I den søramerikanske urskogen fantes den eneste remedien mot en av klodens store lidelser.
© AKG Images

Tyveri reddet den hvite mann fra malaria

I 1850-årene er malaria en konstant trussel mot. Det britiske imperiet. Men verdens eneste kjente kur mot sykdommen – søramerikansk kinin – koster en formue. Løsningen blir å sende ut en ekspedisjon som skal stjele det uunnværlige legemiddelet.

3. oktober 2016 av Tim Panduro
Pengene renner ut av Storbritannias ærverdige Ostindiske kompani. På midten av 1800-tallet forsvinner nærmere 100 000 pund hvert eneste år fra selskapets kasse og ned i lommene på grådige søramerikanere.

Det svimlende beløpet går til medisin som skal begrense malariaens herjinger i India. Hvert år koster sykdommen rundt to millioner voksne indere livet, og den utgjør også en konstant fare for britiske embetsmenn og soldater som er sendt ut for å styre den store kolonien. 

Frostrier, feber og voldsomme smerter gjør at ofrene ikke er i stand til å arbeide. Og selv blant de overlevende ser fremtiden dyster ut, for de vil bli rammet av stadig nye anfall helt til kroppen omsider gir opp kampen.

Tapet av arbeidskraft kan avleses i Det ostindiske kompanis regnskaper. Og det samme kan utgiftene til kinin, som er verdens eneste kjente middel mot tropesykdommen. Stoffet kan bare skaffes i Sør-Amerika, der lokale handelsmenn utnytter monopolet til å sette en skamløst høy pris.


Mektige herrer i London pønsker derfor ut en plan som med ett slag skal fjerne laget av griske mellommenn.

Imperiet skal vokse

Britene akter å sende en ekspedisjon til Sør-Amerika, der hemmelige agenter skal stjele frø og stiklinger av planten som inneholder kinin. Når tyvegodset er smuglet ut, skal det plantes på Ceylon – dagens Sri Lanka – og dermed vil Det ostindiske kompani være selvforsynt med malariamedisin.

Operasjonen blir vanskelig, for de dristige britene må høyt opp i Andesfjellene, der de hemmelighetsfulle kinabarktrærne vokser under streng bevoktning. Navnet antyder en forbindelse til Det fjerne Østen, men «Kina» er bare en omskrivning av Cinchona, som den store svenske botanikeren Carl von Linné døpte planten i 1742.

Allerede den gangen var det velkjent at det søramerikanske treet hadde helbredende egenskaper. Indianere fikk musklene til å slappe av ved å knuse tørket kinabark til pulver og drikke det i søtet vann for å nøytralisere middelets bitre smak. 


Spanske kolonister brukte først kinabarken til å stoppe diaré, men så fikk de en anelse om at planten kunne kurere den dødelige malariaen de selv hadde brakt med seg fra Europa.


I 1820 klarte legene å finne og isolere virkestoffet i kinabarken, som får navnet kinin. Naturmiddelet blir uunnværlig for koloniselskaper som britenes Ostindiske kompani, men prisen gir ledelsen i London dype rynker i pannen. Derfor må en hjemlig produksjon settes i gang raskest mulig.

Barken fra kinabarktreet kan kurere malaria. Men planten vokser bare i Andesfjellene, og søramerikanerne vet å ta seg betalt for mirakelmiddelet.
© RBG Kew

Bortforklaring redder æren

Virkelige gentlemen stjeler ikke, derfor dikter de britiske koloniherrene opp et argument: Søramerikanerne gjør ikke nok for å beskytte kinabarktrærne mot grådige fjellbønder på jakt etter jord.

«Det er en plikt overfor menneske­heten å skaffe kininfrø før skogene blir felt», skriver dr. John Royle fra Det ostindiske kompani til ledelsen sin i 1856. «Slik at vi kan dyrke planten i India».

