Giovanni de Dondis originale ur er gått tapt, men nøyaktige tegninger viser at urverket ble drevet av et lodd. Dondis ur var så sinnrikt innrettet at gangverket både viste klokken og forskjellige planeters stilling.

Tid i middelalderen og renessansen

20. januar 2010 av Hans Henrik Fafner

800-tallet: Vokslys ga tid til bønn

Den engelske kong Alfred, som regjerte på slutten av 800-tallet, ville ha åtte timer i døgnet til å styre riket sitt, åtte timer til søvn og måltider og endelig åtte timer til bønn. For å holde orden på tiden fant han opp et system som besto av seks vokslys. Hvert lys var en fot langt, og brant i fire timer. Voksen var merket for hver tomme, som tilsvarte 20 minutts brenntid. Ved å tenne­ det ene lyset etter det andre kunne kongen se hvor mye tid han hadde, og tidsmålingen hans ble derfor innført i mange­ kloster i tidlig middelalder.

1094: Kinas underverk

Munken Su Sung styrte finansene­ for Kinas keiser Zhezong, men lidenskapen hans var studier av tiden. Han oppdaget blant annet at solvervet i keiserens kalender lå en dag for sent, og i 1094 var han klar med mesterverket sitt: Et ni meter høyt astronomisk klokketårn. «Tidens pagode» ble drevet av vann, som drev historiens første kjente kjedetrekk. Mekanikken satte to astronomiske kuler i bevegelse, og drev et avansert ur som opplyste hvor mye klokken var ved hjelp av små, bevegelige figurer og lyden av hele 133 klokker.

Historiens hittil mest sofistikerte tidsmåler ble ødelagt bare 33 år senere, da en angrepshær dro forbi og raserte alt den kom over.

1364: Den mekaniske klokken begynte­ å si tikk-takk

I Vest-Europa dukket det mekaniske uret opp på 1200-tallet. Det tekniske­ vidunderet ble snart forbedret av italieneren Dondi.

Allerede i 1271 skrev Robertus Anglicus, som underviste i astronomi i Montpellier, om en mekanisk klokke, men det er ikke kjent nøyaktig når den første modellen i Europa var ferdig. Til gjengjeld er det klart at de første europeiske­ urmakerne ikke kjente til hemverket som nøkkelen til presisjon i det mekaniske uret. Hemverket er mekanismen bak tikk-takk-lyden, to haker som vekselvis løsner og holder fast i urmekanismens første tannhjul. Sammen med en regulator sikrer hemverket at draget fra loddene driver klokken med konstant hastighet.

Den kinesiske munken Su Sung beskrev hemverket allerede i det 11. århundre, og han brukte teknikken i det store vannuret (se boksen t.v.). Historikere vet ikke om kinesernes kunnskap etter hvert nådde Europa­ via handelen langs Silkeveien. Men i 1364 skrev Giovanni­ de Dondi (1318-89) en detaljert­ beskrivelse av et astronomisk ur som han hadde bygd. Dette­ uret hadde hemverk. Dondi, som var professor i astronomi i Padua, ble etter dette et så stort navn at den tysk-romerske keiseren Karl 5. et par hundre år senere­ sikret seg det banebrytende uret hans. Mesterverket er senere gått tapt.

Timeglass var populære – ikke minst på sjøen.

1339: «Brødre, vi tar et glass til!»

I skriftlige kilder er timeglasset første gang nevnt i et dokument fra 1339, men historikere mener at grekerne allerede i 100-tallets Alexandria fant opp en transportabel tidsmåler som minner om timeglasset.

I middelalderen inneholdt de beste timeglassene finmalte eggeskall, som rant mer regelmessig enn sandkorn. Timeglass ble også populære på sjøen, fordi de ikke påvirkes av skipets bevegelser, selv i kraftig sjøgang.

I 1700-tallets Storbritannia ble timeglass plassert i kirkene for å begrense prestens ordstrøm, men ideen fikk snart motsatt effekt. «Brødre, vi tar et glass til!» sa presten, og snudde timeglasset. Dermed hadde menigheten nok en times preken i vente.

1657: Pendelen ble til latter

På 1600-tallet oppdaget den italienske astronomen Galilei at pendelen er en pålitelig tidsmåler, mens borgermesteren i Danzig, Johannes Hevelius, kom på å koble pendelen til et urverk. Ideen hans ble ledd ut, og ingen urmaker ville bygge etter tegningene hans – før den nederlandske astronomen Christiaan Huygens (1629-95) skrev en vitenskapelig avhandling om pendelen. I 1657 fikk Huygens derfor patent­ på å bygge ur der en pendel kontrollerer tempoet viserne beveger seg i.

1675: Protest mot minuttviseren

Nederlenderen Huygens revolusjonerte­ klokken ved å finne opp en fin spiralfjær. Den gjorde det mulig å lage lommeur som til og med hadde minuttviser. Det siste utløste store protester, for med to visere greide ikke folk å se hva klokken var. Fra 1680 ble forvirringen total – da kom sekundviseren også til.

1730: Unikt ur kartla verden

En tømrer fra Yorkshire kom i 1730 til London med tegninger til et ur som skulle vise seg å løse et av skipsfartens største problemer. På denne tiden kunne sjøfolkene bestemme skipets posisjon i forhold til breddegraden, altså i nord-sør-retning, ved å måle høyden på solen eller Nordstjernen. Men bestemmelse av lengdegraden forble gjetning, helt til tømreren John Harrison (1693-1776) kom med uret sitt. Om bord skulle uret vise tiden ved skipets utgangspunkt; oftest London. Sjøfolkene visste at jorden roterte med 15 grader (av 360) i timen, og ved å sammenligne tiden hjemme med klokken om bord kunne sjøfolkene beregne hvor langt vest eller øst for London skipet befant seg. Men før Harrison hadde ingen bygd en klokke som etter måneder­ med mye sjøgang, fukt og temperatursvingninger stadig viste korrekt London­-tid­.

Harrison brukte fem år på den første utgaven av uret, det såkalte kronometeret «H1». Uret var en stor kasse med en rekke balanseinnretninger, og 30 år senere hadde han videreutviklet det og var klar med «H4», som den store oppdagelsesreisende James Cook brukte til å utarbeide det første virkelige sjøkartet over Stillehavet.

Harrison arbeidet­ i mer enn 30 år med å forbedre klokkene sine slik at de var presise til tross for barske­ forhold til sjøs.

Tidsforskjeller førte til rot i rutene

Hver by hadde sin egen lokale­ tid. Det medførte store problemer­ da jernbanen kom.

Storbritannia fikk jernbanedrift fra 1820-årene, men i flere tiår holdt byene på skikken med hver sin lokale tid, satt etter et solur. Dermed oppsto det visse tidsforskjeller mellom byer som lå øst eller vest for hverandre. Med postvogn hadde ikke den lokale tiden noen praktisk betydning, men for de raskere togene ble tidsforskjellen et problem som forårsaket flere ulykker, fordi lokomotivene uventet møtte hverandre i sporet. Først i 1880 fikk regjeringen standardisert tiden – ordningen ble kjent som jernbanetid.

I USA var problemet at hvert jernbaneselskap brukte sin egen tid, stilt etter klokken i selskapets hovedkvarter. Det innebar at det for eksempel på stasjonen i Pittsburgh var seks klokker som viste seks forskjellige selskapers egen tid.

Først i 1918 fikk kongressen ryddet problemet av veien med loven «The Standard­ Time Act».

Kanskje du er interessert i