 1912 med en eugenisk frivillig registrering av døvstumme, svaksinnede og andre med «defekter», og fulgte opp med en lov om tvangssterilisering i 1929. Frem til loven ble avskaffet i 1967, ble rundt 6000 dansker sterilisert.

Selv om verdens første institutt for rasehygiene ble opprettet i Uppsala i Sverige i 1922, forble eugenikk en intellektuell debatt i landet, og steriliseringsloven fra 1934 omfattet bare et tilbud til mentalt syke.

Finland fikk i 1935 en lov som gjorde det mulig å forby en kvinne med «uønskede arvelige karaktertrekk» å gifte seg, frem til hun frivillig lot seg sterilisere.

Tysk rasehygiene grep om seg

Tyskland ble eugenikkens europeiske høyborg. Her hadde legen Alfred Ploetz kort etter år 1900 introdusert ordet «Raßenhygiene». 

Ploetz var en varm fortaler for bedre arbeiderboliger og kortere arbeidsdager, men anbefalte samtidig tiltak som kunne hindre den befolkningstilveksten som en høyere levestandard ville medføre. 

Et av disse var eutanasi, aktiv dødshjelp. «Retten til å dø», som forkjemperne kalte det, ble en del av debatten etter hvert som lengre levetid og kroniske sykdommer i alderdommen ble en del av virkeligheten.

Aktiv dødshjelp, eller barmhjertighetsdrap var ikke eugenikk, men de to tankesettene nærmet seg hverandre da Ploetz argumenterte for at staten skulle spille en aktiv rolle i det å sortere bort de svakeste borgerne. 

Andre hadde lignende ideer. «Tillatelsen til å avslutte liv som ikke er verdig til liv», het for eksempel en mye lest bok fra 1920.

Tvangssterilisering ble en del av den tyske hverdagen i 1923, og det skulle heller ikke ta lang tid før også eutanasi ble det. Ploetz, som fikk bred støtte blant tyske kommunister, tok skarp avstand fra antisemittismen. 

Han så på jøder som «mer ariske enn semittiske», men den kommende tyske føreren Adolf Hitler tok likevel Ploetz' tanker til inntekt for sin egen sak, smeltet ideene sammen med eugenikken og formulerte en raseteori i boken «Mein Kampf», som kom ut i 1925. 

Tysklands egen utgave av rasehygienen­ skulle bety døden for millioner.­

© Ullstein Bild

Hitlers tanker om rasehygiene trakk flittig på Harry Laughlin og den amerikanske eugenikkbevegelsens arbeid. Utover dette plukket Hitler ut jøder, sigøynere, homofile og politiske motstandere som «entartete Menschen» (degenererte mennesker, red.). 

Da han tok makten i 1933, krevde han også de ariske tyskernes arveanlegg satt under lupen.

Samtidig med krigserklæringen mot Polen 1. september 1939, utstedte Hitler et dekret om eutanasi. Han beordret at det skulle opprettes 30 sentre der barn som ikke levde opp til rikets krav, skulle sendes. Ingen slapp levende ut igjen. 

Barna ble sultet i hjel, og foreldrene mottok senere en dødsattest som fortalte noe helt annet. Da ryktene om hva som virkelig foregikk ved de 30 sentrene begynte å spre seg i befolkningen, så Hitler seg nødt til å beordre stengning. 

Deretter tok det ikke lang tid før rasehygienen fikk sitt mest ekstreme uttrykk i gasskamrene i nazistenes utryddelsesleirer, som ble virkelighet fra desember 1941. Millioner av mennesker ble systematisk tatt av dage her for å unngå at arvemassen deres ble videreført.

Nazismen ble en katastrofe for eugenikken. Rettssakene i Nürnberg etter krigen blottla uhyrlighetene som Hitlers teorier om rasehygiene hadde ført med seg, og alle ble svært opptatt av å distansere seg fra enhver forbindelse til eugenikkbevegelsen. 

Men den etablerte praksisen var seiglivet. Det var ikke bare i Norge at tvangssteriliseringene fortsatte i flere tiår til. Først da praksisen ble forbudt i Virginia i 1960, ble arkivene åpnet slik at de seks brødrene fra Brush Mountain kunne få en forklaring på hvorfor de aldri ble fedre.

Kanskje du er interessert i