De lyssky planene er dermed sminket om til en uselvisk aksjon som skal redde kinabarktreet og gi kinin til hele den nød­lidende verden. Og forberedelsene til aksjonen fortsetter, selv om Det ostindiske kompani blir overtatt av staten i 1858.

Ministrene i London er mer enn lydhøre overfor et stunt som kan utrydde malaria i «juvelen i kronen», India, og få inntektene til å øke. Samtidig ser de helt nye muligheter foran seg. Kolonister utrustet med rikelige mengder kinin vil være i stand til å trenge dypt inn i det sykdoms­befengte Afrika, som ellers er kjent som «Den hvite manns grav». Uante mengder gull, edelsteiner og råstoffer vil være innen rekkevidde.

Mye står på spill da britene i 1859 kontakter mannen som er utpekt til å utføre plantetyveriet.

Planteelsker blir hemmelig agent

Den 41 år gamle botanikeren Richard Spruce er født i Yorkshire i 1817, men har bodd i Sør-Amerika fra 1849. Som barn fikk han bronkitt, og siden har han vært en uforbederlig hypokonder. Notatene hans er fulle av ekte og innbilte lidelser.


Likevel drar han igjen og igjen ut på ekspedisjoner der han risikerer å pådra seg tropiske sykdommer.

Spruces reiser er ikke bare drevet av fascinasjonen for planter og særlig mosearter. Engelskmannen samler frø og tørkede planter som han sender over Atlanteren til hobbybotanikere og private med sans for eksotiske planter i hagen.

Handelen er ingen innbringende forretning, og Spruce står i 1859 på randen av konkurs. Derfor slår han straks til da India-departementet i London vil hyre ham til å begi seg opp i Andesfjellene på jakt etter kinabarktreet.

Spruce kjenner allerede til kinabarkens virkning, fordi han noen år tidligere brukte middelet til å bekjempe malaria under en ekspedisjon på Amazonaselva. 


Reisene har også gitt ham inngående kjennskap til Sør-Amerika, og et stort nettverk av kontakter. Likevel vil den kommende operasjonen by på store utfordringer, fordi kinabarktrærne vokser i flere tusen meters høyde i noen av de mest ufremkommelige delene av Andesfjellene. 

Andesfjellene stopper reisen

Den britiske plantetyven har svak helse, men viljen er sterk, og Spruce begir seg sammen med lokale førere og bærere av gårde på den anstrengende reisen.

Avstanden er ikke lang målt i kilometer, men ekspedisjonens rute går først gjennom tett urskog og deretter oppover Andesfjellene.

En brutal borgerkrig, svermer av insekter og voldsomt uvær truer hele tiden med å stoppe ekspedisjonen. Spruce og den dårlige helsen hans er likevel den største hindringen. I april 1860 har briten og følget hans nådd et stykke opp i Andesfjellene, da han blir rammet av lammelser og er ute av stand til å fortsette. 


Ekspedisjonen er bare 50 kilometer fra distriktet Limon i Ecuador og et stort areal med kinabarktrær, ifølge Spruces kilder. Men selv er han er ikke i stand til å reise seg.

«Jeg er altfor ofte så utmattet at det ville vært en lettelse for meg å legge meg ned og dø en stille død», skriver han i loggen. I to pinefulle måneder er Spruce ute av stand til å reise seg. I tillegg sliter han med kulde og høydesyke.

Omsider kommer Spruce seg på beina igjen, og etter å ha passert det høyeste punktet på ruten, kan han begynne på en langsom nedstigning. Ruten går gjennom iskalde skyer på smale fjellhyller, der mennesker og pakkdyr risikerer livet for å ta seg frem. Hvert eneste skritt innebærer fare for å falle i døden.

På turen ned blir Spruce stanset av fire soldater som kjemper for den ene parten i det borgerkrigsherjede Ecuador. De ser truende ut, og briten skal til å trekke pistolen, men så får han en bedre idé. 


Han rekker dem en flaske av det lokale brennevinet aguardiente, og i stedet for brutalitet blir han møtt av tannløse smil. Soldatene lar ham passere, og ekspedisjonen kan proviantere i nærmeste by før den fortsetter nedover fjellsidene. 

I 1200 meters høyde blir luften mildere, og regnskogen lukker seg rundt det utmattede reisefølget. Like etter får den britiske botanikeren øye på de første kinabarktrærne.

Takket være kinin kunne tyske kolonister overleve i det malariaherjede Togo. 
© AKG Images

Alt lykkes for plantejegeren

Spruces ekspedisjon er ikke alene i den avsidesliggende skogen. Han møter snart lokale folk som hver sommer drar ut for å hakke bark av kinabarktrærne. De tjener litt penger på barken, men er overbevist om at den skal brukes til å
lage fargestoffer.

«Jeg forklarte dem at barken inneholdt kinin, som var av stor medisinsk betydning», skriver Spruce i loggen etter å ha snakket med barksamlerne.

«Men etterpå hørte jeg dem si til hverandre at jeg lurte dem. For selvfølgelig ville jeg ikke fortelle dem hvordan fargen lages, for da kunne de bruke den til ponchoene sine».

Etter dette ignorerer indianerne Spruce, og han gir seg til å samle frø. Som et eksperiment sår han noen av dem, og 17. august 1860 skjer et lite mirakel. En spire skyter opp av jorden, og briten vet at han kan få kinabarktrær til å vokse. Nå kan han forberede hjemtransporten av tyvegodset.

Spruce og medhjelperne hans legger forsiktig 100 000 soltørkede frø ned i kasser som er fôret med tørre blader. 600 stiklinger svøpes i våt mose og pakkes i kurver som blir spent fast på ryggen på okser.

Noen av dem blir knust under dyrenes langsomme marsj gjennom jungelen. Men de aller fleste når frem til stillehavskysten, der Spruce kan få skattene sine om bord på et skip og sette kursen mot berømmelsen.

Lykkejeger ser en mulighet

I London blir nyheten om Spruces vellykkede raid mottatt med jubel – og snart er dyrkingsprosessen i gang i Madras i India. Britene må vente lenge på resultatene, for det vil ta flere år før plantene har vokst nok til at høstingen av bark kan begynne. I mellomtiden går nok en foretaksom brite på jakt etter kinabarktrær.

Handelsmannen Charles Ledger har lenge tenkt at kinin kan bli hans vei til rikdom. Han er en intelligent og ambisiøs arbeidersønn fra Sør-London som allerede i en alder av 18 år, i 1836, mønstret på et skip til Argentina med mål om å skaffe kinabarktrær. 

Men først måtte Ledger skaffe seg startkapital og inngående lokalkunnskap.

I Buenos Aires arbeider han for et britisk handelsfirma mens han lærer spansk, og deretter tar han jobb like ved et distrikt med kinabarktrær i Peru. Her får han viktig kunnskap som hans landsmann Richard Spruce ikke hadde: Der er stor forskjell på mengden kinin i forskjellige sorter kinabarktrær.

Ledger er imidlertid ikke botaniker, så han trenger profesjonell hjelp. I 1842 har han omsider samlet nok penger til at han kan hyre en bolivianer ved navn Manuel Incra Mamani. 

Indianeren har en imponerende evne til å lese kinabarktrærne. For å avgjøre hvor kininholdig en plante er, trenger han bare å se hvordan bladene henger og hvilken høyde stammen har.

Med Mamanis hjelp er Ledger sikker på at han kan finne frø fra Sør-Amerikas beste kinabarktrær og smugle dem ut foran nesen på myndighetene. 


Via sin far tilbyr han i 1845 myndighetene i London å bringe frø til India og opprette kinabarktre-plantasjer der. Ingen i den britiske hovedstaden aner imidlertid hvem Charles Ledger er, og han får ikke engang svar på henvendelsen. Nedtrykt kaster han seg over andre forretnings- eventyr, og først da disse slår feil, bestemmer han seg i 1862 for å ta opp igjen kininvirksomheten.

Indianer leverer byttet

Ledger sender den trofaste Mamani 1600 kilometer inn i regnskogen for å skaffe frø, men jakten tar sin tid. Flere ganger klarer Mamani å samle store ladninger, men de blir ødelagt av frost på tilbaketuren. Først i 1865 kan Mamani banke på Ledgers dør og melde at operasjonen er fullført.

Etter mange års tålmodighet kan Ledger omsider se frem til å gjøre en handel som kommer til å skaffe ham rikdom og ære. Forsiktig tørker han de kostbare frøene i solen, før han pakker dem i chinchillaskinn og sender dem til sin bror George i London.

Timingen kunne ikke ha vært stort verre. Richards Spruces store ladning av frø og stiklinger er for lengst ankommet, og små kinabarktrær vokser allerede under Indias varmende sol. Det er bare et spørsmål om tid før barken kan skrelles av og brukes til medisin.

Da George Ledger ankommer den verdenskjente botaniske hagen Kew Gardens, får han en kjølig mottagelse. En inspektør nedlater seg til å ta imot ham på kontoret, men bare for å si at varen ikke har noen inter­esse.

Rystet går Ledger på jakt etter en annen kjøper. Han går til det farmasøytiske selskapet, til andre botaniske hager og til kolonidepartementet, men får avslag på avslag. Ingen ønsker å kjøpe nesten verdiløse frø av en komplett ukjent, av frykt for at det hele er humbug.

Tyvegods har ingen interesse

Alt har slått feil for George Ledger da han som en siste utvei tar kontakt med en gammel bekjent av familien, farmasøyten John Howard. Det var denne mannen som i sin tid fortalte om kinabarkens fortreffeligheter og sådde en idé hos Charles Ledger om at han kunne bli rik i Sør-Amerika. 


Howards råd er å gi opp britene og i stedet gå til nederlenderne.

Dagens Indonesia er på 1800-tallet en nederlandsk koloni, og malaria koster hvert år mange menneskeliv og penger, som i India. Nederlenderne har allerede vært på jakt etter kinabarktrær i Sør- Amerika, men viste seg å ha stjålet frø fra en kininfattig art.

George Ledger går derfor til den nederlandske generalkonsulen i London, som tar imot ham med en viss nysgjerrighet. Diplomaten kjenner ikke gjesten, men for sikkerhets skyld kjøper han et halvt kilo frø. Betalingen er usle 20 pund.

Nederlenderne sår frøene på Java i Det fjerne Østen, og begeistringen er stor da det etter noen år begynner å spire og gro. Takket være Charles Ledger og hans hjelper, Mamani, har nederlenderne fått tak i den perfekte arten kinabarktre, med barken full av kinin. Men verken Ledger eller Mamani får noe særlig igjen for anstrengelsene. 
Kininplantasjer ble raskt etablert på nederlendernes Java, der den livreddende
barken ble tørket i solen.
© Getty Images

Seieren gikk til Nederland

Charles Ledger har hatt store kostnader i jakten på kinabarktreet i Sør-Amerika. De 20 pundene som han skal dele med familien i London, dekker på langt nær utgiftene. Men det går enda verre for Mamani. 


På en ny reise for Ledger blir han arrestert av boliviansk politi, og da han nekter å snakke, blir han brutalt banket opp. Den hardhendte behandlingen koster ham livet etter tre uker.

Det britiske kolonistyret har også bare fått skuffelser ut av kinin-eventyret. Frøene Richard Spruce hadde med fra Ecuador, viser seg å være ubrukelige. 


Kinin-innholdet er så lavt at det knapt dekker behovet i India, og det kan verken forsyne andre deler av imperiet eller verdensmarkedet. Nederlenderne har stukket av med gevinsten.

Kanskje du er interessert i